Frisk av spiseforstyrrelsen? Hvordan historier vi forteller oss selv kan gjøre det vanskelig å bli frisk(ere).

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Vi har alle historier vi forteller oss selv, om hva som må til for å være god nok, være lykkelig og bli elsket. En av disse historiene dreier seg om vekt og utseende. I dette blogginnlegget skriver jeg om historier vi forteller oss selv og om hvordan disse relaterer seg til den konvensjonelle historien om vektnedgang kontra health at every size (HEAS)
slanking-virker-ikke-hildelearnstoplay-HEAS
Foto: Carles Rabada, Unsplash


Da jeg var på mitt tynneste, følte jeg meg overbevist om at dersom jeg gikk opp i vekt, så kom jeg til å føle meg helt forferdelig.

Jeg tenkte: Hvordan skal jeg kunne klare å ha det bra og være glad i en større kropp? Til og med en såkalt “normalvektig” kropp, virket helt uoppnåelig for meg. Og tenk om jeg gikk opp til en enda høyere vekt enn jeg hadde da jeg begynte å gå ned i vekt? Det var jo det som skjedde sist gang jeg hadde anoreksi og begynte å spise igjen.

Kort sagt: Selv om jeg visste at jeg var alvorlig anorektisk, selv om jeg visste hva det “krevde” av meg hver dag å forbli så tynn som jeg var, selv om jeg var fullt klar over at det ikke var bra å ha mistet menstruasjonen, ha hår på magen og i ansiktet, ha blåmerker overalt, ha skrubbsår på ryggraden og skulderbladene, – selv om jeg kunne kjenne at jeg var i ferd med å miste samboeren min, katten vår, leiligheten vår, jobben min, alle de fine samtalene med venner, kolleger, familie og bekjente:

Selv om jeg visste at jeg var i ferd med å miste meg selv fullstendig, så kunne jeg ikke forstå hvordan jeg kunne eksistere og føle glede i en større kropp.

Historier vi forteller oss selv


I bøkene Rising strong og Braving the wilderness skriver sosionom, forsker, TED-talk-kjendis Brené Brown (om du ikke har sett talene hennes om skam og sårbarhet, så gjør gjerne det) om hvordan historiene vi forteller oss selv, er med på å forme virkeligheten vår og har enorm kapasitet til å påvirke følelsene våre.

Så også når det gjelder spiseforstyrrelser.

Historien jeg fortalte meg selv



Historien jeg lenge fortalte meg selv, var at jeg kun ville tåle å bli frisk dersom jeg fikk forbli tynn.

Det er selvsagt en absurditet; det er umulig å bli frisk av anoreksi uten å komme tilbake til en vekt som er trygg for kroppen.

Men jeg klarte ikke å legge det fra meg; jeg var for dypt inne i spiseforstyrrelsen min til å klare å gi slipp på undervekten. De to første innleggelsene mine var veldig preget av at jeg hadde denne forestillingen om meg selv, altså at:

Jeg kan ikke være lykkelig og ha en høyere vekt, – andre kan det, men JEG kan det ikke.

Ikke før min tredje innleggelse, som var på Modum Bad fra 1. august til 20. oktober i 2017, hadde jeg såvidt begynt å utfordre den forestillingen.

Jeg var mer åpen for at, joda, det kom ikke til å bli behagelig og jeg kom til å være vettskremt store deler av tiden, men vektoppgang  – og ikke minst, det å begynne å spise nok mat, regelmessig, uansett hva jeg kom til å veie – var visst noe jeg bare måtte akseptere, dersom jeg skulle få det bedre.

Så jeg valgte å tro. Jeg valgte å tro at kanskje så var den historien jeg hadde fortalt meg selv usann. Jeg valgte å tro at kanskje kunne det vise seg at jeg hadde tatt feil. Jeg valgte å tro at selv om jeg kom til å være redd og ha smerter i lang tid mens reernæringen pågikk, og sikkert lenge etter det også, så ville det i alle fall gradvis bli bedre.

Jeg valgte å tro at om jeg bare ga det tid – ga kroppen min tid – så ville den belønne meg med bedre fordøyelse, mer tilstedeværelse, evnen til å elske noen igjen, evnen til å like meg selv, evnen til å synge, være kreativ, ha fokus og å kunne le.

Jeg valgte å tro at kanskje jeg kunne klare å leve – ikke bare på tross av, men på grunn av – at jeg gikk opp i vekt og fortsatte, fortsatte, fortsatte og forsatte å spise nok og regelmessig.

Var det sant?


Så jeg gjorde jobben. Gikk opp i vekt. Og er det én ting jeg kan love deg som leser, så er det at jeg har det langt bedre nå, enn da jeg var på mitt tynneste.

Det har vært en vanvittig krevende prosess å gjennomgå vektoppgangen, men interessant nok har det ikke vært det mentale som har vært det tøffeste, men det fysiske: 

Magesmerter, hovne og vonde knær, hovne og stive fingre, ødemer både her og der, hovne spyttkjertler (en bivirkning fra all min tidligere oppkast), hovne øyelokk (hovent ansikt, tror jeg vi sier), halsbrann, ekstrem slitenhet og trøtthet, svimmelhet, sprukne lepper (pussig), manglende koordinering og synsforstyrrelser var en daglig del av prosessen de første månedene. Og det er bare for å nevne noe.

Ja, så klart jeg var redd for å spise og beholde maten, men det verste var faktisk ikke redselen, men de fysiske smertene. Og når de begynte å gi seg litt, så ble det mer levelig.

Jeg har fremdeles smerter og ødemer, – jeg er fremdeles sliten og søvnen min kan variere en hel del – men jeg har det bedre enn før.

Så det var ikke sant. Historien jeg hadde fortalt meg selv, var ikke sann. Jeg kan faktisk eksistere i en større kropp og ha det bra. Ikke nok med det: Jeg kan faktisk eksistere i en større kropp og ha det bedre.

Fint for deg, – så da er du vel frisk, da?


Jeg vil bare understreke dette, så det ikke høres ut som om jeg hoverer eller får vektoppgang til å lyde mindre emosjonelt besværlig enn det har vært (og fremdeles er):

Selvsagt er jeg ikke frisk.

Hallo, jeg har hatt en restriktiv spiseforstyrrelse fra jeg var 15 år gammel, og nå er jeg 38 år. Uansett hvor oppdatert jeg er på implikasjonene av forskningen omkring “Health at every size”, eller forskningen på skadepotensialet ved langvarig anoreksi og bulimi, så har jeg fremdeles tanker. Jeg har fremdeles følelser. Jeg har fremdeles både bevisste og ubevisste historier jeg forteller meg selv. Jeg er ikke frisk, men jeg er friskERE. Jeg har det ikke strålende, men jeg har det bedre.

Som fastlegen min sa, da jeg krøp til korset en dag og fortalte henne at den 20 prosents jobbingen jeg hadde banka gjennom på forrige legetime, den måtte jeg nok revurdere i lys av tilstanden min: Ja, dette er en prosess, for det er endring helt ned på cellenivå som skal gjøres, og det vil ta lang tid. Du trenger å gi det tid og å romme de følelsene som kommer opp og den utålmodigheten du kjenner på.

Og det er sant. Jeg vet jo egentlig det. Men jeg trengte et solid dytt i ryggen av coachen min for å innse det. For denne siden av meg, – denne perfeksjonistiske, “i gjøre-modus”, denne flinke delen av meg, den er basert på historier jeg har fortalt meg selv lenge.

En historie jeg har fortalt meg selv gjennom store deler av livet mitt, er at om jeg ikke gjør noen ting, så er jeg ingenting. Om jeg ikke presterer, så har jeg ingen verdi.

Og prestasjon måles i jobb, måles i penger, måles i pensjonspoeng, måles i pensjonssparing, måles i…..alt annet enn å være på NAV, liksom.

Jeg har fremdeles slike historier jeg forteller meg selv, for jeg er bare et menneske. Jeg er friskere, men ikke frisk. Jeg er ved bedre helse, men jeg har ennå en vei å gå. Jeg er på rett vei, men dette er en prosess.

Vi er alle i våre unike prosesser. Selv innser jeg flere og flere av mine usanne vrangforestilninger av noen historier. Historier jeg har basert hele mitt menneskeverd på. Det gjør skikkelig vondt, men det er nødvendig.

Og like nødvendig som å gå opp de nødvendige kiloene med kroppsmasse, er det nødvendig å gå ned de nødvendige kiloene av tungtveiende historier som har fått forvalte min egenverdi.

Hvem vil jeg være?


Hva vil jeg være? Tynn?

Hvem vil jeg være? Flink?

Jeg vil være meg. Og jeg lar meg verken redusere til tynn eller til flink. Allerminst lar min verdi seg redusere til det. Så jeg trenger å veve frem noen nye historier. Historier spunnet av ekthet og realitet. Historier spunnet verdier, mot, håp og tro. Det er på tide at jeg kjemper meg ut av disse mørke historiene som favner om hjertet mitt og i gi meg selv litt luft under vingene.

Historier vi blir fortalt: kulturen og forskningen


Men det er ikke lett, er det? Du er kanskje klar over at du har noen historier, noen sannheter du har fortalt deg selv, som kanskje er alt annet enn sannheter, men det er så vanskelig å legge dem til side.

For kulturen vi lever i, støtter jo opp under nettopp de historiene vi forteller oss selv, gjør de ikke?

Daglig blir vi fortalt hvordan vi skal se ut, hvordan vi bør spise, hvordan vi bør drikke, hvor mye vi bør være i aktivitet, hvilke typer aktivitet, hvilke kropper som er de mest attraktive, hvilke klær som er de fineste dersom du har den eller den kroppen (og gud forby om du har “feil” kropp).

Det er ikke lett å vriste seg fri fra historier vi forteller oss selv, når kulturen vi lever i, forsøker å banke de samme historiene tilbake inn i hodene på oss.

Ofte bare sekunder etter at vi har vært i nærkamp med våre egne indre demoner, kommer det en reklame på TV eller vi går forbi bladene i hylla på matbutikken, og så får vi en venstre hook rett i selvfølelsen.

Det er ikke lett å vriste oss fri. Men jeg tror det er nødvendig. Jeg tror, helt ærlig, at om jeg skal klare å bli helt fri fra spiseforstyrrelsen, så krever det at jeg finner mot i dypet av meg selv til å trosse den fortellingen kulturen vår forteller oss.

Mot til å trosse fortellingen om at jeg må være tynn, eller i det minste slank, og allerhelst også veltrent, for å ha god helse, for å være lykkelig, og for å kunne finne meg, eller bli funnet av, en partner som kan elske meg som jeg er.

Det krever mot. Noe annet vil være løgn. Men jeg har mot. Vi har mot. Vi er modigere enn vi aner og sterkere enn vi tror. Vi bare vet ikke om det, før vi forsøker.

Digresjon: Det personlige og det forskningsbaserte


Jeg har notert meg en del fra statistikken i Google Analytics, som er knyttet opp til denne bloggen, og det jeg ser er at det er onsdagene at bloggen min får flest treff. Onsdagene er dagen jeg bare forteller om meg selv.

Det er jo litt pussig på en måte, for jeg er jo ikke særlig interessant.

Samtidig så er det ikke til å komme fra at jeg hadde ikke blogget, dersom jeg ikke mente jeg hadde noe interessant å komme med. Blogging er per definisjon et subjektivt prosjekt (de færreste vil holde ut med å gjøre det, dersom de misliker det) selv om det også er rettet utover mot deg som leser.

Jeg håper jo at du kan finne noe du trenger, ved å lese bloggen min. Jeg håper jeg kan gi deg noe, i kraft av min erfaring. At bloggen min får flest treff på onsdager er i så måte ganske naturlig.

Men fordi jeg jo ønsker at du skal fortsette å lese bloggen min og fordi jeg ønsker at du skal dele bloggen min med andre du tror kan ha nytte av den, og fordi jeg gjerne vil kunne bidra positivt til fleres liv, så legger jeg til rette for at dette skal skje, ved å være mer personlig også når jeg skriver om forskning.

For jeg skal jo knytte det jeg har skrevet til nå, opp mot forskning, vet du.

En gang må den jo komme, – forskningen 😉

“Alle kan slanke seg!” versus “Slanking virker ikke!”


Så hva er det forskningen forteller oss, – eller mer presist, på hvilken måte er forskning relevant for å sette lys på nettopp det jeg har skrevet om til nå og også tidligere denne uka?

Jo, nemlig dette:

Det finnes så klart en god del forskning som gjør sitt for å støtte opp om konvensjonelle forestillinger knyttet til kropp, vekt, helse og glede. Dette er historien om at “du er hva du spiser” og at slanking handler om “kalorier inn og kalorier ut”.

På den annen side, finnes det også forskning som utfordrer konvensjonene, slik som forskningen knyttet til “Health at every size” (HAES).

Mens den første typen forskning kan virke triggende og dermed stikke kjepper i hjulene for tilfriskning, så kan sistnevnte forskning ha et frigjørende potensiale, og dermed fungere som støtte for tilfriskning fra spiseforstyrrelsen.

I mitt hode er HAES det jeg både trenger å tro på, og dessuten – jo mer jeg leser av denne forskningen – faktisk tror på. Jeg merker at jeg klarer å spise mer og beholde maten min mye oftere, når jeg leser HAES-litteratur.

Den konvensjonelle fortellingen er den som vil ha oss til å tro at vi må være tynne/slanke og veltrente for å være ved god helse, og for å være lykkelige og attraktive.

HAES-fortellingen er at dette er en sannhet med store modifikasjoner, fordi slanking rett og slett ikke virker på lang sikt.

På kort sikt, type ett til fem år, klarer omlag 3 prosent å beholde vekta (den unaturlig lave vekta de har oppnådd gjennom et kaloriunderskudd). Og disse menneskene lever ofte under strikte regimer, med kostplaner og treningsopplegg som “må” gjennomføres, dersom de ikke skal gå opp igjen i vekt.

De øvrige 97 prosentene går opp igjen i vekt, etter ha gått ned noen kilo. Men ofte går de faktisk mer opp i vekt enn de gikk ned, fordi kroppen, etter manglende energiinntakk, har senket forbrenningen.

Tabell 1: En sammenstilling av premissene i det tradisjonelle paradigmet og HAES-paradigmet


Ut over det at mange derfor ender opp med såkalt jojo-slanking som fører til vektoppgang over tid, så er det mye som tyder på at det begrense spisingen sin eller bedrive overtrening for å holde en – for sin kropp – unaturlig lav kroppsvekt, faktisk er helseskadelig.

Jeg skal fremsette noen eksempler, – men før jeg gjør det, skal jeg sette det konvensjonelle perspektivet og HAES-perspektivet opp mot hverandre, ved å basere meg på en artikkel og en tabell utformet av Robinson (2005).

I artikkelen “Health at every size: Toward a new paradigm of weight and health” skriver Jon Robinson følgende (jeg siterer):

“Promotering av vekttap via trening, diettbegrensning og adferdsendring, lykkes sjelden. Snarere resulterer det i sykluser av vekttap og vektoppgang (såkalt jojo-slanking) som potensielt kan føre til alvorlig skade på fysisk og psykisk helse. I tillegg bidrar det til kroppshat, spiseforstyrrelser og treningsavhengighet. Allikevel eksisterer det fremdeles en forestilling om at dersom vi fortsetter å bruke disse strategiene (primært: slanking), så vil vi på en eller annen måte få  et annerledes resultat enn det vi er vant til (altså, et annerledes resultat enn jojo-slanking). Interessant nok er denne holdningen også en ganske vanlig definisjon av galskap.


Imidlertid eksisterer det en effektiv, spennende og alternativ tilnærming til dette problemet, nemlig “Health at every size” (HAES), skriver han videre.

Så la oss ta en titt på en forskningsartikkel som ironisk nok forsøker å støtte opp om det konvensjonelle perspektivet, selv om forskningsfunnene i stor grad gir støtte for nettopp HAES-perspektivet:

Slanking: det konvensjonelle perspektivet 


I artikkelen “Is dietary restraint a unitary or multi-faceted construct?” undersøker Hagan m.fl. (2017) om det de mener er en uklar forbindelse mellom slanking og overspising, kan skyldes at forskningen har vært preget av uklare mål på slanking?

Kanskje er det slik, resonnerer Hagan m.fl., at noen forskere har definert slanking strengere enn andre, og at dette kan ha bidratt til å svekke muligheten for å trekke klare konklusjoner om forholdet mellom slanking og overspising?

For å undersøke saken, rekrutterte Hagan m.fl. 271 kvinner og  62 menn (førsteårsstudenter i høyere utdanning), samt 193 kvinner og 214 menn fra den øvrige befolkningen til en forskningsstudie.

Disse individene ble bedt om å fylle ut en rekke forskjellige spørreskjema, som på ulike vis er designet for å måle spiseadferd og slankeadferd.

Funn: 3 typer kostholdsbegrensning


Gjennom ulike typer statistiske analyser [jeg skal spare dere for detaljene] avdekket forskerne at spørreskjemaene kan oppsummeres i tre faktorer (på statistisk kalles det “latente konstrukter”) som på hver sin måte handler om kostholdsbegrensning (engelsk:dietary restraint factors).

Disse faktorene kaller Hagan m.fl. noe i retning av:

  1. Opptatthet av kalorier (streng kaloritelling for å oppnå vekttap)
  2. Opptatthet av slanking (kostholdsendring for å oppnå vekttap) 
  3. Opptatthet av mat og vekt (negative følelser og bekymring rettet mot mat, kroppsvekt og kroppsform).  

Ved hjelp av flere statistiske analyser fant forskerne følgende resultater [her nevner jeg kun statistisk signifikante funn, det vil si de antatt mest pålitelige funnene] :

  • Risiko for utvikling av spiseforstyrrelser var forbundet med alle de tre faktorene, – på det vis at sannsynligheten for spiseforstyrrelser økte desto mer opptatt man var av kaloritelling, slanking og bekymring for mat og kropp. 
  • Høyere BMI var forbundet med Opptatthet av slanking og Opptatthet av mat- og vekt, på det vis at BMI økte desto mer opptatt man var av slanking og desto mer bekymret man var for mat og kropp.
  • Overspising var forbundet med Opptatthet av slanking og Opptatthet av mat og vekt, på det vis at overspising skjedde oftere desto mer opptatt man var av slanking og desto mer bekymret man var for mat og kropp. 

Eller, om vi skal sitere direkte (og det kan jo være lurt, for å være sikre på at jeg ikke har misforstått noe):

Eating-disorder risk was significantly and positively associated with all restraint factors, whereas higher levels of BMI and binge eating were significantly associated with greater Preoccupation with Dieting and Weight-Focused Restraint only. 

Som en oppsummering av funnene sine, skriver Hagan m.fl. at deres analyser tyder på at kostholdsbegrensende faktorer (engelsk:“dietary restraint”)  slik det har vært målt i forskningen til nå, egentlig  består av flere ulike typer adferd, tanker og følelser.

Sagt på “statistisk” er er kostholdsbegrensende faktorer et heterogent konstrukt, slik at ulike mål på kostholdsbegrensning reflekterer ulike aspekter av slanking.

Til slutt – og dette viser hvor sterkt slankefokuset faktisk står i kulturen vår – understreker Hagan m.fl. at resultatene deres har viktige implikasjoner for behandling av spise- og vektforstyrrelser, fordi de (resultatene) tyder på at det vil være nyttig å behandle vektproblemer med hjelp av intervensjoner som retter seg mot vekttap, men som ikke samtidig øker negative holdninger til ens egen kropp.

I Hagan m.fl. (2017) sine egne ord:

Our results have important implications for eating and weight disorders treatment, and suggest that weight-loss interventions that do not simultaneously increase negative attitudes toward one’s body may be useful for treating weight disorders, without promoting disordered eating. 

Kort sagt, forskerene mener at det fremdeles er bra å “behandle” såkalte “vektproblemer” med slanking, men at behandlerne må oppfordre den “overvektige” til slanking på en måte som ikke samtidig gir den personen et dårlig kroppsbilde.

På den måten kan vi behandle “vektproblemer” ved hjelp av slanking, men uten å fremme forstyrret spiseadferd, avslutter de.

Absurditeter og realiteter

I lys av at mange som begynner å slanke seg gjør det som følge av nedsettende kommentarer omkring såkalt overvekt, så fremstår denne tolkningen absurd. Å tro man kan få folk til å slanke seg uten samtidig å påvirke selvbildet eller kroppsbildet ders negativt, er en kontradiksjon. Jada, en fastlege kan nok på en vennlig måte fortelle pasienten sin at hun bør slanke seg for ikke å pådra seg en eller annen såkalt livsstilssykdom, men at denne personen skal gå ut fra legeværelset uten en synkende følelse i magen, har jeg vondt for å tro.

Hvorfor har jeg vondt for å tro det? Fordi jeg har hørt og lest for mange historier om både voksne og barn som har blitt mobbet på grunn av vekta si, og selv om legens “råd” om vekta kan være godt ment, så vekker det allikevel opp en avgrunn av skam og selvforakt.

Hvis ikke dette bidrar til å opprettholde skadelige historier vi forteller oss selv, og som en også del helsepersonell også kommer i skade for å fortelle oss , så vet ikke jeg hva som gjør det.

Jeg vil si det sånn:

Resultatene fra denne artikkelen impliserer jo at slanking er sterkt forbundet med forstyrret spiseadferd og spiseforstyrrelser, og videre at vektfokus og opptatthet av slanking ikke er assosiert med lav BMI. Allikevel ser det ut til å være viktigere å allikevel forsøke å få folk til å slanke seg, bare uten å samtidig påføre dem et dårlig kroppsbilde.

…Og er det mulig, tror du?

Tror du at du kunne blitt fortalt av legen din eller noen andre: “Du burde slanke deg, for det vil gi deg bedre helse!” – tror du at du kunne blitt fortalt det, og samtidig følt deg god nok?

Personlig vet jeg at det hadde påvirket meg. Himmel, som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, så påvirker det meg jo å høre om kalori”grenser”.

Jeg tror at vi mennesker lar denne typen kommentarer gå inn på oss, og de gjør noe med selvverdet vårt og kroppsbildet vårt.

Og når vi vet at slanking ikke fungerer, hvorfor gjør vi det da? Hvorfor blir vi bedt om å gjøre det?

Vel. Det er historien vi blir fortalt. Og DET er historien vi forteller oss selv.

La meg bare gjenta det Robinson (2005) nevnte over her, nemlig definisjonen av galskap:

Insanity: Doing the same thing over and over, and expecting different results.


Slanking: det “nye” perspektivet HAES


I artikkelen “Weight science: Evaluating the evidence for a paradigm shift” gjennomgår Bacon og Aphramor (2011) en stor mengde forskningsartikler som på ulike vis tar for seg sammenhengen mellom slanking og fysisk og psykisk helse.

Ettersom dette er en review-artikkel – det vil si at den sammenstiller en rekke forskning på feltet, men altså ikke er en egen forskningsstudie i seg selv – ville det bli overveldende mye referanser om jeg skulle gått i detalj. Dette blogginnlegget er allerede (mer enn) langt nok som det er, så jeg er nødt til å fatte meg litt i korthet her.

Det jeg vil gjøre i denne omgang, er derfor å presentere det overordnede rasjonalet, basert på funn fra tidligere forskning (som altså gjennomgås i artikkelen).

Her og nå, får du begynnelsen på artikkelen, slik Bacon og Aphramor selv skriver det [min oversettelse].

Jeg siterer:

Nåværende retningslinjer anbefaler at mennesker som er “overvektige” eller “sykelig overvektige” går ned i vekt via livsstilsendring i form av diett, mosjon og annen atferdsendring. Denne tilnærmingen gir et pålitelig kortvarig vekttap, men flertallet av individene som gjør dette, er ikke i stand til å opprettholde vekttap på lang sikt, og oppnår ikke antatte fordeler som redusert sykelighet og dødelighet.

Bekymring har oppstått fordi vektfokuset ikke har ført til tynnere og sunnere kropper, men snarere kan ha utilsiktede konsekvenser i form av overopptatthet av mat og kropp, gjentatte sykluser av vekttap og vektøkning, distraksjon fra andre personlige mål for helse og helsefremmende faktorer, redusert selvtillit, spiseforstyrrelser, andre former for nedsatt helse, samt vektstigmatisering og diskriminering.

Denne bekymringen har ført til en økt oppmerksomhet på de etiske implikasjonene i å anbefale behandling som kan være ineffektiv eller skadelig.

En voksende tverrfaglig bevegelse kalt “Health at every size” (HAES) utfordrer verdien av å fremme vekttap og slanking, og argumenterer for å heller å rette fokus mot vekt-nøytrale utfall.

Randomiserte kontrollerte kliniske studier indikerer at en HAES-tilnærming er forbundet med statistisk og klinisk relevante forbedringer i fysiologiske tiltak (for eksempel blodtrykk og blodlipider), helseproblemer (for eksempel spise- og aktivitetsvaner, samt kostholdskvalitet) og psykososiale utfall (som selvtillit og kroppsbilde).

De samme studiene viser at HAES oppnår disse helseresultatene på en mer vellykket måte enn behandling som retter seg mot vekttap, og samtidig unngår de kontraindikasjonene som er assosiert med et vektfokus.

Denne artikkelen evaluerer bevisene og begrunnelser som rettferdiggjør et skifte i helseparadigmet, fra et konvensjonelt fokus på vekt, til HAES.”

Ta eierskap over historien du forteller deg selv 


Jeg vet ikke om den historien jeg forteller i dette blogginnlegget er noe du kan tro på, eller tror at du kan komme til å tro på i fremtiden, altså dette med at slanking faktisk ikke virker på lang sikt.

Jeg vet ikke engang om det er relevant for deg. Dog, jeg tar en råsjans på at det antakelig ikke er fullstendig urelevant.

For om du har en spiseforstyrrelse eller forstyrret spising, så har du noen historier du forteller deg selv. Og om ikke vekt er en sentral faktor i den historien, så er helse det – eller om helse ikke er en sentral faktor, så er vekt det. Og mest av alt så tror jeg forestillinger om glede, om å kunne elske og bli elsket, er en del av disse historiene.

Historiene vi forteller oss har, som Brené Brown skriver i Rising Strong og Braving the wilderness, store implikasjoner for hvordan vi føler oss, hva vi tenker om oss selv og andre, og for valgene vi tar.

Jeg trenger å endre på historien jeg forteller meg selv


Jeg er så utrolig lei meg over historiene jeg har fortalt meg selv, og som jeg fremdeles i noen grad forteller meg selv – nemlig at dersom jeg blir større enn jeg er nå så kan jeg umulig være lykkelig, bli elsket eller elske, og dersom jeg ikke gjør noe, – dersom jeg ikke presterer noe – så er jeg ingenting.

For som fastlegen min spurte meg i dag, der hun satt rank på stolen sin, med bena i gulvet, hendene i fanget, og blikket mildt, men rakt mot mitt:

“Når skal du være god nok, Hilde? Hva skal til for at du er god nok?”

Det er et godt spørsmål. Et jeg ikke ønsker å fortsette å svare, slik jeg svarte henne:

“Når jeg gjør noe. For nå gjør jeg jo ingenting. Ergo er jeg ingenting.”

Den historien. Den har jeg tenkt å erstatte med en ny historie. Denne gamle historien må vike, sammen med den andre gamle historien, – den om hvilken kropp jeg kan være lykkelig i.

For når alt kommer til alt, så vet jeg faktisk ingenting om hva jeg kan klare eller ikke klare, være eller ikke være, tåle eller ikke tåle. Jeg har tålt, klart og blitt mer det siste halve året, enn jeg lenge trodde var mulig.

Jeg trodde lenge det var umulig å tåle, klare og være i den kroppen jeg er nå. Men jeg er her.

Så mine historier må fornyes. Jeg trenger å gi slipp på de gamle, for de gir meg ingenting lenger. Gamle historier kan ikke få eie meg. Jeg vil eie mine egne historier.

Så det er min historie. 

Hva er din? Er den sann? Og ikke minst: Er den egentlig din? Vil du egentlig tro på den? 

Trenger du en ny?


Kilder


Robison, J. (2005). Health at Every Size: Toward a New Paradigm of Weight and Health. Medscape General Medicine, 7(3), 13. (fulltekst)

Bacon, L. og Aphramore L. (2011) Weight science: Evaluating the evidence for a paradigm shift, i Nutrition Journal, Vol 10 (9): 1 – 13 (fulltekst)

Hagan, K. E., Forbush, K. T., & Chen, P.-Y. (2017). Is dietary restraint a unitary or multi-faceted construct? Psychological Assessment, 29(10), 1249-1260 (ikke fulltekst)

Denne artikkelen (rett over) omtales forresten også her: Dietary restraint: Restriction by another name?

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top