Pottetrening i bedringsprosessen: Fra å gjøre i bleia til å bruke potta

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Pottetrening. Jepp. I noen grad kan bedringsprosessen sammenliknes med å slutte å bruke bleie og å ta i bruk potta i stedet. Det handler mer konkret om læring. Og som all læring, er det ikke en perfekt overgang fra det ene til det andre. Jeg er utålmodig og vil gjerne lykkes med en gang, og ytre-fokuset mitt trekker meg mot å ville "få det til" slik at andre kan se at "det går bra med meg", etc. Men så er det jo min prosess og ingen kan forhaste den, ikke engang jeg. Dessuten: At jeg er i en bedringsprosess betyr ikke at livet ikke kan leves her og nå. Recovery er ikke et venterom. Livet er nå! Les videre, så skjønner du hva jeg mener!
pottetrening-utålmodighet-ytre-fokus-frisk-anoreksi-bulimi
Foto: Julien Delaunay, Unsplash


Som jeg skrev i gårsdagens blogginnlegg om akseptabelisme, så gjør det å bli friskere fra spiseforstyrrelsen at jeg lærer meg nye ting.

Noen ting lærer jeg meg fordi jeg vil det og oppsøker det selv (slik som å utvikle skrive-egenskapene mine).

Andre ting lærer jeg meg fordi tilfriskningsprosessen tvinger meg til det…

Å gjøre i bleia eller ta i bruk potta?


…Og bare så det er sagt: At det blir påtvunget meg, betyr ikke at jeg ikke trenger det.

På et vis så “tvang” foreldrene våre oss til å slutte å gå  med bleie også, men de fleste av oss takker nok foreldrene våre for dette i dag, selv om mange av oss antakelig syntes det hele var stressende, angstfremkallende og innmari nytt da vi plutselig måtte forholde oss til det.

Jada, jeg er klar over at det er litt pussig å sammenlikne tilfriskningsprosessen med å lære meg å gå uten bleie, men altså. Det er noe sant i det.

For saken er at om jeg fortsetter å gjøre det samme som jeg hele tiden har gjort, det vil si å fokusere på ytre ting i håp om å løse problemene mine, så er det bare et spørsmål om tid før jeg driter på draget igjen. Og jeg har driti på draget mange ganger, så I should know.

Argh, tilfriskning fra spiseforstyrrelser er noe dritt [ literally 😉 ]

Det er sant både i bokstavelig og overført betydning, så vi som kjemper for å komme oss ut av disse livstyvene av noen lidelser, vet hva det dreier seg om.

Men mer enn kroppslige symptomer, ødemer, nedsatt fordøyelse og psykisk bedritne symptomer som angst og depresjon, så handler det jo først og fremst om å lære å leve igjen.

Det er litt som å være barn; i alle fall som et barn med behov for en veldig selektivt målrettet oppdragelse, altså alt som angår mat og bevegelse.

Så jeg lærer å spise igjen og jeg lærer å ikke måtte trene for å fortjene mat og jeg lærer at jeg kan spise litt sjokolade uten å bli en låvedør over natta og jeg må lære meg å gjøre alt dette alene, selv når jeg egentlig er redd og usikker på om jeg er på sporet av noe riktig, og lurer veldig på hvordan dette kommer til å gå.

Alle redslene knyttet til tilfriskningsprosessen hva kroppen min angår, handler jo først og fremst om dette: Spiser jeg nok mat, spiser jeg variert nok, hviler jeg nok, sover jeg nok….blah, blah, blah, boring, boring, boring.

Det er jo egentlig totalt uinteressant. Jeg skulle ønske jeg slapp å forholde meg til alle de tankene og følelsene og usikkerheten og følelsen av uforutsigbarhet og — det. enorme. behovet. for. å. måtte. være. tålmodig. og. akseptere. at. det. er. en. prosess.

Argh.

Jeg er et utålmodig menneske. 

Pottetrening i bedringsprosessen


Jeg ville helst fiksa alt i går, kunnet alt i går, huske alt og ikke ha noen læringsproblemer. Jeg vil være BEST! Ikke bare vil jeg være best, men jeg TRENGER å være best, for hvis ikke er jeg LAT og DUM.

Jepp. Black and white thinking for ya’, right there.

Kanskje nettopp fordi jeg har en tendens til å “ville få til alt”, så kjentes det å begynne å gå på potta i stedet for å bruke bleia innmari inconvenient i starten.

Pottetrening er noe dritt [ literally 😉 ]

Det hadde jo vært så mye greiere om jeg bare kunne fortsatt som før, eller? Gått videre gjennom livet mitt med skylapper for ulike måter jeg har forsøkt å unngå å ta stilling til mine egne følelser og den jeg dypest sett er (og trenger å tillate meg selv å være).

Ehrm…or not.

For som jeg sa, det å begynne å spise igjen, er bare en av tingene jeg skal lære. Men det er praktisk! Det er en handling (riktignok med et stort mentalt aspekt, men uansett, det er en handling).

Det som er betydelig mer vanskelig, er alle de indre tingene, som også er en del av det å slutte å gjøre i bleia. (Beklager formuleringen, TMI? ;-P Å gjenkjenne utålmodighet og ytre-fokus

Utålmodighet og ytre-fokus


Som jeg sa til å begynne med: Om jeg fortsetter å gjøre det samme som jeg hele tiden har gjort, det vil si å fokusere på ytre ting i håp om å løse problemene mine, så er det bare et spørsmål om tid før jeg driter på draget igjen.

Og jeg har driti på draget mange ganger.

Ikke bare har jeg gjort det mange ganger, men også i mange ulike former.

Mer konkret har jeg forsøkt å løse problemet mitt – som grunnleggende sett kan reduseres til noe så enkelt som lav selvfølelse – med perfeksjonisme i alle mulige former.

Perfeksjonisme er noe jeg mer og mer begynner å betrakte som en slags samlebetegnelse for avhengighet.

Det er en forestilling at dersom ikke alt bare føyer seg pent inn i rekken på akkurat den måten jeg har behov for, så vil verden rundt meg rakne og jeg vil fremstå som verdens dårligste menneske (eller i alle fall verdens dårligste variant av meg selv).

  • Min første avhengighet var i så måte behovet for å bli likt.
  • Dernest kom prestasjonsavhengighet (i form av karakterer).
  • Så ballet det på seg med anoreksi og treningsavhengighet…
  • …og så bulimi og avhengighet av å selvskade (det virket som en god måte å få ut gruff på, når jeg ikke lyktes i det jeg ville).
  • Etter hvert dro det med seg arbeidsavhengighet (også kjent som arbeidsnarkomani)
  • …og selvmedisinering…
  • …og en pussig form for interaksjon i parforhold, som gikk ut på at jeg kastet mange av mine lyster og interesser – med unntak av arbeid, for det var jo en slags avhengighet i seg selv – ut vinduet og adopterte lystene og interessene til den jeg var sammen med. (Jeg skal ikke si at jeg alltid gjorde dette, for en del av meg er selvsagt meg, men jeg vet om mennesker som ville stått langt mer på barrikadene for egne behov enn det jeg gjorde).

Og fellestrekket? Ytrestyrt fokus, ytrestyrt fokus, ytrestyrt fokus.

Og utålmodighet. At det skal bli “rett” med en gang, og helst i går. 

Så, hva er poenget mitt?


Poenget mitt med å fortelle deg dette om meg selv, er ikke å få det til å virke som om jeg totalt har manglet kontroll, eller at jeg har monopol på å være perfeksjonist. 

Poenget er å vise at jeg har temmelig mye å lære, og det å lære å spise og hvile igjen, er egentlig “bare” en mindre, praktisk del av dette.

Og slik tror jeg det er for veldig mange av oss som har strevd med spiseforstyrrelser.

Grunnleggende sett handler jo ikke spiseforstyrrelser om vekt eller å være tynn.

Det blir kanskje symptomet ja, men under det symptomet ligger det jo en drivkraft som skiller seg fra symptomene (jeg skal ikke si at alle har det sånn, men jeg vet at mange har det sånn, og jeg mener det er veldig viktig å fremheve dette, hvis ikke ender folk opp med den misforståtte antagelsen at mennesker med spiseforstyrrelser er egosentrerte folk som har lyst til å se ut som fotomodeller eller sågar skjeletter, og det er kan jeg personlig si at ikke gjelder meg!)

Saken er jo at det underliggende problemet for veldig mange vil være der fremdeles, selv når vi begynner å spise og hvile etter kroppens behov.

Det underliggende problemet, som for eksempel er de nedsettende tankene vi har om vår egen verdi og hvor fort vi må få til ting, – det er dette vi virkelig trenger å lære å forholde oss til, tror jeg.

Jeg vet i alle fall at jeg trenger å lære meg tålmodighet og aksept for det uforutsigbare og “langtekkelige” ved tilfriskningsprosessen. Samtidig trenger jeg lære meg å leve livet her og nå. Det tror jeg vi alle trenger, dersom vi ikke har gjort det så langt.

Bedringsprosessen er ikke en parentes omkring livet!


Livet er nå, uansett om jeg eller du, eller andre er i en bedringsprosess/tilfriskningsprosess/recoveryprosess (hva hver og en nå måtte foretrekke å kalle det) eller ikke.


Tilfriskningsprosessen er faktisk ikke en parentes i livet, der vi bare eksisterer i et slags tomt vakuum eller “venterom” inntil vi har “fiksa oss selv” nok til å kunne begynne å leve igjen.

Livet leves her og nå, og det at vi er i en bedringsprosess, gjør ikke livene våre noe mindre verdifulle.


Det er ikke noen grunn til å sette på pauseknappen og bare “holde ut”.

Det sagt, så mener jeg på ingen måte at jeg eller noen andre som arbeider med å bli friske skal investere den dyrebare energien vår i andre ting. Det er jo en ekstremt krevende, slitsom og på mange måter smertefull prosess i seg selv, og det holder å være investert i tilfriskningen om man ikke skal løpe rundt og investere av seg selv på andre fronter.

Poenget mitt er at det må komme fra oss selv.

Dersom jeg har lyst og energi til å “drive med” noe annet enn tilfriskningen min, så er det bra, så lenge det ikke er til hinder for tilfriskningen. Hver og en av oss trenger å kjenne på dette selv, for vi er alle unike og har ulike behov.

Å lære av prosessen og prosessen


Bedringsprosessen lærer meg noe veldig viktig om meg selv, nemlig at jeg har tatt en del mindre gunstige valg for meg selv i løpet av livet mitt, og at om jeg for fremtiden skal minske sannsynligheten for å gå så ekstremt på trynet igjen som jeg har gjort de siste årene, så trenger jeg å håndtere utålmodigheten min på en bedre måte, og å etablere en mer robust selvfølelse.

Jeg skal være ærlig (jeg etterstreber jo det, tross alt):

At jeg på noe tidspunkt skal bli ferdig med å lære disse tingene, altså dette som angår perfeksjonisme, utålmodighet og selvfølelse, har jeg ingen tro på. 

Jeg er – som alle andre – a work in progress. 

Men til forskjell fra før, så kan jeg i større grad gjenkjenne dette i meg selv når det oppstår, og på sikt så håper jeg at jeg at det blir lettere og skjer mer automatisk.

Foreløpig er det litt som å lære å spille tuba (ikke at jeg kan spille tuba, men det er sikkert like greit), det vil si at jeg vet det er mulig å spille reint, jeg må bare finne ut hvilke knapper jeg skal trykke på.

Overført: Jeg vet det er mulig å la følelsene mine guide mine valg, jeg må bare finne ut hva jeg føler og ønsker først.

Enn så lenge, er jeg heldigvis på vei til å utvikle meg i en bedre retning, hva disse tingene angår. Jeg forsøker som best jeg kan å bruke potta og fomler rundt med tuabaen min, i håp om at jeg en dag vil klare å spille sånn noenlunde reint.

Mitt ultimate mål hva mat og hvile angår, er vel i grunn å kunne spise slik som jeg gjorde intuitivt da jeg var barn. Jeg dømte ikke sulten min, og heller ikke mettheten min. Og selv om jeg elsket å bevege meg og ofte glemte å spise fordi jeg var så fordypet i noe, så kom det ikke av restriksjon.

Det var bare slik jeg var. Og innerst inne, tror jeg at det er slik jeg fremdeles er.

Enn så lenge, handler det om å leve her og nå, i tilfriskningsprosessen.

Og å minne meg på at hvor enn vond og slitsom den er, så er den bare en del av livet mitt og jeg har lov å gjøre andre ting også, om jeg vil det. Jeg har faktisk lov til å leve.

Og det har du også. Leve, slik som du trenger det, for å ha et godt liv, der du kan ha det godt med deg selv. Lytte til kroppen din og det den forteller deg om dine behov.

Er det noe jeg virkelig unner oss alle, så er det jo det. Å tillate oss selv å være oss selv. Og å leve så gode liv som mulig.

Forresten: Ny rekord. Jeg har vært oppkastfri (og spist nok) i to og en halv uke! Måtte det vare. ❤️️


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »