Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min
Dette bildet er uperfekt. Se bare den skyen som har lagt seg midt på en ellers (nesten) skyfri himmel ;) Foto: Hilde Johanne
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok – jeg manglet informasjon. Eller jeg klarte ikke å være ærlig nok eller personlig nok. Eller jeg fikk ikke til å skrive på en unik nok måte, sammenliknet med hvordan andre har skrevet om temaet. Eller det ble for omstendelig, eller jeg fikk ikke til å beholde den røde tråden, eller det ble for ufokusert, eller temaet var for sårbart, eller temaet for for intimt og personlig. Enten det var det ene eller andre, så kokte det hele ned til følgende: Det var ikke bra nok, det var ikke perfekt, det ble ikke sånn som jeg så det for meg inni hodet mitt; det ble ikke sånn som jeg ville at det skulle bli.

Så, i dag morges, da internettforbindelsen min gikk ned (lurer på om det må ha vært blogg-guden, som ga meg et tupp i rævva), slo det meg: Dette – denne perfeksjonistiske holdningen, som gjør at ingenting egentlig blir gjort (annet enn masse research og skriving som ikke blir delt), minner veldig om det å forsøke å komme seg ut av sulting, overspising, oppkast, overtrening, eller andre former for habituert og skadelig følelsesregulering. Det er så utrolig lett å bli sittende fast, når det ikke går så fort og så enkelt som man ønsker, og når resultatet ikke blir slik som man har sett for seg inni hodet sitt.

Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen? Lar du perfeksjonisme kvele skaperkraften din, bedringen din og fremgangen din?

I så fall er det en ting som er helt sikkert: Du er ikke alene. Jeg er førstemann (kvinn) til å rekke opp hånda og si “me too!” når det gjelder akkurat dette.

Hvordan perfeksjonisme drepte bloggingen min i januar


Januar begynte som januar ofte gjør, med et løfte til meg selv om endring: I 2020 skal jeg ha fokus på videre bedring, jeg skal være mer fokusert på de overordnede målsetningene mine, jeg skal skrive mer personlig på bloggen, og ikke minst skal jeg lære meg å skrive mer fokusert.

Dersom du har fulgt meg en stund, vet du at jeg har postet et nytt blogginnlegg en gang i uka, gjennom hele 2019. Du vet også at jeg ofte trekker inn forskning, og at blogginnleggene mine har en tendens til å bli temmelig lange (litt for lange, vil nok mange si). Men dersom du har vært innom bloggen min i janaur, vet du at her har det stått temmelig stille; faktisk har det ikke skjedd noe som helst.

Årsaken? Vel, årsaken har ikke vært at jeg ikke har forsøkt!


Det første blogginnlegget jeg ikke fullførte: Endringer i spiseforstyrrelsesdiagnoser over tid


Jeg begynte allerede i romjulen å skrive et blogginnlegg om spiseforstyrrelsesdiagnosene anoreksi og bulimi, og hvordan disse har endret seg i løpet av de siste tre versjonene av diagnosemanualen DSM. Men så følte jeg at det ble en for hard kost å starte januar med. Burde jeg ikke begynne med noe som var litt mer aktuelt? Tross alt tok Ari Behn livet sitt i romjulen, og siden jeg er generelt opptatt av psykisk helse, ville det jo være bedre å skrive om selvmord, ville det ikke?

Det andre blogginnlegget jeg ikke fullførte: Selvmord og psykiske helseplager blant menn


Så da begynte jeg på et blogginnlegg som trakk inn noe av debatten i kjølvannet av Aris begravelse, talen som Maud Angelica holdt, leserinnleggene om at “hjelpen kommer jo ikke når vi ber om den!”, Erna Solbergs løfte om at regjeringen nå vil utrede psykiske helseutfordringer blant ungdommer generelt, og jenter spesielt, og så videre.

Men…så ble det ikke bra nok det heller. Temaet selvmord er sårbart, og jeg var redd for å skrive noe “feil”, særlig fordi jeg inkluderte en egen del om menns (manglende) hjelpsøkende atferd, og deres økte tilbøyelighet til å begå selvmord. Så da….

Det tredje blogginnlegget jeg ikke fullførte: Debatten om filmen “Selvportrett” – trigger eller tabu?


….Ja, så da begynte jeg selvsagt på et nytt blogginnlegg i stedet, dette om filmen “Selvportrett”, som Margreth Olin har laget, med og av kunstneren Lene Marie Fossen

Jeg så filmen på premieredagen, og jeg syntes filmen var god, selv om den så klart også var ekstremt vond, særlig mot slutten, da smerten både fysisk og psykisk blir til å ta og føle på. I tiden etter etter bilkræsjen, der Lene Marie skader nakken sin, skjer det et stemningsskifte, slik jeg opplever det. Lene Marie blir veldig nedstemt og redd for å miste håndverket sitt, altså fotograferingen sin. Hun snakker åpent om hvordan hun opplever smertene, at hun føler at de hindrer henne i å fotografere, slik hun ønsker. Hun blir utmattet av å skulle håndtere smertene på toppen av sultingen og undervekten, og hun opplever at “anoreksien” blir sterkere når fotograferingen ikke får spille den rollen i livet hennes, som hun ønsker.

Jeg begynte å skrive om alt dette, om hvordan jeg opplevde både det filmatiske, hvem som var blitt intervjuet (blant annet er det noen tankevekkende og sterke sekvenser med fotograf Morten Krogvold), måten foreldrene ble inkludert på, og så klart også plakaten for filmen, som det har blitt mye diskusjon omkring i media (blant annet tok Ingeborg Senneset det opp på Facebook-siden sin, og Carina Elisabeth Karlsen skrev en kronikk på NRK Ytring – du finner kilder nederst i dette blogginnlegget), og som – alt etter øyet som ser – fremstår som grufull, tankevekkende, provoserende eller triggende. Selv opplever jeg verken filmen eller filmplakaten som triggende, og jeg mener filmen er viktig og nødvendig, særlig fordi den har med de nærståendes perspektiv, ser langt tilbake i tid (det er flere filmsnutter fra da Lene Marie var barn) og ikke minst – fordi den tematiserer kunstens og kreativitetens betydning for vår eksistens.

Alt dette og mer skrev jeg om, men så ble det heller ikke godt nok, og enda et blogginnlegg ble lagt på is.

Senere, sa jeg til meg selv. Senere, når jeg har fått lest og fordøyet alle leserinnleggene. Senere, når jeg har fått full oversikt. Senere, når jeg kan skrive om det på en god, empatisk og fyllestgjørende måte. Senere, når det er blitt sånn jeg vil ha det – da først kan jeg publisere det.


Men det blir jo aldri bra nok. Det blir jo aldri sånn jeg vil ha det. For jeg vil ha det perfekt, og perfekt finnes ikke.

Perfeksjonisme kan kvele både kunst og eksistens


Jeg tenker at det jeg strever med – denne idéen om det perfekte, og frykten for å produsere noe som er “less than” – blir nettopp det som kveler meg fra å levere noe som helst. Akkurat som frykten for nakkesmertene, frykten for å mislykkes, truet med å kvele Lene Maries mot til å fotografere, så er frykten for ikke å ha tid nok og energi nok, frykten for bekkensmerter, fordøyelsesplager og spisevansker, med på å kvele mitt mot til å skrive.

At Lene Maries hjerte til slutt ga opp, sultet i hjel, er ikke annet enn tragisk. Jeg skulle ønske at debatten som fulgte i kjølvannet av filmen, var mindre sykdoms-, diagnose-, og symptomfokusert, og at den i stedet kunne dreie seg mer om kunstneren Lene Marie, slik som hun selv ønsket å bli sett. En av dem jeg synes klarte å skrive noe mer nyansert om filmen (skjønt, fremdeles med vekt på “sykdom”), var Rådgivning om Spiseforstyrrelser (ROS) sin generalsekretær Irene Kingswick, som skrev en kronikk i Dagsavisen. Kingswicks ytringer fikk imidlertid kritikk fra Spiseforstyrrelsesforeningens daglige leder Elin Olsen, og styreleder Morten Salsbu. (Igjen, du finner lenker til disse innleggene nederst i denne bloggposten.)

Jeg kunne vært en stemme i denne debatten, ved å skrive noe om mine synspunkter her på bloggen, men det våget jeg altså ikke. For det jeg skrev, ble ikke så bra som jeg ville. Det ble ikke slik jeg ønsket. Jeg ble redd for å si noe som kunne trigge eller opprøre noen. Og nok en gang, la jeg et blogginnlegg på is. Nok en gang, lot jeg perfeksjonismen kvele skrivingen min.

Det tredje blogginnlegget jeg ikke skrev – om forhold, intimitet og sex

Da februar kom, var jeg temmelig fortvilet. Nå måtte jeg jo for fanden se til å POSTE noe! Ikke bare surre rundt og “late som om jeg er skribent og blogger”. Pokker heller! Så i dag morges sto jeg opp med nyvunnen energi og mot: Nå skulle jeg sannelig fullføre det blogginnlegget som jeg hadde begynt å skrive på – om forhold, intimitet og sex.

Og så gikk internettet mitt ned.

Lol.

Hvordan perfeksjonisme kan kvele bedringsprosessen


Karma sucks, doesn’t it?

Det som skjedde, som gjorde at jeg endelig klarte å poste noe på bloggen min, var at “blogg-guden” (eller muligens internettleverandøren min;) beit meg i rævva, og erklærte at:

“Nehei, Hilde! Skal du poste noe nå, så må du finne deg i at det ikke vil bli perfekt. Og det du skriver om nå – forhold – er for sårbart til at du ennå kommer til å våge å å poste det. Så skriv heller om perfeksjonisme, og hvordan det stopper deg og mange andre, for det kan du klare å skrive om i løpet av noen få timer. Få ut finger’n. Spill inn en lydfil om det du vil skrive, og gå til jobb, der det er internett. Så skriver du innlegget! Så poster du det! Det blir ikke perfekt, men det blir i alle fall en start. Og du trenger en start, hvis ikke blir det ikke noen fortsettelse. Da blir du bare stående i stampe på startstreken. Så gjør noe. Begynn et sted.”


Og dette tar meg over til bedringsprosessen fra det som kalles “spiseforstyrrelser”. Enten du opplever å streve med restriksjon, overspising, renselse, eller all of the above, så er utfordringen veldig ofte nettopp det å begynne. Jeg husker jo selv hvordan jeg ble sittende fast i årevis, i frykten for at dersom jeg begynte å spise, så kom jeg til å ese ut helt ukontrollert, og som konsekvens kom jeg sikkert ikke til å klare å leve i min egen kropp lenger. Jeg hadde denne forestillingen om at dersom jeg ble større, så ville det være helt umulig for meg å føle meg glad.

Sannheten er jo at mye oftere er glad nå, enn jeg var da jeg var alvorlig undervektig, og satt fast i en horribel “binge-restrict-syklus”.

Det som stoppet meg fra å sette i gang bedringen min, viste seg altså å være ikke bare feil, men fullstendig motsatt: Energien min har blitt bedre, jeg klarer å gjøre mer av de tingene jeg liker (sånn som å skrive, tegne og male), humøret mitt er blitt bedre, og det forvrengte synet jeg hadde på min egen kropp (da jeg var alvorlig undervektig, syntes jeg fett overalt på kroppen min), har også blitt vesentlig bedre.

Jeg skal ikke si at alt er blitt perfekt og at forholdet mitt til mat nå er “helt normalt”, for det er det ikke. Men det er bedre! Så selv om jeg ikke har endt opp med noen “perfekt recovery” eller vil kalle meg “frisk”, så var det verdt det. Det var verdt det å begynne med å spise mer, beholde mer mat, spise mer regelmessig, sulte meg mindre, og stanse all tvangspreget trening og kutting.

Problemet mitt – og problemet som veldig mange har – var å begynne. Men som “internett-guden” insinuerte da han tok ned internettet mitt: Du må gjøre noe, på den tiden du har til rådighet, og med den energien du har til rådighet. Nei, det vil ikke bli perfekt, men det blir i alle fall en start. Og du trenger en start, hvis ikke kan du ikke få noen fortsettelse. Da blir du bare stående i stampe på startstreken, med brutte løfter mot deg selv. Så gjør noe. Begynn et sted, selv om det ikke blir perfekt.

Uperfekt recovery tar tid


Dersom du er blant dem som står i stampe på startstreken, så vil jeg egentlig bare si en ting: Start et sted, for hvis ikke kan du ikke få noen fortsettelse. Og når du har startet – uansett hvordan det går – så vit at du har gjort noe bra for deg selv. Nei, jeg mener ikke at du vil få det bra med en gang. Det jeg mener, er at du har fått noe erfaring som du kan bygge videre på. For bedring – recovery, eller hva du nå vil kalle det – tar tid, og er høyst uperfekt.

Det finnes ikke noe sånt som en perfekt bedringsprosess. Akkurat som meg, kommer du til å oppleve tilbakesteg, snubling og feiling. Du kommer til å tryne rundt i gjørma og føle at du er langt ute på dypt vann. Men om du ikke gir deg; om du søker etter det du i dypet av deg selv vet du trenger for å få det bedre med deg selv, så er det større sjanse for at det går bra, enn for at det går dårlig.

Lene Marie turde ikke. I den grad “spiseforstyrrelser” er en kamp, så tapte hun den kampen, og i alle fall mistet hun livet. Å aldri begynne, og for alltid leve livet med en brøkdel av ditt egentlige potensiale, er også en måte å miste noe av livet ditt på. Det er å miste noe av det gode som kunne hendt, dersom du ikke var så redd for å mislykkes. Så redd for at “recovery” eller “frisk” ikke skal se ut slik som du ønsker at det skal se ut, inni hodet ditt.

Og det gjelder like mye meg, dette. Jeg er jo ikke fullstendig fri fra alle “symptomer” selv. Så selv om jeg har begynt, så må jeg begynne igjen. Siden jeg er i live, har jeg det privilegiet. Det er aldri for sent å begynne igjen. Men om vi aldri våger, vil det en dag være for sent.

Så nå er jeg kommet til siste, uperfekte avsnitt i dette blogginnlegget:

Perfeksjonisme kvalte skrivingen min, inntil jeg forenklet prosessen: Jeg bestemte meg for hva jeg ville gjøre; jeg la en plan for hvordan jeg ville gjøre det; jeg begynte å gjøre det; og så fikk jeg til NOE, selv om dette “noe” ikke er perfekt. Det ble i alle fall en tekst som du fikk lese, ble det ikke? Det ble i alle fall et resultat, en start på bloggingen for dette året, og det er bedre enn ikke noe resultat overhodet. Så hva venter du på? Uansett om det er “recovery” eller hva som helst annet du ønsker å få til, så begynn et sted. Legg en plan, og start med det første steget. Alle store mestere har en gang vært nybegynnere en gang. Og in the end, er det bare du som kan være mesteren i ditt liv. Så lenge du har det.

—–

PS: jeg har forresten skrevet flere blogginnlegg før, der jeg kommer inn på temaet perfeksjonisme. Ett av dem – Perfekt versus akseptabelt – finner du her.

Kilder

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din - ACT, verdier, spiseforstyrrelser og psykisk helse

Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din

Visste du at det å være klar over hva verdiene dine er, og å leve i pakt med dem, er viktig for livskvaliteten din? Dersom du ikke gjorde det, er du i godt selskap. Verdier får merkelig nok svært lite oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, sammenliknet med mål og målsetninger.

LES MER »
Scroll to Top