Sinne og sorg og takknemlighet i bedringsprosessen

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Selv om det er mye som er hardt og vanskelig og uperfekt i bedringsprosessen, så er det også lyspunkter. Det finnes både sinne og sorg i meg over det tapte livet; alt jeg ga avslag på, fordi spiseforstyrrelsen tvang meg. Men så finnes det mer frihet i dagens liv og det er jeg takknemlighet. Dette med følelser i bedringsprosessen er komplekst, what can I say.
Takknemlighet_sorg_sinne_anoreksi_hildelearnstoplay
Foto: Artem Maltsev, Unsplash


Hva skal jeg snakke om i dag? To ting: Kroppen min og takknemlighet.

La oss starte med det siste først, altså takknemlighet. Jeg har nemlig så innmari mye å være takknemlig for, og jeg trenger å sette ord på det. Hva er da bedre enn å skrive en liste, – altså, en takknemlighetsliste? (Jeg er tross alt særs glad i lister.)

Det er dog ikke en hvilken som helst takknemlighetsliste jeg skal sette opp. Det er en takknemlighetsliste over ting jeg kan gjøre i dag, som jeg ikke kunne gjøre da jeg hadde en aktiv spiseforstyrrelse. Så det er litt bittersøtt, om du skjønner hva jeg mener

Men før jeg setter i gang med takknemlighetslista, vil jeg skissere de mange begredelige måtene spiseforstyrrelsen min har eid meg på og fucket opp livet mitt på,  i løpet av de siste 5 årene.

Slanke(u)kulturen


Egentlig vil jeg reformulere det. Jada, det er spiseforstyrrelsen min som har vært den direkte konsekvensen til alt det vonde jeg har gjennomgått og alle tapene jeg har måttet oppleve. Men den ekte årsaken vil jeg si, er egentlig ikke spiseforstyrrelsen min, men kroppsstigmaet som hviler over oss alle i dagens slanke-, helse- og sunnhetskultur.

Javisst er det flere grunner til at jeg utviklet en spiseforstyrrelse, men altså…. Det at jeg grep til nettopp slanking som et forsøk på å føle meg bedre, mer elsket, mer verdig og “god nok” på, er ikke tilfeldig.

Snarere er det et direkte resulatat av personligheten min i kombinasjon med de mange signalene jeg ble utsatt for, om at en slank kropp er det beste.

Det presset som unge utsettes for i dag – fra både reklame, media, forskning og familie og venner (ja, for alle er vi jo fanget i denne slankekulturen og alle påvirker vi hverandre), handler om at livet vil bli så mye bedre og vi vil bli så mye mer lykkelige, populære, elsket, attraktive, kule og til og med smarte, dersom vi bare har en kropp som følger en bestemt norm for vårt kjønn og vår seksualitet.

Dette presset har blitt verre med årene og har økt i takt med at bildetjenester som Instagram, Snapchat og Facebook gir oss muligheten til å sammenlikne oss med hvemsomhelst i verden nårsomhelst i døgnet. Men det var der da jeg var ung også.

Anyways, – nok om det. Du forstår sikkert poenget mitt. Jeg grep etter slanking fordi det er lett tilgjengelig for oss i det vestlige samfunn og fordi det gir et skinn av verdighet i det å “å ta vare på sin egen helse”, ved å utsette kroppen for disiplinering (les: tukt) med mat og trening.

Sinne – over at dette rammer oss


Argh, jeg er ærlig talt forbanna på at dette rammer så mange av oss. Ikke bare er slanking en av de største risikofaktorenen for å utvikle en klinisk spiseforstyrrelse eller forstyrret spiseatferd – det er også et særdeles effektivt redskap for å få oss til å ta ikke bare mindre fysisk plass, men også mindre mental plass i verden.

Når jeg har brukt så mye tid på å stigmatisere, kritisere og disiplinere min egen kropp (og med det min helt normale sultfølelse og behov for hvile og omsorg) så har jeg nødvendigvis fått mindre tid og krefter til å bruke hodet mitt på interessante, viktige, verdfulle og samfunnsnyttige ting.

Og det gjør meg skikkelig forbanna.

