På lag med kroppen? Tja.

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi
Bilde: Er det mulig for meg å komme dit at jeg virkelig kan lytte til kroppen min, og ta signalene den sender meg, på alvor? Det er lov å ha trua ;-) / Bildet er malt av Hilde Johanne.
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest


Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant.

Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner.

For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller jeg faktisk 41 år!) burde være i stand til å lytte til det fartøyet jeg bor i. Kroppen min er jo meg, så hvorfor vil jeg ikke lytte til meg selv?

For det andre, så har jeg tatt en mindfulnessutdanning. Ikke bare det: Jeg er sertifisert mindfulnessinstruktør! Hallo? Burde jeg ikke da være i stand til å lytte til kroppen min? (Surprise, surprise, til alle som tror at mindfulness er noe man kan lese seg til, og så er man “mindful”. Det fungerer ikke helt slik, for mindfulness må – akkurat som meditasjon – praktiseres og oppleves, for å gi innsikt og kontakt.)

Sist, men ikke minst, er det tøft å innse, fordi jeg føler at det (å ikke klare å lytte til kroppen min) hindrer meg i å ta del i mitt eget liv. Ta forhold, intimitet og nærhet, for eksempel. For å kunne fungere i arbeidslivet, eller være i et parforhold, er det jo viktig å kunne sette grenser. Man må kunne si “Nei”, ikke bare være flink og snill. Men grensesetting blir vanskelig, når man ikke kjenner, aksepterer eller respekterer, sin egen kropps signaler.

Impulsivitet – det moderne samfunnets fiende?


Når jeg tenker etter, er det likevel ikke så merkelig at jeg, som så mange andre, har utviklet denne selektive døvheten for min egen kropps signaler. For allerede fra jeg var et barn, handlet livet om å prestere, ta “de riktige” valgene, tenke grundig gjennom ting, veie for og imot, og for guds skyld ikke være impulsiv.

Impulsivitet har i grunn fått et ufortjent dårlig rykte, spør du meg (det gjør du sikkert ikke, men uansett ;). Noen ganger er det jo til fordel for helsa om man lytter til kroppen, fremfor å følge de normative, sosiale spilleregelene.


Med det mener jeg for eksempel: Å bli i senga og sove ut, dersom du bare har sovet to-tre timer de siste tre nettene. Neivel, så har du ikke influensa, men med så lite søvn, er det begrenset hvor god jobb du klarer å gjøre uansett. Likevel er det mange av oss som tvinger oss til å stå opp og gå på jobb, selv om kroppen knapt nok henger sammen, og stresset gjør oss til uoppmerksomme ulykkesfugler (mange ulykker skjer på grunn av søvnmangel).

Slår du opp i diagnosemanualene DSM eller ICD, vil du interessant nok se at flere diagnoser peker direkte eller indirekte på impulsivitet som sykdomstegn; altså tolkes impulsivitet utelukkende som negativt. Og jada, dersom vi tøyer det for langt, kan impulsivitet selvsagt være negativt for helsen. Hvis jeg i stedet for å dra på jobb, drar på fylla, vil jeg kunne få både skrumplever og sparken. Hvis jeg i stedet for å betale husleia, spiller bort pengene mine på pengespill, legger det ikke til rette for trygg økonomi. Men det å foreta seg noe, uten nødvendigvis å ha planlagt det ned til minste detalj på forhånd, er ikke et sykdomstegn. Noen ganger er det klokt å kjenne etter “Hva trenger jeg, egentlig?” – og så ta et valg der og da. Og det selv om valget ikke følger det moderne samfunnet regler for “flink” eler “riktig” oppførsel.

.

Strenge systemer skaper “syke” mennesker


Dersom dette virker litt usammenhengende, så la meg få oppklare: Det jeg vil frem til, er at det moderne samfunnet har organisert livene våre, nærmest fra vi fødes til vi dør. Selv om vi ikke lenger (takk og lov) har seks dagers arbeidsuke og 12-timers arbeidsdag, så er samfunnet blitt mer regelstyrt og systemisk, og legger dermed opp til at mange av oss presser kroppene våre ut over det kroppen ideelt sett hadde foretrukket. Litt motstand og stress er bra – men blir det for mye, tar vi skade av det, både som individer og som samfunn.

