Prevalens av spiseforstyrrelser i DSM-5-perioden

Forekomst_av_spiseforstyrrelser_etter_DSM-5
Foto: Ben Koorengevel, Unsplash.com
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter
Prevalensen av spiseforstyrrelser i DSM-5-perioden undersøkes av Dahlgren og kolleger i artikkelen "Feeding and eating disorders in the DSM-5 era: A systematic review of prevalence rates in non-clinical male and female samples". Her får du et sammendrag av de viktigste funnene. Hovedfunnet er at etter overgangen fra DSM-IV til DSM-5 ser vi en økt prevalens av anoreksi, bulimi og overspisingslidelse (Merk: forskerne gjør oppmerksom på at dette er preliminære funn, ettersom de er basert på data fra kun noen få år). I tråd med intensjonen bak DSM-5 ser vi også en nedgang i prevalens for “restkategorien” OSFED.

Note til leseren


Dette blogginnlegget er et sammendrag av en forskningsartikkel om forekomsten av spiseforstyrrelser i ikke-kliniske utvalg etter overgangen til DSM-5 fra DSM-IV (altså i det forskerne kaller DSM-5-epoken/the DSM-5 era). At det er et sammendrag betyr at det er deler av artikkelen jeg ikke vil gjennomgå i detalj. Er du interessert i detaljer, så les heller forskningsartikkelen i sin helhet.

Artikkelen jeg som her gjennomgås er “Feeding and eating disorders in the DSM-5 era: a systematic review of prevalence rates in non-clinical male and female samples“, skrevet av Camilla Lindvall Dahlgren, Line Wisting and Øyvind Rø, og publisert i 2017 i tidsskriftet Journal of Eating Disorders 5(56). 

Artikkelen er offentlig tilgjengelig og du kan laste den ned som .pdf eller i epub-format HER.

Begrepsavklaring: prevalens og insidens

I forskningsartikkelen jeg gjennomgår her, benyttes ordet prevalens, mer bestemt “point prevalence” (punktprevalens) og “lifetime prevalence” (livstidsprevalens).

Prevalens kan på norsk oversettes til utbredelse eller forekomst og er et ord som oftest brukes i medisinsk statistikk, nærmere bestemt innen epidemiologien. Det oppgis oftest som en andel eller prosent, men for å gjøre det lettere å forstå beskriver jeg det her som antall (tross alt: for å kunne omregne noe til prosent eller andel, må vi vite hva antallet er):

  • Overordnet handler prevalens om antallet mennesker som har eller har hatt en bestemt sykdom (f.eks anoreksi)
  • Punktprevalens, også kalt punktforekomst, er det totale antallet individer som ved et bestemt måletidspunkt har denne sykdommen.
  • Livstidsprevalens, også kalt livstidsforekomst, er det totale antallet individer som har hatt denne sykdommen i løpet av livet (fra de ble født og opp til måletidspunktet).
  • Et liknende ord som brukes i epidemiologien er insidens. Insidens er antallet nye tilfeller som får denne sykdommen i løpet av en tidsperiode, gjerne i løpet av et år.

Dersom du vil vite mer (og lese mer kristisk) om hva prevalens er og hvordan det benyttes, kan du lese denne artikkelen i Tidsskrift for den norske legeforening, og også denne artikkelen på Wikipedia. Alternativt kan du se denne YouTube-videoen om prevalens og insidens.

Begrepsavklaring: DSM

DSM står for “Diagnostic and Statistical Manual of mental disorders”. Dette er altså en manual over psykiske lidelser, mer bestemt diagnoser, som beskrives ved hjelp av lister av symptomer.

Du kan lese mer om i Store Medisinske Norske Leksikons artikkel om DSM-systemet. Eventuelt, dersom du vil lese mer kritisk om DSM (pro og cons), så anbefaler jeg denne artikkelen.

Kort sammendrag av artikkelen


Målet med studien var å systematisk gjennomgå litteraturen på forekomsten av spiseforstyrrelser i DSM-5-epoken (skiftet fra DSM-IV til DSM-5 skjedde i 2013) og å rapportere rater for punktprevalens og livstidsprevalens av spiseforstyrrelser.

Metode: For å gjennomføre studien gjorde forskerne søk i PubMed- databasen for å finne relevante artikler på forekomst ut i fra DSM-5 kriterier, publisert mellom 2012 og 2017. Forskerne fulgte PRISMA-retningslinjer for reviewstudier. Dette resulterte i 19 studier som oppfylte inklusjonskriteriene.

Resultater: Gjennomgangen av disse artiklene viste at basert på bestående tall og forskning, så har det etter overgangen til DSM-5 skjedd en nedgang i forekomsten av OSFED (other specified feeding and eating disorders). Dette var i tråd med intensjonen [forekomsten av uspesifikke spiseforstyrrelser har vært høy under DSM-IV].

Det er foreløpig støtte (preliminær evidens) for å si at ratene av anoreksi, bulimi og overspisingslidelse har økt noe. Forekomsten av overspisingslidelse viste seg å være høyere blant kvinner enn blant menn, og forekomsten stiger med alderen (altså, overspisingslidelse er mer utbredt blant eldre enn blant yngre) .

Svakheter ved studien, sier Dahlgren og kolleger, er blant annet søkedatoen [tidsintervallet for artikler inkludert i søket] og at de “nye” DSM-5 spisediagnosene ARFID (avoidant restrictive food intake disorder/selektiv spiseforstyrrelse), Pica og “rumination disorder” ikke ble dekket av noen av artiklene i det endelige søket.

 

Langt sammendrag av artikkelen

Bakgrunn


En av hovedmålsetningene med DSM-5 når det gjelder spiseforstyrrelser, var å få ned antallet tilfeller av EDNOS (eating disorder not otherwise specified), ettersom dette var en svakt definert og heterogen restkategori som representerte hovedandelen av DSM-IV-tilfellene av spiseforstyrrelser.

Måtende dette ble gjort på i DSM-5, var ved å:

  1. Flytte overspisingslidelse ut av EDNOS-kategorien og reintrodusere det som en uavhengig og spesifikk spiseforstyrrelsesdiagnose, nemlig overspisingslidelse (engelsk: binge eating disorder, BED)
  2. Utvide grensene for Anoreksia Nervosa ved å fjerne kriteriet om bortfall av menstruasjon (amenoré) og dessuten endre vektkriteriet fra “kroppsvekt under 85%” til “signifikant (betydelig) lav kroppsvekt”
  3. Utvide grensene for Bulimia Nervosa ved at minimumsantallet for overspising med påfølgende kompenserende atferd redusert fra to ganger i uka til en gang i uka.
  4. Tilføye noen flere uavhengige diagnostiske kategorier, nemlig Pica, “rumination disorder” og ARFID (disse lidelsene inngikk tidligere i en samlekategori kalt “Feeding and Eating Disorders of Infancy or Early Childhood”)
  5. Ikke lenger benytte EDNOS (eating disorder not otherwise specified), men i stedet OSFED (other specific feeding and eating disorders), der OSFED nå inkluderer:
    • atypisk anoreksi
    • grensetilfeller av bulimi (subtreshold bulimia)
    • grensetilfeller av overspisingslidelse (subtreshold binge eating disorder, BED
    • “purging disorder” (PD), som innebærer at renselse i form av oppkast/avføringsmidler/vanndrivende o.l., men uten overspising
    • “night eating syndrome” (NES), altså nattspisings-syndrom, og til slutt
    • “unspecified feeding and eating disorder” (UFED), altså en restkategori av spiseforstyrrelser som innebærer et klinisk signifikant nedsatt funksjonsnivå og psykiske plager

Denne endringen i diagnostiske kategorier og kriterier ble forventet å skulle føre til en nedgang i antallet uspesifiserte spiselidelser og spiseforstyrrelser, slik at flere ville falle inn under en konkret diagnose.

I tillegg ble det forventet at det ville skje en endring i prevalens- og insidensrater. Rapporterte rater av prevalens og insidens hadde variert betydelig under DSM-IV og var påvirket ikke bare av diagnostiske kategorier og varierende måter å diagnostisere på, men også av ulikheter i utvalg (f.eks bruk av ikke-representative utvalg) og metodiske svakheter.

Med jevne mellomrom er det derfor viktig å vurdere trendene i rapporteringen av prevalensrater og å ta i betraktning både diagnostiske kriterier og metodologiske aspekter, ettersom disse kan påvirke de observerte trendene.

Dahlgren og kolleger skriver at:

Det er relevant å vurdre om revisjonen fra DSM-IV til DSM-5 har resultert i endringer i distribusjonen (fordelingen) av diagnoser, samt å identifisere diagnostiske kategorier som trenger ytterligere utforskning. Fire år inn i DSM-5-epoken viser et lite antall studier at det nye diagnostiske systemet har medført endrringer i representasjon og fordeling av diagnoser.

De spesifiserer:

Mer presist viser forskningen evidens for økt livstidsprevalsens av bulimi og overspisingslidelse og både økt livstidsprevalens og punktprevalens for anoreksi. Det er også rapportert om en nedgang i antall identifiserte OSFED og UFED-tilfeller. Imidlertid har bare et begrenset antall studier forsøkt å undersøke forekomsten av pica, ARFID og “rumination disorder” eller forekomsten av OSFED-kategoriene som subklinisk anoreksi, bulimi og overspisingslidelse, samt “night eating syndrome” og “purging disorder”.

Og oppsummerer:

I alt har det skjedd viktige nye utviklinger som fordrer videre oppmerksomhet. Det trengs imidlertid flere empiriske studier som vurderer forekomsten spiseforstyrrelser ut i fra DSM-5 kriterier. I tillegg behøves det retrospektive studier der diagnostiske kategorier i DSM-IV kodes om til DSM-5 kategorier.

Metode


Litteraturen ble gjennomgått i Februar 2017, ved hjelp av et omfattende litteratursøk i PubMed-databasen. Utvalgsprosessen fulgte PRISMA-retningslinjene [se Figur 1 i Dahlgren m.fl for en full oversikt over utvalgsprosedyren].

Publikasjoner det ble målrettet søkt etter var studier som undersøkte epidemiologien ved spiseforstyrrelser, i særdeleshet forekomstrater for ulike typer spiseforstyrrelser i ikke-kliniske utvalg.

Seleksjonskriteriene for utvalget av publiserte forskningsartikler var som følger:

  • artikkelen måtte presentere forekomstrater for spiseforstyrrelser basert på DSM-5 kriterier (artikler som omkodet diagnostiske kriterier fra DSM-IV til DSM-5 kunne også bli godkjent)
  • artikkelen måtte være skrevet på engelsk eller ha en tilgjengelig engelskspråklig oversettelse
  • artikkelen måtte være publisert i et fagfellevurdert vitenskapelige tidsskrift

Eksklusjonskriterier

[altså, artikler fikk ikke bli med dersom de oppfylte noen av disse kriteriene]

  • artikkelen benyttet seg av et klinisk utvalg
  • kommentarer og redaktørspalter
  • artikkelen var et systematisk reviews
  • artikkelen rapporterte om forekomsten av forstyrret spising uten å anvende DSM-5 spiseforstyrrelsesdiagnoser

Resultater


Det initielle søket resulterte i 94 artikler, men etter seleksjon av artikler ut i fra utvalgskriterier og eksklusjonskriterier resulterte i til slutt totalt 19 studier.

Ingen av studiene som fylte kriteriene ble publisert før 2012. Ingen studier rapporterte prevalens innen ARFID, “ruminaton disorder” eller Pica (i alle fall ble ingen slike artikler funnet). For øvrig ble det funnet studier av de andre diagnostiske kategoriene.

Landbakgrunn: 5 studier fra USA, 3 studier fra Australia, 2 studier fra Tyskland, 2 studier fra Finland, 2 studier fra Canada. Portugal, Sverige, Storbritannia, Sveits og Nederland var alle representert av 1 studie.

Alder på individene i de inkluderte utvalgene varierte fra 11 til 96 år, med 8 studier som rapporterte data kun på voksne (over 18 år gamle) og 9 studier som rapporterte fra utvalg med blandet alder (altså både barn, ungdom og voksne) og 2 studier presenterte data samlet inn fra utvalg under 15 års alder.

Utvalgsstørrelse varierte fra 496 til 22397

Omlag 25%, det vil si 5 av de inkluderte studiene fulgte et totrinns-design for å estimere [beregne] prevalensen av spiseforstyrrelser.

For å vurdere spiseforstyrrelesdiagnose benyttet 6 studier kun intervju, 7 studier anvendte selvrapportering og 1 studie spesifiserte ikke studiens design.

Dersom vi ser bort fra rapportering av forekomst fra data på overlappende utvalg (dette gjaldt 4 av studiene) så hadde alle studiene som benyttet seg av et to-trinnsdesign anvendt forskjellige diagnostiske screening-metoder [altså, ulike måter å teste og vurdere hvorvidt og eventuelt hva slags spiseforstyrrelsesdiagnose personen hadde]

Prevalensrater


Totrinns desingstudier (5 studier)

  • Anoreksi: I studier som anvendte seg av et totrinnsdesign for diagnostisering av individene, varierte livstidsforekomst av anoreksi fra 1.7% til 3.6% og punktprevalens rangerte fra 0.67% til 1.2%. Kun en studie rapporterte om anoreksi blant menn og de fant både punkt- og livstidsforekomst til å være 0.1%.
  • Bulimi: Studier av bulimi ble for det meste rapportert ved hjelp av punktprevalens, men ble kun vurdert i to av de fem tostegs designstudiene. Disse studiene rapporterte nær identisk punktprevalensrater for bulimi, henholdsvis på 0.59% og 0.6%, blant kvinner.
  • Overspisingslidelse: Punktprevalensrater for overspisingslidelse ble rapportert i tre studier og varierte fra 0.62% (kun kvinner i utvalget) til 3.6% (både kvinner og menni utvalget).
  • OSFED: Livstidsprevalens innen OSFED varierte fra 0.3% blant menn til 0.6% blant kvinner og punktprevalns fra 0.0% blant menn til 2.4% i et utvalg som inkluderte både kvinner og menn.
  • UFED: To studier vurderte livstidsprevalens for UFED blant kvinner, og disse resulterte i rater på hhv 0.2% og 0.9%.

Intervjubaserte studier (6 studier)

  • Anoreksi: I studier som kun benyttet seg av intervjuer for å diagnostisere ble livstidsprevalensen av anoreksi blant kvinner funnet å variere fra 0.8% til 1.9%.
  • Bulimi: Livstidsprevalens for bulimi blant kvinner ble kun rapportert i en av disse studiene, med en rate på 2.6%.
  • Overspisingslidelse: To studier så på livstidsrater for overspisingslidelse, og disse fant en prevalens på hhv 3.0% og 3.6% blant kvinner, mens for menn var tilsvarende tall 2.1%.
  • OSFED: Blant kvinner ble prevalensen av OSFED rapportert i alle de intervjubaserte prevalensstudiene, med overordnede OSFED-prevalensrater fra 5% punktprevalens til 10% livstidsprevalens.

Selvrapporterings-design

Punktprevalens ble for det meste brukt i studier som anvendte selvrapporterings-design.

  • Anoreksi: Her ble prevalensrater for anoreksi funnet å være fra 0.06% til 1.2% blant kvinner.
  • Bulimi: For bulimi ble prevalensratene funnet å variere fra 0.45% til 8.7% blant vkinner.
  • Overspisingslidelse: For overspisingslidelse ble prevalensrater funnet å være 0.0% blant menn og 4.1% i kvinner.
  • Nattspisingssyndrom: To studier undersøkte forekomsten av nattspisingssyndrom og inkluderte utvalg bestående av både kvinner og menn. I disse studiene ble punktprevalensen funnet å 1.1% (menn og kvinner i alderen 14-85 år, med en gjennomsnittlig alder på 48 år) og 4.2% (Menn og kvinner i alderen 18 til 26 år, med en gjennomsnittlig alder på 21 år).

[MERK: Her har jeg (Hilde) lagt til alder på de siste to utvalgene i lista. Jeg har ikke gjort dette konsistent, men kun i det siste punktet. Årsaken er at forfatterne selv fremhever dette i artikkelen, som et eksempel på at alder på utvalget vil påvirke hva slags tall man finner.]

Diskusjon


Denne studien har vist det både punktprevalens og livstidsprevalens for spiseforstyrrelsesdiagnosene i DSM-5 varierer en hel del i den foreliggende forskningen, og variasjonen er i hovedsak avhengig av metodologien som hver studie anvender.

Nedgang i prevalensrater fo EDNOS/OSFED, men fremdeles stor heterogenitet i OSFED

I tråd med intensjonen bak DSM-5, viser et antall studier nå en nedgang i prevalensen av EDNOS/OSFED, og dette gjelder også studier der diagnoser fra DSM-IV har blitt kodet om til DSM-5 diagnoser for spiseforstyrrelser.

Tidligere forskning har også rapportert om en nedgang i prevalensen av restkategori-spiseforstyrrelsene som faller inn under EDNOS/OSFED i overgangen fra DSM-IV-kriterier til DSM-5-kriterier.

Imidlertid representerer OSFED fremdeles en gruppe med stor grad av variasjon også i DSM-5, inkludert at OSFED omfatter flere ulike tilstander av spiseforstyrrelser.

Livstidsprevalens er generelt høyere enn punktprevalens

Det må understrekes at rater for livstidsprevalens generelt forventes å være høyere enn rater for punktprevalens, spesielt dersom man undersøker utvalg bestående av voksne og eldre.

For eksempel fremkom dette i studier av overspisingslidelse, der en studie av jenter og gutter i alderen 14, 17 og 20 år fant at punktprevalens økte fra 1.8% til 4.1% fra alder 14 til 20 (for menn spesifikt økte det fra 0.0% til 0.7%), mens en annen studie av kun kvinner fant en livstidsprevalens blant jenter/kvinner i alderen 13 til 20 år på 3% (kumulativ insidens på 2.7%). Ytterligere en studie fant at kvinner i alderen 20 til 47 år hadde en livstidsprevalens på 5.8%.

Prevalensen av overspisingslidelse var dessuten høyest blant kvinner i disse studiene.

En mulig forklaring på variasjonen i prevalensrater for overspisingslidelse er den inkonsistente bruken av (eller manglende bruken av) DSM-5 kriteriet for “marked distress” (markert angst/uro) samt skam etter overspising.

Økning i livstidsprevalens for anoreksi og bulimi i overgangen fra DSM-IV til DSM-5

Flere av de inkluderte studiene hadde beregnet prevalensrater både ut i fra DSM-IV og DSM-5 diagnoser og kriterier. En av disse studiene av anoreksi fant at når individene i studien ble kodet etter diagnostiske kriterier i DSM-IV, så var livstidsprevalensen 2.2%, mens ved omkoding til DSM-5-kriterier steg denne prevalensraten til 3.6%, hvilket innebærer en 60% økning i livstidsprevalensen av anoreksi i utvalget.

Disse funnene stemmer overens med tidligere publisert forskning som har vist at når diagnostiske kriterier settes ut i fra DSM-5 i stedet for DSM-IV, så bidrar dette til en økning i prevalensen av formelle spiseforstyrrelsesdiagnoser fra 1.8% i DSM-IV til 3.7% i DSM-5.

Prevalensen av spiseforstyrrelser generelt har økt i overgangen fra DSM-IV til DSM-5

Det er viktig å merke seg at studier som har kodet om data fra DSM-IV til DSM-5-kriterier kan ha gått glipp av pasienter som initielt ikke kvalifiserte for en spiseforstyrrelsesdiagnose basert på kriteriene i DSM-IV, men som ville ha oppfylt kriteriene i DSM-5. Dette betyr at det kan ha vært en unøyaktig beregning av prevalensestimater i disse studiene.

Hovedintensjonen med revisjonen av DSM-IV var å minimere bruken av samlediagnoser som EDNOS, som i DSM-IV var den hyppigst anvendte diagnosen. Imidlertid førte ikke revisjonen bare til endringer i prevalensratene for anoreksi, bulimi og OSFED-diagnoser, men kan også ha medført større sannsynlighet for å oppfylle kriteriene for en formell spiseforstyrrelsesdiagnose.

Det er viktig at klinikere og forskere er påpasselige med å undersøke om individer oppfyller kriterier for signifikant angst/uro og nedsatt funksjonsnivå når de vurderer om pasienter har OSFED-diagnoser som “purging disorder” og nattspisingssyndrom, ettersom disse diagnosene mangler klare diagnostiske kriterier, blant annet hva angår hyppighet av atferden. På denne måten kan det skilles mellom forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser.

Metodologiske aspekter


Selvrapportering, diagnostiske intervjuer og totrinnsdesign

Målemetode for diagnostisering kan påvirke både rater for livstidsprevalens og punktprevalens. Selv om selvrapportering av diagnoser kan være mer kostnadseffektivt, så er det bare diagnostiske intervjuer som kan gjøre det mulig å fastslå tilstedeværelsen av eller fraværet av en formell spiseforstyrrelsesdiagnose, slik disse defineres av DSM.

Metodologiske faktorer må derfor tas i betraktning når prevalensrater fortolkes på tvers av ulike studier.

I tillegg til målemetode er også rekrutteringsstrategi og design viktige aspekter å ta i betraktning når kvaliteten på studier – og dermed også resultatenes pålitelighet – skal vurderes og fortolkes.

Totrinnsdesignet der et bruk av et testinstrument (screening) etterfølges av et klinisk diagnostisk intervju, har blitt betraktet som den foretrukne måten å estimere prevalensrater på. Av de 19 studiene som ble gjennomgått i denne artikkelen var det 5 som benyttet seg av en slik totrinnsprosess.

Utvalgsstørrelse, utvalgets alder og kjønn

Samtidig som dette er et kvalitetstegn ved disse fem studiene, må det også understrekes at et annet kvalitetstegn er størrelsen på utvalget, og de fem studiene som benyttet seg av en totrinnsprosess var også de fem studiene som hadde mindre utvalg. Med andre ord er det nødvendig å ta i bruk flere kvalitetsmarkører nå kvaliteten på funn skal vurderes.

Også egenskaper ved individene i utvalget vil kunne påvirke prevalensratene, slik som hva slags alder og kjønn individene har. Her må det føyes til at en av intensjonene med DSM-5 var å bedre fange opp spiseforstyrrelser blant gutter og menn enn det som hadde vært tilfelle under DSM-IV-epoken, og dette var den sentrale årsaken til at kriteriet om fravær av menstruasjon ble fjernet fra anoreksi-diagnosen.

Gutter og menn spesielt

Imidilertid har overgangen til DSM-5 kriterier ført til en økning i prevalensen av anoreksi og bulimi generelt. Slik sett er det vanskelig å avgjøre hvorvidt overgangen til DSM-5 har ført til at spiseforstyrrelser blant menn spesielt fanges opp bedre nå enn før.

Dessuten – selv om menstruasjonskriteriet er fjernet i DSM-5 – så eksisterer det fremdeles et bias i menns disfavør også i DSM-5, ettersom kjernen i psykopatologien til spiseforstyrrelser fremdeles beskrives som et driv mot å bli tynn.

Dette betyr at kriteriene som inngår i diagnostiseringen av spiseforstyrrelser oftere fanger opp jenters psykopatologi enn gutters, ettersom gutter oftere er preget av en driv mot muskelvekst. Dette er faktorer som kan tenkes å komplisere oppdagelsen av og beskrivelsen av spiseforstyrrelses-psykopatologi blant gutter og menn.

Vektkriterier for anoreksi fra DSM III til DSM-5

Et annet metodologisk problem som har kommet med DSM-5 er fraværet av en spesifikk vektgrense for anoreksi.

  • I DSM-III var vektkriteriet “under 25% av opprinnelig kroppsvekt”.
  • I DSM-IV ble dette endret til “mindre enn 85% av forventet kroppsvekt”.
  • I DSM-5 er formuleringen nå “signifikant lav kroppsvekt”.

Denne endringen til DSM-5 har klare fordeler, kanskje særlig når vi tenker på individuelle og fleksible vurderinger i kliniske settinger, men det er verdt å merke seg at mangelen på et eksplisitt vektkriterium i DSM-5 vil kunne føre til større vektvariasjoner i forskningen sammenliknet med før.

Generelt er det viktig å jobbe for konsistent bruk av DSM-5 kategorier, da dette vil hjelpe i fortolkningene av prevalensrater på tvers av studier.

Hyppigheten på overspising og oppkast for bulimi fra DSM III til DSM-5

  • I DSM III var det ikke noe kriterium for hyppigheten av overspising og kompenserende atferd i bulimi
  • Med DSM-III-R oppdateringen ble hyppigheten spesifisert til to ganger i uken.
  • I DSM-5 ble hyppigheten redusert til en gang i uken.

Disse revisjonene vil i stor grad påvirke prevalensratene i årene som kommer og er vesentlige å adressere når DSM-5 prevalensrater sammenliknes med tidligere epidemiologiske studier av spiseforstyrrelser.

Styrker og begrensninger


Dette er den første systematiske gjennomgangen av DSM-5 prevalensstudier for spiseforstyrrelser og den tilbyr leseren et tidlig bilde av forskningslitteraturens funn.

Styrken til denne studien er grundigheten på den systematiske litteraturgjennomgangen og den detaljerte utvalgsprosedyren i henhold til PRISMA-retningslinjene som ble utført av to av studiens forfattere.

Imidlertid ble kun en database undersøkt via litteratursøket og kun artikler skrevet på engelsk (eller oversatt til engelsk) ble inkludert.

Det ble heller ikke gjort en metaanalyse av funnene i de bestående studiene.

Fra artikkelen ble skrevet til den ble publisert kom det ytterligere tre artikler som omhandlet prevalens av spiseforstyrrelser ut i fra DSM-5-kriterier.

Dette var en studie av ARFID og andre DSM-5 spiseforstyrrelser i en australsk populasjon, en studie av hvordan overgangen til DSM-5 endret prevalensrater av EDNOS/OSFED i et utvalg studenter, samt en undersøkelse av livstidsprevalens og 12-måneders prevalens av spiseforstyrrelser blant middelaldrende kvinner.

Ettersom denne forskningsartikkelens funn er begrenset av et lite antall studier publisert i en begrenset tidsperiode og i tillegg ikke fanger opp den totale bredden av DSM-5 diagnoser, så bør rapporterte prevalenstrender fortolkes med varsomhet.

Tidligere artikler i Spisforsk

Forskning på langsyke voksne med spiseforstyrrelser - punsvik eielsen

Dårlige prognoser for voksne med langvarige spiseforstyrrelser?

Tidligere i mars i år ble artikkelen “The 17‐year outcome of 62 adult patients with longstanding eating disorders—A prospective study” publisert i det velrennomerte tidsskriftet International Journal of Eating Disorders. Jeg skulle gjerne ha lest hele artikkelen, men siden den ligger bak betalingsmur og jeg ikke har fått satt opp noe nytt system for å allikevel få tilgang (jeg hadde det før), får jeg her bare skrevet om det som står i sammendraget. Med andre ord: I den grad jeg kommer med noen egne vurderinger her, så er det på veldig tynt grunnlag. Studien er skrevet av doktorgradsstipendiat Hanna Punsvik

LES MER »
traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere

LES MER »
Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg

Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang

LES MER »
June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling

Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med “anoreksi”, “bulimi”, “angst” og “depresjon”, før hun til slutt fikk diagnosen “PTSD”. Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.

LES MER »
Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser

Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”. I denne bloggposten skal du få vite mer

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »
Scroll to Top