Prevalens i spiseforstyrrelser under DSM: Noen refleksjoner

prevalens-spiseforstyrrelser-dsm-psykisk-sykdom-finnes-ikke-hildelearnstoplay
Foto: rawpixel, pixabay.com
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Prevalensrater kan være greit å vite noe om, men da er det også lurt å vite noe om forutsetningene for at slike rater kan beregnes. Her kommer diagnosemanualer som DSM inn. I dette blogginnlegget skriver jeg derfor ikke bare om prevalens, men også om diagnoser og"psykisk sykdom". Kan hende utfordrer dette synspunktene dine på hvordan psykisk smerte kan anskueliggjøres? Tro meg, - jeg ble utfordret selv på veien mot å endre mine egne perspektiver.


I forrige uke skrev jeg et sammendrag av artikkelen Feeding and eating disorders in the DSM-5 era: a systematic review of prevalence rates in non-clinical male and female samples“, skrevet av Camilla Lindvall Dahlgren, Line Wisting and Øyvind Rø, og publisert i 2017 i tidsskriftet Journal of Eating Disorders 5(56).

I dette blogginnlegget diskuterer jeg som vanlig mer fritt omkring temaet i forskningsartikkelen. Jeg tar med andre ord utgangspunkt i Dahlgren og kollegers artikkel, men trekker også inn annen forskning på samme tema eller relatert til temaet, for å belyse fordeler og utfordringer knyttet til det å måle prevalens i spiseforstyrrelser.

Du finner sammendraget jeg skrev under lenken Spisforsk, HER. Om du vil kan du lese det først, for da vil du bedre forstå bakgrunnen for dette blogginnlegget. For deg som ikke orker lese det først, her er en kjapp oppsummering:

Oppsummering av Dahlgren og kolleger


Hovedfunnet til Dahlgren og kolleger (2017) er at etter overgangen fra DSM-IV til DSM-5 ser vi en noe økt forekomst (prevalens) av anoreksi, bulimi og overspisingslidelse i befolkningen. Dette er imidlertid tidlige tall, ettersom de er basert på data fra kun noen få år etter at DSM-5 ble tatt i bruk.

I tråd med intensjonen bak DSM-5 er det også skjedd en nedgang i forekomst av “restkategorier” av spiseforstyrrelser, det vil si en nedgang i OSFED (Other Specified eating and feeding disorder) i DSM-5 sammenlignet med  EDNOS (Eating disorder not otherwise specified) i DSM-IV.

Merk at Dahlgren og kolleger skriver “i tråd med intensjonen bak DSM-5”. Dette viser at diagnosemanualer ikke er objektive sannheter, men at det ligger subjektive vurderinger og målsetninger bak.

Dahlgren og kolleger skriver selv at (min oversettelse og uthevelse):

I årene som kommer er det sannsynlig at de nye diagnostiske kriteriene for spiseforstyrrelser vil føre til endringer i rapportert punktprevalens (andelen individer som er rammet av den aktuelle lidelsen på et spesifikt tidspunkt) og livstidsprevalens (andelen individer som har hatt den aktuelle lidelsen i løpet av livet sitt, opp til måletidspunktet).


De spesifiserer at:

Historisk har prevalensraten for spiseforstyrrelser, slik det kom til uttrykk gjennom DSM-IV, variert betydelig på tvers av studier. Avvik mellom studier har vært et resultat av flere ulike metodologiske utfordringer, slik som inkonsistent bruk av testinstrumenter, variasjon i studienes design, samt estimater kalkulert ut i fra ikke-representative utvalg.


Et ikke-representativt utvalg er for eksempel studier der man ser på forekomsten av ulike typer spiseforstyrrelser kun blant dem som er diagnostisert med en spiseforstyrrelse (altså et klinisk utvalg).

Om hvorfor det er viktig å vurdere trender i forekomstrater, sier Dahlgren og kolleger det slik:

Det er derfor viktig å regelmessig vurdere trender i forekomstrater blant spiseforstyrrelser og ta i betraktning endringene i diagnostiske kriterier såvel som metodologiske aspekter som påvirker observerte trender.


Kort oppsummert understreker Dahlgren og kolleger altså at det er viktig å undersøke forekomsten av spiseforstyrrelser fordi denne kan endre seg som følge av endringer i diagnostiske kriterier, men også fordi ulike forskningsstudier vil finne ulike prevalensrater avhengig av forskningsdesign og metode.

Flere studier støtter Dahlgren og kollegers funn; nærmere spesifikt at det med endringene i DSM-5 har skjedd en nedgang i antall EDNOS/OSFED-tilfeller og en økning i tilfeller av bulimi og anoreksi. Vo og kolleger (2017) skriver om utvalget de undersøkte i artikkelen The impact of DSM-5 on eating disorder diagnoses:

Tilfeller av DSM-IV Eating Disorder Not Otherwise Specified (EDNOS), som nå er mest konsistent med DSM-5 diagnosen Other Specified Feeding or Eating Disorder, sank fra 47.6% til 39.0% , mens Anorexia Nervosa økte fra 29.6% to 33.5%, and Bulimia Nervosa økte fra 22.7% til 24.7%.


Ved å kode symptomer på spiseforstyrrelser etter både DSM-IV og DSM-5 slik som Vo og kolleger altså gjorde, vil man kunne undersøke hva de praktiske implikasjonene av slike kodeendringer er.

For det er jo ikke så enkelt som at flere plutselig har fått anoreksi og bulimi. Snarere er det slik at symptomene disse menneskene har, nå holder for å bli diagnostisert med anoreksi eller bulimi i stedet for EDNOS eller OSFED. Dette kommer mest som en følge av at det har skjedd en endring i hvilke diagnostiske kriterier man må oppfylle for å få anoreksi eller bulimi nå, sammenliknet med før.

[Dersom du vil litt lese mer om hva endringene i diagnostiske kriterier består i, så kan du gjøre det HER, i sammendraget av artikkelen til Dahlgren og kolleger (gå til “Langt sammendrag av artikkelen”).

Hvorfor bør du bry deg om prevalensrater?


Nå som du vet dette – altså at det har skjedd en endring i prevalens av spiseforstyrrer fra DSM-IV til DSM-5 og at dette i noen grad var forventet og faktisk intendert fra dem som skapte DSM-5 – så spør du deg kanskje hvorfor du personlig skal bry deg om diskusjoner av prevalensrater innen spiseforstyrrelser?

Jeg mener, what’s in it for you?

Vil kunnskap om prevalens kunne hjelpe deg med å få det bedre, for eksempel?

Faktisk så mener jeg at ja, det kan det.

For ved å reflektere omkring det som ligger bak prevalensrater, vil vi komme innom viktige fenomener, slik som diagnosekriterier, makt, penger, smerte som subjektiv erfaring, samt det subjektive behovet for hjelp, som i dagens helsesystem ikke nødvendigvis betyr rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Og om ikke annet, så kan kunnskap om disse tingene gjøre deg bedre i stand til å reflektere over hva du selv føler er vanskelig for deg og hva du selv føler at du trenger for at du kan få det bedre.

Du trenger nemlig ikke identifisere deg med en diagnose for å ha et reelt behov for hjelp. Du trenger faktisk ikke ha en diagnose i det hele tatt. En diagnose er ikke en sannhet om hvem som har et legitimt behov for hjelp og hvem som ikke har det.

Som Dahlgren og kolleger skriver, ligger det intensjoner bak diagnosemanualer som DSM. Diagnoser er altså ikke sannheter om “psykiske sykdommer”, det er sosiale konstruksjoner basert på lister av symptomer.

Men før vi går over til å se på det metodiske (og etiske) ved hvorfor det er viktig og interessant å estimere prevalensrater med jevne mellomrom (og særlig etter endringer i diagnosemanualene), så skal vi først se på noen praktiske grunner til at prevalensrater er interessant.

Hvorfor er prevalens interessant? Noen praktiske grunner


La oss først ta prevalensrater “at face value” og ikke stille noen kritiske spørsmål ved forutsetningene for å måle forekomsten av spiseforstyrrelser, eller måten det måles på. Hvorfor er forekomst så viktig?

Her er noen grunner:

  • Ut over hvor mange nye tilfeller som blir diagnostisert med en bestemt sykdom (insidens), kan prevalens fortelle oss noe om hvor mange som forblir i live med sykdommen over mange år.
  • Hvor mange som forblir i live med sykdommen over mange år, kan indikere noe om kvaliteten på behandlingen folk får (altså, om behandlingen gjør at folk blir friske eller overlever lenger).
  • Dersom prevalensraten synker eller stiger sammenliknet med eldre studier av prevalens, er det viktig å utforske hva som kan ligge bak.

Ut over det metodiske (målinger og definisjoner av spiseforstyrrelser), kan endringer i prevalens ha noe med behandling å gjøre. For eksempel: Dersom vi ser en nedgang i prevalens parallelt med at vi tar i bruk en ny behandlingsmetode, er det grunn til å spørre seg om det kan bety at den nye behandlingen fungerer bedre enn tidligere behandling.

På den annen side kan det jo også tenkes at prevalensraten er lavere fordi færre nye tilfeller diagnostiseres (insidens) eller at flere faktisk dør ganske raskt som følge av komplikasjoner forbundet med spiseforstyrrelsen (og på den måten faller ut av prevalensmålingene). Imidlertid vet vi jo at når det gjelder spiseforstyrrelser så har det vært en tendens til underdiagnostisering snarere enn overdiagnostisering, fordi mange lider i det stille, og dette gjelder noen grupper mer enn andre.

Spiseforstyrrelser hos menn er eksempelvis noe vi først har begynt å snakke om i nyere tid, og det samme gjelder spiseforstyrrelser hos barn, voksne, eldre og etniske minoriteter, samt forskjeller i både insidens og prevalens av spiseforstyrrelser i andre land og kulturer.

Et eksempel, hentet fra prevalens innen lungekreft og diabetes


Siden dette med prevalens og insidens griper inn i hverandre på ganske komplekse måter, skal jeg forsøke å oppsummere det med et eksempel som du kan finne på engelsk HER (jeg har oversatt det til norsk):

Prevalens er altså andelen av en befolkning som har en tilstand på et bestemt tidspunkt. Men prevalensen av denne tilstanden vil bli påvirket av både antallet nye tilfeller som diagnostiseres [insidens], samt sykdommens gjennomsnittlige varighet (altså, hvor lang tid det tar før man blir frisk). Insidensen er altså antallet nye sykdomstilfeller som føyes til i befolkningen og som etter hvert blir prevalente tilfeller.

Hvor lenge man i gjennomsnitt forblir syk (gjennomsnittlig sykdomsvarighet) er viktig fordi den eneste måten du kan slutte å være et prevalent tilfelle på, er ved å bli kurert for sykdommen, eller ved å dø, eller på andre måter havne utenfor befolkningen som måles (slik at du ikke blir telt med i målingen og dermed ikke registreres som et prevalent tilfelle).

Et eksempel: For noen år siden var prevalensen av lungekreft i befolkningen ganske kort. Det fantes ingen effektiv behandling og nesten alle døde. Fra man ble diagnostisert (insidens) og ettersom man levde med sykdommen frem til man døde (prevalens), gikk det i gjennomsnitt 6 måneder. Altså var prevalensen av lungekreft ganske lav, for det var til enhver tid få som levde med lungekreft.

Dersom vi i stedet ser på tilfellet Diabetes 1 så har det en lang gjennomsnittlig prevalens. Årsaken er at det ikke finnes noen kur for diabetes, man kan bare håndtere den og slik leve med sykdommen. Den gjennomsnittlige varigheten av diabetes er altså ganske lang og prevalensen av diabetes er derfor ganske høy.


Men hva så med spiseforstyrrelser?


Det å måle prevalens når det gjelder spiseforstyrrelser er ikke like enkelt som å måle det for eksempelvis Diabetes 1, for folk migrerer mellom ulike diagnoser.

En person som ble diagnostisert med anoreksi i 2018 kan ha utviklet bulimi i 2019 og overspisingslidelse i 2020, men det er ikke sikkert vedkommende har fortalt det til legen sin. I stedet virker det som om personen er blitt frisk av anoreksi, mens hun eller han egentlig oppfyller kriterene for en ny spiseforstyrrelses-diagnose. Dette var det som skjedde med meg selv da jeg gikk fra anoreksi som 15-åring til bulimi som 16-åring (og deretter til uspesisikk spiseforstyrrelse og så anoreksi igjen).

Det å anslå om noen er blitt frisk av en spiseforstyrrelse er heller ikke like enkelt som å måle det for kreft, for en person kan jo være vektnormalisert av anoreksi eller ha sluttet å kaste opp eller overspise, men fremdeles kan livet være styrt mye av tanker og følelser omkring mat og kropp, og det er ikke sikkert at dette fanges opp i behandling.

Ettersom det ikke er like uproblematisk å snakke om prevalens og insidens av “psykiske sykdommer” som av somatiske sykdommer, er det imidlertid behov for en større diskusjon av omstendighetene rundt målinger av ikke bare prevalens, men de diagnosene som prevalensen baserer seg på.

I det videre kommer jeg til å gå nærmere inn på nettopp dette.

Prevalens i en større sammenheng: etikk og metode


Jeg skal oppsummere dette litt polemisk i fire punkter:

  1. Mange med spiseproblemer har ikke fått hjelp, siden det har vært manglende kunnskap om det spesifikke spiseproblemet. Prevalens i sammenheng med “psykisk sykdom” forholder seg til diagnoser, og diagnoser er det grunnlaget som insidens og prevalens beregnes med bakgrunn i.
  2. Når vi begynner med å måle noe – enten er det på individnivå, landnivå eller globalt – så påvirker det også hva vi ser og hvordan vi tolker det vi ser. Diagnosemanualer er målemanualer som psykisk helse tolkes gjennom og behandles ut i fra (du skal bli “frisk” fra symptomene dine)
  3. En diagnose forandrer ikke på hvordan du har det, den bare oppsummerer symptomer på noe som diagnosemanualer kaller “psykisk sykdom”. Allikevel trenger du en diagnose for å ha såkalt “rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten”. Diagnosemanualer er dermed rettighetsmanualer.
  4. Lidelse eksisterer og behov for hjelp eksisterer, uavhengig av om det finnes en diagnose for det, eller ikke. Diagnosemanualer er ikke sannheter om hvem som har det vondt nok til å trenge hjelp, det er sosiale konstruksjoner av “psykiske sykdommer” som – til forskjell fra mange somatiske sykdommer – verken har en kjent patologi eller en kjent kur.

Jeg skal forklare nærmere hva jeg mener med hvert av disse punktene.