Dersom jeg ikke hadde vært så opptatt av om jeg så  “feit ” ut, så ville jeg vært mer sosial, ikke ikledt meg sorte, vide klær for å skjule “bulker” og helt nødvendig fett som jeg har på magen og hoftene (fordi jeg er en voksen kvinne – en grown ass woman, som det heter på godt norsk!).

Jeg ville oftere spist det jeg har lyst på og ikke det “sunneste” eller minst kaloriholdige, jeg ville hatt et helt annet forhold til min egen seksualitet (kanskje hadde jeg til og med klart å like sex), jeg ville vært mer til stede blant venner, familie og med kjæresten (når jeg har hatt en), og jeg ville vært en mye tryggere kvinne i arbeidslivet.

Jeg ville snakket oftere på møter. Jeg ville antakelig vært mer tydelig på grensene mine, og jeg ville stått opp mye tydeligere for andre kvinner som har blitt (eller blir) utsatt for kropssstigmatisering.

Argh, altså! Igjen, jeg blir forbanna. Jeg er en samvittighetsfull person, men når det gjelder dette med vekt, så har jeg turet frem uten noen som helst samvittighet for meg selv.

Bah. Fy pokker ta så kjip jeg har vært mot meg selv og kroppen min! Det er en lidelse bare å tenke på det!

Gjelder det deg?


Men….så er det jo ikke min feil. Det er faktisk ingen av oss sin feil. Om du har en spiseforstyrrelse så er det ikke din feil. Det er ikke du som gjør dette mot deg selv. Det er ikke din feil dersom du er en av de som bestemte seg for “bare å gå ned noen kilo” og så ble fanget i myriaden av spiseforstyrret atferd. Det er en forbanna livsknekkende samfunnsstruktur som presser livsgnisten ut av oss, alle sammen.

Kanskje vil du si nei, dette er du uenig i for du har det jo bra og du har kontroll. Du er tynn og du er ikke sulten og du trenger bare ikke mat. Eller – om du ikke er undervektig – at du kan ikke ha en spiseforstyrrelse fordi du er jo ikke tynn (les: du tror du ikke er syk nok fordi du ikke er tynn). Okay, da går kanskje ikke dette budskapet inn hos deg, for du er ikke der ennå at du har kjent nok på smerten.

Men på et eller annet tidspunkt, så kommer den, – smerten altså. Den ligger under der og ulmer og det er bare et spørsmål om tid før det blir et helvete.

Alt jeg kan si, er: Please forsøk å snu, før det er for sent. Verden trenger deg, som et helt menneske. Du trenger deg som et helt menneske. Du er verdt det samme, uansett hva du veier. Og alle kropper trenger mat.

Sorgliste (og en liten utblåsning)


Men altså…dette var en lang digresjon.

Jeg er bare så frustrert over at jeg har mistet så mye av livet mitt til denne forbanna sjelstyven av en spiseforstyrrelse. Forbanna drit, altså….

Jaja, – den hadde en funksjon og alt det der…. Så slik sett er det ingen vits å være forbanna på den. Men jeg er forbanna uansett. Forbanna og sliten og— Nei, seriøst, nå for det være nok gåing rundt grøten her. Over til alt det crappy som spiseforstyrrelsen min har fått meg til å gjøre (og alt den har tatt fra meg):

Siden jeg var 15 år, og for første gang fikk en spiseforstyrrelse, så har spiseforstyrrelsen fått meg til å gjøre følgende/har gitt følgende konsekvenser:

  1. Jeg har utviklet alvorlig benskjørhet, på grunn av undervekt. Osteoporose ligger til familien hvilket gjør prognosene dårligere for min del. Men…det er heldigvis håp for bedring (med godt kosthold, styrketrening, støtte fra leger/medisinering og forutsatt at jeg holder meg unna undervekt)
  2. Jeg har to ganger i livet mistet menstruasjonen min. Jeg skulle egentlig vært 175 cm høy, jamfør vekstkurven min på ungdomsskolen. Det er meget mulig at anoreksien min satte en stopper for de ekstra centimetrene (ikke at det er et problem for meg, men det er kjipt å vite at slanking kan ha køddet til puberteten min også på denne måten)
  3. Lavere karakterer enn jeg egentlig er i stand til å prestere
  4. Dårlig- eller fraværende søvn
  5. Sosial isolasjon (for eksempel å ikke bli med på skoleballet, å ikke bli med på fester, å ikke begynne å “date” før jeg var nærmere 20 år, og ikke å begynne på aktiviteter jeg hadde lyst til å begynne på, fordi jeg ikke anså meg selv som “god nok”)
  6. Selvskading (kutting, – etterhvert ganske dypt også, noe jeg i dag bærer merke av). Hva kan jeg si? Noen ganger blir smerte så stor at den bare må ut.
  7. Overtrening med alvorlig skade, som gjør at jeg i dag lider av kroniske bekkensmerter (og tidvis rygg-, nakke- og fotsmerter) og ikke kan kan løpe eller trene hardt lenger
  8. Jeg valgte bort et stipendiat (PhD) på Blindern (UiO) til fordel for Høyskolen i Oslo (nå OsloMet) fordi jeg ikke syntes jeg var god nok for universitetet. (Og her er angrer jeg ikke på valget mitt, men jeg er opprørt over begrunnelsen min for valget. For det impliserer både at jeg er mindre intelligent og at høyskolen er for “mindre intelligente”. Bah. Sorry, altså… Sånn institusjonsdiskriminering, er jeg så ferdig med.)
  9. Stjele andres mat og drikke (sorry!!!)
  10. Jeg har valgt bort mat jeg hadde lyst på, til fordel for mat som er “verdig”
  11. Jeg har sagt nei til en rekke muligheter i yrkeslivet, fordi jeg ikke har følt meg god nok
  12. Jeg har ofte ikke stått opp for meg selv, for jeg har ikke respektert meg selv og kroppen min
  13. Jeg har fått en veldig dårlig fungerende tarm (og den var treg fra før av, så nå er det omtrent total stillstand). Jeg er heldig om jeg går på do to ganger i uka (jaja, TMI, jeg vet)
  14. Jeg har mistet to kjærester, fordi jeg har hatt så store komplekser (på både utseende og intelligens)
  15. Jeg har mistet en katt (som jeg ikke hadde råd eller plass til å beholde etter samlivsbrudd)
  16. Jeg har fått diagnoser på papiret, som jeg egentlig ikke har. (De har vært symptomer på spiseforstyrrelsen, og har dermed ikke vært egne diagnoser, men bivirkninger av å være eid av et monster)
  17. Jeg begynte å selvmedisinere, for å numme sult og følelser
  18. Jeg har brukt ekstremt mye penger på mat
  19. Jeg har fått slitasje på tennene mine, og tannlegeregningene har blitt høyere enn de hadde trengt å bli
  20. Jeg har gått glipp av reiser og opplevelser, på grunn av smertene som følge av treningsskaden (og dette er egentlig ikke ting jeg hadde trengt å gå glipp av, hadde jeg bare ikke hatt så store krav til at jeg skulle være en “helt vanlig” person på reise, og ikke en person som trenger mer hvile og godt sitte- og liggeunderlag)
  21. Jeg har latt meg selv mobbe, fordi jeg ikke har hatt selvtillit nok til å stå opp for meg selv (og selvfølelsen min har vært ikke-eksisterende)
  22. Jeg har ikke barn og jeg kan antakelig ikke få det (dette er ikke så viktig for meg, men som de fleste kvinner, foretrekker jeg jo muligheten for å kunne bestemme det mer selv)
  23. Jeg har fått gastroparese og IBS (forhåpentligvis går det over, men det vil ta tid)
  24. Jeg har fått halsbrann på grunn av selvfremkalt oppkast (noe som øker sannsynligheten for kreft i spiserøret). Det kunne dog vært mye verre. Halsbrann hos meg er ganske sjelden, men før hadde jeg det aldri.
  25. Jeg har mistet en stor, fin leilighet på Grunerløkka (den forsvant i samlivsbruddet, på grunn av spiseforstyrrelsen min)
  26. Jeg fikk veggdyr og det kostet masse penger å fjerne dem (og jeg var heldig som ikke måtte betale mer, -venninna mi vet historien)
  27. Jeg har endt opp som akuttinnlagt en rekke ganger, og det har vært noen begredelige netter på altfor harde senger
  28. Jeg har vært alvorlig suicidal
  29. Jeg har vært alvorlig deprimert
  30. Jeg har lidd av alvorlig angst
  31. Jeg har brukt timevis over doskåla, for å få opp enorme mengder mat jeg har spist
  32. Jeg har måttet kjøpe nye klær en rekke ganger, fordi jeg har gått opp igjen i vekt etter anoreksi (og det koster penger og miljø, – selv om jeg har gitt klærne til Fretex og denslags)
  33. Jeg har gått glipp av mange potensielt koselige middagsselskaper
  34. Jeg har vært innlagt for spiseforstyrrelsen min i nesten et år til sammen
  35. Jeg kunne ha stilt opp mye mer for venner og familie, enn jeg har vært i stand til
  36. Jeg endret personlighet (på grunn av undervekt og Neurontin), og gikk fra aldri å vise sinne, til å vise det (hvilket jo egentlig er et sunnhetstegn, men jeg vil jo ikke at det skal komme på grunn av sykdom)
  37. Jeg har brukt masse penger og tid på å gå i behandling (både mentalt og fysisk, på grunn av skaden min)
  38. Jeg har vært eid, og derfor ikke vært helt meg selv. Det gjør at jeg føler meg ganske fortapt og redd. Jeg vet jo hvem jeg er…men hvem kunne jeg ha vært? Jeg depper ikke over dette, for jeg er glad for å være den jeg er. Men det er trist å ha mistet tid til et monster.
  39. Jeg har mobbet meg selv og kløpet meg selv i helt nødvendig fett på kroppen min. Det er nødvendig fett, fordi det er slik kroppen min er skapt.
  40. Jeg har latt være å sjekke opp gutter jeg har vært interessert i (for de har jo umulig kunnet være interessert i meg)
  41. Jeg har skadet folks ting, – ikke med vilje, men i uvørenhet, på grunn av spiseforstyrrelsen
  42. Jeg har tapt flere år i arbeidslivet, og har måttet gå på arbeidsavklaringspenger for å klare meg økonomisk
  43. Mennesker jeg bryr meg om, har brukt tid og ressurser på sykdommen min
  44. Jeg har falt en rekke ganger, fordi jeg har vært så uvøren med meg selv på handleturer og gåturer. Det er egentlig utrolig at jeg ikke har brukket noe

