Perfekt versus akseptabelt: Fra perfeksjonist til akseptabelist i bedring fra spiseforstyrrelsen

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Perfeksjonisme. Det kan velte bedringsprosessen, det også, det har jeg lært av erfaring. Lurer du på hvordan jeg jobber med å utvikle et mer akseptabelistisk og mindre perfeksjonistisk tenkesett? Les videre, da vel! :-) Jeg forteller om perfekt versus akseptabelt og hva som skjer i meg og med det jeg gjør, når jeg går for akseptabelt i stedet for perfekt.
perfeksjonist-akseptabelis_tilfriskning_anoreksi
Foto: Mamma tok dette bildet av meg, sommeren 2016. Her gikk det ganske mye bedre med meg enn før.


Perfeksjonisme. Perfeksjonistisk. Det er noe vi ofte får høre at vi har – eller er – vi som strever med en spiseforstyrrelse.

Personlig mener jeg vil skal være forsiktige med å sette merkelapper på folk ut i fra hva “forskning sier” eller “de fleste ser ut til å ha”, men altså…tro meg når jeg sier at for meg så stemmer det.

Jeg har hatt perfeksjonistiske tendenser siden jeg var et barn, og det lengste jeg kan huske tilbake fra, er da jeg var 3 år, så det er en stund siden (jeg er snart 40 år, just so you know).

Problemet er at å skulle få det bedre etter å ha vært langvarig dårlig av en spiseforstyrrelse, rett og slett ikke er noe som lar seg gjøre med et perfeksjonistisk tenkesett. Jeg feiler dersom jeg blir for hardcore perfeksjonist, for da vil jeg gi opp siden jeg ikke lykkes. Og tro meg nok en gang når jeg sier at er det noe jeg har lang erfaring med, så er det å feile.

Men her er greia:

Gjennom å jobbe med mine perfeksjonistiske tendenser hver eneste dag i tilfriskningsprosessen min, lærer jeg også å gjenkjenne frykt og å trosse den.

Eller mer presist: Å finne bedre løsninger på det frykten er uttrykk for, som altså veldig ofte er perfeksjonismen min.

Frykt – scenario 1: Jeg må gjennomføre ALT, hvis ikke feiler jeg i bloggingen!


Som du antakelig skjønner, har jeg brukt en del energi på å avgjøre hvordan jeg har skullet blogge denne uka. På den ene siden er det tross alt den siste uka i januar, og slik sett følte jeg på ett tidspunkt at jeg burde gjennomføre uka som vanlig.

Tanken min var at siden jeg har sagt at jeg skal blogge tre ganger i uka i hele januar, så må jeg blogge på den måten også siste uka i januar, selv om vi går over i februar før fredagen kommer. Jeg var rett og slett veldig opptatt av at alt måtte gjøres riktig.

Samtidig var jeg veldig overveldet. Jeg visste at det kom til å bli vanskelig å blogge tre ganger denne uken, for jeg har veldig mye annet jeg skal arbeide med, blant annet en faglig artikkel som både krever at jeg leser en del forskning og ikke minst- at jeg setter av tid for å skrive hver dag. Men hvordan skulle jeg få til begge deler? Hvordan? Hvordan??

Jeg ble redd. Min indre kritiker ropte høyt: “Du kommer til å produsere bare ræl, dersom du både skal blogge tre dager denne uka, med alt arbeidet det krever: Planlegge tema for uken, finne frem til relevant forskning i tråd med det temaet, finne en aktuell vinkling på Tema-Tirsdag og Oppdaterings-Onsdag som er relevant for dette temaet, samt å eventuelt oversette diverse sitater fra forskningsartikler, og så skrive at sammen! Du kommer til å feile!”

Ja, så sannelig… For Hvordan skulle jeg få til alt dette samtidig med at jeg skulle lese en hel del forskning, for ikke å si skrive et utkast til den faglige artikkelen, treffe en venninne, planlegge en temakveld med Spiseforstyrrelsesforeningen og holde trådene i all korrespondansen med paneldeltakerne våre, formulere en beskrivelse av temakvelden til nettsidene våre, treffe mamma, etc etc.

Jeg følte meg overveldet.

Men. Det fikk stå sin prøve. Jeg tenkte at jeg MÅTTE gjennomføre uka, fordi det jo er siste uka i januar, og jeg forberedte aldri leserne mine på at den siste uka kom til å bli “amputert” av februar. Å ikke gjennomføre som”planlagt” i tråd med januar-jubel ville være å feile. Det ville bevise at jeg ikke kom til å klare å nå noen av de målene jeg ønsker å nå ellers i livet mitt.

Kort sagt: Det å ikke blogge alle tre dager denne uka, ble nærmest som et varselskilt, et “bad omen” for min “evne” til å lykkes med andre valg og drømmer jeg har for fremtiden min. Bloggen ble selve tunga på vektskålen for mitt selvverd, min gjennomføringskraft, min planleggingsevne og min skaperkraft.

Argh. Perfeksjonisme. 

Og selvverd og selvmedfølelse, much? Eh, not so much.

And enter, resignation….

Frykt – scenario 2: Jeg gjennomfører INGENTING, hvis ikke feiler jeg med artikkelen!


Så kom altså resignasjonen.

Jeg heiste hvitt flagg, kapitulerte.

Tenkte: “Nei, det får bli å blogge kun på tirsdag, altså i dag, for jeg har rett og slett for mye på tapetet til at jeg har tid til å blogge også på onsdag, og i alle fall har jeg ikke tid på fredag. Det vil jo bli forferdelig dårlig og alt for lite innhold, dersom jeg skal skrive alle dagene. Det vil bare ikke gå.

Tankestrømmen malte avgårde: Det beste er å bare gå over igjen til å gjøre det jeg opprinnelig gjorde, nemlig å blogge på tirsdag! Yess. Jeg gjør det. Det blir KUN tirsdag, hvis ikke får jeg ikke til noenting. Det får være det samme. Det er ikke full uke med januar, og selv om onsdag strengt tatt er januar, så er ikke hele uka januar og ergo er januar-jubel over.

Januar, januar, januar, januar. Hvor ble jubelen av? Heiaropene stilnet skikkelig inni hodet mitt, i alle fall.

Så jeg landet altså på at nei, jeg skulle ikke blogge alle tre dagene allikevel, jeg skulle kun blogge på tirsdag, og så kunne jeg varsle dere leserne mine om det uka i forveien. Ja, det fikk bli sånn.

Det måtte bli sånn, for hvis ikke ville blogginnleggene bli veldig planløse og sikkert helt innholdsløse og alt ville bli elendig, inkludert det jeg skulle skrive til det andre tidsskriftet. Det er tross alt ikke januar hele uka, så da får det være det samme om onsdag er januar.

Jeg var redd. Redd for hva januar egentlig betyr og hva det ikke betyr. Og skamfull. For ikke å ha tenkt over på forhånd hvordan jeg skulle gjøre det siste uka i måneden, dersom uka ikke befant seg innenfor en og samme måned. Hvordan kunne jeg være så dum.

Men altså. Løsningen på at jeg ikke kunne være perfekt og blogge hele uka, fikk heller bli at jeg ikke blogget noenting mer enn det jeg opprinnelig gjorde, da jeg startet bloggen.

Argh. Perfeksjonisme. 

Og selvverd og selvmedfølelse, much? Eh, not so much.

And enter, shame….

Å stå for mine beslutninger,  å levere akseptabelt og å gi meg selv litt selvmedfølelse


Jeg er fullstendig klar over at det jeg poster på bloggen min ikke er perfekt; tross alt er jeg ingen profesjonell blogger og jeg er i tilfriskning fra en alvorlig spiseforstyrrelse. At jeg har energi til å blogge i det hele tatt, i en så mentalt (og fysisk) krevende fase av livet mitt, er jo egentlig ikke selvsagt i det hele tatt.

I lys av at jeg fremdeles befinner meg i begynnelsen av tilfriskningsprosessen (tilfriskning tar tid, dette vet både vi som lider av SF og de som forsker på SF), samtidig som jeg forsøker å utvikle meg som menneske, slik at jeg i fremtiden kan stå tryggere i meg selv og i mine egne valg, så trenger jeg virkelig å roe ned på kravene jeg stiller til meg selv.

Særlig når de kravene egentlig kommer fra frykt, og bare støtter opp under den lite selvmedfølende måten jeg frem til nå har levd livet mitt på.

Tidligere i livet mitt har jeg sittet mange timer ekstra på jobb for å få ferdig noe så det skulle bli “perfekt”, og jeg har løpt timevis på tredemølle for å forbrenne de kaloriene jeg hadde spist eller kom til å spise, slik jeg jeg kunne være “perfekt”.

Jeg har forsøkt å gjøre det jeg kan for ikke å ta valg som uroer mennesker jeg bryr meg om, for jeg vil bli likt og fremstå som så “perfekt” som mulig for flest mulig.

Jeg er ikke alene om å leve eller ha levd på denne måten, men det gjør det ikke noe mindre vondt for det.

Det er et kappløp med meg selv, å leve på en slik måte, og det er et kappløp jeg er dømt til å feile.

For det er faktisk skyggeboksing med meg selv. Med et meg som ikke finnes og som faktisk aldri kan komme til å finnes. For jeg er ikke perfekt. Ingen er perfekte. Ingenting kan gjøres perfekt, for alle har ulike meninger om hva som er perfekt og hva som er utilstrekkelig.

Så jeg har nå landet på at jeg skal blogge tirsdag og onsdag denne uken, for det er januardagene, og jeg skal gjøre det selv om jeg har mye å gjøre, for:

Jeg trenger faktisk ikke gjøre det perfekt. Jeg kan gjøre det akseptabelt.

For er det noe jeg stadig lærer i recovery, så er det at alt jeg kan er å gjøre- eller la være å gjøre, på en akseptabel måte.

Og det er bra nok. Utrolig nok, er akseptabelt bra nok.

Fra perfeksjonist til akseptabelist 


Er det en ting jeg ønsker for meg selv, så er det evnen til å kunne gjøre ting passe. Helt akseptabelt, ikke eksepsjonelt. Jeg vil at det jeg står for skal skinne igjennom i det jeg gjør, og jeg vil stå opp for verdiene mine.

Og:

Det innebærer mest av alt at jeg selv tar beslutningene mine og ikke lar frykt få ta dem for meg.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: veldig mange av valgene jeg har tatt eller har latt være å ta i livet mitt, har kommer fra frykt. Jeg orker ikke det mer. Jeg vil at mine valg skal komme fra mot, ikke fra frykt.

Men modig og vågal er ikke det samme.

Jeg har vært en hel del vågal de siste årene, og har sågar spilt hasard med livet mitt mange ganger.

Nå ønsker jeg annerledes for meg selv, og ikke minst ønsker jeg annerledes for kroppen min. Jeg er ingen ungfole lenger. Jeg trenger faktisk ikke sammenlikne meg med de siste forskningstalentene innen akademia, ei heller med de smekreste kroppene på Instagram. Jeg er snart førti år gammel. Det får holde, dette.

Det får holde det som jeg er. Det får holde, den som jeg er.

Det betyr ikke at jeg ikke vil utvikle meg, for selvsagt vil jeg det, – og om jeg ikke hadde villet det så hadde det uansett ikke vært noe jeg kunne bestemme, for vi er alle i endring hele tiden. Enten vi vil det eller ikke, så lar vi oss påvirke av verden rundt oss.

Poenget jeg vil frem til er følgende:

Noen ganger, trenger jeg å se litt ekstra godt på valgene mine, for å legge merke til om de er i tråd med visjonene jeg har for livet mitt. En av visjonene jeg har for livet mitt, er å være et modig og skapende menneske. Og da kan jeg ikke la en uke som ikke kan bli “perfekt” få velte meg overende. Jeg kan ikke sitte oppe om natta for å produsere innhold til alle dagene. Men jeg kan heller ikke la være å produsere noe, bare fordi det ikke blir perfekt.

Perfekt finnes ikke. Det får holde med akseptabelt.

Så hva lærer bedringsprosessen meg?


Å gå fra perfeksjonist til akseptabelist.


Det er å anbefale, altså. Livet blir faktisk mer levelig, med det.

Og ikke bare blir det levelig. Det blir levere-lig.

For jeg får jo levert noe, tross alt. Mer enn om jeg, i perfeksjonismens navn, hadde latt være å forsøke.

Og med det, så skal jeg herved stikke på butikken og kjøpe meg litt godis, i akseptabelismens og selvmedfølelsens navn.

Der jeg før ville straffet meg selv for ikke å levere “perfekt”, så kan jeg nå, på grunn av at jeg er blitt friskere, se at perfekt er en illusjon.

Ingen som lider av spiseforstyrrelser fortjener straff for at livene deres er tøffe, men fy søren så mye jeg har straffet meg selv, både i tanke og i handling, for det. Jeg ønsker slutte med det nå. For jeg vil leve. Og jeg vil skape. Jeg vil skrive.

Og ingen kommer til å synes at det er perfekt.

Så lenge det gir mening for meg og så lenge jeg gjør det jeg liker, så får det være.

Det får være. Akseptabelt.

Vi skrives og leses snart håper jeg, perfectly imperfect souls ❤️️

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top