Å sette grenser i julefeiringen når du strever med “spiseforstyrrelser”

Hvordan overleve julen når du har en spiseforstyrrelse - sette grenser
Foto: Jennifer Pallian, Unsplash.com
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Jula nærmer seg, og i den sammenheng kan også angsten for mat og julesamlinger begynne å murre i kropp og sinn. For hva skal du spise? Hvor mye? Når? Og hvor? Og hva om det ikke går? Hva om du kaster opp? Hva om du overspiser? Hva om du ikke får til å spise noe som helst? Hva om du ikke får trent? Argh! Sånne tanker har jeg selv strevd med i mange år. Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva akkurat du trenger for å føle at du kan komme deg gjennom jule- og nyttårsfeiringen – men det jeg kan gjøre, er å fortelle hva jeg selv har gjort, og som jeg i noen grad fremdeles gjør, når det er høytid og flust av mat og sosialisering. Og så kan jeg håpe at det har en viss overføringsverdi til ditt liv. Hvis det ikke har det, så glem det og gå videre. Om noe har det, så ta det med deg det du trenger, og legg igjen resten. Anyways: Fokus i denne bloggposten er på det å sette grenser, altså hvordan du kan støtte bedringen din i jula, ved hjelp av god grensesetting.

Jula – å spise eller bli spist, det er spørsmålet


Noen og enhver kan få nok av kaker, julemat og ulike grader av sosialt samvær i jula. Dersom du som leser dette er nærstående til en som har en “spiseforstyrrelse”, så vet du antakelig selv at jula kan være litt stress, og at man kan bli i overkant mett av både mat og sosialisering.

Så…da kan man jo bare tenke seg hvordan det er for mennesker som strever med mat, kropp, spising og vekt? Og da særlig for dem som befinner seg midt i helvetet, eller er i begynnelsen av “bedringsprosessen”.

PS: Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om hvordan jeg utfordret meg selv med “trygg triggermat” i jula, rett etter at jeg var skrevet ut fra sykehus.

Enten det telles og regnes og kjennes på bukselinninger som strammer, eller det skjæres opp i biter og flyttes formålsløst rundt på tallerkenen, eller det unngås, gafles nedpå i stor fart, tømmes ut i do, eller tas ut på tredemølla, så vet vi alle hvor massivt det er. Altså, hvor massivt det er, det indre trykket, som forteller deg at mat er feil, at du er “for stor”, for “feit”, eller simpelthen at du er udugelig, ubrukelig, lat og falsk, og at du burde a) krympe deg til ingenting, eller b) gjemme deg bak lag av fett, og at du c) i alle fall “bare burde ta deg sammen”.

Jada. Styggen på ryggen er der, og han har lite pent å si.

Heldigvis finnes det måter å gjøre jula litt triveligere og noe mindre angstfremkallende på. Det kan bidra til at følelsen av å bli spist opp av jula, blir litt mindre, og at følelsen av mestring – å faktisk klare å spise mat uten å gå i oppløsning – blir litt større.

Bilde: Øverst i høyre hjørne er det en firkant, som symboliserer plassen mat, vekt, spising og kropp opptar i folks liv, sånn i gjennomsnitt. Da jeg strevde som verst med det som kalles “anoreksi”, var det livet som var den lille boksen, og resten av arket (den hvite flaten, ja), var tanker, følelser og handlinger som relaterte seg til mat, kropp, vekt og spising. I perioder var den lille boksen, altså livet, enda mindre. Livet var så trangt på den tiden. Det er heldigvis bedre nå.

Fem steg for å sette grenser i jula


Først vil jeg begynne med å si at det jeg skriver her, ikke er diagnosespesifikt. For det første, er det mange som strever med symptomer som inngår i andre spiseforstyrrelsesdiagnoser enn den de er diagnostisert med. For det andre, er det en rekke likhetstrekk på tvers av spiseforstyrrelsesdiagnosene.

En person kan eksempelvis være diagnosisert med bulimi, uten at han eller hun kaster opp, og en person kan være diagnostisert med anoreksi, men kaster opp. Likeledes kan en person som er diagnostisert med overspisingslidelse, underspise store deler av dagen, slik både personer med “anoreksi” og “bulimi” også kan gjøre.

Jeg har selv hatt både langvarige restriktive faser, massive overspisings-, oppkast- og overtreningsfaser, alvorlig og livstruende undervekt, samt såkalt normalvekt. Siden jeg har strevd med mye, har jeg et bredt spekter av erfaringer å trekke på.

Så okay, la oss hoppe i det – altså hva du kan gjøre for å komme deg gjennom julen, når du har “spiseforstyrrelser”.

Sett grenser – og gjør det på forhånd


Jepp jeg vet; det er lettere sagt enn gjort. For tross alt, i juletiden er det som regel mat overalt, og det skorter ikke på folk som kan komme overrumplende på deg, med marsipangriser og småkaker.

Nettopp derfor er det så viktig å ha tenkt gjennom dette med grensesetting på forhånd, altså før du skal i juleselskap, før du reiser på julebesøk, før du skal i nyttårsfest, etc.

Hva mener jeg med å sette grenser på forhånd?

Vel, dette med å sette grenser handler om flere ting, så la oss ta det suksessivt.

For det første: sett grenser overfor andre


Det jeg mener med å sette grenser på forhånd, er at du allerede før den aktuelle situasjonen – la oss si julemiddagen – tar deg tid til å tenke gjennom hvilke grenser det er meningsfullt for deg å sette.

Hvilke grenser det er meningsfullt for deg å sette, knytter seg til det som du føler at du trenger mest hjelp med, altså det som du strever mest med og er mest redd for.


La meg gi deg et eksempel fra mitt eget liv:


Jula 2018 kom bare et par måneder etter at jeg var utskrevet fra Modum Bads avdeling for spiseforstyrrelser, og jeg var fremdeles undervektig. Noe av det jeg var mest redd for, var at jula bare skulle handle om “spiseforstyrrelsen”, og at det ville bli mas om at jeg måtte spise nok og ikke gå ned i vekt igjen, etc. Det jeg gjorde på forhånd, for å sette grenser omkring dette, var derfor at jeg fortalte mamma at “Jeg har en kostplan, og at jeg kommer til å forholde meg til den også i jula”. I tillegg ba jeg om at det ikke skulle fokuseres på hva jeg spiste eller ikke spiste, for jeg kom til å ta ansvar for det selv.

Mamma svarte at hun stolte på at jeg tok hånd om det selv, og at hun ikke skulle pushe på meg mat. Hun skulle også fortelle pappa det jeg fortalte henne, slik at han også var innforstått med at jeg tok ansvar for meg selv.

Dette viste seg å fungere bra. Jeg følte meg ikke pushet til å spise “mer”, eller spise noe jeg ikke følte meg klar for. Ved å sette grenser, ga jeg ikke makt til redselen for at “spiseforstyrrelsen” nok en gang skulle bli et tema, og jeg slapp også å bli presset til å spise “utrygg mat” i en allerede “utrygg situasjon” (for meg føltes jula utrygg, på grunn av hvordan de tidligere årene hadde vært).

For det andre: Sett grenser overfor deg selv


Dette kan høres litt absurd ut. Om du strever med mat, så kjennes det jo ofte som om det er for mange grenser, slik at det siste du trenger er flere grenser. Og joda, jeg ser poenget. Men det er forskjell på å sette grenser som bidrar til å gjøre deg dårligere, og å sette grenser som bidrar til å trygge bedringen din. Når jeg sier “sett grenser overfor deg selv”, så handler det om gode, recovery-fremmende grenser, ikke grenser som pusher deg inn i “spiseforstyrrelsen”.

En konkret måte å sette gode grenser for deg selv på, er ved å på forhånd bestemme deg for å spise noen typer mat du er redd for, men som vet at du liker. På den måten kan du utfordre deg selv litt, men i trygge rammer, og på eget initiativ.


La meg igjen gi deg et eksempel fra min egen prosess:


Som nevnt var jeg nettopp skrevet ut fra sykehus julen 2018, og og på det tidspunktet var jeg fremdeles redd for å ha mye mat rundt meg. Jeg hadde ennå ekstrem sult omkring måltider, og det gjorde at jeg kunne føle meg totalt ute av kontroll når jeg først begynte å spise. Dette gjaldt spesielt dersom det var noe jeg ikke hadde planlagt å spise på forhånd.

Det jeg gjorde, var derfor å planlegge å spise visse typer kaker og godis, men i regulerte mengder og som en del av et måltid. Noe jeg var redd for, og for all del ville unngå, var å skippe måltider og erstatte dem med kaker og godis, eller å spise kaker og godis uplanlagt etter et måltid, og så få noia og ende opp på badet med hodet i doskåla.

Selv om jeg var redd, så bidro denne planleggingen til at jeg følte meg litt tryggere og roligere i spisesituasjoner. Jeg utfordret meg selv med både kransekake og twist og seigmenn, men da altså i planlagte mengder, og som en del av kostplanen min.

Ved å bli enig med meg selv på forhånd om hva jeg ville spise, unngikk jeg å måtte ta valg “on the fly” (å velge mat spontant, var noe jeg strevde mye med). Så i stedet for å bruke masse mental energi og få angst over “skal-skal ikke spise” og “kan-kan ikke spise”, kunne jeg på denne måten være mentalt til stede med familien min.

Samtidig var det altså ikke slik at jeg skimpet på kalorier. Jeg fikk i meg nok mat, men ikke “for mye”, slik at jeg ble panisk og endte opp med oppkast eller tvangspregede gåturer.

Som nevnt: Hvilke grenser som er mest relevante å sette for din egen del, er det viktig at du tenker gjennom på forhånd. Det er ikke sånn at de grensene jeg satte i 2018, er grenser jeg setter nå lenger, for eksempel. Nå er jeg jo på et helt annet sted i bedringen min, og jeg kan spise kaker og sjokolade uten å planlegge det på forhånd.

Hvor du er i bedringsprosessen din, vil altså påvirke hvilke grenser som kan være støttende for deg.


Og det er jo hele poenget med å sette grenser for deg selv: Grensene skal være romslige nok til å fungere støttende for deg i bedringen din, de skal ikke være en tvangstrøye.

.

.

For det tredje: Øv deg på grensesetting, ved å visualisere


Dette kan du gjøre både når det gjelder grenser overfor dine nærmeste, grenser overfor deg selv, og grenser for andre (slekt, venner, kolleger etc).

Hva mener jeg når jeg sier visualisere, og hvordan kan du gjøre det?

Vel, det er ganske enkelt. Med visualisering mener jeg simpelthen at når du har kommet frem til hva du vil og ikke vil gjøre (altså, relatert til mat og kanskje også aktivitet og sosialisering), så setter du deg på et rolig sted, lukker øynene, og ser for deg situasjonen der du setter grenser.


Dersom det handler om grensesetting overfor andre, så se for deg hva du skal si eller gjøre i den aktuelle situasjonen. Du må gjerne snakke høyt, for å høre ordene komme ut av munnen din. For eksempel, dersom det dreier seg om snakking om vekt og kalorier, og dette er triggende for deg, kan du øve deg på å sette grenser omkring det.

Hvordan du vil sette grenser omkring det, må du avgjøre selv (dette handler jo også om hva du er komfortabel med å si eller gjøre dersom du blir trigget), men noen forslag fra meg vil være å a) se for deg at du bytter tema (å gi noen et kompliment for bekledning, eller komplimentere kokken for maten, slår sjelden feil), eller b) ved å ta en tur på toalettet for å puste litt (det er alltid lov å ta en pustepause), eller c) rett og slett si i fra om at nå er det jul, og det hadde vært fint om vi kunne snakke om noe positivt i stedet for å rakke ned på kropper og kalorier.

Poenget med å visualisere på forhånd, er at det kan hjelpe deg med å stå for grensene dine. Dersom du synes det er vanskelig å stå opp for deg selv, kan det tross alt være en fordel å ha øvd litt først. Det du gjør når du visualiserer, er altså å få hjernen din til forvente og bli tryggere på at grenser er noe du har lov til å sette.

For det fjerde: Vit at ingenting varer evig, og at det er lov å være “annerledes”


At du står opp for deg selv ved å sette grenser, og at du gjør dette både overfor andre og overfor deg selv, kan for noen fremstå som sært. Kan hende vil noen reagere på det, og kommentere at “du må jo tåle at-” eller “du må ikke være så sensitiv” etc. Dersom dette skulle skje, så vit at det er faktisk lov å være annerledes og at du setter grenser fordi du tar bedringen din på alvor.

Folk rundt oss kan ikke vite hvordan vi har det til enhver tid, så det vil alltid være tilfeller der folk sier noe du blir trigget av. Men du setter tross alt ikke grenser for å være en dust, du setter grenser for å støtte din egen bedring, og det vil ikke bare komme deg til gode, det vil komme de rundt deg til gode også, enten de skjønner det eller ikke. Dersom noen pusher grenser som det er viktig for deg å holde deg til, så vit at du har lov til å si “Nei”.

Ikke bare har du lov til å si nei, – du har lov til å si nei uten å måtte forklare hvorfor du sier nei. Du har ikke forklaringsplikt.


Og hvem vet, – til neste år sier du kanskje “Ja”, fordi du har det bedre omkring mat enn du har det nå. Ingenting varer evig, og grenser kan flytte seg, for eksempel fordi du får det bedre og blir tryggere i situasjoner du før var utrygg i.

Dette har vært tilfelle for meg selv. Jeg er bedre fra “spiseforstyrrelsen”, men jeg regner meg ikke som såkalt “frisk”, og jeg setter fremdeles tryggende og selv-ivaretakende grenser for visse ting relatert til mat, sosialisering og aktivitet. Dette er ikke noe jeg gjør for å være vanskelig overfor dem rundt meg (eller for å begrense min egen frihet); det er noe jeg gjør for å kunne være mentalt tilstede med dem jeg er sammen med, og også for å kunne ivareta min egen helse.

Å si nei til andre er til en viss grad nødvendig, for sier du alltid ja til det andre vil, så sier du antakelig ofte nei til deg selv og det du vil.

For det femte: Ha egenomsorg og vær din egen venn


Selv om du setter grenser og visualiserer og “gjør alt riktig”, så er det ikke gitt at alt kommer til å gå som smurt. Grenser kan forvitre under press, selv om du har øvd på forhånd. Triggende situasjoner kan få kroppen din til å reagere på måter du hadde håpet den ikke ville reagere på.

Er det en ting som er sikkert, så er det at selv om du planlegger aldri så mye, så går det sjelden 100 prosent etter planen. Da er det viktig å kunne gi deg selv litt omsorg, og forsøke å være din egen venn.


Og ja, jeg er fullt klar over hvor vanskelig dette kan være. Jeg har både kuttet meg til blods og hatet meg selv intenst, for selvforakten min var så stor og den kjentes så sann. Det eneste “gode” jeg følte jeg kunne gjøre da jeg hadde det som verst, var å straffe meg selv både fysisk og mentalt. Det kjentes merkelig nok som en seier. Ved å straffe meg selv, piske meg selv med ord og kniv, så var jeg min egen bøddel, jeg avsa min egen straff og jeg tok ansvar for min egen dom. Det kjentes så riktig der og da.

Det jeg kan si, er dog at etter at jeg begynte å møte meg selv med større vennlighet i vonde situasjoner, så har jeg fått det mye bedre. Dette var noe jeg lærte i Compassion focused therapy, da jeg var innlagt på Modum Bad. Jeg hadde vært borti selvmedfølelse før jeg var innlagt også, men jeg hadde aldri klart å praktisere det; jeg trengte et team rundt meg, som kunne trygge meg på at jeg hadde lov til å være vennlig mot meg selv – at jeg fortjente det.

Det tok riktignok lang tid før jeg kunne begynne å tro på det, og jeg er på ingen måte utlært eller perfekt i denne praksisen ennå, men det å møte meg selv med omsorg når jeg har det vondt (les: når jeg føler at jeg feiler), har gjort mye for bedringen min. Nå er det over 2 år siden sist jeg selvskadet, og selvmedfølelsesbasert terapi hadde mye å si for at jeg fikk til det.

Case in point: Sannsynligheten for at du får det bedre av å straffe deg selv når du føler at du feiler, er veldig liten. Joda, det kan kjennes som om det fungerer på kort sikt, men i det lange løp vil det holde deg tilbake og trekke deg ned.

Jeg sier ikke “elsk deg selv”, – selv om det så klart er supert om du kan gjøre det. Alt jeg sier er: Vit at det ikke er din feil om du planlegger, og ting allikevel ikke går som du hadde planlagt. Å leve er å lære. Gi deg selv et klapp på skuldra og vit at det er menneskelig å “feile”, og at selv de menneskene vi ser mest opp til, føler at de feiler i blant.

Til sist: Grensesetting er ikke konfronterende eller ego


Selv om det å sette grenser kan føles konfronterende (særlig dersom du stort sett har brukt å gjøre som andre vil), så er det en nødvendighet, og det handler ikke om konfrontasjon, konflikt eller egosentrisme. Snarere tvert i mot: det er frigjørende og det gir deg styrke til å leve ditt eget liv, i henhold til dine verdier.

Dersom du øver deg på å sette grenser og stå opp for deg selv, vil du i det lange løp stå tryggere i livet ditt.

Husk at på samme måte som andre har rett til å leve sine liv, og du har rett til å leve ditt liv. Ikke la andre få leve det for deg.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top