Samtaleterapi kan skade. Ja, og hva skal vi gjøre med det?

Samtaleterapi kan skade - terapi kan gi bivirkninger - Jørgen Flor kronikk
Foto: Nik Shuliahin, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
I dette blogginnlegget kan du lese min refleksjon og kommentar over kronikken Jørgen Flor nylig fikk publisert i Aftenposten, om at samtaleterapi ikke kommer uten bivirkning. Mitt poeng er at dette har vi visst en stund, og at det som trengs, er tydelige anbefalinger og endringsvilje, samt - ikke minst - å lytte til dem med levd erfaring (experts by experience)


At samtaleterapi kan skade personen som går i terapi, er rimelig godt kjent i forskningen. I en artikkel fra 2007 skrev Lambert at:

The baseline for off-track patients [å komme ut av kurs i terapien, altså få det verre] is that, on average, 20 per cent will be worse off when they leave treatment than when they started.”


Med andre ord, denne eldre forskningsartikkelen sier at så mye som 20 prosent av dem som går til samtaleterapi kan komme ut av kurs og få det dårligere, snarere enn bedre.

Når det gjelder hva som kan gjøres med det, er Lambert ikke så tydelig (under skal vi se at dette ikke er så unormalt). Han skriver at:

If feedback is given to the therapist saying essentially “alarm, alarm, this patient is off-track”, we can reduce the deterioration rate down to about 5 per cent. But getting down that low requires more than simply telling the therapist that the case is off-track.’


Å fortelle terapeuten at pasienten har fått det dårligere, kan gjøre at noen pasienter ikke forverrer seg mer, men snarere får det litt bedre igjen. Dersom dette skjer kan vi i beste fall redusere hvor mange som får det dårligere med 15 prosentpoeng (slik at “bare” 5 prosent får det dårligere). Imidlertid holder det ikke at terapeuten bare får denne informasjonen. Det må mer til. Hva enn dette mer skal være, er det lite som tyder på at det handler om å lytte mer til pasientens ønsker og forslag for terapien.

PS: Jeg har selv tidligere skrevet et blogginnlegg kalt “Helsepersonell kan skade tilfriskningen fra spiseforstyrrelser“.

Skadelige samtaler – myten om bivirkningsfri terapi” [bok]


Nå har jeg ennå ikke lest boken “Skadelige samtaler – myten om bivirkningsfri terapi” av Jørgen Flor og Leif Edward Ottesen Kennair, men det skal jeg gjøre. Dette blogginnlegget er simpelthen mine første refleksjoner over en kronikk Flor fikk publisert i Aftenposten den 10. nov. 2019 . I korte trekk, savner jeg tydelighet i budskapet han kommer med til myndighetene.

Personlig mener jeg fokuset må være på å lytte mer til personen som går i terapi, fremfor “ekspertvelde” omkring hva som er “evidensbasert behandling”. Tross alt finnes det nok av forskning som forteller oss at det ikke i hovedsak er behandlingsformen (metoden) som er vesentlig for om en person får det bedre, men blant annet: hvor stor tro pasienten har på den aktuelle behandlingen, hvor god den terapeutiske relasjonen er mellom terapeuten og pasienten, om pasienten har gått i terapi før eller ikke og om pasienten og terapeuten sammen setter mål for terapien.

Etter min oppfatning bør psykisk helsehjelp i større grad ta inn over seg at pasienten er mennesker som vet noe om seg selv, og det bør være åpent og informert samtykke ikke bare om medikamenters skadepotensiale, men også om den aktuelle terapiens skadepotensiale. Får man en god dialog og refleksjon omkring dette, kan pasient og terapeut sammen vurdere fra gang til gang (fra terapitime til terapitime) hvorvidt “behandlingen” går i ønsket retning. I dag er det lite eller ingenting av dette, i alle fall såvidt meg bekjent.

Men anyways: La oss gå over til å se litt på innholdet i det Jørgen Flor skriver om i nevnte kronikk:

Behandling hos psykolog kan gi bivirkninger


I boken Skadelige samtaler – myten om bivirkningsfri terapi skriver Jørgen Flor og professor Leif Edward Ottesen Kennair altså om at behandling hos psykolog kan gi bivirkninger, og at forskningsstudier viser at ca. 5–15 prosent av alle pasienter blir dårligere i løpet av psykologisk behandling. I denne sammenheng gir de et eksempel i «Cecilie», som oppsøkte psykolog fordi hun var deprimert. Men…etter ukentlige terapitimer i flere år hadde altså hun i tillegg til depresjon, fått invalidiserende angstproblemer. Ikke noe særlig til bedring, altså.

[Ad notam: Merk for øvrig at Flors estimat på skaden av samtaleterapi er lavere enn den Lambert ga (Lamberts anslag var at ca 20 prosent blir dårligere). Så altså…husk at forskning er ikke hugget i sten. All forskning som baserer seg på statistikk gir estimater, ikke sannheter. Og alle tall er et utvalg blant en større gruppe tall. Med andre ord: vær kritisk når du leser, og se særlig på utvalg og metode.]

Flor er bekymret – terapi er ikke en mirakelkur


I en kronikk i Aftenposten, kalt “Behandling hos psykolog kan gi bivirkninger” skriver Flor at samtaleterapi ikke er uten bivirkninger og at han:

“(…) er bekymret for at vi i iveren etter å dokumentere samtaleterapi som et alternativ til legemidler (det er det i høyeste grad), har gått for langt i å underslå risiko og overselge terapi som en mirakelkur uten bivirkninger.”


Videre skriver Flor at:

Historier som «Cecilies» er langt fra unike. Ulike forskningsstudier viser at ca. 5–15 prosent av alle pasienter blir dårligere i løpet av psykologisk behandling. For barn i terapi er tallene enda høyere.

Hovedproblemet er imidlertid at vi vet for lite, både om omfang og ikke minst under hvilke betingelser, med hvilke terapeuter og i hvilke situasjoner folk blir dårligere. Ingen helsemyndigheter har oversikt.

Konsekvensen av denne mangelfulle kunnskapen er at pasientene (og i verste fall også behandlerne og samfunnet for øvrig) tror det er de selv som svikter behandlingen der behandlingen svikter pasientene.


Flor peker på at:

Problemet er at et systematisk fokus på trygge tjenester knapt eksisterer i psykisk helsevern. Riktignok finnes det handlingsplaner mot selvmord og forebygging av voldshendelser, men dette er fjernt fra hverdagen til terapeuter som meg, som driver samtalebehandling av psykiske lidelser som angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser. Her er pasientsikkerhet tilnærmet et fremmedord.


Han sier at følgen blir at:

For pasienter som «Cecilie» betyr det at ingen står klar for å ta hennes historie på alvor, reparere skaden som har skjedd eller forebygge at det skjer igjen.


Som rett er viser han også til at:

Pasienter i psykisk helsevern er dessuten dårlig stilt til å kjempe for egne rettigheter, fordi deres lidelse rammer selvfølelse, selvtillit og livslyst. Å skulle si ifra til terapeuten om at terapien gjør lidelsen verre er for mange helt utenkelig. I dag er derfor mange pasienter overlatt til seg selv med å gjenkjenne og håndtere at de blir dårligere i hendene på helsevesenet.


Alt dette er forsåvidt i tråd med mine egne synspunkter. Så klart terapi ikke er uten bivirkninger. Ingenting er uten bivirkninger. Den som kommer seg gjennom livet uten å ha tatt skade av det underveis, er et overmenneske. At samtaleterapi kan skade, bør ikke komme som en overraskelse på noen.

Hvem skal gjøre hva med at samtaleterapi kan skade?


Problemet (om jeg får lov til å kalle det det) ligger i formuleringer som den Flor avslutter med, nemlig:

I de syv årene jeg har arbeidet med dette temaet har jeg oppdaget en kollektiv svikt. Terapeuter, forskere, universiteter, helseforetak, pasientorganisasjoner og fagforeninger har for dårlig kunnskap og bevissthet om at psykologisk behandling ikke er risikofritt. Neglisjeringen av dette temaet har foregått i mer enn femti år. Det er nemlig så lenge siden de første studiene begynte å omtale en «forverringseffekt» av terapi.

Mange burde derfor kjenne sin besøkelsestid nå. Men aller mest er det altså helsemyndighetene som har sovet i timen i sitt pasientsikkerhetsarbeid. De har, nok en gang, oversett og underprioritert psykisk helsevern. Kjære helseminister og helsedirektør: Når skal dere våkne?



Her skjønner jeg rett og slett ikke hva Flor mener. Hva vil det si å kjenne sin besøkelsestid? Hva er det helseministeren og helsedirektøren skal våkne fra? Hva er det egentlig Flor etterlyser?

Hvem er det som skal gjøre hva med at samtaleterapi kan skade? Helseministeren? Helsedirektærøren? Hva heller med det profesjonelle kollegiet og pasientene selv? Spiller ikke de en vesentlig rolle her?

Savner tydelige anbefalinger


Case in point: Når Flor kommer med rimelig klare poeng knyttet til at mennesker som strever i livene sine ofte opplever å ikke bare få mangelfull hjelp i helsevesenet, men skadelig “behandling”, så skulle jeg ønske han også kunne komme med en tydelig anbefaling.

Hva er det Flor vil ha mindre av? Samtaleterai? Og hva vil han i så fall ha mer av? Pasientsikkerhetsarbeid?

If so: Joda, det er åpenbart at det trengs, men da kan vi jo kanskje heller se til organisasjoner som We shall overcome, Hvite Ørn og Mental Helse, som i flere år på ulike vis har jobbet for større selvbestemmelsesrett som “pasient” i psykiatrien.

Begynn med å lytte til dem som lenge har sagt noe!


Problemet er ikke at det ikke har vært fokus på at behandling kan skade – all behandling, også samtaleterapi kan skade – og det har “pasienter” fortalt om i årevis. Problemet er at disse som sier det kan skade, og som har kommet med eksempler på hvor skadet de har blitt, ikke blir lyttet til, eller i verste fall blir gitt en diagnose til, fordi de har tatt til motmæle. Liker du ikke behandlingen? Da må du ha en personlighetsforstyrrelse, – antakelig emosjonelt ustabil sådan.

Av en eller annen pussig grunn er det fremdeles slik at levd erfaring ikke teller i dette landet. Det holder ikke som grunnlag for endring.

Kan man få uttale seg i det offentlige rom? Joda, – men det blir jo i grunn bare sløsing med egne ressurser (og i blant også retraumatisering, grunnet reaksjonene man blir møtt med når man faktisk tar til orde), og konsekvensen blir at mange da velger å trekke seg unna hele det potensielle endringsprosjektet. For det koster å forsøke å endre på måten det såkalte psykiske helsevernet drives i dette landet. De som står i denne stormen i år etter år, og som ikke gir seg, gjør det med sin egen psykiske (og fysiske) helse som innsatsfaktor. Tilbake får de knapper og glansbilder og en applaus eller to for å ha fortalt “en sterk historie”.

Makt til å endre? Ikke for pasienter og erfarere


Hvis vi skal få til endringer, må folk som har makt til å endre, begynne å ikke bare høre på erfaringskompetansen, men lytte til den og inkludere den endringsprosjektet (dersom det finnes et).

Dem som har vært innlagt i psykiatrien, eller på andre måter vært i langvarig kontakt med psykiatrien, er det som på engelsk kalles “Experts by experience”. Til tross for ordet “expert”, er det dog lite som tyder å på at vår kompetanse og kunnskap blir sett som noen form for ekspertkunnskap.

Et eksempel på det, er at dersom jeg, eller andre “experts by experience”, ønsker å uttale oss om noe på en konferanse for helsepersonell, så får vi ikke delta på lik linje med de “profesjonelle”. En 23 år gammel nylig utdannet sykepleier vil på en slik konferanse ha større makt og innflytelse enn det jeg har, siden jeg ikke er helseutdannet. At jeg har mange års erfaring fra psykiatrien, en mastergrad i sosiologi og en doktorgrad i profesjonsvitenskap, spiller liten rolle. Jeg er jo “bare” en erfarer.

Som “pasient” i psykiatrien må man gjøre knefall for psykiatriens verdenforståelse


Problemet med dagens psykiske “helsehjelp” er i all hovedsak at mennesker må gjøre knefall for diagnosesystemet for i det hele tatt å få hjelp. Man må finne seg i å bli stemplet med en diagnose (eller ikke få noen diagnose, og dermed bli nektet hjelp fordi man ikke er “syk nok”), og akseptere at det så er diagnosen -symptomene – som skal behandles og aller helst fjernes, ikke mennesket som skal gis hjelp til å bedre livet sitt.

På denne måten blir man som “pasient” tvunget til å se seg selv som “psykisk syk”. Selv det som kan sees som naturlige reaksjoner på presserende livsomstendigheter blir sykeliggjort og skal fjernes med “psykologiske metoder”, “redskaper”, “verktøy” og “teknikker”. Det er et mentalt teknokrati som mest av alt minner om Kafkask prosess når du først har havnet i den.

Helsearbeidere er også mennesker, men den som tier samtykker


Og før du som helsearbeider biter hodet av meg og sier at du gjør så godt du kan og at du også skulle ønske systemet var annerledes, så vil jeg bare anerkjenne at:

Javisst, helsearbeidere er bare mennesker de også. Mange av dere har selv opplevd traumatiske hendelser, og forskning tyder på at det (å selv ha opplevd traumatiske hendelser) ofte blir et insitament for å utdanne seg til en form for helserelatert arbeid, altså at man ønsker å hjelpe.

Problemet er likevel at den som tier samtykker, og realiteten er at altfor mange samtykker til opprettholdelse av det rådende systemet, der “de profesjonelle” bestemmer og “de syke” underkaster seg. Dette har nylig vist seg i arbeidet med et nytt lovforslag i forbindelse med tvang i psykisk helsevern (Tvangsbegrensningsloven – NOU 2019:14).Kun to av Tvangslovutvalgets deltakere valgte å ta ut dissens mot konklusjonen, med bakgrunn i at konklusjonen lå altfor tett opp mot det rådende systemet og ikke tok inn over seg realiteten i forskningen (særlig forskningen på den ofte skadelige bruken av nevroleptika). Det bør her legges til at Tvangslovutvalget inviterte i løpet av sitt arbeid 59 personer/ instanser inn til å innlede på sine møter, og av disse var det kun 2 som selv hadde erfaring med tvang.

Avslutning: Samtaleterapi kan skade – og hva skal vi gjøre med det?


Kan samtaleterapi skade? Ja, helt klart.

Men hva som bør gjøres for å gi bedre hjelp for mennesker som strever i livene sine, er ikke like klart, og kommer dessverre ikke klart frem fra kronikken til Jørgen Flor. Det skulle jeg ønske det gjorde, for han er inne på noe viktig.

Alas – fremdeles er det slik at det eneste som står klart for meg, er den manglende viljen til å lytte til dem som sitter med ekspertkompetanse – innsidekompetanse – fra psykiatrien.

Skal endring skje, må “de profesjonelle” som virkelig har makt (særlig gjelder dette psykiatere, for den gjengse sosionom har dessverre lite hen skulle ha sagt) begynne å lytte til denne siden av bordet også, – ikke bare til andre “profesjonelle”.

Vi må samarbeide. Det vil være til det beste for oss alle, for gud vet at ingen av oss er vaksinert mot psykisk strev. Og å streve psykisk er ikke en sykdom slik vi vanligvis bruker ordet. Snarere er det å være menneske.

Så kan vi være litt mer menneskelige i psykiatrien?

Please?

PS: Hvis du er interessert i denne tematikken, har jeg tidligere skrevet personlig om det, her: “Helsepersonell kan skade tilfriskningen fra spiseforstyrrelser“.

Kilder:


Flor, Jørgen (2019) Også behandling hos psykolog kan gi bivirkninger. Kronikk i Aftenposten. Publisert 10. nov. 2019.

Lambert, M. (2007). What we have learned from a decade of research aimed at improving psychotherapy outcome in routine care. Psychotherapy Research, 17, 1–14.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top