Heisann og velkommen!

Jeg heter Hilde, er utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad i profesjonsvitenskap. En stund jobba jeg som forsker, men nå jobber jeg som seniorrådgiver. Arbeidet mitt dreier seg mest om statistikk, altså analyse av tall. Det er litt ironisk, siden jeg var vettskremt for matte til langt oppi tjueåra mine. (Alt er mulig, også å overkomme dypt rotfesta frykter 😉

På fritiden min gjør jeg litt av alt mulig: leser, lærer, maler akvarell, lager kort og smykker, drodler i bullet journalen min, skriver og lager innhold til denne nettsiden. Ja, og så er jeg dama til en fantastisk fyr, som har en fantastisk datter. 

Sistnevnte er et tilskudd til livet mitt jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve. Ikke bare fordi jeg ikke har barn selv, men fordi jeg har vært så redd for å bli sammen med personer som har det. Nå som jeg får oppleve det, er jeg bare innmari takknemlig for meg selv, for at jeg våget å gjøre det. Er det skummelt? Jada. Men himmel, så utrolig fint det er. 

Grunnen til at denne siden finnes, er at jeg ville dokumentere prosessen min fra å være alvorlig undervektig og diagnostisert med “anoreksi”, til såkalt normalvektig. Håpet mitt var (og er) at det kunne inspirere og støtte andre i samme situasjon til å gjøre det samme. Jeg visste at det ikke ville bli en feilfri prosess, men en del av meg hadde nok håpa på det. Det som skjedde var imidlertid det som skjer med så mange av oss: Jeg tryna så det holdt og havna tilbake i en ond sirkel av overspising og oppkast.  

Hvis du lurer på hvordan jeg rota meg inn i det noen kaller “spiseforstyrrelser”, så har jeg ikke noe enkelt svar på det. Det jeg kan si er at maten ble en måte å løse problemene mine på, helt til maten i seg selv ble problemet. Når jeg ser meg tilbake, ser jeg at mye handlet om perfeksjonisme, “people pleasing” og frykt for å være meg selv. Dette ledet meg inn selvutslettelse og begrensende tanker om hva jeg har lov til å gjøre og hvem jeg kan bli, om jeg virkelig går inn for det. 

Siden mars 2021 har jeg jobba mye med hvilke tanker og idéer jeg har om meg selv, kort sagt: Hva jeg har valgt å tro om livet mitt og om meg selv. På dette området innser jeg at for mye er uklart til at jeg ser hele bildet. Alt jeg kan se er noen hjørner og klynger av brikker, som et delvis puslet puslespill. Dette er altså et arbeid som fremdeles er underveis. Jeg tror ikke egentlig at jeg på noe tidspunkt kommer til å være “ferdig utvikla” eller “ferdig utlært”, og det er ikke noe mål for meg heller. Men: Jeg jeg ønsker å komme til et punkt hvor jeg fullstendig slutter med overspising og oppkast. Ja, for selv om det skjer sjelden nå – så sjelden at jeg ikke oppfyller diagnosekriterier for bulimi lenger – så skjer det allikevel i blant, og det er noe jeg jobber iherdig med å få slutt på. Jeg ønsker bedre for meg selv. 

Er det noe jeg virkelig ønsker for deg som leser dette, så er det at du kan gi deg selv lov til å være den du er, og til og med like det. At du kan finne tilbake til den du var som to-åring, da du ikke dømte kroppen din, men var på storøyd oppdagelsesferd i livet ditt. For om du strever med noe liknende som meg, så ønsker jeg virkelig bedre for deg også. 

Kanskje spør du deg selv om det er mulig for deg å endre livet ditt. Kanskje tenker du at du har strevd for lenge og at vanene dine sitter for dypt. Til det vil jeg si: Endring er fullt mulig for deg, så lenge du ikke gir opp. Jeg tror fullt og fast på det, både for deg og for meg. 

Jeg vil si jeg har bevis for dette, i den forstand at jeg har erfart at det ikke tok livet av meg å gå opp 25 kilo i vekt, fra alvorlig undervekt til den vekta jeg har nå. Snarere viser det seg at det å ha en trygg vekt og å spise nok og regelmessig, har gitt meg energi, fokus og muligheter jeg ikke hadde da jeg satt fast i frykten for å endre meg. Før jeg bestemte meg for at nå vil jeg endre meg, var jeg så redd for å spise og beholde maten at jeg i blant svimte av etter å ha spist. Det eneste som tok meg ut av denne frykten, var å spise og være redd, spise og være redd, spise og være redd….helt til redselen minsket og minsket og jeg etter hvert ikke var redd lenger, bare litt engstelig. Jeg kan fremdeles kjenne på engstelse når jeg spiser visse typer mat, men jeg spiser allikevel. Eksponering for det jeg frykter, er veien gjennom frykten. 

Når jeg har kalt denne nettsiden “Hilde learns to play”, springer ut av min erfaring med at det å få det bedre fordrer en kreativ tilnærming til livet. Med andre ord: en leken og utforskende tilnærming. Jeg har ikke bundet meg til en behandlingsform eller et verktøy; jeg bare “tester” litt ulike ting, for å se om det kan hjelpe meg. Det er jeg som bestemmer over – og er ansvarlig for – livet mitt, og det at jeg har kunnet erkjenne at jeg faktisk kan velge selv, har gjort “bedringsprosessen” mindre skummel for meg. 

Jeg lærer å leke, ved å ikke ta alt så himla alvorlig lenger. 

Til forskjell fra en slik kreativ og leken innstilling til livet, har jeg tidligere for det meste vært blodseriøs og selvpiskende i det jeg har foretatt meg.  Allerede som barn utviklet jeg en idé om at det beste var å fikse ting selv og at veien til et trygt liv var brolagt med steinhardt arbeid. Med en slik indre verden, ble jeg over tid for disiplinert og selvgående for mitt eget beste. Det bragte meg langt, men kroppen min ble utslitt, for jeg lyttet  ikke til den.

Mitt inntrykk, etter å ha vært innlagt sammen med andre mennesker som har strevd veldig med mat og kropp, er at det ikke er unormalt å gjøre kroppen til et lerret for den indre angsten og uroen. Noen ganger er det så mye lettere å slippe unna, ved bare å gå ned et par kilo, er det ikke? Problemet er så klart at det ikke hjelper i det lange løp. 

Mitt største ønske er at det jeg skriver kan være til hjelp for deg eller noen du kjenner. Dersom du vil dele innlegg jeg har skrevet, blir jeg glad for det.

Og ja, en liten ting til:

Siden jeg har vært mange år i psykiatrien, er det ikke til å komme fra at jeg har både gode og vonde erfaringer med behandling. Noe av det jeg skriver, problematiserer sider ved psykiatrien. Jeg mener vi trenger en mer humanistisk psykiatri her i Norge.  Egentlig mener jeg vel at vi trenger å gi slipp på hele psykiatrien, og i stedet bygger opp et system som hjelper mennesker med menneskeproblemene våre, i stedet for å skulle “behandle” og skulle gjøre  oss “friske” fra diagnosene vi er blitt gitt. Det ligger ikke særlig egenkraft i det, noe jeg tror tilbakefallsraten er et godt eksempel på. 

Min tro på menneskets kapasitet for endring er STOR, og dermed er min tro på din  og min endring stor også. 

Så, hva sier du? Skal vi gjøre dette sammen? Jeg håper det. For så lenge vi lever, er det aldri for sent. 

Hilde -hildelearnstoplay
Fisk-vannfarger-akvarell-hildelearnstoplay-glitter
tegning-kameleon-storthvitt-hildelearnstoplay

Portfolio

Noen artikler jeg har skrevet:

Hva jeg brenner for

Menneskerettigheter...

…også for  pasienter i psykiatrien. Dette omhandler, men er ikke begrenset til, de problematiske sidene ved bruk av formell tvang, slik som tvangsmedisinering, beltelegging og isolasjon.

Imidlertid:
Selv ved frivillige innleggelser er det innslag av tvangsbruk (opplevd tvang), som kan virke ødeleggende for bedring både på kort og lang sikt.

Et menneskesyn...

…som er preget av dialog og tro på at mennesker som strever vet noe om hva de trenger. “Pasienter” er ikke først og fremst syke og “behandlere” er ikke først og fremst friske.

Fysisk smerte kan ikke uten videre “årsaksforklares” med symptomer på den psykiatriske diagnosen. Pasienter i psykiatrien har ofte reeelle somatiske plager som ikke tas på alvor. 

En metodediskusjon...

…som forholder seg ydmyk til forskjellen på kausalitet og korrelasjon, og statistisk signifikant og substansielt betydningsfull. 

Dette handler også om behandlingsmetoders virkning og bivirkning på både individ- og gruppenivå. 

Evidens på gruppenivå, er ikke nødvendigvis sannhet på individnivå.

Kontakte meg?

Send meg en epost: hildelearnstoplay@gmail.com
Scroll to Top