…Og dette er ikke en full liste, så klart. Dette er bare en liten del av den. Men den er trist. Og den gjør meg sint. Men mest av alt, gjør den meg samfunnsengasjert, kvinnekamp-klar og mer handlekraftig enn jeg noengang har følt meg før. Jeg er bare så lei av å hate meg selv og gremmes over kroppsformen min.

Holdningsendring må til, men skjer ikke over natta


For – her må jeg skyte inn – det er faktisk ikke primært vekta som har vært greia for meg, det er formen. Formen på ansiktet mitt (jeg har nesten ikke hake, og det gjør at jeg har kronisk dobbelthake) og formen på bekkenet mitt (jeg er veldig kort i overkroppen, så jeg har nesten ikke midje) og formen på beina og føttene mine (jeg har Hallux Valgus, hvilket gjør at leddene på knærne mine og stortærne mine blir stående i en rar vinkel).

Men altså: Jeg er en voksen kvinne, og jeg nekter å delta i den kroppsstigmatiseringen som samfunnet vårt utsetter oss for. Og jeg mener faktisk at dette er en kvinnesak, fordi det får særlig oss kvinner til å ta opp mindre plass i arbeidslivet.

Tenk på alle mulighetene vi går glipp av, fordi vi ikke bruker hodet, kroppen vår og kjærligheten vår på en måte som er i tråd med den vi ønsker å være.

Tenk på all energien vi bruker på å tenke på kroppene våre, når vi kunne lært oss noe vi alltid har hatt lyst til å lære, eller turt å be ut “den personen vi liker” på date?

Tenk på alle pengene vi kunne spart, på ikke å forsøke å endre kroppene våre i denne nyreligiøse slanke- og sunnhetstrendens ånd?

Selvsagt skal vi ta vare på oss selv, men altså. Det gjør vi faktisk best ved å gi oss selv litt omsorg og en klapp på skuldra for å stå i mot presset og den tåketalen som spiseforstyrrelsen (eller slankekulturen) lirer av seg på daglig basis.

