Om frivillig sondenæring, sosiale relasjoner, hobbier og egeninnsats

I denne artikkelen skriver Inger om hvordan frivillig sondenæring hjalp for anoreksien, men at betydningen av å bli sett og å ha et godt sosialt nettverk, og ikke minst egen innsats, har vært svært viktig for å få det bedre. Det å ikke bli for flink pike og sette for høye krav til hvor fort man skal "bli frisk", er noe Inger har kjent på kroppen. Kontrollbehov og ønske om å være flink, kan virke både for og i mot bedring. Det kan imidlertid også egenskaper ved selve behandlingen, og Inger peker på mange av dem. I alt kan du lese om en rekke ting som var til hjelp, men også en rekke ting som var til skade for bedringen fra anoreksi. Sist, men ikke minst, kan du også lese om boktips og livsvisdom, samt hva som skulle stått på plakaten dersom Inger fikk formidle sitt viktigste budskap om spiseforstyrrelser og psykisk helse over hele landet.

Hva som hjalp meg med å få det bedre

1. Frivillig sondenæring ga bedre utbytte av behandlingen


Jeg ble innlagt av på sykehus av somatiske årsaker etter at vekten hadde gått nedover, selv om jeg fikk oppfølging med samtaler ved enhet for spiseforstyrrelser. Etter noen dager der hvor vekten fortsatt gikk ned, ble jeg anbefalt sondenæring, noe jeg gikk med på frivillig.

Selv om det langt fra føltes slik der og da (til tross for at jeg frivillig gikk med på det), så innser jeg det nå, at sondenæringen var nødvendig for at jeg skulle komme meg ovenpå. Det var viktig for at hjernen min skulle fungere og at jeg skulle få utbytte av resten av behandlingen. Jeg var jo veldig lei av å høre nettopp det, altså at jeg måtte komme meg opp i vekt for å stå i resten av behandlingen. Men nå innser jeg hvor sant det er.

2. Å slutte med sondenæring ble en motivasjonsfaktor


I tillegg ble det å skulle kvitte meg med sondenæringen en kjempe-motivasjonsfaktor for å begynne å spise litt etter litt. Sondenæringen var en fysisk påminnelse om hva jeg hadde å vinne.

3. Ernæringsfysiolog hjalp for å forstå behov og porsjonsstørrelse


I den forbindelse ble også det å få kunnskap om ernæring og mat av ernæringsfysiolog ved enhet for spiseforstyrrelser viktig. Med kunnskap ble maten mer og mer ufarliggjort og jeg ble stadig tryggere. Både når det gjaldt hva jeg fikk i meg, mitt behov og hva som var normale porsjoner, for det hadde jeg ikke lenger et realistisk bilde på.

4. En ansatt som selv hadde hatt anoreksi var til god hjelp


Andre ting som har vært til hjelp er at den ene ansatte ved der jeg var innlagt, betrodde meg at hun selv hadde slitt med Anoreksi. Hun visste akkurat hva jeg gikk igjennom, og sa de rette tingene.

Samtidig fikk hun meg til å gjøre noe som hadde hjulpet henne, og som også har vært til stor hjelp for meg. Nemlig å skrive et avskjedsbrev til Anoreksiaen. Det gjorde det lettere for meg å distansere meg fra og skille mellom den og hva som faktisk var meg. Samtidig som det også fungerte som en påminnelse om hva den tok fra meg. Så jeg brukte det aktivt, og gjør det ennå på dager som krever litt ekstra.

5. God overlapp fra en behandling til en annen, var til stor hjelp


I selve behandlingen ble det også slik at jeg allerede litt før jeg ble utskrevet, fikk begynne i samtaleterapi til ny behandler som skulle overta meg når jeg ble utskrevet etter nesten 7 måneder. Med denne overlappingen ble overgangen til ny behandler og overgangen fra innlagt til utskrevet, minst mulig. Jeg fikk også begynne hos ernæringsfysiolog ved enhet for spiseforstyrrelser mens jeg var innlagt, og slapp å vente med det til jeg var utskrevet.

For øvrig har også samtaleterapien i kombinasjon med psykomotorisk fysioterapi og ernæringsfysiolog vært viktige brikker for meg, og de har utfylt hverandre på en fin måte.

6. Flere permisjoner før utskrivelse lettet overgangen til å bo hjemme


Jeg hadde også økende antall permisjoner før utskrivelse for å lette overgangen.  Dette var spesielt viktig ettersom jeg bor alene. I tillegg fikk jeg være innlagt til mitt BMI-behandlingsmål var oppnådd. Nå gikk jeg imidlertid litt ned igjen etter jeg ble utskrevet, men uansett var dette en trygghet på det tidspunktet.

7. Å bli sett, særlig av venner


Noe av det som har hjulpet meg aller mest er å bli sett både av venner, kollegaer, fastlege og behandlere. Spesielt det at venner tok tak og sørget for at jeg fikk hjelp, når jeg selv ikke var i stand til å si stopp og innse hvor syk jeg faktisk var.

8. Å skrive ga motivasjon til å spise


Sammen med matplanen og kartleggingen av handlingsmønster og tanker etter måltid, startet jeg også hver dag med å skrive noe som motiverte meg og fordeler det å faktisk spise ga meg. Som for eksempel det å ha en kropp som fungerer, slik at jeg kunne gå fjellturer, være med familie, venner, samt å ha konsentrasjon til å lese (for det er jeg er veldig glad i), jobbe og være en samfunnsyter, og muligheten å ut på tur med kameraet mitt for å ta bilder, noe som er en viktig hobby for meg, men som var noe av det spiseforstyrrelsen hadde tatt fra meg muligheten til å drive med. 

9. “Styggen” på skulderen, tegnet av en venninne


Jeg fikk også ei venninne av meg til å tegne bilde av «Styggen» på skulderen/den kampen jeg sto i. Dette bilde hang (og henger fremdeles) på kjøleskapsdøra mi som en påminnelse om at jeg måtte spise, og at for hver gang jeg ikke gjorde det eller kompenserte, så pleaste jeg jo han på skulderen/Anoreksiaen, og lot den vinne.

10. “Fordi du fortjener det”


Etter hvert måltid tok jeg også som regel en kopp kaffe i en kopp som det stod “Fordi du fortjener det” på. Det var ei koselig påminnelse om at jeg også, i motsetning av hva jeg hadde følt, fortjente maten jeg spiste. Samtidig som varmen fra koppen også hadde en beroligende effekt.

11. Viktigheten av å feire seirene underveis


Ellers hjalp det meg å passe på å feire seierne underveis. Det er viktig! Jeg gjorde dette med å ta fram bordflagget, for eksempel når jeg hadde klart ei utfordring, eller når jeg hadde nådd mitt BMI-behandlingsmål. Dette, sammen med at behandlerne mine hadde tillit til meg og ga meg handlingsrom og frihet, hjalp veldig.

12. Andre ting som hjalp meg: Selvtillit, selvmedfølelse, dans og barnslighet


Det å jobbe med selvtillit og selvmedfølelse fra dag en, har vært svært viktig.

Dans og musikk er også noe jeg også brukt og fortsatt bruker aktivt. Det kjennes godt å få i gang kroppen med en sang som gjør meg glad eller motivert.

Og å danse, for eksempel om jeg har en dårlig dag og har mest lyst til å ligge på sofaen, eller om jeg kjenner mye på angsten, eller bare trenger å ha litt fri fra meg selv og riste litt løs, har fungert veldig godt. Det har rett og slett vært befriende. Det gir skikkelig frihetsfølelse og er god trening i at jeg ikke trenger å ta meg selv så høytidelig. At alt ikke trenger å være alvor og seriøst hele tiden, men at det er lov å bare ha det gøy og være litt barnslig innimellom! Samtidig har det vært et steg mot å forsiktig være i mer aktivitet.

13. Å redusere skammen over å ha fått anoreksi som voksen


Jeg har også vært nysgjerrig og undrende underveis alene og sammen med behandlerne mine, både til hvorfor jeg har fått en spiseforstyrrelse, hvorfor jeg reagerer, føler og handler som jeg gjør, samt hva en spiseforstyrrelse er. Jeg hadde det typiske bilde av hva en spiseforstyrrelse var for noe, og trodde ikke det lå latent i meg.

Dessuten forbandt jeg det bare med unge jenter, ikke noe man kunne få i voksen alder. Jeg har derfor hatt behov for å forstå, ettersom jeg har hatt mye skamfølelse. Så å skjønne mekanismen til en spiseforstyrrelse, å skjønne at jeg faktisk ble syk og at det handler om en måte å håndtere vonde følelse på, har vært viktig. Da jeg forstod det, og også forstod mer av hvilke faktorer som har spilt inn for min del, ble skamfølelsen mindre.

14. Å redusere skammen over å ha splittede følelser til det å bli frisk


Det samme gjaldt skammen over å ha en splittet følelse til det å skulle bli frisk; å ha en slags kjærlighetssorg til spiseforstyrrelsen. Når jeg fikk forståelse av at det slett ikke er uvanlig og ganske så logisk i et spiseforstyrra hode, så ble den også lettere å akseptere og jobbe med.

I den forbindelse har også det å erstatte spiseforstyrrelsen med hobbyer som blant annet foto, eller hobbyer generelt, vært svært viktig.

15. Åpenhet øker forståelse og minsker spekulasjon blant venner, familie og kolleger


I min prosess har jeg også hatt fokus på å være åpen. Det å være så åpen som jeg har, har selvfølgelig vært krevende, og jeg har måtte være tøff og sårbar på samme tid. Min erfaring er imidlertid at åpenhet nesten alltid lønner seg uansett situasjon. Det skaper både økt forståelse og fører til mindre spekulasjon.

Jeg har ikke bare vært åpen ovenfor venner og familie, men også ovenfor mine kollegaer på jobb. Jeg tok blant annet i mot besøk av noen mine nærmeste kollegaer dagen etter at jeg hadde fått sonden, og også som innlagt. En ting var at de allerede hadde sett den tilstanden jeg var i før jeg ble innlagt, og at mange hadde vært bekymret. De hadde sett meg nesten så langt nede som man kan kommer, så jeg hadde jo strengt tatt lite å tape.

Jeg skammet meg for den situasjonen jeg hadde satt dem i, og den tilstanden de hadde sett meg i, men det å være åpen har derfor vært ekstra viktig for at det skal bli lettere å komme tilbake i jobb. Det har ført til mindre spekulasjoner, ufarliggjort situasjonen, og det gjorde det enklere for dem å forstå meg og min situasjon. Det igjen gjorde det enklere for meg å snakke med dem, slik at vi kunne være sammen om å forholde oss til situasjonen.

16. Å åpne for at andre kan gi støtte


Det å være åpen har også vært en tillitserklæring til dem. Samtidig åpnet det opp for at de kunne få lov å gi meg støtte, slik jeg skulle ønske jeg ville hatt mulighet til å gi om de var i min situasjon. Det å være mottaker var uvant og faktisk overveldende i seg selv, ettersom jeg har mye lettere for å bry meg om andre enn meg selv, så dette var noe jeg måtte fordøye.

17. Betydningen av et nært, sosialt nettverk


Ellers er det også en sikkerhet i at folk i rundt meg vet at jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg har min familie et stykke borte fra der jeg bor, og er avhengig av mitt nettverk her i form av venner og kollegaer om jeg snubler igjen.

18. Å sende badevekten på permanent ferie


Sist men ikke minst, så var noe av det første jeg gjorde da jeg fikk diagnosen “å sende badevekten min på permanent ferie” til ei venninne. Det å ikke ha mulighet til å veie meg flere ganger i timen, har vært kjempeviktig.

Hva som ikke var til hjelp for bedringen min

1. Å bli en kasteball mellom somatikk og psykiatri


Noe som ikke var til hjelp i min behandling ar at jeg noen dager var en «kasteball» mellom somatikken og psykiatrien. Først fikk jeg oppfølging poliklinisk, på enhet for spiseforstyrrelser. Men da vekten stadig gikk nedover, ble jeg på en time vurdert av lege der, og så sendt til akutten og innlagt på sykehuset, hvor jeg etter hvert fikk sondenæring.

Jeg skulle så overføres til psykiatrien igjen, og måtte først til den psykiatriske akutten for så å skulle videre neste dag. Neste dag ble jeg imidlertid sendt tilbake til somatisk avdeling, ettersom de på den psykiatriske akutten mente at jeg var for dårlig somatisk sett. Jeg ble derfor skrevet inn igjen på sykehuset, for så å måtte gjennom en ny runde. Alt dette, når det jeg trengte mest var ro og stabilitet.

2. Ikke orientert om valg, muligheter, eller hva jeg kunne forvente videre


Heller ikke ble jeg orientert om hvilke valg og muligheter jeg hadde, eller hva jeg kunne forvente etter utskriving fra somatisk. Ingen satte seg ned å forklarte meg prosessen etter utskrivelse, med overføring til psykiatrien og hvilket valg jeg da hadde med tanke på fritt sykehusvalg, eller om jeg bare ville bli utskrevet og fortsette med poliklinisk oppfølging på enheten for spiseforstyrrelser. For en med mitt kontrollbehov var den manglede forutsigbarheten og stabiliteten veldig vanskelig.

Samtidig hadde jeg jo en hjerne som ikke fungerte på grunn av undervekten, og det gjorde at jeg hadde vanskelig for å forstå og huske ting som ble sagt. Ettersom jeg var voksen og myndig, vurdere jeg derfor å frita legene for taushetsplikten og la andre ivareta mine interesser en periode. Det ble imidlertid ikke så jeg rakk å gjøre det, ettersom ting skjedde såpass fort. De jeg kjente var også opptatt på dagtid, når det for eksempel var legevisitt.

Jeg har aldri tenkt på den problemstillingen før, altså hva som skjer om du blir for syk til å ivareta dine interesser på en god måte. Men en ting er sikkert, og det er at det ville vært mye bedre om noen hadde satt seg ned og forklart at når de mener jeg er frisk nok til å bli utskrevet, så ville jeg bli overført til psykiatriske akutten, og så har du de og de mulighetene og de og de valgene. Dette var som sagt mitt første møte med psykiatrien, og det hele ble veldig utrygt med så mangelfull informasjon.

3. Sonden ble fjernet mens behandler var i ferie, og uten oppfølging


Etter hvert som jeg begynte å spise, kom også den dagen da det var bestemt at det var på tide å ta bort sondenæringen (skrekkblandet fryd!). Den dagen kom imidlertid for tidlig. Sonden ble fjernet midt i ferieavviklingen til min behandler og også i ferien til flere av de faste ansatte der jeg var innlagt.

Jeg gikk derfor raskt ned i vekt igjen, siden jeg ikke fikk ordentlig oppfølging i forhold det. Og jeg fikk da heller ikke oppfølging i det å takle overgangen fra å være synlig syk med sonde, og til å være usynlig syk uten sonde.

4. Manglende kontinuitet, samt lite kunnskap om spiseforstyrrelser


En utfordring mens jeg var innlagt, var manglende kontinuitet i hvem som var min kontaktperson. Dette var utfordrende med tanke på forutsigbarhet i behandlingen og kommunikasjonen.

Det var også manglende kunnskap om spiseforstyrrelser der jeg var innlagt. Jeg var innlagt på DPS og ikke enhet for spiseforstyrrelser, og det var en utfordring en periode. Etter hvert vurderte jeg derfor om jeg skulle be om henvisning til en enhet for spiseforstyrrelser. Det ble imidlertid bare til at jeg vurderte det, og ikke gjorde det. Dette fordi det sannsynligvis ville tatt noen måneder før jeg fikk plass, jeg måtte ha startet på ny.

Samtidig fikk jeg og behandler satt oss ned etter hvert å diskutert hvordan vi kunne gjøre behandlingen best mulig fremover. Jeg kom med forslag om å blant annet fortsette med systemet med kostregistrering som jeg hadde begynt på da jeg fikk oppfølging poliklinisk ved enheten for spiseforstyrrelser på sykehuset. Dette sammen med flere ting som god dialog, planlegging av måltid sammen med dem som hadde ansvar for meg, gjorde at vi fant en vei som fungerte for meg. Jeg måtte altså stå på litt selv, men etter hvert fant vi sammen et system som fungerte. Og de var også flinke underveis, i det å søke råd og veiledning hos eksperter på spiseforstyrrelser, både når når det gjald oppfølging av selve spiseforstyrrelsen, men også sonden konkret.  

5. Kontrollbehov, splittet motivasjon og flink pike med høye krav, skaper utfordringer


Når det gjelder meg selv så har kontrollbehovet mitt, samt splittelsen omkring det å gi opp min mestringsstrategi, vært utfordrende. Jeg er også en typisk flink pike med høye krav til meg selv. Det betyr at jeg også selvfølgelig har villet være flink i å bli frisk.

Jeg har lagt mye press på meg selv underveis, og det har vært både på godt og på vondt. Blant annet har det ført til unødvendig hakking på meg selv når jeg ikke har fått til ting på første forsøk. Sånt gjør at det ikke alltid har vært like lett å huske at det å bli frisk handler om progresjon, ikke perfeksjon, og at det ikke må skje fortest mulig.

Bevissthet på hva jeg leser når det gjelder spiseforstyrrelser


Jeg har i min prosess vært nysgjerrig og undrende, samtidig som jeg har prøvd å være bevisst på hva og hvor mye jeg leser når det gjelder spiseforstyrrelser.  

Jeg har hatt godt utbytte av innleggene og informasjonen på ROS og SPISFO sine nettsider. Samt boken «Å bli frisk. Veier ut av spiseforstyrrelser» av Maria Øverås. I tillegg har jeg hatt godt utbytte av å lese boken «Selvmedfølelse. Finn din indre venn» av Agneta Lagercrantz.

Hvis jeg kunne satt opp plakater i hele landet, med det jeg mener er det viktigste budskapet om spiseforstyrrelser og psykisk helse, skulle det stått:

Det synes ikke alltid utenpå hvordan man har det innvendig.


Slagord jeg har for livet, som jeg tror på og styrer etter, er disse:

«Når du står opp til halsen i dritt, hjelper det lite å henge med hode»


Og også:

«Det er ikke farlig. Bare ubehagelig»


Dette har vært mine mantra i min prosess. 


Denne teksten er skrevet og delt av: Inger, 35 år

——————————


PS: Syntes du dette var inspirerende eller på andre måter nyttig? Da vil jeg tipse deg om denne artikkelen – “Til hjelp og ikke til hjelp i behandling, samt 4 bøker” som er skrevet av Maria.

PPS: Om du føler deg trigget av følelsen av selv ikke å være undervektig, men allikevel streve alvorlig med mat, så vil jeg bare minne deg om at vekta di ikke er det som betyr noe for om du er verdig hjelp. Du trenger ikke engang være veldig dårlig for å være verdig hjelp. Dersom du vil lese mer om dette, så har jeg skrevet en bloggpost om det, som heter “Å be om hjelp når det går dårligere igjen – er det lov?” (Spoiler alert: Jaaa! Det er det! For husk at helsa di er den viktigste livsforsikringen du har. Du er verdt like mye hjelp for den psykiske helsa di, som du er for den fysiske!)