1. Prevalens forholder seg til diagnoser


I overgangen fra DSM-IV til DSM-5 skjedde det en del endringer i diagnosekriteriene for spiseforstyrrelser. Diagnosekriteriene i DSM-IV hadde lenge vært utsatt for kritikk. Hvordan endringene burde skje var det imidlertid delte meninger om. Jeg skal ikke gå inn på det her, for det vil kreve uforholdsmessig stor plass.

En ting som er sikkert, er at det var stor faglig uengighet. Noen mente vi burde kvitte oss med hele DSM, noen mente vi burde utvikle transdiagnostiske kategorier, i stedet for å se på spiseforstyrrelser som diskrete (enkeltstående, separate) lidelser, noen mente vi burde få alvorlighetsskala for de enkelte spiseforstyrrelsene (dette ble faktisk implementert i DSM-5 for blant annet anoreksi) og noen mente hovedsakelig at kriteriene for de enkeltstående spiseforstyrrelsene burde utvides og at flere spiseforstyrrelser burde skilles ut som separate kategorier.

Det at Overspisingslidelse ble skilt ut som en egen kategori fikk konsekvenser for rett til behandling. I USA er det forsikringsselskaper som betaler for behandling og mange forsikringsselskaper nektet å betale for behandling av overspisingslidelse, fordi de mente at det ikke var en spiseforstyrrelse, men “bare” et fedmeproblem. i

Dette er selvsagt himmelropende urettferdig for dem som opplever å få livene sine ødelagt av nettopp problemer med overspising og skam forbundet med det.

2. Diagnosemanualer er målemanualer


Historisk finnes det nedtegnelser av spiseforstyrret atferd lenge før spiseforstyrrelser ble føyet til i manualer over “psykiske sykdommer”.

I bloggposten “Historical understandings“, skriver Bridget Engel følgende: (min oversettelse fra engelsk)

Spiseforstyrrelser har eksistert lenge, og har blitt dokumentert over hele verden. Frekvensen av det å sulte seg selv og rense seg for mat varierer mye over historiske tidsperioder, noe som indikerer at visse kombinasjoner av sosiale og økonomiske faktorer ofte letter eller hemmer disse typene atferd.

Historiske bevis tyder på at anoreksi og bulimi har eksistert minst siden det første århundre. I løpet av Caesar-tiden (700 B.C.) overspiste romere ved overdådige banketter og lettet seg deretter ved å kaste opp, slik at de kunne fortsette å spise. Egyptere på sin side, tegnet hieroglyfer som viste deres bruk av månedlige renselser for å unngå sykdom. Persiske medisinske manuskripter og kinesiske ruller med opprinnelse i tidlige dynastier beskriver også plager som ligner på moderne spiseforstyrrelser.

Det samme gjør nedtegnelser fra Afrika, som inneholder flere historier om voksne som i tider med ekstrem hungersnød fastet for å ha mat nok til barna, men som deretter fortsatte å selvsulte til de var døden nær, selv om hungersnøden altså var over.


Men selv om spiseforstyrrelser har vært kjent i mange tusen år, er det allikevel en diskusjon om hvorvidt spiseforstyrrelser er såkalte “culture bound syndromes”, altså kulturbundne syndromer.

Det interessante her er ordet kulturbunden. Årsaken til at spiseforstyrrelser har blitt holdt frem som kulturbundne, er at spiseforstyrrelser har latt til å være mest utbredt i vestlige land, men også at symptomer på spiseforstyrrelser har fremstått som noe forskjellige på tvers av land.

La oss se litt nærmere på hva det handler om.

Anoreksi på tvers av land og kulturer


Redselen for fett, såkalt fett-fobi i anoreksi har for eksempel oftest blitt funnet i vestlige land, mens i asiatiske land har det frem til relativt nylig latt til å være en større forekomst av ikke-fettfobisk anoreksi.

Imidlertid er det noe som tyder på at med påvirkningen av vestlig kultur, har anoreksi slik vi kjenner det fra vestlige land blitt mer dominant også i asiatiske og arabiske land. Dette har fått enkelte forskere til å snakke mindre om spiseforstyrrelser som kulturbundne syndromer og heller omtale dem som kultur-reaktive syndromer (altså, at forekomsten av spiseforstyrrelser kan stige i et ikke-vestlig land i møte med/reaksjon på vestlige kulturtrekk).

Noen forskere har fremholdt at anoreksi kanskje ikke er kulturbunden, siden gamle skrifter har nedtegnet tverrkulturelle eksempler på symptomer og atferd som altså minner mistenkelig om anoreksia nervosa, slik vi kjenner til det i dag. Dersom det var slik at det vestlige skjønnhetsidealet forårsaker eksempelvis anoreksi, burde jo ikke anoreksi ha eksistert før dette skjønnhetsidealet kom. Men slik er det ikke.

Måten anoreksi har blitt forklart på har snarere variert med historiske tider (mens det i dag ofte tilskrives tynnhetsidealet, ble det på 1600-tallet knyttet til religion og puritanisme), og ettersom det finnes nedtegnelser av anoreksi på tvers av både vestlige og ikke-vestlige kulturer før moderne tid, antyder det at anoreksi ikke er kulturbunden.

Bulimi og overspisingslidelse på tvers av land og kulturer


Tilsvarende gamle nedtegnelser finnes ikke når det gjelder bulimi. Dog, som nevnt over vi har skrifter fra det gamle Hellas som dokumenterer at det i enkelte sosiale kretser var “vanlig” å fråtse i mat, for deretter å kaste det opp for å spise mer, men siden de gjerne var flere (menn) som gjorde dette samtidig og det ikke lot til å påvirke livskvaliteten deres negativt, har man ikke kommet til en enighet om hva denne atferden egentlig var uttrykk for.

Når det gjelder bulimi og overspisingslidelse har noen forskere forelått at det nødvendigvis må være en kulturkomponent i dette, ettersom symptomsammensetningen krever tilgang på mye mat, og i tilfellet bulimi også et toalett, hvilket ikke alle kulturer har i like stor grad.

For å skulle kunne overspise og eventuelt kaste opp jevnlig, kreves det at man har tilgang på et sted der man kan spise og kaste opp eller overtrene rimelig uforstyrret, og tilgangen på både penger, velfylte supermarkeder, bil (til kjøring av mat), toalett og treningssenter er noe som inntil relativt nylig har fantes i stort omfang hovedsakelig i vestlige land.

Dersom du vil lese en artikkel som tar for seg det jeg her skriver om, så bør du lese denne, som altså heter “Are eating disorders culture-bound syndromes? Implications for conceptualizing their etiology”.

Øker forekomsten av spiseforstyrrelser globalt?


Det er noe som tyder på at det er en økning i forekomsten av spiseforstyrrelser globalt sett.

Imidlertid vil det jo alltid være en tendens til at det å se etter noe og forsøke å måle det, i seg selv gjør at man legger merke til det man “leter” etter.

Grunnen til at jeg fremholder dette, har å gjøre med studier som viser at forekomsten av spiseforstyrrelser har økt i ikke-vestlige kulturer, etter at vestlige kulturtrekk ble globalisert i større grad.

Økt forekomst av spiseforstyrrelser på Fiji?

Et eksempel er en studie fra Fiji, skrevet av Becker og kolleger (2002), som ofte siteres når det gjelder fremvekst av forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser i ikke-vestlige land.

Becker og kolleger (2002) skriver at

Epidemiologiske data som viser en større forekomst av spiseforstyrrelser i industrialiserte samfunn enn i utviklingssamfunn antyder at den kulturelle konteksten kan være en viktig etiologisk komponent.

[etiologi handler om årsak; altså hva som er årsaken til at eksempelvis spiseforstyrrelser utvikles]

For å undersøke om det kunne være noe i denne hypotesen (altså, antydningen om at vestlig kultur kan ha en finger med i spillet hva angår utvikling av spiseforstyrrelser), bestemte forskerne at de ville undersøke om fremveksten av TV hjemme, med tilgang på vestlige TV-programmer der slanke og tynne kropper er fremtredende, hadde noe å si for de tenåringsjenters forhold til mat og kropp på Fiji.

De gjennomførte en studie der de så på endring i forholdet til mat og kropp fra et tidspunkt før TV’en kom (1995, første måletidspunkt), til etter at de unge på Fiji i lengre tid var blitt “utsatt” for slike TV-programmer (1998, andre måletidspunkt). Både spørreskjema og semistrukturert intervju ble brukt for å undersøke endringer i holdninger til kropp og mat, og i tillegg ble deltakerne veid for å undersøke endringer i BMI. De semistrukturerte intervjuene ble benyttet for å gi mer data til fortolkningen av tallmaterialet (spørreskjemaet) og kroppsendringene.

Så hva fant de? Vel, funnene var både interessante og nedslående, i alle fall hva angår vestlige idealer omkring kropp:

Spørreskjema-data viser en betydelig økning i utbredelsen av to sentrale indikatorer på forstyrret spising (…) – høyere EAT-26 score og selvfremkalt oppkast for å gå ned i vekt – etter at TV ble et fast innslag i husholdningene og langvarig TV-eksponering hadde skjedd. Narrative data [intervjudata] forteller eksplisitt om endring i holdninger til diett, vekttap og estetiske idealer i ungdomsmiljøet, knyttet til eksponering for vestlige mediebilder (…)

Narrative data forteller om at deltakernes interesse for å gå ned i vekt var forbundet med et ønske om å endre seg selv i henhold til karakterer de så i vestlige TV -programmer [modellering] (….)

Påvirkningen av TV ser ut til å være omfattende, gitt de langvarige kulturelle tradisjonene som tidligere hadde virket beskyttende mot slanking, renselse [oppkast] og kroppsmisnøye på Fiji.


Så altså: Etter lengre tids eksponering for vestlige kroppsidealer slik disse fremkom på TV, steg kroppsmisnøyen blant de unge, som reagerte med å forsøke å slanke seg. I kjølvannet av at TV ble vanlig på Fiji, mente forskerne altså å finne en økt forekomst av spiseforstyrrelser på Fiji.S

Men det er verdt å reflektere litt mer over dette…


Selv om jeg ikke mener at det er noen grunn til å mistro studier som denne, så mener jeg samtidig at det viktig å huske på følgende: Når vi ser etter noe, vil vi bli mer oppmerksom på det vi ser etter og mindre oppmerksomme på det som ikke støtter opp om det vi ser etter.

Eksempelvis var det bare jenter som ble intervjuet og veid, så jeg tar meg i å lure på hva som skjedde med guttene på Fiji.

Ideelt sett skulle jeg gjerne sett en studie som ikke bare involverte tenåringsjenter, men et bredere aldersspenn. For uavhengig av hva spiseforstyrrelser skyldes, så vet vi at det er en noe større sårbarhet for å utvikle det i tenårene enn det er å utvikle det ellers i livet. Tenårene er generelt en sårbar tid for sosial påvirkning, det gjelder både i positiv og negativ forstand.

Jeg betviler heller ikke at vestlige kroppsidealer kan ha en negativ effekt på egen tilfredshet med kropp. Det jeg lurer på, er hva slags andre faktorer som spilte inn hos dem som utviklet spiseforstyrrelser i dette utvalget. Var det for eksempel i hovedsak dem som hadde opplevd mobbing eller traumatiske opplevelser, slik at de var mer sårbare for TV-eksponeringen? Og var det noen tendenser til forstyrret spiseatferd hos jentenes mødre, som følge av TV-tittingen?

Uansett: Denne studien støtter i alle fall hypotesen om at vestlig kultur har en finger med i spillet når det gjelder utvikling av forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser i befolkningen.

Hvis du vil lese denne studien selv, kan du forresten gå hit. Artikkelen heter Eating behaviours and attitudes following prolonged exposure to television among ethnic Fijian adolescent girls.

Lesestoff om spiseforstyrrelser internasjonalt


Dersom du er interessert i å lese mer om spiseforstyrrelser på tvers av land og kulturer, så finner du imidlertid en rimelig lettlest engelsk artikkel HER, kalt “Eating Disorders on the Rise All Around the World: An Overview”.

HER finner du en engelsk review-artikkel av spiseforstyrrelser i Asia, og HER finner du også en engelsk review-artikkel om forekomsten av spiseforstyrrelser i Skandinavia (skrevet av norske forskere).

Kort fortalt viser disse studiene at det later til å ha skjedd en økning i prevalensen av spiseforstyrrelser verden over, men at det ikke er snakk om en så stor endring som media gjerne fremstiller det som (altså, spiseforstyrrelser er ikke “Stadig økende!”), og noe av endringen skjer som følge av endringer i diagnosemanualene (eksempelvis at flere av dem som før ville blitt diagnostisert med en uspesifikk spiseforstyrrelse, i dag blir diagnostisert med anoreksi eller bulimi ).

Og med dette går jeg videre til tredje punkt på lista over hvorfor forekomst er relevant å diskutere.

3. Diagnosemanualer er rettighetsmanualer


Mange tviler på eller nekter for at de har en spiseforstyrrelse, basert på at de ikke er undervektige eller at resultatene av atferden deres ikke er “alvorlige nok”, slik de ser det.

Dr. Jennifer Gaudiani gir et eksempel på dette i boken “Sick enough. A guide to the medical complications of eating disorders”, der hun skriver (s 10) at:

In my clinical experience, many individuals with atypical anorexia nervosa don’t believe they have an eating disorder because they aren’t stereotypically emaciated.

[Mennesker med atypisk anoreksi har for øvrig alle de samme symptomene som dem med anoreksi, bare at de ikke (ennå) har nådd en klinisk undervekt.]

Tanker om hva som er “sykt nok” til å søke hjelp for rammer imidlertid ikke bare dem som lider av atypisk anoreksi, men alle dem som opplever å ha store problemer med mat og kropp, vil jeg mene.

Hvorfor mener jeg det?

Jo, fordi kriteriene vi har for hva det vil si å være “syk nok” er smal, både i bokstavelig og overført betydning. De smale (undervektige) spiselidelsene har fungert- og fungerer fremdeles som rettesnor for hjelpebehov (les: behandling).

Naturlig nok reflekteres dette i hva folk føler om hvorvidt de fortjener og trenger hjelp.

Her er greia (om hva dette betyr for deg og meg):


Det er ikke meningen at livet skal være dominert av tanker om mat og kropp. At du ikke er svært undervektig eller overspiser og kaster opp på daglig basis, betyr ikke at du ikke har behov for hjelp.

For å kunne få vurdert om du har en spiseforstyrrelse (eller forstyrret spising), trenger du å snakke med en profesjonell, men om du blir- eller ikke blir diagnostisert med en bestemt spiseforstyrrelse, sier lite eller ingenting om hvordan du har det inni deg eller hvor vondt du har det.