Pokker ta. Jeg er en “grown ass woman” og jeg har rumpe og pupper og hofter og lår, og sånn er jeg skapt, så hva er problemet? Jeg blir så arg av å bruke tid på å tenke på kroppen min, på en sånn nedsettende måte!

Jeg må på ett eller annet vis klare å endre holdningene mine, slik at dette ikke blir viktig for meg lenger. I alle fall ikke SÅ viktig at spiseforstyrrelsen blir et livsprosjekt. Jeg har tross alt viktigere ting fore.

Tenk på alt det fine kroppen min lar meg få gjøre og oppleve, bare ved at den lar meg få leve? Uten kroppen min hadde jeg ikke levd, og jeg vet jeg bare var en hårsbredd fra døden. Jeg kunne lett ha dødd, det er jeg innmari klar over. For en litt mindre dobbelthake. Litt mindre flesk på innsiden av knærne. Noen gram på vekta. Gram som aldri ville vært nok. Aldri var det nok. Aldri. Og aldri vil det bli nok. Ikke om jeg måler meg på den skalaen der.

Men allikevel, så våkner jeg med spiseforstyrrelsen i hodet, hver eneste dag. Så dette er ikke en mental greie man bare kan tenke seg bort fra. Hadde man kunnet det, ville jeg og de fleste av oss ha vært friske for lenge siden.

Takknemlighetsliste


Det er ikke sort-hvitt, dette. Det er både- og, ikke enten eller. For selv som alvorlig syk, kunne jeg se hva jeg mistet og hva jeg hadde å miste. Det har bare vært for vondt å virkelig kjenne på det, og jeg har vært for nummen til egentlig å klare å ta det innover meg.

Det er først nå jeg begynner å klare det.

Det er litt som å bli edru etter en fest og plutselig få fylleangst, bare at fylleangsten er reell (og ikke bare vanlig utfriking over småting som ingen andre enn du selv la merke til eller tenkte over).

Vel. Nok om det. Her kommer (omsider) takknemlighetslista mi.

Tusen takk skal du ha, kroppen min, for at:

  1. Du har holdt meg i live
  2. Du har forsøkt å få meg til å spise (selv om jeg ofte ikke har lyttet)
  3. Du har en unik evne til å helbrede deg selv, noe som gjør at jeg er ved bedre helse enn jeg kunne vært
  4. Du gir meg muligheten til å oppleve verden, ved at jeg kan se
  5. Du gir meg mulighet til å gi og få nærhet fra mennesker og dyr, ved at jeg kan føle
  6. Du gir meg muligheten til å ha fine, meningsfulle samtaler med mennesker jeg er glad i
  7. Du gir meg mulighet til å elske
  8. Du gir meg mulighet til å kunne le
  9. Du gjør at jeg kan føle. Glede, sorg, sinne, frustrasjon, misunnelse, smerte, tristhet, kjedsomhet og mer til. Livet er flatt uten følelser, det vet jeg alt om. For alle de årene jeg sultet kroppen min som verst, følte jeg meg stort sett bare avskrudd og nummen.
  10. Du gjør at jeg kan gå
  11. Du gjør at jeg kan gjøre yoga
  12. Du gir meg muligheten til å trekke inn duften av naturen
  13. Du gjør at jeg kan puste i dype åndedrag
  14. Du sørger for at hjertet mitt slår, og at det slår normalt. Det er ingen selvfølge, slik jeg har holdt på med sulting, overtrening og oppkast.
  15. Du bygger muskler, så lenge jeg gir deg noen fysiske utfordringer
  16. Du gir meg bedre søvn, nå som jeg spiser bedre
  17. Du gjør ditt beste for å få fordøyelsen min til å fungere igjen, selv om det er en lang og hard vei for deg å gå
  18. Du gjør at jeg kan tenke, og det gir meg muligheten til å skrive, tegne, lage musikk, drive med meningsfulle aktiviteter og – igjen – ha meningsfullt sosialt samvær med mennesker jeg er glad i
  19. Du gjør at jeg føler sult og metthet. Takk!! Dette betyr utrolig mye for meg, for så mange år var sulthormonene mine helt på bærtur.
  20. Du gjør ditt beste for å gi meg tilbake menstruasjonen.
  21. Du gir meg balanse. Før, i anoreksien, var balansen min veldig dårlig. Jeg var så sliten og fattig på mineraler.
  22. Du har to armer og to ben og ti fingre og ti tær. Det er det slett ikke alle som har, så jeg er heldig. Jeg tilhører normen, det som kalles “normal”, og det ligger er et privilegium i det.
  23. Du gror hår på hodet mitt. Det gjør at jeg fryser mindre og at jeg kan spare til langt hår igjen, hvis jeg vil det 🙂
  24. Du gjør at jeg kan besøke venner, for du tar meg fra plass A til plass B, og på et pussig vis klarer du det, mens du samtidig lar meg tenke, puste, sørger for at hjertet mitt slår og at ikke håret mitt plutselig faller av.
  25. Du gir meg anledning og mulighet til å håpe
  26. Du gjør at jeg kan jobbe og spare penger, for du har gitt meg tilbake besinnelsen, etter at jeg sluttet å selvmedisinere deg og sulte deg
  27. Du gjør at jeg kan tenke logisk igjen, – mye bedre enn da jeg var syk
  28. Du gir meg mer empati og tilstedeværelse, ved å ha latt meg overleve det jeg har gjennomgått. Jeg skulle så klart ønske at mitt yngre jeg slapp å gjennomgå det jeg har gjennomgått. Men nå kan du jo dessverre ikke endre på det som har skjedd (det er kanskje å be om for mye;) så da får jeg bruke min dyrekjøpte erfaring til mitt eget og andres beste i stedet
  29. Du gjør at jeg kan forstå andre språk, dersom jeg bare tar meg bryet med å lære dem. Du gjør til og med at jeg kan sno tunga mi på rare måter, for å få til nye aksenter som ikke er vanlig på norsk, men som er det for eksempel i engelsk og spansk
  30. Du gir meg engasjement, ved å fyre opp en haug av nevrotransmittere
  31. Du gror hår på intime deler av kroppen min, og sånn begrenser du sannsynligheten for bakterieinfeksjon
  32. Du har gitt meg et immunforsvar som for det meste ikke angriper seg selv, men stort sett bakterier, mikrober og virus utenfra
  33. Du gjør at jeg har smerte, men samtidig har det godt inni meg. Det høres rart ut, men det er kompleksiteten i de samtidige følelsene, som gjør at smerten blir mindre vesentlig. Jeg har ikke bare vondt. Jeg er samtidig varm på hendene og passe mett og jeg får puste normalt (noe jeg sjelden fikk til før, midt i spiseforstyrrelsen, for jeg var så stressa og full av angst for mat og….vel…for verden, basically)
  34. Du gjør at jeg husker bedre igjen. Det at du har gitt meg tilbake – i alle fall for det meste – hukommelsen min, er så innmari viktig for meg
  35. Du gjør at jeg kan skille mellom mange typer smaker, ikke bare surt og salt etc, men også en haug med kryddere
  36. Du gjør at jeg kan ta klesvasken min selv, og henge opp klær. Og det gir meg anledning til å tenke over at det er det faktisk ikke alle som kan. Det var en tid, da jeg hadde veldig mye vondt på grunn av treningsskaden min, at jeg ikke klarte å vri meg. Det å henge opp klær innebærer ofte at jeg må vri meg litt. Og selv om jeg får vondt, så får jeg ikke like vondt som før og det er et tankekors. Smerte kan endres. Og smerte er  alltid i bevegelse.
  37. Du gjør at jeg kan høre, og på det vis dra på interessante foredrag, ta mer utdanning og delta i debatter. Og jeg kan høre det knitre i et bål. Og jeg kan høre at katten maler. Det er digg, det.
  38. Du gjør at jeg kan føle varme igjen. Før bare frøs jeg. Du ga meg dun på kroppen for å beskytte meg mot kulda, men det hjalp ikke noe særlig. Nå trenger du ikke å lage dun lenger, for jeg har kroppsfett. Ja. Kroppens fett. Det er en del av kroppen det også. Og uten det virker verken hjernen eller kroppen. Det er derfor det heter kroppsfett, og ikke fett-du-for-enhver-pris-må-få-vekk.
  39. Du gjør at jeg ikke får blåmerker for allverdens ting, lenger. Før var det nok å dulte borti stuebordet, så ble jeg helt lilla.
  40. Du gjør at jeg ikke får gnagsår på skulerbladene, hoftene og ryggraden av å ha på meg sekk eller belte
  41. Du gjør at jeg kan praktisere yoga igjen. Det var helt umulig før. Det var så mye bein som stakk ut og balansen var så dårlig
  42. Du gir meg ro og fokus. Før var det tvangstrening og noia, hele tiden
  43. Du gjør at jeg er pålitelig. Jeg møter opp når jeg sier jeg skal møte opp, og jeg husker avtaler. Før kunne jeg lett avlyse avtaler, fordi jeg ble eid av spiseforstyrrelsen.
  44. Du gir meg evnen til å visualisere, og forestille meg ikke bare et bedre, mer meningsfullt liv for meg, men et bedre samfunn
  45. Du gir meg evnen til å meditere. Bare sitte i ro og puste og se tankene komme og gå, uten å måtte henge meg på dem. Før eide tankene meg.
  46. Du gjør at jeg er mer klar over verdiene mine, fordi jeg er blitt mer klar over hva som er viktig for meg i livet mitt
  47. Du gjør at jeg har blitt bedre på å sette grenser. For gjennom å la både meg selv og andre tråkke så innmari over grensene mine, har jeg endelig lært. Det er en øvelse, og det er fremdeles en prosess, men du lar meg få lov til å gå gjennom den prosessen
  48. Det finnes et kobbel av grusomme sykdommer jeg kunne fått i løpet av mitt 39 år gamle liv. Jeg fikk en spiseforstyrrelse, og det er ille nok. Men du kunne blitt syk av så mye annet, med langt dårligere prognoser for bedring. Du lar meg få leve, ennå. Takk.

Takk, kroppen. Takk meg selv. Og takk for at jeg til slutt, etter mange år, endelig fikk den hjelpen jeg trengte for å bli friskere.

….Også denne lista kunne vært mye lengre. Men merk: Den er lengre enn den første lista.

Men…hvorfor skriver jeg egentlig dette? 


Vel…Fordi jeg har behov for det. Så enkelt. I dag har vært en lang dag. Jeg har vært til bentetthetsmåling og fått vite at skjelettet mitt er i skikkelig dårlig forfatning. Ingen områder er på det grønne.

Alt er på gult eller nedre del av rødt, det vil si i den mest kritiske delen av rødt. Ryggraden min er på den kritiske delen av rødt. Det er trist. Det gjør meg redd. Men altså…. Hva skal jeg foreta meg liksom, annet enn å forsøke å reparere skaden som best jeg kan? Jeg vil ikke slutte å leve livet mitt, bare fordi ryggraden min er som den er.

Så er det noe jeg virkelig begynner å innse, så er det dette: Jeg. Vil. Leve. Nå.

Det høres så enkelt ut, og selvsagt er det ikke det. Det jeg har skrevet i dette blogginnlegget kan jo fremstå nesten som en hån, dersom du selv er fanget av spiseforstyrrelsen akkurat nå. Dersom du selv kan kjenne deg igjen i alt det vonde på den første lista mi, men ikke kan kjenne deg igjen i noe av den siste lista.

Fordi livet er for tungt. Fordi smerten er for stor. Fordi sorgen er for altomfattende. Fordi redselen er for sterk.

Og jeg forstår. Jeg skal ikke si at jeg forstår akkurat deg, for din smerte er din, og du kan ha gjennomgått helt andre opplevelser enn det jeg har gjennomgått.

Men jeg forstår hva det vil si å ha en spiseforstyrrelse, og jeg vet dessverre så alt for godt at det er ikke bare noe man kan si at man er såkalt motivert for å bli frisk av, og så bli frisk. Det er sjelden slik det funker.

Derfor håper jeg at dette blogginnlegget ikke leses som en “shaming”-liste over alt det fine du kan få dersom du blir friskere av spiseforstyrrelsen, og alt det “dumme du gjør mot deg selv, som du bare må slutte med” (ah, jeg mister pusten bare av å skrive det, for det er så usant!).

Jeg håper det ikke leses som et: Se så bra livet mitt er, nå som jeg har blitt friskere! Nå er alt helt perf, liksom.

Sorg i bedringsprosessen


Vet du hvorfor jeg trengte å skrive disse to listene?

Det er fordi livet ikke er helt perf. Det er fordi jeg trenger å minne meg selv på fine ting, fordi de vonde tingene i blant blir helt overveldende, og jeg tar meg i å lure på om jeg orker å leve i det hele tatt, dersom det er slik jeg skal fortsette å ha det.

Men…så vet jeg jo at det er “bare” en fase. Jeg vet at det vil bli bedre, om jeg bare holder ut de vondeste dagene. I går var en slik dag. I forigårs var en sånn dag.

Helligdager er ikke noe for meg. De gjør at jeg føler meg mindre levende, og dermed dum og feit. Det gir jo ikke mening. Antakelig handler det heller om at jeg føler meg ensom.

Og det er kjipt, for jeg føler meg faktisk sjelden ensom. Jeg holder jo stort sett på med noe, skriver noe, produserer noe, snakker med en venninne, ringer en jeg er glad i, ser på noe oppbyggende på youtube, hører på en interessant lydbok eller podcast, og snakker deretter opprømt om det med den første som kommer i skade for å ville ha en dypsindig samtale med meg. Men jeg blir ensom når det er ferie, fordi…..det er jo familietid, sant.

Og de fleste har familier, når de er på min alder. Jeg har jo mamma og pappa og broren min, det er ikke det jeg sikter til.

Jeg sikter til det å ha en som er “min”. Jeg trenger ikke barn. Men på sikt, håper jeg jo at en eller annen kan komme til å like meg, som den jeg er. Elske meg nok til å ville være sammen med meg, selv om jeg er skadet etter mange års rovdrift på meg selv. For jeg er forhåpentligvis ikke helt ubrukelig som kjæresteemne, selv om jeg er skadet.

Jeg vet jo om mange såkalt “skada” mennesker, som jeg synes er verdens fineste. Hvis det var det det sto på, burde jeg i så fall ment at heller ikke de hadde særlig stor sjanse for å bli elsket, men det mener jeg jo virkelig ikke. Jeg tror vi alle har muligheten til og stort potensiale for å bli elsket. Og ikke bare det: Vi er verdige å bli elsket. For vi er alle verdig å bli elsket.

Men…Først må jeg få tilbake hormonene mine.

Menstruasjonen lar vente på seg, og jeg har derfor fremdeles null lyst på intimitet. Ikke at det har vært min store greie uansett, men altså. Kanskje det kan bli litt bedre, om jeg bare treffer en som synes det er helt fint at jeg er som jeg er på den fronten.

Og….i tillegg til helligdagene, så var jeg altså til bentetthetsmåling i dag, og fikk vite at jeg har en ryggrad som er helt grusomt benskjør. Det er til å grine av.

Det er lov å ha blanda følelser


Jeg har masse å være takknemlig for, men jeg har lov til å sørge også. Det er lov å ha blanda følelser. Jeg trenger å sørge over hva denne sykdommen har kostet meg, hva den har fraholdt meg, og hva den har fratatt meg.

Så jeg skriver disse listene fordi jeg trenger å løfte meg selv, men også fordi jeg har behov for å avlede meg selv fra frykten. For det er en frykt, så klart. Jeg har allerede kroniske smerter. Det er greit det, jeg kan leve med det. Men hva om smerten blir til ikke å leve med?

Vel. Jeg skal slutte her, for dette blir bare gnuing og virring i teksten. Jeg trengte bare å få sagt akkurat det med bakgrunnen for denne teksten. At det ikke handler om at livet er perfekt, eller at det ligger noen form for hovmod i det.

Om noe, så ligger det mest sorg i det. Jeg vet jeg er heldig for ha alt det jeg har, men jeg har også sorg over å ha tapt det jeg har tapt.

Hvem vet hva fremtiden vil bringe, men fortiden er ikke et alternativ.

Så osteoporose til side, – helligdagene er i alle fall over. Nå er ikke alt stengt lenger, – det skjer ting igjen. Takk og lov, så får jeg mer å bruke hjernen min på.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »