Oppkastfri, men deprimert

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Jeg har vært oppkastfri en måned og det burde duket for en feiring, egentlig. Men...å bli friskere av anoreksi og bulimi betyr ikke at alt er bra. Jeg er deprimert. Det er vinter og jeg føler meg isolert. Dette viser bare hvor utrolig viktig det er at behandlere ikke gir dem som strever med spiseforstyrrelser falske forhåpninger om at å "bli frisk" fra spiseforstyrrelsen betyr at livet automatisk vil bli bra. Det er ikke to sider av samme sak. Det kan bli bedre ja, men som jeg har skrevet før: Livet blir aldri perfekt, verken med eller uten en spiseforstyrrelse. Det vil alltid være smerte. Det er menneskelig.
depresjon_spiseforstyrrelser_hildelearnstoplay
Foto: Annie Spratt, Unsplash


Først en tankerekke jeg trenger å lufte:

I det siste har jeg tenkt på å nedlegge hele bloggprosjektet.

Ikke fordi tilfriskningsprosessen min går på tverke, men fordi jeg er sliten og har veldig mye å gjøre på andre fronter.

Jeg skal holde det gående foreløpig, men det er oppe til vurdering. Jeg har så mye å gjøre med behandling og skriveprosjekter som spiser opp timene i døgnet mitt, og det å blogge blir en ting som skyves på til siste frist.

For å si det litt enkelt, så er jeg temmelig kort på meldinger om dagen og en hel del e-post må jeg utsette å svare  på inntil jeg selv har fått hodet over vannet. Det dreier seg om å ta på min egen oksygenmaske først, for hvis ikke får jeg ikke utrettet noe av det jeg på sikt ønsker å gjøre, hvilket blant annet er å bidra til økt kunnskap om behandling og tilfriskning fra spiseforstyrrelser. 

Jeg vet ikke om jeg føler at jeg får gjort det på en “personlig blogg”? Hva tenker du? Gir det noen verdi? For det er jo liten vits at jeg blogger, dersom det ikke kan bidra til noe godt. Joda, jeg liker å skrive, men dette kan ikke være et navlebeskuende prosjekt. Det må se lenger ut over og bety noe for noen. Jeg vet ikke om det gjør det, slik jeg blogger nå i alle fall. Derfor tenker jeg litt over alternative måter å blogge på, som ikke bare handler om meg.

Oppkastfri en måned


At jeg har vært oppkastfri i fire uker er ingen selvfølge. Jeg har hatt en spiseforstyrrelse siden jeg var 15, og selv om jeg ikke kastet opp ofte nok til å ha en bulimidagnose, så skjedde det vanligvis en eller to ganger i måneden. Det å ikke ha kastet opp på en hel måned kjennes derfor fantastisk. Det er ny rekord i denne bedringsprosessen!

Jeg skal feire på ett eller annet vis, men må tenke litt på hva jeg vil gjøre for å markere milepælen. Skulle gjerne hatt meg et skrivebord, så kanskje blir det å kjøpe et mini-skrivbord på IKEA eller noe.

Det bordet jeg har, er så vaklevorent at jeg tror jeg bare skrur det fra hverandre og setter det i boden. Det er ikke mitt (jeg leier en leilighet som er delvis møblert), men siden de jeg leier av er så allrighte, vil jeg tro det er i orden for dem. Som sagt er det bordet jeg har nå, innmari vaklevorent. Det er vanskelig å gjøre noe nyttig på det (som å skrive), uten at bordbeina spriker som Bambi på glattisen.

Anyways, her kommer en recap fra den siste uka


Jeg har for øvrig (endelig) begynt hos ny psykolog og psykomotorisk fysioterapeut på Vindern. I tillegg til at jeg går til fastlegen min og coach, har jeg nå altså to andre behandlingstimer jeg må reise til og fra.

Forrige uke var jeg faktisk nødt til å avlyse begge de timene, på grunn av helsa mi. Denne vinteren tar helt knekken på meg. Jeg har ikke vært ute og beveget på meg siden oktober, kjennes det ut som.

Greit nok, jeg går til og fra kollektivtransport, men det er også det eneste. Jeg får ikke gått noe tur og det gjør at bekkensmertene mine og krampene i føttene blir verre. I tillegg får jeg jo ingen hjelp med å fordøye maten. Det å sitte etter hvert eneste måltid, gjør gastroparesen min enda mer langvarig.

Så akkurat nå er jeg ganske svart i hodet og depresjonen henger faretruende lavt over tretoppene. Det eneste jeg kan gjøre, er å langsomt hekle kroppen og hodet mitt gjennom rutinene mine for hver dag, og håpe at våren kommer snart.

Tanken på å sjekke ut av det livet her for godt, har meldt seg ganske ofte i det siste. Beklager å si det, jeg håper ikke det trigger noen eller skremmer, for jeg ønsker jo virkelig ikke at du som leser skal få det verre av å lese bloggen min. Samtidig er det viktig for meg å være ærlig på at det å gjøre færre spiseforstyrrede handlinger, ikke betyr at det er lyst og “friskt” oppi hodet mitt.

Jeg har ikke tenkt å foreta meg noe drastisk, for jeg vil se hvordan dette livet kommer til å utarte seg. Å ha tanker, er ikke det samme som å handle på dem, – det er ikke engang det samme som å ha noe ønske om å handle på dem. Så don’t worry altså. Jeg er deppa, men jeg har ingen planer om å sjekke ut av livet.

Livet blir ikke smertefritt uten spiseforstyrrelsen


Det å bli friskere, få mindre symptomer, i mindre grad bruke spiseforstyrrelsen som en strategi for å takle vonde følelser, gjør altså ikke at alt i livet blir bra.

For å si det litt enkelt: Angsten og depresjonen, uroen og kort og godt “meg sjæl” er jo under all den spiseforstyrrelsesadferden.

Og jeg selv er ikke problemfri, selv om det å bli friskere fra spiseforstyrrelsen, gjør at jeg i noen grad har ett problem mindre.

Jeg forstår om du som selv har tenkt at du ønsker å finne noen bedre måter å håndtere livet på (enn gjennom spiseforstyrrelsen), kanskje blir litt nedfor av dette. Håpet er jo at livet skal bli kjempefint og man skal få et problemfritt forhold til kropp og mat dersom man gradvis venner seg av med å bruke spiseforstyrret adferd som plaster for smerten man føler, men så er det jo dessverre ikke så enkelt.

Spiseforstyrrelsen er noe jeg til nå har kunnet legge smerte, uro, engstelse og angst i, men nå kan jeg ikke det lenger. Eller, – jeg ønsker i alle fall ikke å gjøre det lenger (det er jo ingen som fysisk hindrer meg i å gjøre det). Så nå står jeg igjen med smerte, uro, engstelse og angst, og jeg har måttet (og må fremdeles) finne nye måter å takle dette på.

Morgenritualer virker – men brister


En måte å takle det på, er gjennom gode morgenritualer, som involverer så latterlig simple ting som at jeg dusjer. Morgenritualer virker, det vet jeg, for jeg har regelmessig kommet meg fremover i livet mitt ved å begynne med slike ritualer.

Et tips: Dersom du er interessert i morgenritualer, så anbefaler jeg særlig to bøker, nemlig Minihabits av Stephen Guise og The miracle morning av Hal Elrod, – du finner den HER på Amazon om du er interessert i å lese den.

Men altså. Jeg er bare et menneske og hvor bra morgenrutiner enn måtte virke når man klarer å sove, så ryker det når man får to-tre timers søvn hver natt og ellers er dypt deprimert. Når jeg har det så tungt, vondt og slitsomt som jeg har hatt det i det siste, så sklir ting ut litt.

Et eksempel på depresjon


I dag våknet jeg klokka 10, av at telefonene ringte. Ikke at jeg fikk tatt den, – telefonen lå til lading på andre siden av rommet og jeg var stiv som en stokk etter å ha sovet så lenge.

Jeg sover vanligvis til 06:30, så å sove til 10 er veldig lenge for å være meg, men sånn er det når man ikke klarer å sovne om kvelden.

Jeg dusja ikke (dårlig tegn).

Jeg gjorde litt yoga og laget meg mat…

..men jeg mediterte ikke (dårlig tegn).

Og i hele dag, har jeg arbeidet med transkribering av to intervjuer jeg har gjort, til en sak jeg skriver for Spisfo-bladet. Dette er heldigvis spennende arbeid og jeg er både glad og takknemlig for redaktøren, som har gitt meg anledning til å levere denne saken til neste nummer av bladet.

Dessverre så tar depresjonen min allikevel luven av mye av de gode følelsene. Den legger seg som et lokk bak øynene mine og alt jeg gjør blir slitsomt uansett hvor spennende jeg egentlig synes det er.

Problemet er jo at det er slitsomt å gjøre ingenting også, og da føler jeg ikke engang mestring over å ha utrettet noe, så jeg vil ikke bare ligge og se på Ted Talks hele dagen eller whatever.

Å være deprimert er bare sånn:

Tungt. Uansett. Hva. Jeg. Gjør.

Men så vet jeg heldigvis at det hjelper allikevel, å gjøre noe. Det får meg til å føle meg som en del av verden. 

Hva hjelper på depresjonen?


Det som hjelper (foruten å spise maten min), er å gjennomføre ting, det vil si jobbe med artiklene jeg er involvert i og møte opp til positive avtaler med venner og familie. Bare slite meg gjennom det, rett og slett.

Samtidig er det helt nødvendig å ha selvmedfølelse nok til å kunne innse at nå trenger jeg å roe ned.

Med tanke på været og all snøen som har falt, har jeg måttet utsette behandling på Vindern til i mars, for jeg trenger rett og slett mer ro og mindre snø, så det blir mer fremkommelig og mindre smertefullt.

Grunnen til at jeg skal gå i behandling, er jo at jeg har smerter og jobber med å bli friskere fra spiseforstyrrelsen, men på grunn av vinteren så ville det å gå til behandling, gjort begge deler verre. Da er det jo liten grunn til å gå.

Ironisk nok er det det jeg trenger å gå i behandling for, som hindrer meg i å komme meg til behandling.

Dette er for øvrig noe av det som gjør sykdom som singel til et veldig sårbart prosjekt: Det er jo bare meg. Det er ingen som kan hjelpe meg. Ingen som kan kjøre meg dersom jeg ikke orker å reise kollektivt. Ingen som kan fortelle meg om hva de har gjort i dag. Ingen som kan hjelpe meg med ting det er krevende å få gjort når man har så lite energi som jeg har.

Men altså, jeg har jo legen min og coachen min, så det er ikke som at jeg ikke går til noen form for behandling. Jeg må bare kutte ned på det som er helt nytt og som derfor – på det nåværende tidspunkt – vil ta energi fremfor å gi energi.

Bedre dag i morgen, håper jeg


Jeg vet jeg trenger å meditere i morgen og jeg trenger å ta meg en dusj også. I dag ble det som sagt ingen av delene, men jeg får komme meg på sporet igjen.

I morgen skal jeg dessuten skrive på artikkelen til Spisfo-bladet. I dag gikk med til å transkribere de to timeslange intervjuene og hente ut de viktigste sitatene, samt legge opp en struktur for artikkelen. Torsdag skal jeg intervjue en forsker til saken også.

Samtidig må jeg jo også ha tid til å skrive på artikkelen til Psykologtidsskriftet, for nå har jeg (litt sent, men dog) fått tilbakemelding fra redaksjonen på at “jeg skriver godt og de vil gjerne ha artikkelen, jeg må bare kutte den ned litt og spisse den litt”, hvilket jeg er fullstendig på det rene med.

Men altså, alt tar tid, ikke minst å skrive. Jeg skal tross alt ha ro på skrive-nevronene og ikke ha for sterke smerter (smerter er det uansett, men alt kommer i grader, tross alt).

Resten av uka, hva skjer?


Jeg skal i alle fall jobbe videre med å holde meg oppkastfri.

Og så skal jeg i møte med et par av de som jobber på Spisfo, for å diskutere temakvelden i mai, samt mulig søknad etter midler til et prosjekt. Jeg håper veldig at vi kan få henta inn noe midler, så Spisfo kan gjennomføre noen av de prosjektene vi har i bakhodet.

Det er så mye som kan (og bør) gjøres, for å få mer fokus på alvoret og variasjonsbredden i spiseforstyrrelser, og ikke minst betydningen av tidlig hjelp.

Om jeg kan få være med på å dra dette lasset i fremtiden – altså gjøre hva jeg kan for å bidra til at Norge (og verden?) blir et bedre sted for folk som strever med psykisk sykdom generelt, og spiseforstyrrelser spesielt – så vil jeg bli et lykkeligere menneske.

Det er tross alt ikke uten grunn at jeg har tatt tak i spiseforstyrrelsen min. Det er for meg selv, men det er også for noe mer enn meg selv, inkludert arbeid og relasjoner.

Å få lov til å jobbe med ressurser tilknyttet spiseforstyrrelses-feltet, er noe av det som gjør tilfriskningen min verdt innsatsen. Det er gulrota mi, liksom.

Så jeg tillater meg å engasjere meg i det, selv om den dårlige samvittigheten for ikke å jobbe i den lønnede jobben min, melder seg titt og ofte.

Sannheten er at jeg har faktisk ikke kapasitet til det. Ofte hender det jo at jeg ikke får til det jeg gjør frivillig en gang, men da kan jeg utsette arbeidsoppgaven til dagen etter.

Slik er det ikke med en vanlig jobb. Så på et vis, driver jeg arbeidstrening med meg selv. Jeg tester hva jeg tåler og ikke tåler, og jeg ser at det er snakk om en hårfin grense, og at mening og mestring har alt å gjøre med saken.

Håp om at det skal gå bedre


Jeg holder håpet oppe, ved å tenke at det blir lysere og varmere for hver dag som går, og at jeg bare må fortsette møysommelig fremover, så vil jeg etter hvert se mer fruktene av den innsatsen jeg legger ned.

Ja, det er slitsomt, nei det er ikke noe kult, men kanskje, sannsynligvis, blir det bedre når snøen smelter og jeg kan begynne å bevege litt på det begredelige legemet litt.

Enn så lenge er jeg omtrent værfast i leiligheten min, bortsett fra når jeg er til legen min og coachen min.

Ah, legen min, ja. Hun klarte jeg å forsove meg til i dag, så nå kommer jeg til å få et problem med å finne en ny time, siden hun er så stappfull hva timeplan angår (hun jobber bare tre dager i uka).

Vel. Sånn er recovery. Jeg var i alle fall til coachen min i går (det var dog på hengende håret, for depresjonen tok totalt kvelertak på energien min..), men jeg er glad jeg dro, for hun er fantastisk.

Men okay, nok klaging. Jeg runder av her.

Håper du som leser er mindre depressiv enn meg. Og så håper jeg at om du har en spiseforstyrrelse, så finner du forhåpentligvis noe annet – noe bedre – å legge smerten på.

Personlig forsøker jeg å legge smerten i den skåla som heter aksept. Det er ikke lett, men det hjelper i alle fall litt. Det er tross alt det eneste alternativet.

For jeg er meg. Jeg kommer meg ikke unna meg selv. Og det å akseptere at jeg har visse sårbare punkter, er langt bedre enn slå meg selv i hodet med selvforakt og spiseforstyrrelse.

Så jeg skal fortsette arbeidet mitt, og så får vi se hvordan det går.

May spring come sooner than later, sier jeg bare.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top