Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en "fra tragisk til magisk"-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi
Foto: Frank Mckennaa, Unsplash


Sommeren er altså på hell, og jeg har hatt et ganske langt avbrekk fra bloggingen. Det kommer hovedsakelig av at jeg har utviklet interessen min for webdesign, noe som har tatt en del tid. Planen min er nemlig å få opp en egen nettside som ikke tilhører blogger/blogspot.com, men som er mitt eget domene, som jeg kan designe og utvikle etter min egen visjon. Men foreløpig er dette bare lek og kreativitet.

Jeg sier i fra når jeg migrerer til den nye nettsiden og tar med meg alt innholdet dit (det vil også inkludere innholdet fra denne bloggen, samt de mest leste blogginnleggene fra min forrige blogg, “Veien mot 47”).

Foruten “Hilde-lærer-seg-webdesign”, så har denne sommeren også involvert litt reisevirksomhet, noe jeg har satt enormt stor pris på å få oppleve. For meg er det å reise noe jeg ønsker gjøre mer av, og selv om reisingen foreløpig “bare” har vært innenlands, så har det handlet om frihet, like fullt!

Jeg besøkte en venninne som har et hus på Vega (det er en øygruppe som tilhører Helgelandskysten) i noen dager, og vi fikk tatt masse fine bilder, hatt mange fine, meningsfulle samtaler og selv fikk jeg gått noen rolige turer for å strekke på ryggen når det behøvdes. Jeg sov innmari godt, spiste det jeg hadde lyst på, veide ikke maten min og telte ikke kalorier. Jaggu, ass. Det var så deilig å bare få være, og å være sammen med en som setter pris på meg akkurat som jeg er. 

I tillegg til miniferien på Vega (jeg var der i fem dager), så tok jeg også en tur til Fredrikstad og besøkte en venninne jeg ikke har sett siden vi studerte sosiologi sammen på Blindern. Å treffe henne, mannen hennes (som jeg heller ikke hadde truffet på like mange år) og de to barna deres, var en opplevelse. Ikke bare fordi de er en utrolig fin familie, men fordi det var som å treffe venner jeg aldri hadde hatt noe opphold fra.

Du vet hvordan det er med noen vennskap, – at de er av en sånn karakter at selv om man ikke har snakket sammen på en stund, så kjennes det fremdeles ekte og nært ut; som om det knapt har vært noe avbrudd i forholdet i det hele tatt? Akkurat sånn var det! Og jeg fikk meg også en aha-opplevelse, som gjorde at jeg har fått noen nye tanker om vekt, kropp og matproblematikk. 

Venninnen min har nemlig vært en del syk (ikke spiseforstyrrelse), og det har gjort at hun tidvis har gått ned mye i vekt. En periode var hun også veldig undervektig, så behandlere trodde faktisk at hun hadde anoreksi. Etter å ha gått i terapi en stund, fant de dog ut at det hun fortalte var sant, altså hun hadde ikke anoreksi, men hun hadde store problemer med å få i seg mat og beholde maten, på grunn av fysiske faktorer.

Hva disse fysiske komplikasjonene var, er ikke så relevant her. Det som er relevant, er imidlertid konsekvensen av å ha vært undervektig så lenge, og å ha hatt fordøyelsesproblemer og spiseproblemer over tid. Venninnen min fortalte meg at hun opplever å ikke ha noen pålitelige sult- og metthetssymptomer. Hun spiser lite og ofte, og har ofte en følelse av at bare hun går ned noen kilo, så vil hun føle seg bedre. Det å være i en større kropp en hun har vært vant til, kjennes uvant og fremmed. 

Selv om venninnen min ikke har en spiseforstyrrelse, så fikk dette meg til å tenke på hva fordøyelsesproblemer eller andre fysiske faktorer omkring spising, kan forårsake av problematiske forhold til kropp, mat og selvfølelse. Det går jo veldig hånd i hånd med det vi vet om Diabetes, Crohns, Cøliaki og andre typer tilstander/sykdommer som gjør at mat ikke lenger blir noe man bare spiser, men noe man må TENKE på. Tenke på å ta insulin. Tenke på å unngå gluten. Tenke på å spise på en måte som gjør at man ikke får så vanvittig vondt i magen.

Det fikk meg til å tenke – enda mer enn jeg før har gjort – at spiseforstyrrelser, selv om de er definert som psykiske sykdommer, ofte kan ha et rent fysisk opphav, som dermed igangsetter et eget system av psykiske kompleksiteter. Jeg vet jo dette fra meg selv også.

Jeg har fremdeles nedsatt fordøyelsesfunksjon, etter mange år med sulting og oppkast. Det gjør at jeg må være bevisst på hvordan jeg spiser, hvis ikke vil jeg lett kunne bli oppblåst og forstoppet. Og det å være oppblåst og forstoppet er noe av det mest triggende for spiseforstyrrelsen. Selv om jeg intellektuelt vet at jeg “bare” er oppblåst og forstoppet, så blir det mer og mer vanskelig å fortelle meg selv dette, ettersom dagene går og symptomene vedvarer. 

Hvilket tar meg til det som egentlig er tema for  blogginnlegget, nemlig snubling i bedringsprosessen

Snubling (eller tilbakefall?) i bedringsprosessen


Men før jeg forteller om det, ønsker jeg si en ting: Jeg har lurt veldig på om jeg skulle dele om dette, her på bloggen. På den ene siden har jeg tenkt at jeg kan komme til å trigge noen, og at det derfor er en viss fare for at jeg gjør mer vondt enn godt gjennom min egen ærlighet.

Det som har fått meg til å bestemme meg for å dele om det, er følgende:

Jeg har hele tiden sagt at tilfriskning er en prosess, og jeg har aldri kalt meg frisk. Jeg har sagt at jeg vil være veldig forsiktig med å kalle meg frisk så tidlig i prosessen, fordi jeg vet at fallhøyden er så stor. Dessuten er det temmelig opplagt for alle som selv har lidd- eller lider av en spiseforstyrrelse, at det tar mer enn et halvt år å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.

Det betyr ikke at jeg ikke tror det går an å bli frisk. Det betyr bare at det tar tid, okay? Så ikke mist håpet eller troen på tilfriskning, bare fordi jeg har snublet.  

Når jeg nå velger å dele om tilbakefallet mitt, er det fordi jeg vil ta mitt eget råd, nemlig å være åpen og ærlig om det jeg står i.

Når jeg sier åpen og ærlig, betyr det selvsagt ikke at jeg mener hver og en av oss har noe ansvar for å fortelle om tilbakefallene våre i full offentlighet. Men dette er en tilfriskningsblogg. Hele denne bloggens rasjonale, er bygget på å fortelle BÅDE om oppturer OG om nedturer, og ikke lage et glansbilde av hvor bra livet blir, bare man går opp i vekt/slutter å kaste opp/slutter å overspise/underspise.

For å slutte med noe, betyr ikke at man ikke er sårbar for å begynne igjen. Og det er så viktig å være klar over dette, – at vi er sårbare. Jeg er også sårbar. Jada, jeg får til mye, men jeg er også sårbar for tilbakefall. 

Dog, det er ikke tilbakefallene våre – eller andre vonde ting vi måtte oppleve – som gjør oss til den vi er. Det er hva vi gjør med det vi opplever, som gir potensial for positiv endring. Og det er det som til syvende og sist avgjør hvordan vi lever livene våre og hvordan vi definerer oss selv. 

Derfor vil jeg fortelle om tilbakefallet mitt. Fordi jeg ikke er et overmenneske. Fordi alle kan falle. Og fordi det er hva jeg gjør med det, nå som jeg har falt, som avgjør hvordan prosessen min videre blir. Jeg har kraft til å endre livet mitt. Ingen andre kan endre det for meg.

Men for at jeg skal kunne se vennene mine i øynene og snakke om hvordan tilfriskningsprosessen virkelig er, så kan jeg ikke juge. Jeg kan ikke late som at dette ikke skjedde. Da vil jeg ikke bare miste respekten for meg selv, men jeg risikerer at du som leser mister respekten for meg og troen på meg, og ikke minst, så setter jeg min egen tilfriskning i fare.

For er det noe spiseforstyrrelser lever godt på, er det noe som gir de styrke, så er det hemmelighold. Jeg vil ikke gi spiseforstyrrelsen min den æren å få kontrollere livet mitt på den måten som hemmelighold vil gi den anledning til å gjøre. 

Derfor forteller jeg. 

Hadde du ikke trodd det kunne skje meg? At jeg ikke kunne falle tilbake, inn i den mest begredelige av spiseforstyrrede aktiviteter? I så fall, om du trodde det, så vil jeg herved proklamere høyt og tydelig, ikke bare for deg som leser, men også for meg selv: 

Jeg er et menneske i bedring, og snubling og tilbakefall er helt normalt.


Jepp, et menneske. Ikke bare er jeg et menneske; jeg er et menneske som har sluttet å drikke alkohol (dersom alt går som jeg vil, har jeg 2-års dagen for edruskapet mitt om bare noen uker), jeg er et menneske som har sluttet å selvmedisinere med reseptbelagte smertestillende (det hadde jeg 2-års dagen min for nå nylig), jeg er et menneske som ikke har selvskadet siden september i fjor, og jeg er et menneske som har gått opp godt over 20 kilo i vekt, fra min laveste vekt. 

Jeg er et menneske som var oppkastfri fra 13. januar til nå nylig.  

Så brast det.

Hvorfor?

Det er det vi spør oss selv eller andre, når vi “feiler” i noe, er det ikke? For det er jo slik vi gjerne ser på tilbakefall, – som feil. Tro meg, jeg så på det som en “feil” selv også først, men jeg har kommet frem til at det handler om mye mer enn det.

Å språkliggjøre det hele som en “feil”, gjør at jeg føler meg enda verre; enda mer nedtrykt. Det blir en måte å minimere min egen fremgang på. Husk at ord har definisjonsmakt.

Å si at jeg har feilet, gir meg en følelse av utilstrekkelighet. Og en slik følelse, kan lett bli til en unnskyldning. Hvorfor prøve liksom, når jeg er så utilstrekkelig at jeg feilet? Derfor vil jeg ikke kalle det for å feile. Jeg vil kalle det for å snuble, eller å ha et tilbakefall.

Å snuble eller ha et tilbakefall, er første steg inn i et aktivt, pågående tilbakefall, som kan føre til at jeg igjen blir fanget fullt og helt av spiseforstyrrelsen igjen. For meg gir det mening å se på tilbakefall også som en prosess. Det er ikke noe som bare skjer ut av det blå; som regel er det noe som bygger opp mot det, – noe som foranledet det. 

Så altså: hvorfor  skal vi bry oss om hvorfor et tilbakefall skjer? Jo, fordi at ved å se på hva som ledet frem til tilbakefallet, kan vi lære mye om hva vi må være varsomme med, hva vi trenger mer av for å holde oss i tilfriskning, og hva vi ikke kan sluntre unna, dersom vi skal ha godt driv i tilfriskningsprosessen. Personlig ser jeg at mitt tilbakefall egentlig startet tre uker før jeg endte med hodet i doskåla igjen (og det var ikke min egen doskål, hvilket også er av betydning).

1. Søvnproblemer, tankekjør og måltidsforskyvning


Her er historien: Flere uker i sommer, var det veldig, veldig varmt. Selv om jeg er glad i varme, så førte den opphetede temperaturen til at leiligheten min ble svært varm. Selv med både verandadøra og inngangsdøra på vid gap, var det knapt et vindpust å spore. Jeg hadde en vifte, men den tok kvelden og blåste bare varmluft, hvilket var det siste jeg trengte mer av.

Natt etter natt klarte jeg ikke å sovne. Jeg var mett etter dagens måltider og ble liggende å kjenne på magen min. Fikk ikke sove; begynte å tenke på hva som vil skje nå, med energien min, fordi jeg ikke får sove. Ble liggende og spinne opp tanker om hvordan jeg nå må forskyve spisemønsteret mitt, for når jeg ikke får sove hele natten, må jeg jo spise en eller annen gang. Men når? 

Dette gikk noen uker. Jeg hadde ikke noe melatonin jeg kunne ta, for jeg gikk tom for melatonin tidligere i sommer (melatonin er forresten et hormon som finnes naturlig i kroppen, men som mange har underskudd på, og det kan forårsake søvnproblemer). Noen netter sov jeg tre timer, andre netter sov jeg ikke i det heletatt. Noen dager sov jeg litt på dagen, andre dager sovnet jeg på morgenkvisten, etter å ha spist frokost, og sov til lengre utpå dagen. 

2. Nedsatt egenpleie, depressivitet og mageproblemer


Det ble vanskeligere med dusjing og personlig ivaretakelse, fordi jeg var så sliten hele tiden. Selv om jeg ikke var direkte deprimert, så kjente jeg at depresjonen smøg seg innpå meg. Jeg følte meg truet og alene. Truet av depresjonen, som ville omslutte meg, og alene fordi både lege, psykolog og psykomotorisk fysioterapeut var på ferie i over 6 uker sammenhengende.

Tidligere har ikke dette vært noe problem for meg; jeg har vært i så god driv og hatt så god hverdagsrutine. Men med sviktende søvn, kom sviktende måltidsrytme, kom sviktende fordøyelse, kom økt oppblåsthet og tiltakende forstoppelse. Jeg følte meg fanget, som om det ikke var noe eller noen som kunne hjelpe meg, for ingen vil gi meg noe som helst av søvnmedisin, gitt hva jeg har fortalt behandlerne mine om min forhistorie med smertestillende. Og ikke vil jeg ta noe i retning av sovepiller heller, nettopp av den samme grunn. 

3. Økende fysisk smerte


Med alle disse følgefeilene, ble smertene mine forsterket. Det var lite jeg kunne gjøre med dette annet enn å strekke på meg og gjøre skoliose-øvelsene mine, for begge fysioterapeutene mine var på ferie. Da jeg en dag skulle rydde hjemme og flyttet et bord for å skulle vanske bak det, sa ryggen min stopp.

Kink i ryggen er ikke godt, når man allerede lider av skoliose og beinskjørhet, kan jeg si. Og jeg sier ikke det fordi jeg tåler lite. Tro meg, – mine behandlere har helt uavhengig av hverandre påpekt at jeg har veldig høy smerteterskel. Jeg sier det fordi jeg vil vise hvordan tilbakefall kan skje. At tilbakefall starter ukesvis og kanskje til og med månedsvis før den faktiske handlingen finner sted. Og at det er viktig å få hjelp når disse forvarslene på tilbakefall melder seg. 

Men hvordan skulle jeg få hjelp? Alle mine behandlere var på ferie. Familien min var også på ferie, men uavhengig av det, så er ikke spiseforstyrrede tanker, noe jeg har gode erfaringer med å dele med dem. Hvor enn mye godt min familie gjør for meg, som hjelper for tilfriskningen min, så vet de ikke noe om hvordan de kan hjelpe meg med å sove, få en god måltidsrytme eller minske smertenivået.

Jeg er min egen helseminister. Men som andre ministere her i verden, trenger jeg hjelp. Jada, jeg er ansvarlig for min egen helse, men ingen som har hatt en spiseforstyrrelse over halve livet sitt, klarer å komme seg ut av det helt alene. Og på dette, mest sårbare tidspunktet i tilfriskningsprosessen min siden jeg ble skrevet ut fra Modum Bad, var jeg dessverre helt alene.

4. Energitappet


Med en så stor mengde av utfordringer, både fysiske og psykiske, ble jeg mer og mer ukomfortabel i min egen kropp. Alt føltes ekkelt og klamt og jeg følte meg “feit” og dum. Jeg var så tåkete i hodet på grunn av søvnmangel, og det ga meg følelsen av å være rusa, selv om jeg ikke var det.

Jeg følte at jeg ikke fikk til de tingene jeg ønsket å gjøre, for jeg manglet fokus og energi. Stadig mer energi gikk til å klare å karre meg til en noenlunde okay måltidsrytme, men etter tre uker med forstoppelse, ble jeg mer og mer likegyldig til meg selv. Hva var poenget, liksom? Alt gjorde jo vondt uansett, og ingen kunne hjelpe meg.

Med en sånn følelse i kroppen og slike tanker i hodet over tid, ble energien min mer og mer tappet. Og er det noe vi vet, vi som jobber med å komme oss ut av en spiseforstyrrelse, så er det at det krever masse energi og fullt fokus.

Uke etter uke med vedvarende og stadig synkende energi, gjorde meg motivasjonsløs og ufokusert. For motivasjon kommer ikke av seg selv, det kommer av fremgang. Og nå manglet jeg jo fremgang, følte jeg. Jeg følte at det ikke gikk frem i det heletatt, men snarere tilbake.

Og det var da, på dette tidspunktet, på mitt mest sårbare, at jeg altså ikke klarte å stå i mot, og endte med hodet i doskåla. 

Hva nå? Fire punkter.


Dette er det kritiske punktet, det viktigste spørsmålet av alt. For okay, nå som jeg vet mer om hva som gjør meg sårbar for tilbakefall, så må jeg legge en plan for hvordan jeg kan komme på rett spor igjen, og også hva jeg skal gjøre dersom noe liknende skjer igjen.

Som jeg har sagt til flere av vennene mine, så forholder jeg meg til “slutte å kaste opp”-datoen min, på samme måte som jeg forholder meg til “slutte å drikke”-datoen min. Jeg har en type personlighet som lever veldig godt med å sette meg mål, og selv om jeg har en grad av angst for tall, så elsker jeg å telle dager uten oppkast og jeg elsker å lage (og følge!) lister over hva jeg vil gjøre for å komme fra punkt a til punkt b. Nå må jeg altså få meg en ny dato.

Det er lett å tenke at det er umulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse man har hatt så lenge som jeg har hatt min, men dette nekter jeg å tro.

For altså, hvordan tror du folk blir friske fra spiseforstyrrelser, eller andre former for destruktive mestringsstrategier? Ved å reise seg igjen, etter å ha falt. Og gjennom facebookgrupper og tilfriskningsmiljøer jeg følger online, vet jeg om mange som har vært syke i mange, mange år, og som er friske i dag. Hvorfor skulle ikke det kunne skje meg? Eller deg? 

Jeg mener, – hvordan tror du barn lærer seg å gå? Barn reiser seg og faller, reiser seg og faller, reiser seg og faller. Hva om vi sa til ungen vår: Nei, nå har du jaggu falt så mye at nå får du bare en sjanse til, og hvis du faller igjen, så tar jeg ikke sjansen på at du kan skade deg mer med all denne fallinga. Da får du heller krabbe resten av livet!

Barn lærer seg å gå fordi vi gir dem TID. 

Tid, folkens. 

Og vi tåler at de faller. Vi tåler at det blir grining. Vi tåler at det går sakte fremover. Men om vi lar de få forsøke igjen, så lærer de det til slutt, bare vi lar de ta lærdom av fallene sine. Etter hver da, så lærer de å holde balansen gjennom livet, selv når noen gir de et puff. 

Jada, jeg vet det er en litt rar sammenlikning, ettersom det er stor forskjell på å lære seg noe vi er biologisk konstruert for å klare (å gå oppreist) og å slutte med en selvdestruktiv  atferd, hvor enn biologisk og evolusjonsmessig adaptiv den eventuelle atferden måtte ha vært i sin opprinnelse.

For altså, vi mennesker er biologisk konstruert også for å kunne spise mat uten å frike i vinkel. Så jeg vil tro at dersom vi øver lenge nok, konsistent nok og gir oss selv tid, så er det mulig å få til på sikt, eller hva?

Så punkt én er altså å gi meg selv tid


Tid til å komme inn i et godt mønster igjen. Tid til å praktisere mer egenomsorg. Tid til å skrive om det som har skjedd, kjenne på det som har skjedd og utvikle et enda mer bevisst forhold til HVORFOR jeg ønsker å bli frisk. 

Det andre punktet er åpenhet og ærlighet


Dette har jeg allerede vært inne på, men nå snakker jeg om mer enn bare å fortelle det til en venn (noe jeg allerede har gjort) eller å fortelle det her på bloggen, til dere som leser. 

Det betyr faktisk at neste time hos min behandler på DPS, så må jeg fortelle hva som har skjedd. Jeg må våge å være sårbar og si: Jeg vet at dettte egentlig skulle være den siste timen min her, men det bør det ikke være nå, gitt det som har skjedd. Jeg må komme meg i godt gjenge igjen, og for å få til det, trenger jeg drahjelp. Så ikke spark meg ut av behandlingen nå, som jeg er på mitt mest sårbare. Støtt meg, for det er NÅ jeg virkelig trenger det. Faktisk har jeg aldri før hos min nåværende psykolog, trengt støtten hennes så mye som nå. 

Punkt nummer tre er å lage en plan


En plan for hvordan jeg skal komme meg i godt gjenge igjen. Det innebærer både å komme tilbake til kostlista, å begynne å føre logg over tanker og følelser og handlinger omkring måltidene, og det betyr å gå i behandling for spiseforstyrrelsen, for å snakke om det jeg står i. Dersom jeg fortsatt får et tilbud om behandling, vel å merke. 

Punkt nummer fire er villighet


For det koker faktisk ned til dette. Er du villig til å gi slipp på spiseforstyrrelsen, og å ta de konsekvensene som dette fører med seg? For konsekvensene kan være j*vlig ubehagelige, som vi vet. For å bli villig til å gi slipp, er det en god øvelse å sette seg ned og skrive litt rundt hva spiseforstyrrelsen betyr for oss i livet vårt. Hvorfor vi vil gi slipp på den. Hvilket liv vi ser for oss at vi kan leve uten en spiseforstyrrelse.

Jeg vet at mange ikke er fan av å skrive sånt som dette, men om du foretrekker å skrive mer generelt om tanker og følelser du har, så gjør gjerne det. Det viktige er å få det ut av hodet. Min erfaring er at når jeg skriver, blir jeg mer klar over hva jeg vil og hvorfor. Slik som når jeg skriver om dette her på bloggen. Da får jeg en enda sterkere følelse av at DETTE – å komme meg ut av spiseforstyrrelsen – er noe jeg ønsker av hele mitt hjerte, og det er noe jeg er villig til å jobbe for.

Men jeg må bli enda tydeligere overfor meg selv, på hvorfor? Hvorfor vil jeg ut av spiseforstyrrelsen? Hvorfor? Jeg trenger noe å holde opp for meg selv, – å feste blikket mitt på.

Et indre fokus, som betyr mer enn det betyr å være tynn eller ha flat mage.

My big “why”


For mitt vedkommende handler det om at å komme meg ut av spiseforstyrrelsen, representerer noe større enn meg selv. Bare ved at jeg kommer meg ut av den, kan jeg være den jeg ønsker å være. Og jeg ønsker å være en person som folk i tilfriskning, kan ha tillit til. At når du spør meg hvordan det var å slutte å kaste opp, og hva jeg gjorde for å klare å slutte, så kan jeg fortelle deg om min erfaring.

Ikke fordi min erfaring eller måte å gjøre det på er den rette, men for at du skal kunne vite at jeg faktisk HAR kommet meg ut av den atferden. Hvordan ellers kan du spørre meg om hvordan jeg gjorde det? Du lærer ikke fransk av en person som ikke kan snakke fransk, gjør du?

Foreløpig kan jeg en hel del om det å slutte å kaste opp, så jeg mener ikke at min reise hittil er forgjeves, eller at den kunnskapen og erfaringen jeg hittil har opparbeidet meg er uten nytte. Så klart den er til nytte! Men jeg vil mer! Jeg vil bli HELT oppkastfri. Ikke “bare” ha erfaring med å ha blitt det for en periode.

Og misforstå meg rett nå, – jeg mener ikke at mitt mål eller måte å se verden på, er den rette. Du har ditt mål for deg, og jeg har mitt mål for meg, okay? Så ikke ta det jeg sier som noen universalmedisin, eller som sannheten om tilfriskning, for det er ikke slik jeg mener det. Vi må alle finne vår vei ut av spiseforstyrrelsen, rusen, selvskadingen eller hva enn for slags destruktivt atferdsmønster vi har rotet oss inn i.

Jeg forteller om mine tanker og følelser. Du har dine tanker og følelser. Ingen av oss har monopol på sannheten om tilfriskning, rett og slett fordi det ikke finnes noen.

Jeg får sette i gang


Så får vi se hva behandlerne mine sier da, når jeg forteller om hva som har skjedd. Jeg kommer tilbake til det, her på bloggen, når jeg får vært hos dem. Neste uke skal jeg til fysioterapeuten min, og uken etter, skal jeg til psykologen min,

Jeg krysser fingrene for at de ikke avslutter behandlingen min nå. Gjør de det, så legger de tilrette for en svingsdørspasient. Jeg vil så klart gjerne si at det ikke skal skje meg. Men som sagt, jeg er et menneske, og jeg er sårbar. Det er best å være ærlig på akkurat det.

Uansett hvor hardt jeg er villig til å jobbe, så vet jeg at akkurat nå kan jeg jobbe bedre, om jeg får mer støtte.

Jeg håper du som leser har det okay og at du har hatt noen fine opplevelser i sommer. Om du ikke har det, så håper jeg at tiden nå vil komme for bedring. For det er mulig. Ikke gi opp håpet. 

Takk for at du leste.


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top