Recovery er ikke en konkurranse om å bli friskest eller få det best

recovery er ikke en konkurranse_spiseforstyrrelser_tilfriskning
Foto: Charles 🇵🇭, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Dette er det første blogginnlegget i en serie av mer personlige "her og nå"-blogginnlegg. I dette innlegget reflekterer jeg over det som kalles "recovery" eller tilfriskning, og hvor lett det er å gjøre det til en konkurranse om å bli friskest fortest. Tilfriskning, recovery, bedring eller hva du nå foretrekker å kalle det, er en unik prosess for hver og en av oss. Å gjøre det til en konkurranse, kan ikke bare føre til at vi forhaster oss. Det kan også føre til at vi tråkker på andres bedring, og kaller den "less than". La oss støtte hverandre i stedet. La oss være sammen om å være mennesker som gjør så godt vi kan.


Jeg skriver dette blogginnlegget ganske uplanlagt. Det vil si: Tanken er ikke ny; jeg har vært inne på det før, i innlegget Å snuble og reise seg igjen i recovery fra spiseforstyrrelsen, men allikevel. Jeg føler at jeg trenger å si det både mer generelt (uten referanse til en spesifikk “diagnose”) og også mer to the point: At recovery, tilfriskning, bedring eller hva enn du nå foretrekker å kalle det, ikke er en konkurranse om å få det best.

Det er ikke en konkurranse om å lykkes i å få til mest.

Det er ikke en konkurranse om å bli lykkeligst.

Det er ikke en konkurranse om å få et mest mulig “normalt” liv (hva nå det måtte være).

Det er ikke en konkurranse om å kunne spise alt mulig uten å bli redd; om å kunne spise mest mulig uten å frike i vinkel.

Det er ikke en konkurranse om å klare seg “helt selv”, uten noen form for hjelp.

Det er ikke en konkurranse om å bli et mest mulig helt og perfekt menneske.


Recovery er simpelthen ikke en konkurranse


Recovery er simpelthen ikke en konkurranse. Ikke om noe som helst.

For konkurranser er av natur orientert mot andres prestasjoner. Men våre liv; mitt liv, ditt liv, det å få det bedre med oss selv, – det er unikt og personlig for hver av oss. Og viktigst av alt: Recovery har ikke en endeholdeplass.

For dette som vi kaller “recovery”, er egentlig bare livet. Alle mennesker opplever smerte og sorg og savn. Alle forsøker vi å overkomme det, å leve med det, å finne en måte å være oss selv på, oppi alt dette smertefulle, menneskelige strevet. På en måte er ikke det som kalles “recovery” innen mental helse, noe annet enn å gjennomleve og bygge seg opp igjen etter menneskelig strev.

Greit nok, noen av oss har strevd mer enn andre, men å skape et skille mellom mennesker som har opplevd alvorlige psykiske helseplager og mennesker som ikke har det, er å skape et kunstig skille. For alle har vi i oss et potensiale for å gå på trynet mentalt. Alle har vi en psyke. Og alle har vi en tålegrense. Noen av oss har simpelthen blitt skjøvet for langt over den tålegrensa, eller vi har skjøvet oss selv for langt over den.

Recovery er ikke en konkurranse om å lykkes i å få til mest


Dersom du er som meg, liker du å få til ting. Det kjennes godt å lykkes, sant? Det kjennes godt å være den som får til ting som andre ikke får til.

Så it stands to reason at det er lett for konkurransedyr å gjøre “recovery” til et spørsmål om å lykkes. Hva dette “å lykkes” innebærer, vil så klart variere fra person til person, men grunnleggende sett har det å gjøre med ting vi finner verdifulle.

For meg har det vært å begynne å jobbe igjen, samt å ta mer utdanning. Og okay, nå både jobber jeg og jeg har tatt utdanning (altså, for å bli mindfulnessinstruktør), men det gjør meg verken friskere eller mer lykkelig. Det gjør bare at jeg blir sett utad som mer normal, fordi jeg gjør såkalt friske ting.

Det er ikke en konkurranse om å bli lykkeligst


Hvilket tar meg videre til neste punkt, nemlig at recovery heller ikke er en konkurranse om å bli lykkeligst.

Med det mener jeg følgende: Vi har alle litt ulik “baseline” for hvor lykkelige vi har kapasitet for å være. Hvorfor det er slik skal jeg ikke spekulere i, men min hypotese er at det skyldes en kombinasjon av arv og miljø, som det meste annet av sosiale fenomener.

Poenget er at å sidestille bedring med lykke, er å neglisjere din egen innsats. At du ikke er så lykkelig som du skulle ønske, betyr ikke at du har feilet i bedringsprosessen din. Det er selvsagt ikke noe gøy å gå rundt i en slags mollstemt tilstand over tid, men det betyr uansett ikke at det er noe fundamentalt galt med deg. Du er ikke ødelagt bare fordi du ikke er så lykkelig som folk flest later til å være (men er de, egentlig?).

Dette gjelder så klart våre vurderinger av andres bedringsprosesser også. Det er så lett å hoppe til den konklusjon at hvis noen stort sett er nedtrykt, så handler det om at de ikke jobber hardt nok med å finne mening i livet, eller “look at the bright side of things”. Faktum er at vi alle er ulike. Å dømme oss selv eller andre for ikke å være så lykkelige som samfunnet i noen grad forventer av oss, er å skyte vår egen innsats i foten, dømme den og kalle den “less than”. Vi kan gjøre det mot oss selv, eller vi kan gjøre det mot andre. Det spiller ingen rolle; det er ille uansett.

Her og nå er vi så lykkelige som vi klarer å være. Kan vi bli lykkeligere? Sikkert. Men vi kan bli mindre lykkelige også. Så la oss forsøke å gjøre det beste ut av det vi har, fremfor å gremmes over at vi ikke har kommet lengre.

Det er ikke en konkurranse om å få et normalt liv


“Normalt liv”, ja. Hva er det, egentlig?

Selv er jeg 40 år gammel, singel og barnløs. Jeg leier en lelighet og eier kun bokhyller og et nattbord (resten er utleiers møbler). Jeg jobber, men føler ikke at jeg er på rett hylle jobbmessig. Jeg ønsker noe som er mer i tråd med verdiene mine.

Er dette normalt?

Spiller det noen rolle?

Okay, så har jeg kanskje ikke et A4-liv, men to be frank så betyr det lite for meg. Jeg trenger ikke A4, jeg trenger mening. For gud vet at jeg har gått på akkord med meg selv når det gjelder å følge hjertet mitt.

Å få det bedre med deg selv, handler jo om å få det bedre med DEG, gjør det ikke? Greit nok, vi står i relasjon til andre mennesker og vi bryr oss om hva andre mener om oss, men dersom vi ikke følger hjertene våre og tar tiden som trengs for å bygge oss opp, så vil vi ikke klare å være noe, verken overfor oss selv eller overfor andre.

Dette med å få et “normalt liv” er ikke et mål i seg selv. Det er selvsagt ikke noe galt i et såkalt A4-liv, men det er heller ikke gullstandarden for “tilfriskning”. Så lenge vi lever et liv som er meningsfullt for oss, så gjør vi noe riktig. Det er min mening, i alle fall.

Det er ikke en konkurranse om å kunne spise alt mulig


Dersom du har spiseproblemer, skjønner du hva jeg mener. Du trenger ikke ha en diagnostisert spiseforstyrrelse for å fatte det, – det vil jeg bare understreke. Husk at diagnoser er sosiale konstruksjoner. At du ikke har en diagnostiserbar spiseforstyrrelse, betyr bare at det du gjør og opplever, ennå ikke er definert som et alvorlig nok problem til å havne i en diagnosemanual. Det sier ingenting om hvor vanskelig du har det eller hvor mye du fortjener hjelp.

Selv har jeg jo ikke en diagnostiserbar spiseforstyrrelse nå. Det betyr ikke at jeg kaller meg frisk av den grunn. Det betyr heller ikke at jeg (lenger) etterstreber å måtte spise alt mulig.

Jada, om du gir meg en sjokolade så klarer jeg å spise den uten å få angsanfall. Men må jeg? Vil det gjøre meg lykkeligere, om jeg alltid sier ja takk til sjokolade, bare for å bevise at jeg er såkalt frisk? Vi har jo alle preferanser for hva vi liker og misliker å spise, og det at du har hatt spiseproblemer betyr ikke at du nå er moralsk forpliktet til å spise alt som finnes under solen.

Lenge kjørte jeg skikkelig hardcore på dette; jeg levde i den villfarelse at såkalt tilfriskning lot seg meningsfullt definere av objektive kriterier, slik som å kunne spise alt mulig. Min erfaring er at det ikke stemmer. Å kunne spise det du har lyst på er så klart en befrielse, sammenliknet med å ha angst for all mulig mat. Men det gjør deg ikke uten videre lykkelig. Veien til såkalt tilfriskning, er ikke brolagt med sjokolade.

Det er ikke en konkurranse om å klare seg helt selv


Ingen klarer seg helt selv. Vi er mennesker, og det betyr at vi trenger andre mennesker. Vi trenger fellesskap og vi trenger tilhørighet.

Men dette med å klare seg helt selv, kan også bli til et spørmål om å skulle klare seg uten terapi, eller komme seg fortest mulig av et legemiddel. Som med alt annet, er dette ting som tar tid, og hva angår legemidler, er det dessverre alt for dårlig hjelp til nedtrapping.

Det jeg vil si er kun dette: Å gå i terapi eller ta et legemiddel betyr ikke at du er syk, svak eller ødelagt. Det betyr ikke at det ikke har gått fremover med deg. Det betyr ikke at det ikke går fort nok, eller at du burde jobbet hardere, eller at du burde klare deg selv. For ting tar tid.

By all means: Det er ingen vits i å gå i terapi hvis du føler at det ikke er til hjelp for deg, og det er i alle fall ingen vits i å ta legemidler bare fordi behandleren din sier at du må. Dersom du ønsker å forsøke å leve livet ditt uten, så er det din rett. Dessverre er det flere av oss som opplever å bli fratatt den retten, enten på grunn av tvangsvedtak eller på grunn av opplevd tvang. Her har Norge virkelig en jobb å gjøre. Det er et offentlig ansvar vi har, overfor menneskeverdet.

Bare husk at det å ta legemidler eller gå i terapi ikke sier noe om hvor hardt du jobber. Det kan ikke ta fra deg æren over å ha kjempet deg dit du er nå. Det er du som jobber for å bedre livet ditt. Ingen kan gjøre det for deg. Derfor kan heller ingen ta fra deg æren.

Det er ikke en konkurranse om å bli et helt og perfekt menneske


Her er min erfaring fra de siste årenes intense arbeid med å karre meg ut av kista og opp mot lyset: Det er en fot foran den andre. Det er ett og ett steg, og over tid kan du se deg tilbake og si: Jøss, se hvor langt jeg har kommet siden da og da. Men dette tar tid. Det gjør det.

Og blir du mer hel? Jeg vet ikke. I noen henseende blir vi kanskje det, dersom arbeidet vi gjør med å få det bedre i livene våre, handler om å få det bedre med oss selv. I så fall blir vi antakelig mer hele versjoner av det mennesket vi hele tiden har vært, men som vi har undertrykket av skam og mindreverdighetsfølelse.

Perfekt menneske? Nope. Du vet like godt som meg at det ikke finnes. Det er lett å tro det, når vi scroller gjennom sosiale medier, men det er en illusjon.

Like mye som perfekt “tilfriskning” er en illusjon, så er det å bli en perfekt versjon av oss selv en illusjon. For vi er hele tiden i endring, og perfekt impliserer en endeholdeplass. Men det finnes kun én virkelig endeholdeplass for livet, og om den vet vi intet.


Avslutning


Poenget mitt med å skrive dette blogginnlegget er ikke å fremsette en tese om at “recovery” ikke er verdifullt eller bedre enn det livet vi måtte ha levd før, eller som vi forsøker å skape distanse fra. Poenget mitt er simpelthen at det ikke er en konkurranse.

Jeg må til stadighet minne meg selv på dette, for jeg har i meg et driv og en uro etter å få til noe; å skape noe; å sørge for at det kommer noe godt ut av det vonde jeg har vært gjennom og som fremdeles er en del av meg.

Faktum er at dette vi kaller tilfriskning eller recovery, ikke er så endimensjonalt som det lett kan fremstilles: Som en prosess på vei mot et mål som heter “frisk”.

Personlig finner jeg dette lite realistisk. Ikke fordi jeg ikke tror at det er mulig å få et godt liv eller ikke ha de bestemte “symptomene” lenger, men fordi kroppen husker. Jeg husker.

Det er ikke sånn at jeg bare kan glemme det jeg har sett og hørt og vært gjennom; det jeg har utsatt meg selv for og det andre har utsatt meg for (og det jeg føler at jeg har utsatt andre for). Dette er preget inn i meg, og det vekkes opp i situasjoner uten at jeg selv har en intensjon om å vekke opp noe som helst.

Det viktige er at vi gir oss selv kudos for den innsatsen vi tross alt gjør, og at vi forsøker å fristille vårt eget “prosjekt” fra andres. Jovisst kan vi glede oss over hverandres fremgang og bedring, – men konkurrere? Sammenlikne? Vurdere noe som “less than”? Det tar oss bort fra oss selv, og in the end bort fra hverandre også.

Det er min erfaring, anyway.

Og hvis du har erfaringer du vil dele med meg, setter jeg veldig stor pris på det.

Bare send meg en epost, eller meld deg på Helter. Du trenger ikke ha en klinisk diagnostisert spiseforstyrrelse for å bidra på Helter, bare så det er sagt. Igjen: Diagnoser er sosiale konstruksjoner. De sier ingenting om hvor vondt du har det, eller hvor mye du fortjener hjelp. Så om du har noe du vil sette ord på, blir jeg glad om du skriver til meg.

Alt godt. <3

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »