Intimitet og seksualitet når man strever med mat, kropp og følelser

En man og en kvinne ligger på en seng og holder rundt hverandre
Foto: Becca Tapert, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Det er en god stund siden jeg skrev sist, jeg vet det. Det skyldes ikke at jeg har hatt Korona, bare så det er sagt. Alt er bra med meg, og grunnen til at jeg ikke har blogget, er egentlig verdt et eget blogginnlegg. I korte trekk handler det om to ting: for det første, at jeg har trengt å tenke over hvordan jeg skriver og hvilken terminologi jeg bruker (det er ingen hemmelighet at jeg synes diagnoser er problematiske, og derfor misliker jeg å redusere noe til “bare” en såkalt “spiseforstyrrelse”), og for det andre, at jeg har vært usikker på om det jeg skriver er til hjelp for noen. Men når det gjelder sistnevnte, så hjelper det veldig for meg å høre fra dere som leser nettsiden min, dersom den faktisk er til hjelp. Og det har jeg vært så heldig å få høre nå. Ikke bare det, men jeg fikk også tips om et par tema til blogginnlegg. Så dette blogginnlegget, som handler om intimitet og seksualitet, skriver jeg på oppfordring fra en av dere. 

Hvorfor blogge om intimitet og seksualitet?


Jeg har tidligere vært inne på temaet intimitet og seksualitet, når jeg har skrevet om dating (og sex) i bedringsprosessen. Men jeg har ikke skrevet et dedikert blogginnlegg om det, og siden det er et viktig tema, ikke bare for oss som har “spiseforstyrrelser”, men også for partnerne våre, så er det på høy tid at jeg skriver om det. Intimitet og seksualitet involverer tross alt ikke bare oss selv. Det handler om relasjoner, og derfor handler det også om kommunikasjon med- og tillit til den vi er sammen med. 

Disclaimer: Før jeg går videre og gir noen eksempler fra mitt eget liv, vil jeg understreke at vi alle er forskjellige, og at mine opplevelser og følelser knyttet til intimitet og seksualitet ikke nødvendigvis er overførbare til den situasjonen du og din kjære står i. Hvilke konkrete problemer man har, utover “bare” det som angår kroppkomplekser og trøbbel med mat, vil tross alt variere. For eksempel: Dersom du utviklet en “spiseforstyrrelse” etter å ha blitt seksuelt misbrukt, så er det neppe “spiseforstyrrelsen” som er hovedårsaken til intimitetsvanskene, og derfor holder det trolig heller ikke å “bare bli kvitt spiseforstyrrelsen”. Kanskje må det traumesensitiv terapi til, og ikke minst tid og tålmodighet. Akkurat det vil jeg være veldig tydelig på. Jeg vil ikke fremstå som om jeg reduserer alle initimitetsproblemer til et spørsmål om kropp og mat, for så enkelt er det ikke. En person som har en “spiseforstyrrelse” kan også ha somatiske sykdommer, eller andre plager, så alt kan ikke reduseres til å være en konsekvens av “spiseforstyrrelsen”. Hvert menneske er et unikt individ, og hver person må forstås i sin unike kontekst. 

Okay, nå som det har sagt – her er en kortfattet liste over hovedtrekkene i det jeg skal komme inn på i dette blogginnlegget. 

  • Når du utviklet en “spiseforstyrrelse”, betyr antakelig noe (men det kan finnes en “baseline” allikevel)
  • Komplekser, komplimenter og tillit
  • Kommunisere, og kommunisere igjen. Alt er i endring og folk glemmer. Ting må snakkes om flere ganger. 
  • Skamfølelse og skyldfølelse (Ikke slå deg selv i hodet for at du strever med mat. Det er ikke din skyld, og det er noe du kan bli bedre av, dersom du ikke gir opp, og gir deg selv tid og tålmodighet)
  • Underernæring og feilernæring messer opp kjønnshormonene dine, og det har konsekvenser 
  • “Spiseforstyrrelser” — > Fordøyelsesproblemer  — > Intimitetsproblemer
  • Å “fake” (er skadelig for både deg selv, den du er sammen med, og for forholdet)
  • Ja, kommunikasjon er viktig, men snakk ikke bare om “spiseforstyrrelsen”. Alt handler tross alt ikke bare om den. 
  •  Snakk med noen om det som er vanskelig (hvis du vil, en psykolog, sexolog, fastlege, sosionom, etc). Dette kan dere også gjøre som par.

Jeg skal bruke mitt eget liv som eksempel på hvordan spiseproblemer kan skape trøbbel med intimitet og seksualitet, for selv om mitt levde liv ikke er direkte overførbart til ditt, så tror jeg at det kan være fellestrekk der uansett. I alle fall håper jeg at det kan gi deg noe å reflektere over, når det gjelder situasjonen du befinner deg i, og hvordan du selv responderer på intimitet med partneren din (eller hvem du nå måtte ha en intim relasjon med). 

På ulike vis vil  situasjonene jeg forteller om, komme inn på punktene i lista over.

.

Har du et sammenlikningsgrunnlag?


Jeg utviklet det som kalles “anoreksi” da jeg var 15 år gammel, og siden da har jeg hatt ulike grader av “spiseforstyrrelses-symptomer”. Dette betyr at jeg aldri har opplevd å være i et forhold mens jeg har vært  “hundre prosent frisk”, så jeg mangler en “frisk” versjon av meg selv å sammenlikne sexlysten eller initimitetsbehovet mitt med. 

Dersom du som leser dette utviklet “spiseforstyrrelser” i ung alder, eller i alle fall før du hadde sex for første gang, så befinner du deg i samme situasjon som meg. Du mangler en slags “baseline” for hvordan du kunne ha forholdt deg til seksualitet og initimitet dersom du ikke hadde utviklet det som kalles en spiseforstyrrelse. 

Utviklet du spiseforstyrrelser senere i livet?


Jeg vet ikke om dette trenger å bety så mye, men jeg synes det er relevant å nevne eller i alle fall reflektere litt over. For dersom du utviklet “spiseforstyrrelser” senere i livet, så har du antakelig en baseline å sammenlikne deg med. Det kan fortelle deg noe om hva det å normalisere forholdet ditt til mat og kropp, kan tenkes å føre til. Hadde du det bra før? I så fall kan du få det bedre igjen. Var det ikke bra før du utviklet “spiseforstyrrelser” heller? I så fall, hvorfor ikke? Hvor trykket skoen? Hva kom det av? Hadde det skjedd noe, som forårsaket at du har et betent forhold til seksualiteten din? Her kan det hjelpe å snakke med noen som har peiling på slike ting (en psykolog, en sosionom, en sexolog, eller til og med fastlegen din, om du har en god relasjon med ham/henne)

Det finnes en “baseline” allikevel


Selv har jeg hatt perioder i livet mitt som har vært veldig bra, og det har gjerne vært på tidspunkter hvor jeg har befunnet meg i et godt forhold, der jeg føler meg elsket og føler at jeg har noe å gi. I disse periodene har jeg vært nærmest “symptomfri” når det gjelder oppkast, for eksempel. For meg fungerer dette som en slags “baseline”. Jeg vet at jeg kan like og ha lyst på intimitet og sex, dersom jeg tar godt vare på meg selv. Sexlysten min synker når jeg ikke tar vare på meg selv. Dette gjelder selvsagt ikke bare mat, men også andre basale behov, som søvn og hvile, og ikke minst følelsen av å høre til et sted, og bety noe for noen. 

Hva som er viktig for deg, påvirker valgene dine 


Noe jeg opplever som relevant i utviklingen av en sunn seksualitet, er hva man sier til seg selv at man må ha, må være, eller må gjøre, for å føle seg okay med seg selv. 

For meg har veldig mye handlet om å ikke bli mislikt. Det var ikke det at jeg ville alle skulle like meg, jeg ville bare at ingen skulle mislike meg. Dette førte til alskens konsekvenser, for du kan jo bare tenke deg hvordan det er, når kjerneverdien din er at du ikke kan bli mislikt. Alle valg jeg tok reflekterte i noen grad denne kjerneverdien. Med andre ord: Forestillingen jeg hadde om jeg ingen kunne mislike meg, ble en til “mitt indre kompass”, og alle valgene mine tok i noen grad farge av det. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å ta valg som ikke opprørte noen eller såret noen, og det innebar også at jeg ofte ikke ikke våget å fortelle kjæresten min hva jeg likte eller mislikte, eller å si nei til til sex, dersom jeg egentlig ikke hadde lyst. Jeg var ikke i kontakt med kroppen min (trolig fordi jeg mislikte den så sterkt), og jeg var så konfliksky, at jeg heller “faket” en orgasme, enn å si nei til sex. 

Jeg vil oppfordre deg til å tenke på hva som er kjerneverdien din i livet ditt. Alle har en slik kjerneverdi. For menn kan det handle om at de må ha respekt. For kvinner kan det handle om at de må bli likt. Du kan ha flere kjerneverdier, det trenger ikke være bare en. Men som sagt – vi har det alle sammen. Dette er helt menneskelig. Det er noe vi forteller oss selv, som kan være mer eller mindre bra for oss, og som vil påvirke andre valg du tar i livet ditt. 

Hva er din kjerneverdi?


Tenk for eksempel på hva som vil skje dersom kjerneverdien din er at du må bli respektert? Det vil kunne påvirke alt fra hvilken bil du kjører til hvordan du vil at kjæresten din skal se ut, hva du jobber med, hvor du bor, hvordan du snakker og så videre. 

Hvis du trenger et bilde å tenke med, så se for deg en stor magnet og en haug med spiker. Magneten er den kjerneverdien eller læresetningen du har inni deg – for eksempel “Jeg må bli likt”.  Spikerne er alle valgene du tar, som trekkes mot magneten, fordi de forsøker å være i tråd med kjerneverdien din. Dette kan være klærne du går i, hvor mye du trener, hva du spiser, hvordan du føler at du må se ut, og til og med hvem vennene dine er og hvordan de ser ut, hva de spiser og hva de gjør. 

Igjen vil jeg oppfordre deg til å bli bedre kjent med deg selv, for det kan hjelpe deg med spisinga di også. Det høres kanskje banalt ut, men min erfaring er at det å bli bedre kjent med meg selv og reflektere over om den jeg forsøker å være, egentlig er i tråd med det som faktisk er viktig for meg. For det det som faktisk er viktig for meg, er jo ikke å ikke bli mislikt av noen. Faktisk er dette et helt umulig mål. Det vil alltid være noen som kommer til å mislike meg. Ingen kan bli likt av alle, dersom de tør å ha meninger og ta egne valg. 

Er kjerneverdien din i tråd med den du ønsker å være?


Kjerneverdien min er ikke lenger at jeg ikke kan mislikes av noen. Misforstå meg rett, det er ikke så enkelt som at denne forestillingen bare forsvant, men det hjalp å bli oppmerksom på at den var der. 

De siste par årene har jeg forsøkt å fortelle meg selv daglig hvem det er jeg faktisk har lyst til å være i livet mitt. 

Og hvem er det? Jo, et menneske som ikke er perfekt og som våger å være sårbar, men som også har masse styrke, masse mot, og mye å gi. Det er det mennesket jeg ønsket å være. Det viktigste kan ikke være at jeg ikke skal bli mislikt av noen. For hvis jeg gjør det til det viktigste i livet mitt, vil det påvirke veldig mange av valgene mine i gal retning, og dermed vil det også påvirke sexlivet mitt. Hvis jeg er redd for at den jeg er sammen med kan komme til å mislike meg dersom jeg sier nei til sex, så vil jeg jo enten gå med på å ha sex selv om jeg ikke har lyst (altså, bli grenseløs, hvilket ikke er sunt i det heletatt), og i tillegg vil jeg fake orgasme, bare for å få sexen fortest mulig overstått (hvilket er skadelig for relasjonen vår og ikke minst for min egen selvrespekt). 

Hvordan “spiseforstyrrelsen” påvirket forholdet mitt


Jeg har for det meste vært sammen med gode, stødige menn, som har elsket meg og som har villet meg vel. Mitt problem har i stor grad at jeg har tvilt så mye på meg selv, hatt store komplekser for kroppen min og derfor ikke har klart å tro på det, når kjæresten min har gitt meg komplimenter. Det er ikke som om jeg aldri har blitt fortalt at jeg er fin, pen, sexy eller hva det nå skal være. Jeg har bare hatt store problemer med å tro kjæresten min når han har fortalt om det. Trøbbel med tillit, kan vi kanskje kalle det.

Det er ikke det at jeg aldri nøt sex, for det gjorde jeg heldigvis. Poenget mitt er at kompleksene jeg hadde (for magen min) gjorde at jeg ikke klarte å være tilstede nok i kroppen min, og akseptere meg selv slik jeg er. Og det igjen førte til at det ble vanskelig å stole på at han ikke bare ville han en orgasme, men at han faktisk ville ha meg. 

Jeg skal ikke gå i detaljer om hvordan jeg utviklet alvorlig anoreksi våren 2013, men det skjedde i alle fall, og slutt ble jeg suicidal og akuttinnlaget. For å gjøre en lang historie kort, så tok forholdet til han jeg da var sammen med (vi hadde vært sammen i sju år) slutt et år senere. Det var ikke særlig merkelig, for jeg hadde en rekke problemer med mat, kropp, følelser, fordøyelse og i tillegg hadde kjønnshormonene mine nærmest forsvunnet, fordi jeg veide så lite. 

Her er noen av måtene “spiseforstyrrelsen” preget forholdet vårt på: 

  • Jeg klarte sjelden spise sammen med ham
  • Hvis vi spiste sammen, spiste jeg nesten alltid noe annet enn ham (noe som hadde færre kalorier)
  • Ofte kastet jeg opp etter måltidet vi spiste sammen. Jeg forsøkte å skjule det for ham, men selvsagt forstod han det, når jeg gikk til badet kort tid etter måltidet
  • Jeg hadde null sexlyst, fordi kjønnshormonene mine hadde tatt kvelden på grunn av underernæring (her vil jeg legge til at kjønnshormonene dine kan påvirkes av kosthold/oppkast/overtrening etc, også om du er normalvektig eller såkalt overvektig)
  • Slimhinnen i skjeden min ble etter hvert så tynn og tørr (på grunn av nedsatt østrogen) at det var umulig å komme seg inn der (beklager “too much information”). 

Forholdet tok slutt av flere grunner så klart – det var ikke bare meg, og sex var bare en av faktorene. Men sannheten er at måten jeg forholdt meg til følelser og mat på, var det som satte den endelige spikeren i kista for forholdet vårt. Jeg klarte ikke – i alle fall ikke alene –  å komme meg ut av den onde sirkelen som jeg hadde rotet meg inn i. 

Hvordan kjæresten min forsøkte å hjelpe meg


En liten periode, da jeg var helt utmattet og ikke orket å kjempe med mat så mye, hadde kjæresten min og jeg en avtale om at jeg alltid måtte ha dodøra på gløtt, dersom jeg gikk på badet innen 30 minutter etter et måltid. Dette skulle forhindre meg i å kaste opp, og det gjorde det ofte også, dersom jeg var innstilt på ikke å forsøke å kaste opp. 

Men motivasjon for å bli bedre, er som kjent et svingende fenomen. Det er ikke stabilt og det kan man heller ikke belage seg på at det skal være. Kjæresten min kunne jo ikke vokte på dodøra hele dagen, tross alt. Han hadde en jobb å gå til, og det var bare middag og eventuelt kveldsmat vi spiste sammen i ukedagene. Det betyr at jeg mange ganger overspiste og kastet opp tidligere på dagen, noe som preget humøret mitt og sexlysten min. Jeg følte meg ekkel og skamfull, og desto lenger tid det gikk og desto dårligere jeg ble, desto mer tenkte jeg at han fortjente bedre enn meg. Jeg begynte å trekke meg unna, fordi jeg følte at han kom sikkert til å gjøre det slutt med meg uansett. Å trekke seg unna, både emosjonelt og fysisk, ble en måte å forberede meg til slutten på. 

Dårlig samvittighet, skyld og skam


Jeg hadde forferdelig dårlig samvittighet, for jeg visste at det jeg gjorde, ikke bare gikk ut over kroppen min og humøret mitt, men at det også gikk ut over ham – hans humør og hans energi – og at det gikk ut over oss, som kjærester. Jeg følte meg skyldig i alle diskusjoner vi hadde om manglende sex, og det faktum at jeg nesten aldri tok initiativet til sex heller. Det er vanskelig å ta initiativet til sex, når man forakter seg selv og ikke har lyst på sex, tross alt.

Og innerst inne visste jeg jo at hvis jeg klarte å spise nok og regelmessig, og ikke kastet opp, så var det i alle fall en sjanse for at ting kunne bli bedre på sikt. Jeg hadde jo opplevd det før, i gode perioder. Jeg tror det var det som gjorde meg så skyldbetynget og skamfull. Jeg følte at alle problemer vi hadde i forholdet vårt, var min feil, og at løsningen bare var at jeg måtte spise nok og regelmessig. 

I etterpåklokskapens lys, vet jeg jo at så enkelt var det ikke. It takes two to tango, som det heter, og vi hadde problemer i forholdet vårt, som ikke var en direkte konsekvens av “spiseforstyrrelsen” min. 

Det sagt, her er noe av det jeg og kjæresten min gjorde, for å forsøke å bedre situasjonen. 

Notabene: Merk at dette ikke var noe han alene kunne gjøre for meg. Ja, han kunne støtte meg, men at han skulle ta styringa over livet mitt, ville bare gjort alt verre. Jeg var (er!) et voksent menneske, og jeg trengte å være med på beslutningene. Så dette er ting vi kom frem til sammen, i håp om at det skulle bedre situasjonen: 

  • Jeg hadde dodøra på gløtt hvis jeg gikk på do innen 30 minutter etter et måltid. Dette var for at jeg ikke skulle kaste opp. Med dodøra åpen, var fristelsen til å kaste opp mindre, fordi han jo ville høre det. 
  • Etter hver forsøkte jeg selv å forlenge dette, til at jeg måtte ha dodøra på gløtt innen 60 minutter etter et måltid, for jeg kunne kaste opp mat også etter 30 minutter – det var ikke noe problem fordi jeg hadde så dårlig fordøyelse
  • Vi ble enige om at jeg skulle ta mer initiativet til sex når jeg hadde lyst. På den måten slapp han å føle seg avvist hele tiden, og jeg slapp den vonde følelsen av å si nei så ofte
  • Vi forsøkte å ha mer oralsex. Jeg klarte ofte ikke å ha sex fordi jeg var så tørr der nede, og alt gjorde vondt
  • Han fortalte meg igjen og igjen at han syntes jeg var for tynn og ville jeg skulle legge på meg. Det hjalp litt med tanke på det å spise, men så klart, det var ikke nok til at jeg fikk det til (å gå opp i vekt) før mange år senere. 
  • Vi snakket sammen om andre ting – ikke bare mat og kropp og alt som hadde med “spiseforstyrrelsen” å gjøre. 
  • En periode forsøkte jeg å forplikte meg til å spise en normal porsjon med mat når jeg var sammen med kjæresten min, og å ikke ta mer eller mindre enn jeg skulle. Dette var imidlertid veldig vanskelig dersom jeg hadde underspist tidligere på dagen, så mye avhang av at spisingen min hadde vært bra gjennom hele dagen. (Altså, at jeg hadde spist nok og regelmessig). 

I det store og hele, må jeg dessverre si at det spilte liten rolle hva kjæresten min sa til meg på denne tiden. Han kunne forsøke å stanse meg, men hvis jeg virkelig “ville”, så klarte jeg enten å underspise, overspise, overtrene, eller å kaste opp.  Jeg var veldig glad i ham, men det var som om jeg ikke hadde kontroll over meg selv. Alt handlet om å ikke føle meg “feit” og å ikke gå opp i vekt. Jeg følte at uansett hva jeg spiste, så la det seg rett på magen min. Og siden jeg følte meg “feit” etter å ha spist, syntes jeg det var ekkelt dersom kjæresten min forsøkte å ta på meg etter et måltid. 

Spiseforstyrrelser” kan gi somatiske plager


Det er ganske trøblete å forstå hvordan forholdet til mat kan bli så vanskelig, dersom man ikke har vært i situasjonen selv. Jeg tror det kan være lettere å forstå, dersom du ikke bare tenker på “spiseforstyrrelser” som en såkalt “psykisk lidelse”, men også tenker på alle de somatiske problemene som kan oppstå på grunn av “spiseforstyrrelser”. 

Slakk lukkemuskel, halsbrann og magesmerter


For meg, for eksempel, påvirket det forøyelsen min veldig. Med mindre jeg spiste små måltider, tygget lenge og spiste sakte, ble jeg oppblåst og fikk vondt i magen etter måltider. Jeg visste at jeg ikke var “blitt feit” bare på grunn av det ene måltidet, men det spilte egentlig ingen rolle. Jeg ville bare bli kvitt magesmertene og oppblåstheten. Dette var det som ofte trigget meg til å kaste opp. 

I tillegg utviklet jeg problemer med halsbrann og slakk lukkemuskel (altså, muskelen som ligger mellom spiserøret og magesekken) fordi jeg kastet opp så mye. Det å skulle legge seg ned etter et måltid, er for meg ensbetydende meg at maten forsøker å komme seg opp spiserøret igjen, og det kan gi både magesmerter, oppblåsthet og halsbrann. 

Med andre ord: Å legge seg ned i senga rett etter et måltid, fungerer veldig dårlig for meg. Jeg klarer å presse meg til å gjennomføre, men jeg har det ikke bra, og etterpå har jeg vondt og blir oppblåst, fordi magesyra har ligget og skvalpet mot lukkemuskelen og gjort den betent. Dette kan fortsette å gjøre vondt helt til dagen etter, og det påvirker hva jeg kan spise og hvor mye jeg kan spise, uten å forårsake at magesmertene blir verre. 

Konsekvenser av “spiseforstyrrelsen” kan påvirke intimitet og sexlyst


Det som påvirker sexlysten og intimitetsbehovet, trenger altså ikke direkte å handle om “spiseforstyrrelsen”, men det kan være konsekvenser av den. Og hvis det er det, så kan det også bli bedre, dersom spisingen din blir bedre (altså, dersom du spiser nok og regelmessig). 

Igjen vil jeg påpeke at dette er eksempler fra mitt liv, og at din situasjon kan være annerledes enn min. Men uansett om du kjenner deg igjen, eller ikke kjenner deg igjen i det jeg beskriver, så vil jeg oppfordre deg til å reflektere over hva det er som påvirker sexlysten og intimitetsbehovet ditt negativt, og så finne ut om det kan være noe å gjøre med det (snakk med fastlegen din om dette, i så fall). 

Her er noen punkter å tenke over: 

  • Har du simpelthen ikke lyst? Aldri? Det kan tyde på at spiseproblemene dine har påvirket kjønnshormonene dine. Dette gjelder særlig dersom du er alvorlig undervektig, men det kan gjelde uansett vekt. Mat påvirker hormoner. Og hormoner i ubalanse, påvirker sexlysten og kan også påvirke behovet for intimitet og nærhet. 
  • Føler du deg “feit” og er redd, fordi du har spist? I så fall kan det hjelpe at du forteller kjæresten din om det. Snakk heller med ham/henne om hvordan du føler deg, enn bare å blankt avvise sex eller intimitet. Kommunikasjon er nøkkelen til et godt og tillitsfullt forhold. Dette gjelder forsåvidt alt. Snakk om ting! Ikke ti det ihjel. Det kommer det sjelden noe godt ut av, og som regel fører det bare til en kaldere relasjon, eller at man eksploderer til slutt. Bedre å snakke om ting mens man kan snakke rolig og lytte til hverandres synspunkter. 
  • Kjennes det som om noe ligger og trykker på lukkemuskelen din rett etter at du har spist, eller en stund etterpå? I så fall kan det være at lukkemuskelen ned til magesekken er irritert på grunn av oppkast. Da vil det kunne hjelpe å si i fra om at du trenger litt tid før du er klar for intimitet. Dette fordrer at kjæresten din er i stand til å ha en voksen samtale om hvordan “spiseforstyrrelsen” påvirker den somatiske helsa di, og derfor også sexlivet ditt. Men så klart: Den viktigste jobben gjør du selv, ved å lage en god kostplan og følge den, så du unngår underspising, overspising og oppkast. 
  • Er du plaget med sure oppstøt eller får vondt i brystet av å legge deg ned kort tid etter et måltid? Da kan det hjelpe å utsette sex til det har gått lenger tid. Personlig trenger jeg minst en time etter et måltid, før kroppen min er klar for noe. Jo lenger tid det har gått siden et måltid, jo bedre er det for meg, dette vet jeg. Finn ut hvordan det er for deg og snakk med kjæresten din om det. Det finnes flere måter å være intime eller nære hverandre på. Snakk om det, slik at dere begge kan føle dere akseptert og ivaretatt. 
  • Har du tørr skjede eller det gjør vondt å ha sex? Igjen, det kan ha noe med manglende østrogen å gjøre. Hvis du egentlig har lyst, men manglende fukt er hovedproblemet, så lar det seg i antakelig løse med et glidemiddel. Dette vet du sikkert fra før, men uansett 😉
  • Savner du at dere bare tar på hverandre og kysser, uten at det må bli til sex hver gang? Si i fra om det! Igjen, dette fordrer at kjæresten din er i stand til å ha samtale om hva dere begge liker og har behov for, for at dere skal føle dere elsket og støttet av hverandre.

Til sist: Husk at dere begge har behov, og at du har noe å gi, selv om du strever med ditt. Alle mennesker strever med noe;  ingen er perfekte – så ikke se ned på deg selv, bare fordi du har et problematisk forhold til mat (eller noe annet, for den saks skyld). Å klandre deg selv, fortelle deg selv at kjæresten din fortjener bedre enn deg, etc, fører ikke til noe godt. Jeg vet det er lett å si og vanskelig å gjøre, men jeg sier det nå allikevel. 

Kort oppsummert: Jeg hadde flere somatiske plager som følge av underspising, overspising og oppkast. Noe av det som hjalp meg i forholdet mitt, var når jeg klarte å være ærlig med kjæresten min, og si at jeg hadde vondt i magen og at jeg trengte at vi ventet før vi eventuelt forsøkte oss på noe intimt. 

Noe av det som har hjulpet meg


Er det en ting jeg vil være tydelig på, så er det dette: For å normalisere forholdet mitt til intimitet og seksualitet (altså, få tilbake sexlysten og klare å være intim med noen igjen) var jeg helt nødt til å normalisere vekten min. Så lenge jeg forble undervektig, var sexlysten min borte, eller i det minste veldig nedsatt, og jeg fungerte ikke emosjonelt sett heller. I tillegg til å gå opp i vekt, trengte jeg å spise nok mat og regelmessige måltider, fordelt utvoer dagen. 

Noe som har hjulpet meg med sistnevnte, er å lage all maten min om morgenen, og så bestemme meg for når jeg skal spise. For meg fungerer det å spise frokost mellom 07:00 og 08:00 lunj mellom 11:00 og 12:00 mellommåltid klokken 14:00, middag mellom klokken 16:00 og 17:00, og kveldsmat mellom klokken 19:00 og 20:00. Noen ganger, hvis jeg har spist frokost veldig tidlig (klokken 6 eller tidligere), spiser jeg et mellommåltid klokken 10:00 også. Dette er tider som fungerer for meg, men du må finne ut hva som fungerer for deg. Min erfaring er at det ikke bør gå mer enn fire timer mellom et måltid, og at det er bedre å spise små måltider enn store, fordi store måltider kan trigge følelsen av å ha overspist, og dermed føre til følelsen av at “jeg burde kaste opp”. 

I tillegg har jeg måttet jobbe veldig med å få på plass en god søvnrytme. Dersom jeg sover for lite, eller har en dårlig søvnrytme, fungerer jeg veldig dårlig, og det går ut over både humøret, libidoet og fokuset mitt. Kort sagt blir jeg nedstemt, ukonsentrert, redd, får luft i magen, bli forstoppet og blir veldig sulten hvis jeg ikke har god søvnhygiene. Det er som om sulthormonene mine går fullstendig bananas når jeg sover for lite. Kort sagt blir jeg både sulten og stressa av å sove for lite. 

For meg fungerer det å legge meg mellom 22 og 23 og å stå opp klokken 06:00. Det blir ofte til at jeg ligger og leser litt i senga først, så dette betyr at jeg som regel får ca 7 timers søvn; noen ganger bare seks timer,men noen ganger så mye som åtte timer. Og ja, jeg står opp tidlig i helga også. Hvis jeg ikke gjør det, påvirker det både søvnen og spisingen min resten av uken, og det er det ikke verdt.

Til deg som er nærstående til en som har en “spiseforstyrrelse”


Jeg vil du skal vite dette: Du kan ikke redde den du er sammen med. Ja, du kan støtte så godt du kan, men husk at du må leve livet ditt også. Ikke glem dine egne behov oppi alt sammen. Forsøk så godt du kan å snakke om problemer som kommer opp, i stedet for å tie dem i hjel, for hvis du holder alt inni deg, vil du ta skade av det. Enten vil du eksplodere en dag, eller så vil du implodere, og ingen av delene er bra, verken for din helse, eller for helsen til kjæresten din. Noen ting kan du snakke med kjæresten din om, andre ting kan du ta med noen utenfor, som du har tillit til. Det er ikke svakt å snakke om det som er vanskelig, – det er å ta ansvar for dine egne følelser og behov. 

Vit at det er mulig å overkomme det som kalles “spiseforstyrrelser”, men at dette er symptomer, og at det kan ligge ting under, som også trenger tid og tålmodighet for å bearbeides. Selv har jeg måttet lære å akseptere meg selv ikke bare som kropp, men som et helt menneske, med både styrke og sårbarhet, med både mot og frykt. Dette tar tid, for jeg må overkomme idéer jeg har med meg fra barndommen min, om hvem jeg er og hva det sier om meg. Kjerneverdien jeg hadde, om at jeg ikke kunne bli mislikt, kom tross alt fra et sted, og det stedet var ikke særlig sunt. 

Personlig trengte jeg flere runder med profesjonell hjelp for å omsider komme igang med vektnormalisering og måltidsnormalisering, men det er ikke til å komme fra at 99 prosent av innsatsen har kommet fra meg selv. Det er bare jeg som kan spise maten, dag etter dag. Det er bare jeg som kan velge å leve med meg selv. Dersom jeg ikke hadde bestemt meg for å komme meg ut av det helvetet jeg levde i, da jeg hadde alvorlig “anoreksi” og “bulimi”, så ville jeg enten ha levd i det helvetet ennå, eller jeg ville mest sannsynlig ha vært død. 

Noen ganger trengs det profesjonell hjelp, men alle er vi forskjellige, så det finnes ikke én behandlingsmetode som er riktig for alle, eller én terapeut som kan hjelpe alle. Noen ganger vil en behandlingsmetode fungere en periode i prosessen, mens andre ganger trenger man noe annet. Dette er “trial and error”, og når det gjelder den terapeutiske alliansen, er det ikke til å komme fra at personlighet (både til pasienten og til terapeuten) spiller en rolle. Relasjonen må imidlertid være basert på gjensidig tillit og respekt, hvis ikke vil resultater enten utebli, eller gå i backlash når man skrives ut fra behandling. Jeg har opplevd å gå i såkalt behandling og bare bli verre av det, fordi verken tillit eller respekt var til stede. Jeg har også opplevd å bli bedre av profesjonell hjelp jeg har fått. Så ikke gi opp. Hjelp finnes, men de viktigste faktorene er kjærlighet, tid og tålmodighet, og det kan vi alle gi hverandre. 

Men dette går begge veier. Ja, du kan gi. Men du trenger også å få. Det gjør du også, som nærstående. Så ikke glem deg, oppi alt sammen. Du er viktig. Husk det. 

Tusen takk for at du leste. 



Noen mulige hjelpemidler:

  • Så lenge Koronakrisen pågår, skal dette meditasjonsprogrammet være gratis. Det er utviklet for personer som overspiser (med eller uten oppkast/overtrening)
  • The Bulimia Help Method (bok, skrevet av de samme folka som har meditasjonsprogrammet over)
  • Coaching-program for henholdsvis anoreksi (særlig for personer som ikke kaster opp, men som overtrener) og bulimi (særlig for personer som underspiser, overspiser og renser seg på en eller annen måte)

Jeg har også blogget om en bok – “Brain over binge” – som skal ha hjulpet flere som overspiser og overtrener, men ikke kaster opp. Denne boka har jeg beskrevet og diskutert i disse to blogginnleggene:

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din - ACT, verdier, spiseforstyrrelser og psykisk helse

Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din

Visste du at det å være klar over hva verdiene dine er, og å leve i pakt med dem, er viktig for livskvaliteten din? Dersom du ikke gjorde det, er du i godt selskap. Verdier får merkelig nok svært lite oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, sammenliknet med mål og målsetninger.

LES MER »
Scroll to Top