Helt fra vi er små, går vi nå i barnehage, så skole og SFO, så enda mer utdanning, og til slutt det forventede og normativt riktige: En full stilling i lønnet arbeid. For å passe inn i dette systemet, må vi for all del ikke oppføre oss på måter som bryter med normer og regler for “passende atferd”. Gjør vi det, blir vi fort stemplet som psykisk syk (urolige eller uoppmerksomme barn og unge, får diagnosen ADHD og medisineres for å passe inn i skolehverdagen), kriminell (ruser du deg på feil rusmiddel, kan du ende opp i fengsel), eller som en eller annen type “sosialt avvik” (sitter du i rullestol eller er blind, er det stor risiko for at folk synes synd på deg, og antar at du ikke kan bidra godt i arbeidslivet, selv om det er null i veien med hodet ditt, og det eneste du trenger er tilrettelegging og muligheter).

Samfunnet er ikke på lag med alle kropper og sinn


Du skjønner hvor jeg vil hen, sant? Når samfunnets rammer og normer er smale, blir veien til sosial eksklusjon, annerledeshet og utenforskap, desto større. Dette finner vi igjen blant annet i dagens “eksplosive vekst” i unge uføre”. Bak statistikken, skjuler det seg mennesker som ønsker å bidra i samfunnet, men som ikke får anledning til det, fordi de ikke passer godt nok inn.

Dette er et demokratisk problem, og kan ikke reduseres til det enkelte menneskets “feil” eller “sykdom”. At mennesker som ønsker å jobbe, ikke får lov til det, er sløseri med talent og potensial. Det er et system som gjør folk til syke og hjelpeløse, og hindrer dem i å være aktive deltakere i egne liv og i samfunnsliv. Det skaper passivitet og i verste fall såkalt “kroniske forløp”, der man ender som “svingdørspasient” i psykiatrien, eller antas å være “behandlingsresistent”. (Til sistnevnte vil jeg si det er behandlingen som i så fall er personresistent – ikke personen som er behandlingsresistent!)

Konformiteten vi presses inn i på ulike tidspunkter i livet vårt, kan på en rekke måter gå på bekostning av kroppens behov. For å holde meg til eksempelet søvn: En som har forskjøvet søvnfase, og som derfor ikke sovner før i to-tre-tiden om natten, ha problemer med å være tidlig på jobb. Og fordi denne måten å sove på, blir sett som et sosialt avvik, så er det også regnet som en sykdom/et syndrom (slik det fremgår av denne artikkelen hos Søvnforeningen).

En mer naturlig måte å se saken på, er at dette er et av flere ulike søvnmønstre som vi mennesker har, og at det bare er et uttrykk for menneskelig variasjon (folk er forskjellige). Men fordi dette søvnmønsteret ikke passer inn i dagens arbeidsliv, blir det altså sett som et problem, og derfor “sykt”.


Alternativet til å akseptere for eksempel at måten man sover på er “syk”, er å forsøke å presse seg inn i samfunnets rammer for når man bør legge seg og stå opp, for å klare å være i lønnsarbeid. Det er selvsagt ikke noe godt alternativ, for kroppen vil protestere. Og klarer man det ikke, eller finner man seg ikke en passende stilling som senvakt eller nattevakt, er det dermed fort gjort å bli skjøvet ut i arbeidsledighet og uførhet.

Kropp i grenseland 1: Introvert i åpent kontorlandskap


For å ta et eksempel fra mitt eget liv, når det gjelder hvordan den jeg er som menneske, ikke passer inn: Jeg har alltid vært typen som foretrekker en-til-en-samvær, eller – dersom det er en godt fungerende gjeng – små grupper på fire-fem personer. Jeg er ganske skvetten av meg (kommer du brått på meg, kvepper jeg til), så jeg liker å ha oversikt over rommet jeg sitter i. Og siden jeg foretrekker arbeid som involverer lesing, skriving og analyse, trenger jeg ro – både dempet lyd og dempet lys – for å kunne konsentrere meg godt.

I jobber hvor jeg sitter i åpne kontorlandskap, blir dette imidlertid en utfordring. Ikke bare sitter jeg eksponert i et landskap der mennesker kommer gående bak ryggen min uten at jeg kan se hvem det er – det er også mennesker som snakker sammen i arbeidsgrupper som jeg ikke hører hjemme i, noe som går ut over konsentrasjonen og effektiviteten min. Store rom, slik som åpne kontorlandskap, har dessuten mange vinduer, og det å få solskjerming til å fungere godt, kan være et problem. Dermed skinner sola midt på dataskjermen så jeg knapt kan se hva som står der, mens mennesker snakker og passerer inn og ut, enkeltvis eller i flokk. Det er mye “støy” å håndtere når man er følsom for lys og lyd, og det er vanskelig selv om alle mine kolleger forsøker så godt de klarer å ta hensyn til hverandre.

Kropp i grenseland 2: Fordøyelsesplaget i lunjspausen


En utfordring for meg, som fremdeles har et engstelig forhold til mat, handler dessuten om måten lunjspausen er organisert på. Dersom det er en stor kantine, med dårlig lydisolasjon – slik som det er på min arbeidsplass – klarer jeg rett og slett ikke å være der. Enda verre blir det når kantinekøen er lang og lunsjpausen er kort (selv om lunjspausen for de aller fleste glir ut over tiden, så er den strengt tatt bare 20 minutter), for det å få i seg mat raskt, uten at det fører til magesmerter og fordøyelsesplager, er en “kunst” (snarere er det en pine, haha ;).

For de fleste er lunsjpausen et fint avbrekk i arbeidshverdagen, der man får anledning til å snakke med kolleger om noe annet enn jobb. Men av grunnene som beskrevet over, har jeg endt opp med å sitte et annet sted i lunsjen, enn der de fleste kollegene mine sitter. Nå plager ikke dette meg voldsomt, for vi har anledning til å sitte i et “mingleområde” på jobb, der kaffemaskinene står, og der sitter det som regel også noen fra andre avdelinger. Helt alene er jeg altså ikke. Men allikevel – det å sitte et annet sted, fører til en grad av utenforskap, som det – for dem som ikke har problemer med verken åpne kontorlandskap eller støyende kantiner – er vanskelig å sette seg inn i. Er det ikke bare å ta seg sammen og sette seg i kantina, og forsøke å fokusere på maten og kollegene, da?

Tja. Det er ikke som om jeg ikke har forsøkt. Men det som skjer når jeg gjør det, er at stresset setter seg i kroppen, og kroppen “tar hevn” på meg når jeg kommer hjem. Stress, magesmerter, nedstemthet og følelse av meningstap og utenforskap, blir resultatet. Det er rett og slett ikke verdt det, dersom jeg skal klare å komme meg på jobb også dagen etter. Og dersom jeg skal ta meg selv på ordet og være på lag med kroppen min, så er det absolutt det beste å ta med mat hjemmefra og spise i “minglesonen”.

Så da blir det det jeg gjør. Jeg “ekskluderer meg selv” (eller snarere: jeg blir strukturelt ekskludert) fra en viktig del av jobbfellesskapet; ikke fordi jeg er “psykisk syk”, men fordi jeg (og mange andre) har behov, som det ikke legges til rette for i dagens arbeidsliv. Åpne landskap er blitt normen mange steder, selv om forskning viser at sykefravær øker som følge av det. Det er ikke menneskene det er noe i veien med; det er strukturen som presser alle kropper inn i samme rammer. Rammer som fungerer for noen, men som er skadelige for mange.

Fra intellekt, til kropp


Til nå har jeg snakket generelt om hvordan samfunnet presser kroppene våre inn i strenge rammer, og også gitt noen eksempler fra måter dette påvirker meg på.

Men jeg vil tilbake igjen til den innledende setningen min i dette blogginnlegget, altså opplevelsen jeg har av bare å være på lag med kroppen min, når den gjør som jeg vil. Og for å være ærlig – det handler også om hvorvidt den ser ut sånn som jeg vil. For selv om jeg skulle ønske jeg kunne si at kroppskompleksene mine forsvant da jeg gikk opp i vekt (etter å ha hatt diagnosen anoreksi i mange år), så er det ikke så enkelt. Jeg ser ikke meg selv som “feit” i samme grad som jeg gjorde før, men øynene mine ser nok fremdeles noe annet enn det mange andre gjør. Og jeg lever jo i kroppen min, så jeg opplever den fra innsiden, hvilket ikke er noe party akkurat.

Magesmerter, forstoppelse, luft i magen, følelsen av at noe presser i brystet mitt (som regel handler det om at mat ligger og irriterer lukkemuskelen i magesekken min, for etter mange år med oppkast, er lukkemuskelen min temmelig slækk i strikken), er noe som plager meg stort sett hver dag. Jeg blir oppblåst i magen av betennelse, fordi mat og syre kommer opp i spiserøret mitt. Følelsen av at noe ligger og presser midt i solar plexus, er der hele tiden. Følelsen av at mat og væske blir liggende i magesekken mye lenger enn det som er normalt, er der fremdeles. Alt dette bidrar til stress, smerter og følelsen av meningstap.

For hva er poenget med å presse meg selv til å jobbe på den måten jeg gjør og med det jeg gjør, når kroppen sier så inderlig “NEI!” til denne formen for arbeidssituasjon? Men…så gjør jeg det allikevel. Av frykt. Jeg tør ikke ta kroppens signaler på alvor, jeg spiller ikke på lag med den, for jeg vil så gjerne passe inn, jeg vil så gjerne bidra til samfunnet, jeg vil så gjerne jobbe, jeg vil så gjerne være “flink og ressurssterk”, jeg vil så gjerne “få det til” (hva nå “det” måtte være…).


Jeg vil så gjerne, jeg vil så gjerne – og mens jeg vil presser gjennom min vilje med intellektet mitt, så skader jeg kroppen. For om kroppen min ikke gjør som jeg vil, så tvinger jeg den til det. Så kaster jeg opp da, for da vet jeg i alle fall at magesmertene tar slutt. Så går jeg og legger meg tidlig, for da vet jeg at jeg kan sove bort meningstapet. Helt til jeg våkner med angst midt på natta, og lurer på hvorfor hjertet mitt er i ferd med å hoppe ut av brystet mitt. Eh, nei. Jeg lurer ikke på det. Jeg vet jo hvorfor. Det er fordi jeg ikke hører på kroppen min. Jeg presser den inn i mine “flinke” rammer, i tråd med samfunnets normer. Vil du ikke, så skal du. “Nei” er ikke “Nei”. “Nei” betyr bare at du ikke har prøvd hardt nok. Det finnes alltid en utvei. Bare jobb hardere.

Kjenner du deg igjen?

Egne regler for min kropp? Hva er logikken?


Jeg ville selvsagt aldri ha sagt dette til en venn som strevde med arbeidshverdagen sin, slik jeg gjør, men jeg har tydeligvis laget et eget regelsett for meg. I det hele tatt er dette temmelig dårlig gjort både overfor meg selv og andre. For: Dersom jeg lager strengere regler for meg selv enn for andre, så impliserer det at jeg mener at jeg er bedre enn andre – at jeg er så sterk og smart at jeg ikke kan pusle rundt med det samme regesettet som gjelder for andre dødelige.

Tanken på at jeg allikvel gjør det – altså lager egne regler for meg selv – forvirrer meg. Kanskje alle har det slik? Kanskje vi alle lager “strengere” regler for oss selv enn for andre? Gud vet. Det jeg vet, er at det ikke er bra for kroppene våre. Jeg, for min del, trenger å begynne å lytte til kroppen min, og ta konsekvensene av at den protesterer. Jeg kan ikke holde på sånn som nå. På et eller annet vis, er jeg nødt til å begynne å spille på lag med kroppen min, også når den sier “Nei”. For “Nei” betyr ikke “Ja”, eller “Kanskje”. Nei – til syvende og sist – betyr nei.


Det å intellektualisere omkring det å ta kroppens signaler på alvor, er mye lettere enn å faktisk GJØRE det. Men for at vi skal kunne få erfare endring, og lære oss å tåle følelsene våre, så trenger vi å være med det som er, ikke flykte fra det, slik jeg selv (og mange andre) ofte gjør. Jeg er sikker på at mange av oss er enormt gode til å intellektualisere omkring det vi opplever. Men som en terapeut en gang sa til meg: Noen ganger, Hilde, så lurer jeg på om du hadde hatt bedre av å ikke snakke så mye, og heller bare fikk sitte under et pledd med en bamse.

Jeg må ærlig innrømme at i blant, lurer jeg på det samme. Men innerst inne, tror jeg snarere at det jeg trenger er en arbeidshverdag mer i tråd med mine behov og min personlighet. Jeg tror det vil gjøre en større forskjell for kroppen min, enn et pledd og en bamse kan gjøre – i alle fall i det lengre løp. Å sitte alene under et pledd med en bamse, blir bare mer ensomhet og sykeliggjøring. Det jeg trenger – det kroppen min trenger – er tilhørighet og mening.

We must practice what we preach


Allikevel tror jeg det er mange av oss som trenger å – i alle fall billedlig talt – sitte under et pledd med en bamse; altså bare være med det som er, uten å måtte forklare og intellektualisere så mye omkring tankene, følelsene og handlingene våre.

Det å være med følelsene våre, å være til stede i kroppen vi har fått, er noe av det mest krevende vi kan gjøre. Men jeg er overbevist om at det er nøkkelen til vekst, innsikt og et liv der vi kan være mer til stede, både for oss selv og for andre. For når vi kjenner oss selv, fra innsiden og ut, blir det lettere å sette grenser. Når man ikke kjenner seg selv, og ikke klarer å kjenne i seg selv, så blir det lett å gå på akkord med egne behov; det blir lett å bli grenseløs, slik jeg selv så ofte har blitt.

Det å være til stede med det som er, handler om å erfare. Å intellektualisere det, fører ikke til den innsikten som erfaring gjør. Vi må våge å oppleve å stå i ubehaget og se hva som skjer, for å få vekst. Vi kan ikke intellektualisere oss til vekst; i alle fall må det vi leser, suppleres med praktisk trening.

Bare tenk på det å lære deg å sykle, svømme eller skrive. Det er ikke noe du kan lese deg til, du må praktisere det. Hvis ikke ender du med å kunne masse «teknikk», uten å kunne anvende det. Slik er det med mindfulness også; det må praktiseres, hvis ikke blir det bare ord. Ord som får oss til å høres smarte ut, men som gjør oss “none the wiser” når det kommer til forholdet til kroppen vi har.


Jeg må begynne å praktisere selv, det jeg ville støttet andre i å gjøre, altså lære å leve med meg selv og kroppen min. Akseptere at kroppen min har meninger om det jeg har vært gjennom, og at jeg bare skader meg selv ved å fortsette å presse meg på den måten som jeg gjør. Som sagt: litt stress og press kan virke prestasjonsøkende og føre til mestringsopplevelse, men blir det for mye, er det skadelig.

Jeg kan spille på lag med kroppen min!


Samtidig som jeg fremdeles har en vei å gå, med tanke på å spille på lag med kroppen min og våge å ta “impulsive” valg (som er mer fundert på intuisjon og magefølelse, enn på rasjonalitet og normativ “fornuft”), så vet jeg at jeg har lært.

Et eksempel: Fra juli i fjor, til nesten ut desember i år, var jeg i et forhold som gnagde på meg. Det var mye som var fint, men det var flere ting som skurret, og det som skurret aller mest, var måten jeg måtte presse meg selv til intimitet og sex på. For meg ble det tidvis grenseoverskridende, på den måten at jeg nærmest “skrudde av” hodet mitt og bare gjennomførte sex, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg følte det var forventet. Som feminist får jeg lyst til å gi meg selv et aldri så lite “bøllekurs” i å si “Nei”, når jeg leser det jeg selv skriver. Jeg ville jo aldri sagt til en venn at hun eller han burde tvinge seg til å ha sex, bare fordi partneren ønsket sex.

Det jeg selv gjør, er å trumfe kroppen min med hodet mitt. Jeg presser den inn i en form som gjør meg i stand til å komme gjennom det jeg står i. Men faktum er at jeg er jo ikke autentisk i et forhold, dersom jeg må skru meg selv av, for å klare å tilfredsstille partneren min. Med så mye magesmerter som jeg har, er det å bli tatt på og å ha sex, ikke bare ubehagelig, det er direkte smertefullt, og den eneste måten jeg klarer å komme meg gjennom det på, er å tenke “Det varer ikke så lenge, og etterpå kan jeg ha god samvittighet.”

Til slutt, etter å ha holdt på slik i flere måneder, og etter lenge å ha tenkt at dette må jeg avlsutte, klarte jeg omsider å ta ansvar for meg selv, være på lag med kroppen min og gjøre slutt på forholdet. Det var ikke noe jeg gjorde med letthet, for jeg bryr meg jo om ham, og jeg misliker så sterkt å såre andre. Men hadde jeg blitt i det forholdet, hadde vi begge levd på en løgn, og jeg ville blitt dårlig av det. (Jeg var allerede blitt dårlig av det, på det tidspunktet jeg gjorde det slutt.)

På lag med kroppen – og mitt potensiale


Jeg et ikke hvordan det er med deg, men jeg tror at nærhet, intimitet og sex kan være krevende for mange av oss. For meg har det jeg har vært gjennom, satt spor både på kropp og i sinn, og det påvirker meg mer enn jeg nok har villet innrømme for meg selv. Ved å gjøre slutt på forholdet jeg var i, fikk jeg rom til å være mer sammen med meg selv, på mine egne premisser. Spise mat som ikke gjør at jeg får så vondt i magen. Male og skrive og spille gitar. Være sammen med venner og familie. Sånne ting som ble skviset ut av livet mitt, fordi all tiden min gikk til å jobbe og reise til og fra han jeg var i et forhold med.

Alt i alt, føler jeg at jeg vokste på å avslutte forholdet, og på å slå meg til ro med at – i alle fall enn så lenge – så har jeg det best alene. Jeg har venner og familie, så jeg er ikke ensom, og behovet mitt for alenetid er uansett større enn behovet mitt for intimitet. Helt ærlig, så finner jeg mer glede i nære vennerelasjoner, enn jeg gjør i parforhold. Det er noe med grensesetting som ryker ut av vinduet hver gang jeg ender i et forhold. Jeg jenker meg halvt ihjel og lar meg eie. Inntil jeg blir i stand til å lytte til kroppen min og si nei til sex (eller kjøtt, eller alkohol, eller hva det nå måtte være) når jeg faktisk ikke vil ha det, så orker jeg ikke å inngå i noen kjærlighetsrelasjon. Men jeg klarte i alle fall å gjøre det slutt, jeg klarte å sette en grense, og jeg fikk erfare at jeg ikke bare overlevde det, men også at det var den rette avgjørelsen.

Et sted dypt inni meg, vet jeg at det å lytte mer til intuisjonen, magefølelsen og kroppens signaler, vil være med på å redde meg fra min tendens til perfeksjonisme og mine tilknytningsvansker. For kroppen min er klok, den ønsker ikke å være min fiende, den ønsker å være min venn. Og jeg lurer mer og mer på hva som vil skje, dersom jeg gjør alvor av å bli venn med den, i stedet for å stemple den som et problem.


Egentlig er jeg dypt takknemlig for at kroppen min holder liv i meg ennå. Jeg kunne ligget six feet under, det vet jeg. Og med tanke på det som er mitt potensiale her i verden – skriving, kreativitet og nysgjerrighet – så vil jeg kunne være en mye større kraft både i mitt eget liv og i andre menneskers liv, dersom jeg lytter til kroppen min, i stedet for å bare like den når den ter seg som jeg vil, og ser ut som jeg vil.

Tross alt er det jeg som er kroppen min. Og det finnes bare en av meg.

Akkurat som det bare finnes en av deg. Og ditt potensiale, ditt talent, kan kun leves og leveres av deg. Derfor har du ikke bare lov til å si ja til det du liker, og nei til det du misliker – du har faktisk en veldig god grunn til det: For hvordan skal du ellers kunne gi verden av deg selv?

Personlig tenker jeg at det er på tide å våge å ta noen såkalt “impulsive” valg. Jeg trenger å leve et meningsfullt liv – mitt liv. Jeg trenger å spille på lag med kroppen min. Det vil ikke alltid være i tråd med samfunnets forventninger – det normativt “korrekte”, men det vil være det jeg er satt til verden for å være: Meg selv.

Og som jeg spør andre, når de lurer på hva de skal gjøre, men er redde:
Hva ville du gjort, om du ikke var redd?


Det er på tide at jeg stiller også meg selv det spørsmålet.

Hva ville du gjort, om DU ikke var redd?

.

Andre innlegg fra bloggen

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunnet nok

LES MER »
Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din - ACT, verdier, spiseforstyrrelser og psykisk helse

Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din

Visste du at det å være klar over hva verdiene dine er, og å leve i pakt med dem, er viktig for livskvaliteten din? Dersom du ikke gjorde det, er du i godt selskap. Verdier får merkelig nok svært lite oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, sammenliknet med mål og målsetninger.

LES MER »
Scroll to Top