Notabene angående anoreksi: Og ja, jeg er fullt klar over at anoreksi tidlig i forløpet kan gi den effekten at man tror man har det bra, men altså… The empire will fall at some point. Jeg var fullstendig i det blå om at jeg hadde anoreksi da jeg var 15; jeg følte at jeg hadde det helt knall. Det tok lang tid før jeg forstod at jeg hadde et problem, men på det tidspunktet hadde jeg blitt “tvunget” til å spise igjen og endte opp i bulimi, noe som gjorde meg svært klar over at jeg følte meg helt elendig.

Dersom du vet at du ikke har det bra, ikke la en behandlers diagnosekriterier få definere hvordan du har det og om du fortjener hjelp. Dersom du ikke har det bra, så fortjener du hjelp uansett hvilke diagnostiske kriterier du oppfyller. Og det gjelder uavhengig av om du har en spiseforstyrrelse eller ikke. Men vit at du også kan hjelpe deg selv. Du er tross alt den som føler hvor skoen trykker og jeg regner med at det forteller deg noe om hva du trenger å gjøre.

La meg si det sånn: Dersom du hadde smerter i benet ditt, men det ikke ble funnet brudd på røntgenbilde, så ville du fremdeles hatt vondt, ville du ikke? Du ville fremdeles hatt behov for hvile, slik at smerten kunne gå over.

Poenget mitt er at det ikke er røntgenbildet som viser at du har vondt. Kun du vet om du har vondt eller ikke, for smerte er en subjektiv erfaring.

Det er nøyaktig det samme med psykisk smerte:

Det er ikke diagnosekriteriene som viser at du har det vondt! Du vet om du har det vondt. Ta konsekvensen av at du ikke har det bra, og la andre få fortelle deg at du ikke har vondt, bare fordi du ikke skårer på noe bestemt på et skjema. Okay?

Dette tar meg videre til en fjerde grunn til at det vi bør bry oss om forekomst (dette punktet relaterer seg til alle de forutnevnte punktene)

4. Diagnoser er konstruksjoner i forandring (ikke sannheter)


Altså: Eksistensiell smerte og lidelse eksisterer, og behov for hjelp eksisterer. Men om en form for atferd eller en gruppe symptomer blir definert som en “psykisk sykdom” i diagnosemanualene, er ikke uproblematisk.

Nærmere bestemt handler det om hvorvidt forskere og klinikere har observert og kartlagt visse typer symptomer lenge nok og systematisk nok, til at de mener det kan settes en merkelapp på symptomene. Denne merkelappen kaller de så en “diagnose”. Det var dette som skjedde i DSM-5 da Overspisingslidelse ble utskilt som en selvstendig diagnose: Forskerne mente at de nå hadde nok data (evidens) på at overspisingslidelse er en egen type spiseforstyrrelse, med konkrete symptomer som krever behandling, sågar og kanskje en egen type behandling.

En diagnose er som så mye annet i samfunnet vårt ikke en sann eller objektiv enhet, som eksisterer på en stabil og uforanderlig måte. Diagnosemanualer som DSM og ICD endres innimellom, blant annet fordi ny forskning kommer til og gammel forskning faller fra, men også fordi konsensus om hva som er såkalt “psykisk sykdom” og hva som ikke er det, forandrer seg.

Sidenote: Altså, at noe er en sosial konstruksjon er ikke et problem i seg selv. Jeg mener ikke at sosiale konstruksjoner er unødvendige eller unyttige. Tross alt er også juridiske lover og- i forlengelse av dette til og med menneskerttigheter sosiale konstruksjoner, men det betyr ikke at vi ønsker å være dem foruten eller at de ikke har en nødvendig plass.

Jeg klarer bare ikke helt å se at det å beskrive psykisk lidelse som “psykisk sykdom” er en nødvendighet for å kunne gi god behandling. Særlig ikke når det later til å føre med seg så mange ugunstige bivirkninger (i beste fall individualisering av lidelse og påføring av stigma; i verste fall psykiatri-overgrep på mennesker som befinner seg i ekstremt sårbare situasjoner). 

Hva jeg mener når jeg sier at psykisk sykdom ikke finnes


Nå kan det hende du rygger litt inni deg av å lese dette, så jeg vil bare understreke følgende: Når jeg sier at “psykisk sykdom” ikke eksterer (eller i alle fall seriøst revurderer mine egne standpunkter når det gjelder dette) så mener jeg ikke at psykisk smerte bare er noe inni hodene til folk, at de bare må begynne å tenke positivt så vil alt gå over, eller at det ikke er alvorlig og kan føre til livstruende atferd og reelt behov for hjelp.

Jeg var selv døden nær av å ha anoreksi blandet med rus og selvmordstanker kvernende i hodet hver dag. Jeg var åpenbart veldig syk. Men hadde jeg en “psykisk sykdom”? Slik jeg ser på det, var det en rekke grunner til at jeg falt inn i anoreksi i voksen alder, og en del av det hadde å gjøre med smertemedikamentell behandling (som gjorde at jeg ble mindre sulten og dermed gikk ned i vekt), samt utfordringer i min nye jobb (jeg opplevde å bli smurt tynt over mange oppgaver, og jeg opplevde tap av kontroll og autonomi som følge av det). 

Jeg mener altså ikke at problemer med mat og kropp ikke finnes. Jeg mener heller ikke at spiseforstyrrelser kun er biologisk baserte hjernelidelser. Åpenbart er det både gener og miljø i spill; det er det for enhver menneskelig egenskap, enten vi kaller den “syk” eller “frisk”:

Men en av grunnene til at jeg mener det kan være nødvendig å tråkke ut av diagnosebobla når det gjelder såkalt psykiske sykdommer, er at det påvirker både hvem som får behandling og hvilken behandling som gis på en så problematisk måte at det for mange skaper flere problemer enn det løser. Løft blikket og tenk ut over spiseforstyrrelser.

Vi bør ikke plassere ansvaret på enkeltmennesker for det de har gjennomgått, ved å kalle dem “psykisk syke”. Det løser ingenting; snarere skaper det stigma fordi det ser på enkelte menneskers måte å være i verden på som sykt. Veien er ikke lang da til å se på mennesket som først og fremst sykt, selv om personen kan fungere fint i svært mange områder av livet sitt.

Forebygging, tidlig hjelp og rett til ikke bare medbestemmelse, men bestemmelse i hva slags behandling (hjelp) man skal få, er essensielle kriterier her. Når menneskerettighetsbrudd skjer i psykiatrien, er det ikke fordi folk er så “psykisk syke” at de ikke vet sitt eget beste. Det er fordi vi ennå ikke har lykkes i å tilrettelegge for god hjelp til mennesker i kritiske livsfaser.

Om vi kan slutte å se folk som defekte, ødelagte og uten evne til å si noe om hva som vil være til hjelp i vanskelige tider, så vil mye være på vei i riktig retning. Men da er det dialog og samarbeid som må til, ikke piller og knapt noen inflytelse over behandlingsmetode for den som utsettes for “behandlingen”

Spiseforstyrrelser er livstruende tilstander og eksisterer på et kontinuum


Når det gjelder spiseforstyrrelser, er det både min opplevelse og mitt inntrykk fra mye av forskningen at spiseforstyrrelser ikke er primært psykologiske tilstander. Jeg har tidligere skrevet om dette blant annet HER (om rotter og activity based anorexia) og HER (om det å ikke klare å spise nok).

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke er snakk om psykisk smerte, for opplagt gjør det det. Spiseforstyrrelser i seg selv er jo psykisk smertefulle (de skaper angst, depresjon og skam).

Spiseforstyrrelser er sosiale og relasjonelle fenomener


Men når det finnes så mange vonde fortellinger om en sammenheng mellom traumer, mobbing og spiseforstyrrelser, så betyr ikke det nødvendigvis at problemer et psykisk. Det betyr at problemet er sosialt og relasjonelt.

Hvorfor skal vi legge skylda på enkeltindividet for at det forsøkte å få det bedre ved å ty til mat? Ansvaret her ligger på samfunnet, som ikke godt nok var i stand til å forebygge og hjelpe til med å bedre omstendighetene som personen sto i.

For å være litt mer spesifikk: Dersom jeg hadde vært utsatt for overgrep og har traumer på grunn av det, så er det et samfunnsproblem, ikke et individproblem. Ansvaret burde bli lagt på samfunnet, ikke på meg. Å definere menneskelige psykiske og kroppslige reaksjoner på kronisk stress som psykt, er en individualisering av et sosialt problem.

Spiseforstyrrelser i seg selv gir psykiske konsekvenser


Slik jeg ser det er spiseforstyrrelser spesielle i at det psykiske strevet knytter seg til mat, og mat påvirker kroppene våre både dersom vi får for lite av det og dersom vi får for mye av det (og dersom vi kaster opp mat gjentatte ganger).

Du trenger ikke se lenger enn til Minnesotastudien – som jeg blant annet har skrevet om HER – for å forstå at konsekvensen av for lite mat kan ha ekstremt omfattende psykiske konsekvenser. Men i utgangspunktet var jo mennene som deltok i Minnesotastudien friske. De ble syke av å bli utsatt for sult, men er ikke det ganske menneskelig, da? Hvorfor må vi kalle det for “psykisk sykt”?

Vi må lytte til erfarere, også dem som forteller “upopulære” historier


Jeg setter dessuten spørsmålstegn ved hvorvidt spiseforstyrrelser bør plasseres i kategorien “psykisk sykdom”, blant annet fordi det finnes så mange historier fra folk som har hatt anoreksi, bulimi og/eller overspisingslidelse, og som forteller at de har blitt fri fra både overspising og oppkast kun etter å ha fokusert på å normalisere matinntaket. Kathryn Hansons bok “Brain over binge” og Alison C. Kerr’s og Richard Kerr’s bok “The Binge Code” og Tabitha Farrar’s bok “Rehabilitate, Rewire, Recover!: Anorexia recovery for the determined adult argumenterer” er eksempler på dette.

Slike historier må også telle, selv om de for øyeblikket ikke er normen, og selv om de i lys av det ikke er populære.

Spiseforstyrrelser kan gi alvorlige fysiske konsekvenser


Spiseforstyrrelser er alvorlige og i verste fall livstruende tilstander som forårsaker alt fra hjertestans via nyresvikt til at magesekken eller spiserøret sprekker. Dersom man har en livstruende spiseforstyrrelse, slik jeg selv hadde, er ikke bare den somatiske faren stor, men det er også en stor risiko for selvmord, som jeg tidligere har skrevet om både HER og HER.

Så igjen: Mitt poeng med å problematisere konseptet “psykisk sykdom” er ikke å underslå at dette er svært alvorlige tilstander.

Snarere mener jeg at de ikke tas alvorlig nok og at folk må bli veldig dårlige før de får hjelp, noe som bidrar til å gjøre det enda verre å komme seg igjen.

Men det er mulig å bli fri fra spiseforstyrret adferd, også uten psykoterapi. Det finnes nok av eksempler på det, slik som blant annet Alison Kerr, Kathryn Hanson og Tabitha Farrar.


Ikke ta mine ord for god fisk


Jeg ber deg imidlertid ikke om å ta mine ord og meninger for god fisk. Du trenger ikke tro meg, – skal du tro noen, så tro erfaringsformidlere, samt forskere og klinikere som har problematisert den medisinske modellen innen psykiatrien.

Dersom du vil lese en norsk bok kan jeg anbefale En mindre medisinsk psykiatri, av Trond Aarre, men En psykiatrisk epidemi, av Robert Whitaker er også veldig bra.

Om du vil lese historier om hva som kan skje dersom noen blir definert som “psykisk syk” og mister all rett til medbestemmelse i sin behandling, kan du lese Overgrep av Gro-Hillestad Thune.

En annen bok er Deadly Psychiatry and Organized Denial av danske Peter C. Gøtzsche. Jeg har ikke lest sistnevnte selv ennå, men den står på lista.

Men start med denne norske artikkelen, så forstår du mer av hva jeg snakker om. Her har bladet Psykisk Helse intervjuet nettopp Trond Aarre, som problematiserer fokuset på “psykisk sykdom”:

Å slutte med den medisinske modellen vil være frigjørende for mange. Pasienter blir skadelidende av at eksperter kommer og forteller hva som er galt med dem og hvordan helsepersonell kan fikse det, sier Aarre.

Til denne medisinske modellen hører diagnoser og nasjonale retningslinjer fra Helsedirektoratet. Dette forsterker problemet, mener han.


For ordens skyld vil jeg føye at:

Ja, jeg er fullt klar over at man kan føle større legitimitet og til og med tilhørighet som følge av å få en diagnose. Det kan forklare noe for og gjøre at man føler seg mindre alene.

Jeg har selv vært i en situasjon der jeg opplevde dette:

En personlig fortelling om diagnoser


På et tidspunkt for noen år siden var jeg så langt nede og så i villrede om hvordan jeg kunne få det bedre at jeg betalte 7500 kroner for en dobbelttime hos en psykiater, slik at han kunne finne ut hva som var galt med meg (det var slik jeg opplevde det, – som om det var noe galt med med hjernen min (det Aarre kaller “maskinfeil”), siden jeg var så “opp og ned” og ikke klarte å spise “normalt”).

I løpet av de to timene jeg var hos ham fylte jeg ut en haug med skjema.

Ut i fra det jeg svarte, diagnostiserte han meg der og da med ikke bare bipolar lidelse, men også ADHD og fortalte meg at jeg ble nødt til å ta to typer medisin: En for bipolariteten og en for ADHD, men at han skulle forsøke å finne en medisin som ikke gjorde at jeg gikk ned mer i vekt, siden jeg tross alt hadde anoreksi.

Jeg fikk det jeg ønsket…


Jeg vil bare minne om at på det tidspunktet var jeg alvorlig undervektig og hyperaktiv som følge av det. Å diagnostisere meg med noe som helst gitt at jeg hadde alvorlig anoreksi, var slik jeg ser det nå utenfor enhver kritikk, men der og da fikk jeg jo nøyaktig det jeg ønsket:

Bevis på at det var noe galt med hjernen min; noe som gjorde at jeg ikke klarte å være i verden slik “normale” mennesker er.

Bevis på at det ikke var min skyld at jeg slet; at det var fordi jeg hadde en sykdom; at det var fordi jeg hadde en litt ødelagt hjerne.

Og slik jeg så det, ga diagnosene meg rett på bestemte former for hjelp, og det gjorde at jeg følte meg mindre alene. Jeg hørte til et sted, – blant andre som meg. Blant andre bipolare, psykisk syke.

Men…samtidig syntes jeg metoden hans var svak


Interessant nok: Samtidig som jeg hadde fått det jeg trodde jeg ville ha, så betvilte forskeren i meg på datafangsten og konklusjonene hans. Jeg sa til psykiateren at dette ikke holdt for meg som bevis på at jeg har bipolar lidelse og ADHD. Jeg syntes det var for lite data å trekke så omfattende konklusjoner på bakgrunn av.

Derfor ønsket jeg at moren min og bestevenninnen min skulle bli med til ham og fortelle om sin opplevelse av meg fra jeg var liten.

I tillegg ønsket jeg å gjennomgå en form for praktisk test, for jeg visste at det å få en diagnose på ADHD vanligvis involverer praktiske oppmerksomhetstester.

Psykiateren sa at vi gjerne kunne booke en time med mamma og venninnen min, men det ville da koste flere tusen kroner til.

Han skulle dessuten henvise meg til en form for hjernescanning, og da jeg ble innkalt til denne timen og møtte opp, fikk jeg en haug med elektroder på hodet og ble deretter bedt om å ligge helt stille på en benk, mens lyset i rommet ble skrudd av og en lampe begynte å blinke i ulike typer av lysglimt og farger.

Jeg reagerete med å bli temmelig ilsk inni meg, for jeg var så lyssensitiv siden jeg hadde anoreksi. Dette dukket antakelig opp på bildeanalysen, for noen uker senere fikk jeg et brev fra psykiateren der han skrev at det var unormal aktivitet i et par deler av hjernen min og at det ga støtte til at jeg har bipolar lidelse.

Hvorfor forteller jeg deg om dette?


Er det fordi jeg benekter at symptomer på bipolar lidelse og ADHD eksisterer? Er det fordi jeg synes det er behagelig å stikke hodet i sanda og ignorere mine egne tilbøyeligheter til store temposkifter og rastløshet?

Nei, det handler ikke om noen av delene.

Jeg benekter ikke at jeg er periodevis deppa og svært energisk om hverandre, eller at jeg er en rastløs type som også kan ha problemer med å fullføre prosjekter jeg starter (fordi jeg starter så mange prosjekter).

Jeg mener simpelthen at jeg ikke er psykisk syk bare fordi jeg har disse trekkene. Faktisk er disse egenskapene noe av årsaken til at jeg har en doktorgrad. For samtidig som jeg kan sone fullstendig ut over å måtte drive med ting som ikke interesserer meg, så kan jeg bli ekstremt fokusert dersom jeg holder på med noe jeg virkelig liker (slik som å forske eller arbeide med erfaringsformidling).

Det er flere år siden jeg fikk disse diagnosene hos denne psykiateren (de ble for øvrig aldri sendt til min fastlege, fordi jeg ikke gikk videre med utredningen) og jeg har ikke tatt noen medisin for verken ADHD eller bipolar lidelse. I denne perioden har det gått bedre med meg fordi jeg har tatt tak i problemene mine og bygget meg selv opp igjen så godt jeg kan, både ved egen hjelp og med hjelp fra andre.

Jeg lever godt med min litt særegne “evne” til temposkifter, og bruker mindfulness og selvmedfølelse for å hjelpe meg selv i hverdagen. Og jeg kommer til å fortsette å utvikle min personlige mentalhygiene på en måte som er unikt tilpasset meg og mine behov.

Jeg tror vi trenger å ha mer tillit til at hver og en av oss vet noe om hva vi trenger for å få det bedre. Vi trenger ikke “outsource” all hjelp og behandling til helsearbeidere. Og ikke minst: Dersom vi skal få hjelp av helsearbeidere, trenger vi å samarbeide mer om behandlingen, ikke bare få påvirke den marginalt, slik det har vært tradisjon for.

Halvparten av befolkningen er “psykisk syk”?


Gitt at Folkehelseinstituttet mener at omlag halvparten av befolkningen vil oppfylle kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av livet, så synes jeg det virker temmelig pussig å snakke om psykisk sykdom som sykt eller spesielt.

Tross alt, hvis halvparten av oss får det, vil jeg si det er ganske normalt.

At noen, slik som jeg selv, opplever å bli så dårlig at man står i fare for å dø, må faktisk ikke bety at man har en psykisk sykdom. Det betyr at man av ulike grunner (dette vil tross alt variere fra person til person) har det ekstremt vondt og antakelig har trengt hjelp lenge, men ikke har fått god nok eller tidlig nok hjelp.

Dessverre er det slik i dag at det i all hovedsak må en diagnose til for å ha rett på bestemte former for hjelp. Men jeg mener det burde være mulig å gi mennesker det de trenger, uten å bruke diagnoser, slik dette gjøres i DSM (og ICD) i dag.

De syke og de friske?


Å kalle noe for en psykisk sykdom skaper kunstige skiller ikke bare mellom “de psykisk syke” og “de psykisk friske”, men også mellom dem som anses å fortjene eller sågar “måtte ha” hjelp, og dem som ikke anses å ha et faktisk hjelpebehov.  

På den ene siden av skalaen gjør dette at mange opplever å måtte få det ekstremt vondt før de “skårer” på et tilstrekkelig antall “diagnosekriterier” til å få hjelp. Dette gjør det desto mer krevende å stable seg selv på bena igjen.

På den andre siden av skalaen fører denne formen for “psykdomstenking” til at folk blir stemplet med diagnoser som gjør at de mister råderett over seg selv. Bare tenk etter: Dersom du er diagnostisert med Bipolar 1 eller Scizofreni, så har du i følge det gjeldende sykdomsparadigmet en “alvorlig sinnslidelse”.

Det betyr at dersom du oppfører deg på måter som blir sett på som “psykt” (noe som har med normer å gjøre, og ikke med sannheter om hva som er “riktig atferd”) så kan du tvangsinnlegges og tvangsbehandles. Da kan du bli utsatt for behandling som gjør at du opplever å bli verre snarere enn bedre.

Når inntreffer den psykisk sykdommen?


Når det gjelder såkalt “psykisk sykdom” så blir jo spørsmålet dessuten: Når er man i tilfelle psykisk syk? Når er man psyk nok til å få en diagnose, slik at man kan bli sett på som en verdig hjelpetrengende?

Carrie Arnolds kommer inn på dette i sin bok “Decoding Anorexia”. Her forklarer hvordan hun falt inn i anoreksi mens hun gikk på college i USA-

Hun skriver:

I relished my weight loss success for about 30 seconds before a horrific fear clawed its way into my brain and refused to let go; I couldn’t gain this weight back. That would be awful, terrible, a nightmare. The only solution that slowed the racing tattoo of my heart was a vow to keep losing weight. Then I wouldn’t have to worry. Then things would be fine.

Looking back, I realize that I can say: There, that is when I became anorexic. (s 2)


På dette tidspunktet, understreker Carrie Arnolds, var hun imidlertid ikke klinisk undervektig.

Allikevel sier hun altså at hun vet at hun var anorektisk, på grunn av tankene og atferden som gjorde det umulig for henne å begynne å spise normalt igjen på egenhånd.

Som så mange andre måtte Arnolds bli alvorlig undervektig før hun fikk hjelp. Hun måtte bli definert som psykisk syk og definere seg selv som psykisk syk, for det først når man er psykisk syk at man kan få hjelp. Det tok henne tiår å bygge seg opp igjen.

Hva vil jeg frem til?


Dersom du føler at jeg har skrevet meg bort i fra prevalens så forstår jeg det, men selv mener jeg at dette henger sammen.

Endringer i diagnosemanualer vil kunne føre til (og fører til!) endringer i forekomsten av ulike diagnoser, slik som spiseforstyrrelser, og det vil igjen påvirke hvem som defineres som verdig trengende “spiseforstyrrede” i helsevesenet.

Men dette er ikke sannheter om hvem som er “syke nok”. Dette er sosiale konstruksjoner som har sin bakgrunn i spørsmål om penger og makt. Husk at at når noen defineres som “innenfor” så defineres andre som “utenfor”. Dette gjelder ikke bare hvem som defineres som syke, det gjelder også hvem som defineres som friske.

For dersom vi ser bort i fra spørsmålet om når du eller jeg er “syk nok” til å bli diagnostisert med en “psykisk sykdom” og dermed fortjene hjelp, – når er vi så definert som “friske nok” til ikke lenger å trenge hjelpen?

Jo, for det aller meste er det når vi ikke lenger oppfyller kriteriene for å ha en diagnose.

Jeg kan jo (igjen) ta et eksempel fra mitt eget liv:


I det øyeblikk jeg var vektnormalisert og hadde vært oppkastfri noen uker, så begynte behandleren min å forberede meg på at behandling snart måtte avsluttes. Jeg var blitt “for frisk” til å lenger kunne få hjelp, fordi de andre som sto i kø og ventet på plass, var så mye mer “psykisk syke” enn meg.

Jeg sier ikke dette for å kritisere terapeuten min, for hun er et flott menneske og jeg likte henne godt. Det handler om system dette, – ikke enkeltmennesker.

Og det handler selvsagt heller ikke om meg, det handler om oss alle.

Dersom du selv har vært pasient i psykiatrien, har du antakelig både vonde og gode erfaringer fra behandling og fra møter med behandlere, og du har antakelig selv gjort deg noen tanker om hva som skal til for at du føler du kan kalle deg frisk?

Jeg vil tro at dine tanker om dette ikke nødvendigvis sammenfalt med når behandleren din mente at det var på tide å avslutte behandlingen din?

Poenget mitt er ikke at vi skal gå lenge i behandling, bare så det er sagt. Jeg er ikke overbevist om at lang behandling er til hjelp, så her må det være “case by case” (altså enkeltmenneske for enkeltmenneske) og ikke “psykdom for psykdom”.

Poenget mitt er at når noe defineres som sykt så må noe også kunne defineres som friskt, og jeg ser ikke hvordan noen av delene er mulig, uten å miste det enkelte menneskes erfaringer og smerte av syne.

Dersom vi skal få en mer human og individtilpasset form for helsehjelp til mennesker som strever psykisk, trenger vi å gå bort fra psykdomstenkningen.

Og man trenger ikke gå til en psykolog for å få god hjelp bare så det er sagt. Det finnes mange andre former for helsepersonell som gjør en god jobb her. Et eksempel er miljøarbeideren som jeg hadde da jeg var innlagt for tredje gang. Hun er sykepleier og var en fantastisk støtte for meg i min prosess.

Avslutning


Greit, nå som alt dette er sagt og om du ennå henger med ned hit (wow, kudos!) så vil jeg bare understreke igjen at det er gode grunner til å vite noe om både prevalens og insidens av spiseforstyrrelser ikke bare i Norge, men på tvers av land.

Samtidig må vi ikke miste av øye hvilke forutsetninger målinger av prevalens og insidens bygger på, når det gjelder “psykisk sykdom”.

Glem ikke at når du ble regnet med i en psykdomsgruppe og fikk rett til hjelp, så ble noen andre utdefinert fra hjelpen, med bakgrunn i den samme diagnosemanualen.

Glem ikke at diagnoser er sosiale konstruksjoner.

Og tenk alltid selv. Ikke bare godta det folk med makt sier.

Godta ikke engang det jeg sier! Sjekk fakta selv!

Dersom noen sier noe som utfordrer dine egne standpunkter, så har du alltid to valg og jeg går hardt inn for valg nummer 2 (selv om jeg noen ganger må sloss litt med meg selv fordi det er så mye mer behagelig å ringe en venn og få bekreftet sitt eget synspunkt, – for jepp, det er menneskelig).

To valgmuligheter for meningsbrytning


Valg nummer 1: Snakk med folk som er enige med deg, slik at du får bekreftet synet ditt. Les kilder som er enige med deg, slik at du får bekreftet synet ditt. Dette er en behagelig og trygg måte å agere på, men den er lite vitenskapelig

Valg nummer 2: Snakk både med folk som er enige med deg og folk som er uenige med deg, slik at du får bedre grunnlag for å trekke egne slutninger. Lytt og still kritiske spørsmål til begge parter. Les artikler og bøker som strider mot det du tror på og som støtter dine synspunkter. Vurder hvilke som gir godt nok belegg i form av data og tolkning. Dette er ikke like trygt personlig, men det er mer trygt vitenskapelig sett.

Går du for valg nummer 1, så vit i det minste at du gjør det. Det er helt greit og menneskelig å søke støtte hos meningsfeller, men personlig forsøker jeg å gi meg selv et tupp bak for å komme meg ut av min egen komfortsone.

Jeg har endret perspektiv i løpet av min prosess. Snarere enn å se det som en karaktersvakhet (burde jeg ikke finne meg en mening og holde meg til den, liksom?) ser jeg på det som vekst. Det er naturlig at vi lærer og da er det også naturlig at vi kan endre standpunkt.

Og du? Angående prevalens: Når du leser om prevalensrater innen “psykisk sykdom”, kan du gjøre meg en tjeneste?

Husk at det ligger metodiske forutsetninger bak alle statistiske målinger. Og ikke glem at vi ser mer av det vi måler og mindre av det vi ikke måler.

Det er sånt det er greit å ha i bakhodet, for å gjøre seg opp selvstendige vurderinger av tallmaterialer.

 

Kilder


Aarre, T. (2018) En mindre medisinsk psykiatri. Universitetsforlaget.

Arnolds (2013) Decoding Anorexia: How Breakthroughs in Science Offer Hope for Eating Disorders

Becker m.fl. (2002) Eating behaviours and attitudes following prolonged exposure to television among ethnic Fijian adolescent girls,
i British Journal of Psychiatry,180:509-14.

Dahlgren m.fl (2017) “Feeding and eating disorders in the DSM-5 era: a systematic review of prevalence rates in non-clinical male and female samples“
Journal of Eating Disorders 5(56).

Dahlgren m.fl. (2017) A systematic review of eating disorder prevalence in the Nordic countries: 1994–2016,
i Nordic Psychology,

DSM-5 and eating disorders

Eating Disorders on the Rise All Around the World: An Overview

Engel, Historical Understanding

Gotzsche (2015) Deadly Psychiatry and Organised Denial

Keel, P. K., & Klump, K. L. (2003). Are eating disorders culture-bound syndromes? Implications for conceptualizing their etiology. Psychological Bulletin, 129(5), 747-769.

Pike og Dunne (2015) The rise of eating disorders in Asia: a review, i Journal of Eating Disorders 3:33

Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv

Thune (2008) Overgrep. Søkelys på psykiatrien. Abstrakt forlag.

Vo m.fl. (2017) The impact of DSM-5 on eating disorder diagnoses, i International Journal of Eating Disorders 50(5): 578–581

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »