Hjelp! Kjæresten min har en spiseforstyrrelse. Hva kan jeg gjøre?

Kjæresten min har en spiseforstyrrelse. Hva kan jeg gjøre
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Som jeg har kviet meg for å skrive dette blogginnlegget. Ikke fordi det ikke er viktig, men nettopp fordi det er så viktig, og samtidig lett å trå feil. Det er lett å trå feil fordi det ikke finnes noen fasit på spørsmålet som leseren bak dette blogginlegget stilte meg: Hvordan kan jeg være en god partner for kjæresten min, som har en spiseforstyrrelse? Vet du hva? Hvis jeg hadde hatt svaret på det – på hva som vil være “det riktige” å gjøre – da ville jeg vært rik. Jeg skal komme nærmere tilbake til dette under, men for nå, husk dette: Det finnes ingen fasit, men kjærlighet er aldri feil. Den andre grunnen til at det er lett å trå feil, er at jeg bare er én person – en skarve blogger, som riktignok har langvarig erfaring med dette som kalles spiseforstyrrelser, men som tross alt ikke kan snakke for alle. Jeg kan gi eksempler på hva som har vært til hjelp og hva som ikke har vært til hjelp for meg i mine relasjoner, men det hele koker uansett ned til min spesifikke situasjon og samspillet mellom meg og min daværende kjæreste.

Overordnet sett er det nok noen fellesnevnere og jeg skal gjøre mitt beste for å formidle dem. Men ikke sluk det jeg sier med hud og hår. Tenk over det. Grunn på det. Vurder om det jeg sier virker fornuftig for den situasjonen dere står i, som par. “Rådene” jeg gir i dette blogginnlegget vil ikke være like gode i alle situasjoner. Hva som utløste spiseproblemene, hvor lenge kjæresten din har hatt spiseforstyrrelsen, på hvilke måter hun eller han bruker mat (symptomer), andre vanskeliggjørende faktorer (eksempelvis andre helseproblemer), samt hvordan deres personligheter og kommunikasjon er, vil naturlig nok spille inn. Her er det vureringer som må tas, og det er hun – personen som “strever med spiseforstyrrelsen” (for å bruke en litt forslitt frase) – som må sitte i førersetet, dersom hun skal føle eierskap til prosessen. Du kan støtte henne i dette arbeidet, men du kan ikke fikse henne. Jeg er lei for det, men sånn er det. Av alle ting i verden du skulle ønske du kunne fikse – dette er ikke en slik ting. Jeg forstår at du elsker henne. Det er fint. Det vil komme godt med. Men du kan ikke fikse henne. Og hei: Det er egentlig bra. For hun er ikke ødelagt. Hun bare strever. Det er menneskelig. Husk det.

Notabene: Videre i dette blogginnlegget kommer jeg til å skrive “hun”, selv om også gutter og menn kan utvikle det som kalles spiseforstyrrelser. Når jeg kutter det ned til det ene pronomenet, og også skriver fra et heterofilt ståsted, handler det om at jeg som skriver dette er jente som har hatt kjærester av motsatt kjønn, så for meg er dette det mest oppriktige perspektivet å formidle fra. Men det jeg skriver her, handler om mennesker. Om du er mann eller kvinne eller ikke definerer deg som å ha noe kjønn, om du lever i et heterofilt eller homofilt forhold, så spiller det liten rolle tror jeg. Mennesker er mennesker uansett. Og når det kommer til å streve psykisk, er det grunnene for det som varierer, ikke følelsene. Alle har vi følelser, tross alt. Det er vi trenger, er å bli møtt, sett, rommet og elsket.

So let’s begin.

Intro og recap


Ettersom dette er et temmelig langt og ikke spesielt strukturert blogginnlegg, vil jeg begynne med å gjøre det litt mer oversiktelig, samt å gi deg en intro til hva som kommer i dette blogginnlegget, og hvorfor. Helt først skal jeg dog komme med noen overordnede “råd” med tanke på hva du kan gjøre for å være en så god som mulig kjæreste for hun du er så glad i, som strever med mat og følelser. Lista er ikke uttømmende (noen vil sikkert mene det er ting jeg burde tatt med, som jeg har glemt), men jeg tror dette er en grei nok start.

Tross alt: dette handler ikke om å være en perfekt partner for en person som strever med en spiseforstyrrelse. Det handler om å kommunisere godt og våge å tro at bedring er mulig, og det gjør du og din kjære best ved å snakke sammen, våge å være ærlige om både det dere elsker og det dere frykter ved hverandre. Kommunikasjon (og kjærlighet) er essensielt for at vi mennesker skal fungere godt sammen – dette vet du like godt som meg.

Denne lista er tuftet på noe av det jeg vet har hjulpet for meg og som jeg også har hørt har hjulpet for andre:

  1. Lytt uten å dømme. Altså, hvis hun begynner å dele med deg om følelsene sine og det hun gjør som handler om spiseforstyrrelsen, så lytt til det hun sier, ikke døm henne for det hun forteller at hun gjør eller føler eller tenker. Dømmer du henne for dette, er det den sikre veien til at hun ikke deler noe med deg igjen. Å føle seg dømt er vondt, det vet sikkert du også.
  2. Lytt uten å avbryte eller komme med løsninger. Dette handler også om tilfeller der hun våger å dele med deg om det som er vanskelig for henne. Hun ber deg ikke om å “fikse det”, selv om hun er aldri så fortvila. Det hun egentlig ber deg om – dersom hun elsker deg – er å tåle henne og elske henne og være der for henne, selv om hun godt vet at det er tøft til tider. (Merk: Dersom hun er alvorlig syk somatisk sett, kan det så klart være at du må “fikse noe” – altså få henne til sykehus eller liknende – slik alle mennesker med vett mellom øra ville grepet inn dersom de så noen dø foran øynene sine. Så bruk forstanden din.)
  3. Del om dine egne følelser, men snakk for deg selv. Med dette mener jeg: Jeg syntes alltid det var fantastisk når kjæresten min våget å åpne seg litt for meg om at han følte seg redd fordi han var så glad i meg, at han følte seg engstelig for å gjøre noe feil, og at han ønsket å hjelpe meg men ikke visste hva han skulle gjøre. For når troll kommer ut i dagen, så sprekker de. De få gangene han åpnet seg litt for meg, fikk det meg til å føle meg nærmere han. Det fikk meg til å føle at det ikke bare var jeg som var en åpen bok, men at han var åpen for meg også. Og det igjen fikk meg til å føle meg som noe annet enn “syk og svak”, for det var veldig ofte slik jeg følte meg i forholdet vårt. I stedet fikk jeg noe å kjempe for bedring for. Men det var viktig for meg at han ikke sa “Du får meg til å bli redd”, men snakket for seg selv. Altså, at han i stedet for å si “Du får meg til…” sa “Jeg kjenner/føler at….”. Dette (sistnenvte) er å snakke for seg selv. Det første er å legge skylda på den andre, for det man føler. Husk at andre ikke egentlig kan være skyld i at du føler eller gjør noe. Hvis det var slik, ville jo alle bestandig følt og tenkt nøyaktig det samme, dersom en person sa eller gjorde en spesifikk ting – altså at alle ville reagert likt. Men slik er det jo ikke. Min reaksjon på det du sier, handler ikke egentlig om deg, sant. Det handler om meg og mine reaksjonsmønstre. Håper du forstår hva jeg mener med dette, hvis ikke vil jeg anbefale deg å lese litt mer om det (du kan google “ta ansvar for egne følelser” for eksempel).
  4. Ikke tilrettelegg for at hun kan isolere seg. Jeg kommer nærmere inn på dette under, men kort sagt: å sitte alene hjemme med maten, er ikke en god ting. Det å være alene med noe man koser seg med – å male, lese, spille et instrument og denslags – er noe annet enn å være alene hjemme fordi man vil numme bort kjedsomhet og andre “utålelige” følelser med mat. Så ikke tilrettelegg for at hun kan gjøre det. Eksempelvis: Dersom hun ikke har lyst til å bli med på en bursdagsfeiring eller noe annet der det er mat, fordi hun føler seg feit, så forsøk allikevel å få henne med på noe av det. Så klart, ikke press masse, for det kommer det ikke noe godt ut av. Men ikke la henne slippe for lett unna. Hun trenger at du viser henne at du er stolt av å ha henne ved din side. Og det å oppleve at det faktisk ble bedre enn hun fryktet, kan jo også bidra til mestringsfølelse og tro på bedring.
  5. Ta vare på deg selv. Søk hjelp og støtte. Dette må ikke være gruppeterapi for andre i din situasjon, selv om det kan være en veldig fin kanal inn til å lære mer og få innspill til hvordan du kan håndtere ting. Det kan også bare handle om dra og trene, være sammen med kompiser innimellom, og ikke bare sitte hjemme og være engstelig og lure på hvordan det går med kjæresten din. Jeg kommer tilbake til dette under også, men i grove trekk handler det om at du har behov og følelser du også, og det kan ikke bare være sånn at du skal være god mot henne. Du trenger godhet og nærhet du også. (Og om det skulle gå så langt: På et eller annet tidspunkt må du finne ut av om du føler at du får nok av det du trenger, i det forholdet du er i.)
  6. Fortell henne om det gode du ser i henne. Her mener jeg ikke at du skal være en kaffekanne og konstant helle komplimenter over i koppen som er lekk. Det jeg mener er at dersom du oppriktig mener noe fint om henne – om hvordan hun er som menneske, og fine kvaliteter hun har, så fortell henne om det. Hun trenger å tro på det gode i seg selv, om hun skal føle at hun er verdt å kjempe for. “Spiseforstyrrelser” er som å ha en indre mobber, som konstant kommer med nedsettende kommentarer og forteller en at man ikke er god nok, fin nok, smart nok eller “_ nok” (fill in the blank). Så du kan være en motsats til den indre mobberen.
  7. Gå foran som et godt eksempel/vær en rollemodell. Enda bedre enn å “bare” gi henne komplimenter, er det om du viser henne at du snakker deg selv opp også, ikke bare henne. “Give a man a fish and feed a him for a day. Teach a man to fish and feed him for a lifetime” er en “saying” jeg mener har overføringsverdi her. Altså, ikke press på henne råd om hvordan hun skal “lære seg å fiske” (aka “snakke varmere om seg selv”/være sin egen venn). Men vis det gjennom handling, der du praktiserer det selv. Når hun ser og hører at du ikke snakker nedsettende om deg selv, men snarere forsøker å være din egen venn, kan det være hun lærer av det. Du kan gå foran som et godt eksempel.
  8. Ikke kom med kommentarer på vekt og form (eller mat). Dette bør være selvsagt, men kommentarer som “Skal du spise alt det der?!” og “Har du ikke spist nok nå?” og “Jeg synes du har gått opp i vekt, så utrolig bra!” (eller til og med “Nå har du blitt tynn, synes jeg!”), faller meget sjelden i god jord, og er et håndslag til “spiseforstyrrelsen”, som har innmari selektiv hørsel, og foretrekker å tolke det meste negativt. Selv ble jeg ekstremt trigga og usikker dersom noen sa denslags til meg. Jeg følte det også litt “God dag mann – Økseskaft!” om du skjønner hva jeg mener. For jada, det ser ut som om spiseforstyrrelser dreier seg om vekt, men de gjør ikke det, innerst inne. Det betyr at kommentarer som handler om vekt, egentlig skyter totalt forbi mål. Greit nok, hvis hun er alvorlig undervektig trenger hun å gå opp i vekt og i verste fall må hun innlegges på sykehus, men spør henne i så fall om hun ønsker at du skal heie henne frem når hun spiser og går opp i vekt, eller om hun vil at du skal forholde deg taus om vekta, men gi komplimenter og støtte på andre måter (for eksempel om ting hun gjør eller er, som ikke har noe med “spiseforstyrrelsen” å gjøre).
  9. Ikke tro at bare fordi hun har gått opp i vekt, så er alt bra. Igjen, dette kommer jeg mer innpå under, men kort sagt: Vekta er tildels et symptom. Når hun har gått opp i vekt kan ting ironisk nok være verre på visse områder, fordi følelsene kommer tilbake (følelser blir avflatet av undervekt, blant annet) og fordi hun nå må begynne å ta andre valg for seg selv. Det er uvant og skummelt, og slett ikke lett. Hvis alle oppfører seg som om alt er i orden bare fordi hun har gått opp i vekt, kan det øke risikoen for snubling og tilbakefall, simpelthen på grunn av ensomhet og følelse av ikke å bli forstått.
  10. Våg å være sårbar, du også. Du har lov til å vise henne følelsene dine. Ikke bare vær “barsk mann” som tror du må fikse alt og holde fortet. Gråt om du trenger det. Jada, det gjør nok vondt for henne å se at du har det vondt. Men kanskje er det det hun trenger, for å forstå at hun innerst inne trenger å endre seg. Du er jo redd for henne, så innimellom er det fint om hun kan være litt redd for deg også. I et forhold skal begge parter ha det bra. Kjenn etter om du har det bra, ikke bare “cater to her needs” hele tiden.
  11. Vit at det finnes hjelp, men at hjelp kan være så mangt. Det finnes ikke én rett behandlingsform for alle mennesker i alle faser av “spiseforstyrrelsen”. I en fase kan noe hjelpe, i en annen fase kan noe annet hjelpe. Dette gjelder også dialogen deres. Det å snakke er fint, men det kan være dere trenger å ha den samme samtalen flere ganger, fordi situasjonen endrer seg underveis. Dersom hun går til en psykolog eller en annen behandler og det ikke hjelper, betyr ikke det at ingen hjelper. Selv gikk jeg til en coach som hadde utdannelse innen mindfulness og gestaltterapi. Det hjalp for meg. Folk er forskjellige og responderer med utgangspunkt i både personlighet, historie og kontekst. Så ikke gi opp og tro at slaget er tapt, bare fordi én ting ikke later til å funke. Dessuten: Ethvert fremsteg er et fremsteg. Bedring kommer ikke i sjumilssteg, det kommer i rykk og napp.
  12. Ikke gi opp håpet. Hvis du elsker henne og vet at hun er dama du vil være med, så bær håpet for henne i de tidene det er vanskelig for henne å beholde håpet selv. Hun vil finne tilbake til håpet, om du holder det frem for henne og minner henne på ting hun får til nå, som hun ikke fikk til før, for eksempel. Kanskje kan det være verdt å skrive det ned i en dagbok eller noe, for å ha det dokumentert 🙂 Motivasjon svinger opp og ned, men som nevnt – all fremgang er fremgang. Rom ble ikke bygget på en dag, og det blir ikke bedringsprosessen heller. Det tar tid å reise seg igjen, børste av seg støvet og finne frem til en versjon av seg selv man kan akseptere og respektere. Men med kjærlighet, håp, evne til vise sårbarhet, ydmykhet og vilje til å endre dere og forstå hverandre, så kan fine og viktige ting skje. Det kan gjøre at dere vokser nærmere hverandre, i stedet for fra hverandre.

Jeg håper at for deg som ikke har tid eller ork til å lese hele dette blogginnlegget, så hjelper denne lista litt i alle fall. Jeg vil legge til at det å søke kunnskap som regel er en god ting. Det viser at du er interessert. Kunnskap kan hjelpe deg til å forstå, og å forstå tilrettelegger for empati og ydmykhet. Gud vet at det trengs når man bevitner noens bedringsprosess, for du aner ikke hvor ekstremt hardt det er, før du selv har stått i de skoa. Tro meg. Jeg sier ikke det som en frase. Jeg sier det fordi det er sant. Å komme så langt som jeg har gjort i bedringsprosessen min, er noe jeg er ekstremt takknemlig for. Men det har vært tøft. Mye, mye tøffere enn det var å ta en doktorgrad. Jeg tar heller ti doktorgrader til enn å måtte gå gjennom reernæring (eller “å forminske undervekten” som noen foretrekker å kalle det) og alt det som følger med.

For deg som vil vite mer om hva jeg selv har opplevd i parforhold, hva som har hjulpet og hva som ikke har vært særlig hjelpsomt for meg, så kommer det under her. Håper du finner noe som hjelper deg. Hvis ikke er det bare å sende meg en epost med ønsker til oppfølgende blogginnlegg. Det kan ta litt tid før jeg poster blogginnlegg, men vit at det er ikke fordi jeg ikke bryr meg. Jeg bare…ønsker å være grundig, så jeg skriver litt og litt og tenker så godt jeg kan gjennom det jeg formidler. Det siste jeg ønsker er å skrive noe som kan være til skade for noen.

.

.

Hvorfor fortalte hun deg det ikke [før nå]?


Dersom du nettopp har fått vite at kjæresten din har det som kalles en spiseforstyrrelse – men også dersom du har levd med situasjonen en god stund – så føler du deg antakelig vekselvis frustrert, forvirret, fortvilet og sint. Kanskje føler du deg ført bak lyset. Hvorfor foralte hun deg det ikke før? Hvorfor fortalte hun deg ikke hvor ille hun har det? Hun burde jo advart deg tidligere, burde hun ikke? På den måten kunne du visst hva du gikk inn i; forberedt deg, eller kanskje ikke gått inn i det i det hele tatt?

Dette er rimelige spørsmål og jeg forstår frustrasjonen.

Allikevel: Vit at dersom hun har holdt det skjult for deg frem til nå, så er det ikke av vond vilje. Antakelig har hun enten ikke sett det som et stort nok problem, eller hun har vært redd for konsekvensene av å fortelle det til deg. Og det sier egentlig alt om hvor redd hun er for å miste deg.

Hvorfor jeg bare sa delvis ifra [om at jeg hadde en spiseforstyrrelse]


For min egen del kan jeg si at jeg allerede tidlig i datingen til min daværende kjæreste (han jeg var sammen med da jeg utviklet anoreksi i 2013), fortalte ham at jeg hadde hatt anoreksi, og jeg sa at jeg gikk til psykolog. Det jeg imidlertid ikke foralte ham, var at jeg fremdeles kastet opp innimellom. Det skjedde jo så sjelden følte jeg – “bare et par ganger i måneden” – og jeg håpet så inderlig at jeg kunne få det under kontroll.

At jeg ikke fortalte ham det, handlet om flere ting.

For det første var jeg skamfull og redd for at han kom til å se på meg som “psykisk syk”, svak og en klamp om foten, og så gå fra meg. Selv hadde han ingen personlig erfaring med det som kalles “psykiske lidelser”. Han hadde hatt en god oppvekst, stødige, godt voksne foreldre som begge hadde jobbet og deltatt likt i omsorgen for barna. De hadde latt ham få dyrke interessene sine, hadde blitt med ham på det han var interessert i, og hadde støttet ham i valgene hans. Blant annet som følge av dette, hadde han aldri stiftet bekjentskap med det å forsøke å numme bort følelsene sine. Han hadde aldri trengt det. Dette gjorde det vanskelig for meg å snakke med ham om det jeg selv sto i og hadde opplevd.

Jeg var så redd for å bli stemplet og sett ned på. For jeg var jo ikke bare svak, selv om jeg følte meg sånn innimellom også. Jeg var også sterkt. Og det var det jeg ville han skulle se meg som.


For det andre var jeg redd for at hvis jeg fortalte ham det – altså, at jeg i blant kastet opp – så ville han alltid lure på hva jeg gjorde når jeg var på do etter et måltid. Jeg ville ikke utsette ham for den tvilen, eller gi ham en følelse av ansvar for å skulle stoppe meg. Vanligvis kastet jeg jo ikke opp, og jeg orket ikke den mistenkeliggjøringen eller nedverdigelsen det ville være, dersom kjæresten min konstant skulle spørre meg om jeg hadde kastet opp. Noe så utrolig flaut og fullstendig turn-off, liksom. Jeg hadde i alle fall ikke hatt lyst på noe nærhet med ham, dersom han spurte meg om det hver eneste dag.

Dette var sånn jeg tenkte, følte og rettferdiggjorde at jeg ikke fortalte ham om det. Jeg ville ikke være en klamp om foten, jeg ville ikke bli sett som svak, jeg ville ikke gi ham følelsen av å ha ansvar for meg, og jeg ville ikke bli mistenkeliggjort. Jeg ville klare meg selv. Fikse meg selv!

Et forsøk på å forklare, sånn at du kan forstå: Hva er “spiseforstyrrelser”?


For å forstå hva du kan gjøre og hva du helst ikke bør gjøre dersom kjæresten din har en såkalt spiseforstyrrelse, er det nødvendig å først å forstå noe omkring “logikken” i spiseforstyrrelser. De aller fleste aner tross alt lite eller ingenting om kompleksiteten i dette universet, og det gjør at det er lett å “plumpe uti”, si ting som ikke hjelper, eller gjøre ting som legger bør til byrden. Dersom du selv har opplevd dette – altså å si eller gjøre noe som tilsynelatende har forverret situasjonen – så gi deg selv litt slækk. Husk at du kan ikke gjøre mer enn ditt beste, og så lenge du forsøker å lære og forstå, så gjør du mer enn de fleste gjør.

Men altså: Et spørsmål mange roter seg borti, er “hva er spiseforstyrrelser”? Igjen, dersom jeg hadde hatt svaret på dette, ville jeg vært rik, for “spiseforstyrrelser” er ikke en ting eller en universell størrelse, derfor finnes det heller ikke én kur (mat er vesentlig og må stå sentralt, men det holder ikke alene).


Dersom jeg skal summere det ned til et minste felles multiplum, vil jeg si at det handler om en kombinasjon av å bruke mat eller sult for å numme bort vonde følelser/følelser man ellers ikke vet hvordan man skal regulere, og så fører dette med seg en haug av andre problemer, slik som underernæring, feilernæring, vitamin- og mineralmangel (alt dette er potensielt dødelig) sosial isolasjon, ensomhet, skam, følelse av annerledeshet og stigma som igjen fører til videre tilbaketrekning. Til sammen bidrar disse ringvirkningene til å forverre situasjonen og også opprettholde den syklusen som spiseforstyrrelser er prega av: sulting, overspising, kompenserende handlinger.

Hvordan man bruker mat/sult for å numme bort følelser, vil kunne variere med tid og sted, og ofte kan det være snakk om et forløp som starter med vektnedgang, går over til overspising og ender med en syklus av underspising, overspising og en eller annen form for “renselse” (altså en kompenserende handling, for å bli kvitt kalorier – sånn som oppkast eller overtrening).

Men så blir jo spørsmålet da – hva var det som gjorde at hun hadde et behov for å gå ned i vekt i utgangspunktet? Og her kan det ligge mang en hund begravet. Jeg mener ikke å si at det alltid må være “store ting” slik som omsorgssvikt, overgrep eller traumer som ligger bak, men så lenge du ikke vet hva som utløste det at hun utviklet en spiseforstyrrelse, så bør du trå meget varsomt med enkle kommentarer og løsninger av typen “Kan du ikke bare spise en hamburger, da?” Eller “Kan du ikke bare stoppe å spise når du er mett?” Eller “Kan du ikke bare slutte å kaste opp?” Eller “Kan du ikke bare slutte å overtrene, slutte å misbruke avføringsmidler” og så videre.

Beklageligvis er det ikke så enkelt. Hadde det vært “bare” å gjøre dette, så hadde vi ikke vært så mange som blir sittende fast, år etter år i denne revesaksa som “spiseforstyrrelser” er. Selv om det i begynnelsen kan fremstå som en villet handling (der personen selv ikke føler at hun har noe problem), så tar det som regel ikke mange årene med stadig mer alvorlig tap av kontroll, før man begynner å føle seg fanget og ensom, selv når man er blant andre.

Avhengig av hvordan man er som person, kan det ta tid fra man begynner å utvikle problemer med mat til mat selv føler at det har blitt et stort nok problem til at man fortjener hjelp. Ofte, dersom man ikke er alvorlig undervektig (for da blir det jo mer synlig for andre), kan det gå mange, mange år. Og når det har gått mange, mange år, er det blitt til en ganske fastspikra vane i hjernen. Det gjør at det blir vanskeligere å komme seg ut av, desto lengre tid man har brukt symptomene (altså sultet seg, overspist og/eller kastet opp) for å numme følelsene sine.

“Høytpresterende” er en fasade det er “lett” å gjemme seg bak


Dette var tilfellet for meg. Jeg utviklet anoreksi da jeg var 15 og første gang jeg kom i terapi var da jeg var 28 år. I løpet av de 13 årene, fortalte jeg ikke til en sjel at jeg “hadde en spiseforstyrrelse”, eller at jeg strevde på noe som helst vis.

Jeg vet at mange kan synes dette virker helt ubegripelig, men jeg var i stand til å fullføre en mastergrad med toppkarakterer og begynne på en doktorgrad, før jeg til slutt brøyt sammen. Og ironisk nok var det et samlivsbrudd som gjorde at jeg endte opp hos psykolog, ikke spiseforstyrrelsen som sådan. Det som skjedde, var at spiseproblemene mine ble forverret av samlivsbruddet og stresset over doktorgraden (stress kan ha den effekten, dessverre), og dermed gikk jeg i bakken og ble sykemeldt et halvt år.

Hva man [faktisk] må jobbe med, for å få det bedre


Jeg tror at mange andre som har strevd lenge med dette som kalles “spiseforstyrrelser” kan ha en liknende historie som meg. Man lider i det stille, tror at man vil kunne “fikse seg selv”, at man bare må “ta seg sammen” og “prøve hardere”. Og så er det faktisk det stikk motsatte som må til.

Slippe kontrollen, og føle følelsene sine (selv om de svinger veldig i begynnelsen)


For å få det bedre må man gi opp forsøket på å kontrollere maten og kroppen. Det man må jobbe med er hvordan man forholder seg til seg selv, det man har opplevd og det man står i. Selv trengte jeg å bli noe i retning av min egen venn; å kunne behandle meg selv med omlag samme raushet og tilgivenhet som jeg viser andre mennesker jeg er glad i.

Man trenger ikke elske kroppen sin, men å kunne respektere den, vite at kroppen har behov for mat, hvile, søvn og omsorg, det er et viktig steg. Men alt dette – denne jobben som handler om “komme seg ut av symptomene” og lære seg å tåle følelsene sine – det er selvsagt vanvittig skremmende. For da må man jo ta en “long, hard look at oneself” som det heter på godt norsk.

Utfordringen er, som jeg allerede har vært inne på, at når det har gått mange år, er “spiseforstyrrelsen” blitt til en nærmest automatisert vane, og det er veldig krevende å avlære den. Legg til frykt som en ekstra dimensjon – altså frykt for å gå opp i vekt og frykt for å miste kontrollen over matinntak og følelser – så kan du tenke deg selv hvor sterk man må være for å komme seg ut av det.

Og greia er at har du kommet deg ut av det, så er du ikke nødvendigvis “helt frisk”. Man har jo fremdeles med seg livserfaringene sine, og livet fortsetter å skje. Jeg har selv opplevd en rekke ganger å være så bra at jeg har tenkt “Nå føler jeg meg helt ferdig med spiseforstyrrelsen”, men så kommer det en tøff periode, jeg skader meg eller noe skjer som stresser meg veldig, og så snubler jeg og begynner å trille langsomt tilbake til gamle vaner. Med andre ord: Å holde seg rimelig “frisk” (i betydningen symptomfri) vil kunne måtte bli et pågående arbeid dersom man har vært “syk” i mange, mange år, slik jeg har vært.

For å lære seg å leve med egne følelser, trengs det tid og tålmodighet


Sånn jeg ser det, er det mulig å bli såkalt “helt frisk” fra selve matmisbruket (les: sulting, overspising, oppkast etc), dersom man får god hjelp tidlig, men dersom man har strevd veldig lenge, er det et mye tyngre arbeid.

Jeg sier ikke at det er umulig å komme seg ut av tilstanden dersom man har strevd veldig lenge. Jeg sier bare at det er veldig krevende og at tid, tålmodighet, omsorg og støtte er veldig viktige faktorer for å kunne lykkes med det arbeidet, ikke bare på kort sikt, men på lang sikt. Og dersom det ligger vonde opplevelser “bak” spiseforstyrrelsen, så må det også bearbeides og rommes. Å bli “symptomfri” fra spiseforstyrrelsen er dermed ikke det samme som at livet er fantastisk og at man føler seg “helt frisk”. Faktisk kan man føle seg verre på en del måter (i alle fall i begynnelsen av bedringsprosessen), fordi alle følelsene og kanskje også vonde minner kommer til overflaten, og nå må man plutelig håndtere dette på andre måter enn gjennom mat, sult og renselse.

Livet trenger påfyll for å fylle hullet etter “spiseforstyrrelsen”


Kanskje sier du nå at “Ja, men det er jo det alle andre gjør – vi føler følelsene våre”, så hvorfor kan hun ikke bare deale med følelsene gjennom andre virkemidler enn mat, da? Vanlig følelsesregulering, liksom.

Til det vil jeg si at: Joda, det kan man lære seg, men dette er også et stort arbeid, som tar tid. Tross alt kan det være hun har vokst opp med foreldre som ikke har lært henne god følelsesregulering, fordi de selv har undetrykket eller nummet bort følelsene sine med jobbing, mat, alkohol, rus eller whatnot.

Husk at ikke bare må kjæresten din avlære seg å håndtere følelser med mat — hun må også lære seg nye måter å håndtere følelser på. Mer konkret: Ikke bare må hun lære seg å ikke overspise, kaste opp eller overtrene dersom hun er stressa, lei seg, sint eller kjeder seg — hun må også lære å finne noe annet å gjøre i stedet. Tenk på det store hullet som blir igjen i livet, dersom “spiseforstyrrelsen” har tatt veldig stor plass – dette hullet må jo fylles med noe! Andre handlinger, interesser og kanskje også nye sosiale relasjoner. Dette – disse nye vanenene – er noe som må gjøres over tid, repeteres og repeteres, for at hjernen skal endre seg (ref: nevroplastisitet ;-).


For mange er det å finne “dette” nye og meningsfulle, et nesten like stort arbeid som å holde seg unna “spiseforstyrrelsen”. Dersom livet kjennes meningsløst, kan det tross alt være veldig vanskelig å føle initiativ til noe som helst, og sånn kan det hende man føler seg en god stund etter at man har kommet seg ut av spiseforstyrrelsen. Har man brukt mat (eller noe annet) for å numme bort følelser i mange, mange år, er vanskelig å håndtere følelser på en god måte, når man slutter å bruke spiseforstyrrelsessymptomene.

Det betyr ikke at det ikke går an, for det gjør det. Hjernen er plastisk – den kan endre seg, selv om vi blir voksne. Men fordi man ikke har særlig trening i det å regulere følelser uten mat, vil det ta tid, og man vil kunne oppleve at pendelen svinger fra sinne til frustrasjon til sorg til glede til kjærlighet til takknemlighet og tilbake igjen.

Snakk om hva du, som kjæresten hennes, føler.


Dette som jeg skriver over, er det viktig at du vet, du som er kjæresten hennes. For det at partneren din strever slik hun gjør, kan gå ut over deg også, siden du er glad i henne. Jeg sier ikke at du skal tåle hva som helst, for det skal du ikke. Det er ikke greit å være kjip bare fordi man har det vondt når man prøver å “komme seg ut av spiseforstyrrelsen”.

Men det kan rett og slett være at man blir litt følelsesforvirret i en periode, når man slutter å “bruke symptomene” (altså, slutter å kaste opp, eksempelvis) og i stedet forsøker å gjøre andre ting. Kanskje skjønner man ikke hva man føler, og man vet heller ikke hvordan man skal håndtere det.


Dersom du opplever at dette skjer, så forsøk å ikke ta det personlig. Det er en fase, og det er bedre å møte det med ro og åpenhet, enn å bli sint og skyve det unna. Forsøk å snakke om det, når situasjonen har roet seg. Og si det fra din side, altså snakk for deg selv.

Det er mye bedre å si: “Jeg blir usikker når jeg føler at du er sint på meg for noe, og så vet jeg ikke hva det er.” Eller “Jeg blir bekymra for deg når jeg opplever at du ikke har det bra. Jeg vet ikke om det stemmer, men kan vi snakke om det, for jeg er glad i deg og vil bare forstå hva som skjer nå.” (Altså, begynn setningene med “Jeg føler…” etc, i stedet for “Du gjør at….”

Og vit også at det kan være gode grunner til at hun føler det hun gjør. For det er mange følelser i livet, og man kan ikke numme bort følelser selektivt. Nummer man bort det vonde, så nummer man bort det gode, og når man slutter å numme bort, må man forholde seg til alt. Også det å bli elsket, eller vist omsorg. Det kan faktisk være vanskelig, det. Å vise seg sårbar. Å tro at man er verdt å elske. Å ta i mot en klem fra kjæresten sin. Å våge å være såkalt “svak”. Selv har jeg hatt – og har nok fremdeles – problemer med det. Like store problemer som jeg har hatt med det å kunne vise sinne (det har vært en forbudt følelse for meg, og det er nok det for mange jenter, dessverre).

Kunnskap og empati – for det kjæresten din står i


Jeg vet ikke om dette ble så veldig mye klarere, men jeg håper jeg har lykkes i å vise noe av kompleksiteten i dette som kalles spiseforstyrrelser, og viktigheten av å forsøke å forstå dette, som partner. Skal du være til hjelp og støtte trenger du kunnskap om- og empati for det kjæresten din står i.

Som sagt: Hadde det vært lett å komme seg ut av, hadde hun vært ute av det for lenge siden. For min egen del kan jeg si at det å gå opp over 20 kilo, slutte å overtrene og også slutte med å kaste opp, er det tyngste arbeidet jeg noengang har gjort.

Å ta en doktorgrad var en lek i forhold til det å “bli frisk”, og som nevnt ville jeg heller tatt ti doktorgrader til, enn å enda en gang måtte gå gjennom det helvetet som bedringsprosessen er. Og min bedringsprosess er et pågående arbeid. Ja, jeg har kommet langt, men jeg er ikke “ferdig”. Å lære seg å leve med seg selv, kunne akseptere og respektere seg selv, kunne elske og bli elsket, det er arbeid det også.

“Kan du ikke bare…” er ikke hjelpsomt


Jeg håper at i det jeg har skrevet over, så har jeg klart å få frem noe om hva som sjelden er hjelpsomt å si.

Altså: Som regel gjør det bare ting verre dersom du sier: “Kan du ikke bare…” eller “Er det ikke bare…” eller på andre måter bruker ordet “bare”.

Det er ikke “bare-bare”. Beklageligvis for alle parter, er det ikke “bare”. Det trivialiserer og forenkler noe som føles veldig stort og krevende for den som strever, og det føles lett som en umyndiggjøring dersom en man er veldig glad i, insinuerer at det “bare” er å ta seg sammen.


Hvis du sier dette til henne – du, som antakelig er den personen hun har mest behov for at skal forsøke å forstå henne – så kan du komme i skade for å lukke døra for åpenhet.

Jeg vet i alle fall med meg selv at personer som mente jeg “bare” kunne slutte, var personer jeg valgte å ikke fortelle noe til, når jeg opplevde at det gikk dårligere med meg. Det var rett og slett for utrygt.

Finn en samtalegruppe og/eller gå på kurs for nærstående


Jeg håper også at jeg har fått frem viktigheten av at du som kjæreste til hun som strever, forsøker å skaffe deg kunnskap og forståelse for hva “spiseforstyrrelser” dreier seg om og hvor krevende det kan være å komme seg ut av tilstanden. Det er vanskelig å ha empati med en du ikke forstår, tross alt.

Egentlig vil jeg si at dette er så viktig at det burde fantes langt flere kurs og samtalegrupper for foreldre, søsken, kjærester og venner av personer som strever med det som kalles spiseforstyrrelser. Det finnes noen, for eksempel på Villa Sult og Spisfo, og muligens også på ROS (Rådgivning om Spiseforstyrrelser), men det er dessverre alt for få – særlig for kjærester, ektefeller og partnere.

Personlig skulle jeg ønske at min familie hadde gått i slike grupper, eller i alle fall oppsøkt folk som kunne hjelpe dem med å forstå situasjonen bedre. På den måten hadde de sluppet å føle seg så ensomme og redde, og vi kunne alle sluppet at de forsøkte å bruke meg som terapeut for deres egen frykt. (Snakk om at den blinde skal lede den døve, lol).

Ikke tilrettelegg for at hun kan være alene med maten. Gjør noe sammen.


Angående han som var kjæresten min på denne tiden, så vil jeg si at vår kommunikasjon ble dårligere blant annet som følge av at han ikke tok ansvar for sine egne følelser. Hans måte å håndtere situasjonen på, ble å holde seg unna og gå i “shut down” – hvilket er forståelig, men ikke særlig hjelpsomt.

I stedet for å forsøke å tilegne seg kunnskap, som kunne gjort ham mer motstandsdyktig og åpen for samtale, lot han endringsarbeidet være kun opp til meg. Det var jo “min sykdom”, så da var det “jeg som måtte bli frisk” – selv hadde han ingen problemer.


Merk: Dette var slik jeg følte det i kommunikasjonen vår – men spør du ham, vil du nok få en annen historie. Jeg har ikke monopol på sannheten, jeg forteller det bare slik jeg opplevde det.

Anyways – personlig tror jeg ikke det – altså, å psykeliggjøre dama di – er en konstruktiv måte å se situasjonen på. Når noe rammer en man er glad i, går det jo ut over en selv også. På en måte blir det litt ditt problem også, og dermed litt ditt ansvar. For noe skjer også i kommunikasjonen mellom dere. Dersom dere ikke kommuniserer, kan det bidra til å opprettholde eller forverre spiseproblematikken. Jeg mener IKKE at du har ansvar for henne, men du har ansvar for DEG selv og hvordan du håndterer situasjonen.

Ja, det er hun som “har en spiseforstyrrelse”, men dialog og samspill skjer mellom to parter, og det er vanskelig å ha dialog uten kunnskap og et reelt ønske om å forstå. Det er også vanskelig å ha god dialog dersom hun føler seg som “den svake og ødelagte” i forholdet. Da er man jo også den eneste som må arbeide for å endre seg, men kanskje vil begge ha godt av å endre seg litt? Alle har vi jo våre mer eller mindre hensiktsmessige reaksjonsformer når vanskelige ting skjer i livene våre, og det å ta en grundig kikk på dine egne reaksjonsmåter, vil ikke bare være til hjelp og vekst for deg – du vil også kunne hjelpe henne ved å gå foran som et godt eksempel.


Kanskje har hun aldri lært å ta ansvar for følelsene sine, eller respektere sine egne følelser. Da trenger hun noen å lære det av. Det betyr at hvis du neglisjerer dine egne behov og på ulike vis flykter unna dine egne følelser, så er dere to som gjør det samme og hun har ingen å lære av.

Så det jeg sier er: Dra og tren når du trenger det. Møt venner og vær sosial, selv om ikke hun er det. Le (ikke av henne, altså) hvis du føler for set, selv om ikke hun gjør det. Lag god mat og spis maten med glede, hvis du føler for det. Vis at du lever livet ditt og at livet har flere dimensjoner enn bare mat og kropp og vekt. På den måten vil hun kunne se at uavhengig av hvilken kropp man har, kan man ha et godt liv.

Og så er det jo som sagt ikke sånn at “spiseforstyrrelser” dreier seg bare om kropp, selv om det kan se slik ut fra utsiden. Kroppen er bare lerretet. Det hun egentlig higer etter, er – om hun er som meg – en følelse av ro i seg selv, å kunne spise uten å frike ut, en følelse av å høre til, og av å være elsket, både med sine gode sider og sine mindre gode sider.


Min kjæreste sine reaksjoner på mine symptomer, bidro nok i noen grad til å forverre situasjonen. I stedet for å planlegge slik at jeg kunne bli med på arrangementer der det var mat – noe jeg var veldig redd for – spurte han meg om jeg helst ville at han dro alene. Og så klart – jeg tolket det dithen at han egentlig helst ville dra alene, så da ble jeg heller hjemme, for jeg ville ikke være en klamp om foten. I stedet for å komme hjem etter jobb, jobba han dessuten mer overtid og reiste mer. Kort og godt holdt han seg mer og mer unna. Jeg tror ikke engang det var bevisst fra hans side at han gjorde mer av disse tingene etter at jeg ble dårlig, enn han gjorde før, og det var i alle fall ikke gjort for å være kjip mot meg, det vet jeg. Han var en bra fyr og han gjorde så godt han kunne, gitt sin begrensede kunnskap og innsikt i hva jeg egentlig strevde med.

Problemet er at når man strever med mat – akkurat som når man strever med rus – så forsterkes problemet av isolasjon og ensomhet. Ved å flykte fra det vonde han følte når han var hjemme, bidro han til å opprettholde situasjonen.


Det er dette (blant annet) som er så utrolig frustrerende med “spiseforstyrrelser”. Altså: vi kan snakke om hva som setter i gang en spiseforstyrrelse, men en annen sak er hva som opprettholder den, eller forverrer den (eller forbedrer den). En såkalt “spiseforstyrrelse” er i metamorfose stort sett hele tiden. Kan man ikke kaste opp, forsøker man å finne en annen måte å kvitte seg med kalorier på (trening, for eksempel, eller rett og slett å spise mindre), for det handler jo ikke om “spiseforstyrrelsen”, det handler om å numme bort følelser.

Og har man vært dårlig lenge nok, så er det etter hvert veldig mye skam og vonde følelser som skal nummes bort. For ikke å si skammen over å være en dårlig kjæreste. For tro meg, det følte jeg. Jeg følte meg som verdens verste kjæreste.

“Verdens verste kjæreste” og “parterapi”


At vi sjelden kunne snakke om det – at jeg følte meg som verdens verste kjæreste – bidro antakelig til å gjøre det slutt mellom oss. Kjæresten min sa at han ikke ville snakke om det. Når jeg sa at jeg var redd han ville gå fra meg fordi jeg var en så dårlig kjæreste, så kunne det bli en selvoppfyllende profeti, mente han.

Ærlig talt vet jeg ikke om jeg tror noe særlig på akkurat det. Jada, jeg forstår konseptet å jinxe noe, og det er ikke vits i å snakke stygt om seg selv bare for å snakke stygt om seg selv. Men vi hadde trengt å snakke om hva jeg kunne gjøre, for å føle meg som en bedre kjæreste for ham også. Ikke bare hva han kunne gjøre for meg, men også hva jeg kunne gjøre for ham.


I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det var det jeg forsøkte på, da jeg dro han med meg i parterapi. Jeg ønsket at han skulle snakke om følelsene sine, sånn at ikke alt bare handlet om meg. Men det fungerte ikke så bra, dessverre.

Det som skjedde var at parterapeuten fortalte kjæresten min hva han antakelig følte, og han sa “Ja, kanskje det”. Faktisk lo vi litt av det sammen, etter parterapien. Til og med kjæresten min syntes at parterapeuten vår forskjellsbehandla oss.


Jeg var “den svake, syke, som måtte ta meg sammen”. Han var “mann som ikke klarte å sette ord på følelsene sine”, og som hun – parterapeuten – måtte gi ordene til.

Kan hende var vi uheldige med hvem vi ble henvist til, eller kanskje ville det ikke kommet noe særlig ut av det uansett hvem vi hadde gått til. Jeg var ikke “in my right mind” tross alt, og kjæresten min hadde jo egentlig ikke lyst til å gå dit i det hele tatt. Gitt hvor dårlig jeg faktisk var, så forstår jeg ham. Å dele om følelsene sine med en alvorlig undervektig kjæreste som lever på sammenbruddets rand, føles neppe noe særlig godt.

Det er forskjell på alenetid og tid alene med spiseforstyrrelsen


Poenget mitt er egentlig bare dette:

Det er ironisk, men selv om man vet det ikke hjelper på lang sikt, så tyr man til den kortsiktige løsningen og isolerer seg med vilje for å kunne bruke maten, rusen eller hva det nå er man bruker for å flykte unna sorg, skam, frykt, sinne og kjedsomhet. Det siste man trenger da, er at noen tilrettelegger for at man kan isolere seg mer.

Så klart: Alle trenger alenetid, men det er forskjell på å være alene fordi man har lyst til å drikke en god kopp te og ta frem maleskrinet, og det å ville være alene fordi man føler et intenst behov for å spise opp all restematen og kjekspakka og kjøpe boller og smågodt, og så kaste opp alt igjen.


Førstnevnte er oppbyggende, for det er hvile i det å male og være kreativ (så lenge man ikke gjør det for å skulle være så himla “flink”), mens det sistnevnte er nedbrytende og fører bare til at man føler seg mer ensom og skamfull over tid.

Så kort sagt: dersom du har muligheten til å gå på en fagdag eller delta i en samtalegruppe med andre partnere som befinner seg i samme situasjon som deg — eller dersom du og kjæresten din begge er innstilt på å gå til en (ekte) parterapeut og snakke om felles utfordringer (ikke bare spiseforstyrrelsen hennes) — så vil jeg anbefale deg/dere å gjøre det.

På den måten kan du både få støtte selv (for tro meg, det trenger du) og du vil kunne lære av andre. Noen ganger kan det å høre hvordan andre, som er i en liknende situasjon som deg, gjør ting og sier ting, hjelpe veldig. Og så føler du deg antakelig mindre alene.

Digresjon: Noen burde jo egentlig opprette en mannsgruppe for menn som har kjærester som strever med mat og følelser, men altså….jeg tror ikke en slik gruppe finnes, for menn har det dessverre med å ikke ville snakke åpent om følelsene sine. De få forsøkene som er blitt gjort på å opprette slike grupper, har det med å falle sammen, fordi menn ikke melder seg på. Kanskje kan det ha noe å gjøre med hvem som arrangerer gruppa, og hvem som leder den. Antakelig burde det være en mann som selv har følt det på kroppen, og hvor paret sammen har fått det bedre. Og jeg tror ikke nødvendigvis at slike grupper bør ligge på sentre for spiseforstyrrelser. Men nå er jeg inne på et helt annet spor, så jeg skal stoppe før jeg maler meg inn i et hjørne.

Du kan ikke “fikse henne”. Men noe kan du gjøre.


En annen sak som jeg har vært inne på i tidligere blogginnlegg, er dette med å skille mellom støtte, eventuelt hjelp, og det å tro at man kan “fikse” noe for den som strever. Jada, du kan fikse døra inn til soverommet om den knirker, og det kan hjelpe det, men det er hennes arbeid å finne motivasjon og forsøke så godt hun kan å opprettholde motivasjonen for å finne nye måter å leve med følelsene sine på. Det er hennes jobb å spise, å beholde maten og ikke løpe den bort. Med andre ord kan du ikke fikse henne. Egentlig er det bra, for hun er jo ikke ødelagt. Hun bare har det vondt. Men med god hjelp og støtte — og eget indre driv (!) — kan hun få det bedre.

Men selv om det er hennes ansvar å sørge for å spise nok og regelmessig, kan du som kjæreste være til god hjelp, dersom hun lar deg.


For eksempel kan det å bli enige om en fast middagstid og hva man skal ha til middag hver dag gjennom uka, være til hjelp. Forutsigbarhet spiller en stor rolle. For meg var det fryktelig skummelt å bli sulten, for jeg var så redd for å komme ut av kontroll og overspise. På samme måte var det fryktelig skummelt å bli for mett, for jeg var så redd for å føle at jeg “måtte” kaste opp. Dersom man har måltider til faste tider, er det mye lettere å unngå overspising og oppkast, det er min erfaring. Husk at å underspise er det som ofte fører til overspising, og det at man føler man har spist for mye, er det som ofte fører til kompenserende handlinger, slik som oppkast og overtrening.

Våge å føle følelsene sine


Hvis kjæresten din er åpen for å snakke om det, kan dere snakke om når det er best for henne å spise (altså, hvor ofte og hvor store måltider) og eventuelt også hva hun eller dere kan gjøre etter å ha spist, dersom behovet for å overspise eller kaste opp melder seg.

Selv trengte jeg “strategier” i begynnelsen, for å ta bort fokuset fra oppkast-trangen. Jeg brukte å lage kort (scrappe-kort, altså scrapbooking), smykker, samt tegne og skrive etter å ha spist. På jobb kunne jeg jobbe etter å ha spist, så det var en avledning i seg selv. Og etter middag kan det være fint å gå en liten tur. Ikke for å forbrenne kalorier, men for å holde hverandre i hånda, være nær hverandre og snakke om fine ting (ikke mat eller spiseforstyrrelse).


Notabene: Etter hvert handler det så klart om å IKKE avlede seg selv, men om å faktisk våge å føle følelsene sine. Å kunne sitte med følelsen av å i blant spise seg litt for mett, eller kjede seg litt, eller føle seg frustrert over et eller annet, er jo det som fører til robust bedring i det lange løp. Man kan ikke bare “white knuckle it”, som det heter i visse recoverykretser. Man må gjøre det indre arbeidet, dersom det ligger noe bak.

Og by the way: Ligger det ikke noe alvorlig bak, så betyr det ikke at det ikke ligger noe bak. Det kan ha vært en liten ting som startet det, men det å ha en alvorlig spiseforstyrrelse over lang tid, kan på visse måter bli traumatisk i seg selv. Det har jeg selv erfart, med utenforskap, fattigdom og statusfall. Tro meg, det også kan skape en sorg man skal bearbeide. Alt dette, fra det som skjedde før spiseforstyrrelsen, til konsekvensene av å ha hatt en spiseforstyrrelse i så mange år, kan føre til følelser av å ha gått glipp av ting i livet, eller ikke egentlig å ha levd livet sitt slik man skulle ønske. Det er mye sorg i dette. Det kan også måtte bearbeides. Jeg sier ikke at man trenger terapi for det, men man må i alle fall anerkjenne det for seg selv.

For min egen del hjelper det å skrive dagbok. Jeg skriver hver morgen etter frokost, og noen ganger også om kvelden før jeg legger meg. Noen ganger skriver jeg gjennom dagen også, dersom jeg står i veldig mange følelser (sånn det jo er i visse perioder av livet, med jobbstress og sosiale relasjoner).


Personlig finner jeg at det å skrive, er like bra som å gå til psykolog. Jeg blir klar over mine egne følelser. Det er som om jeg får en slags radiokanal inn til det som skjer inni meg, og det hjelper meg til å skjønne hva jeg føler. For jeg er nok litt “følelses-analfabet”. Stort sett i livet mitt har ting gått “fint” eller “bra”, og jeg har ikke engang visst hva “sint” er for noe, eller hvordan det føles. Sistnevnte vet jeg ikke fremdeles, dessverre. Som sagt: Dette er et arbeid som tar tid. Men himmel, det er så meningsfullt når jeg opplever at det hjelper.

Husk å ta vare på deg selv også, oppi alt sammen


Nå som jeg har gått gjennom alt dette, regner jeg med at du føler deg litt forvirret og kanskje sliten av alt snakket om “hva du kan gjøre” og “hva du ikke bør gjøre” etc. Til det vil jeg si: Det skjønner jeg godt! Å stå nær en person som har alvorlige problemer med mat og følelser, er forvirrende, slitsomt og frustrerende, og oftest vet man rett og slett ikke hva man skal si eller gjøre.

Og du? Det er faktisk helt greit. Det er ingen som forventer at du skal være Gud. Du er et menneske med behov, og det er derfor jeg flere ganger har kommet inn på dette med at du også trenger å kjenne etter hva du trenger å gjøre og være for å stå i det du står i. Det kommer til å være gode dager og det kommer til å være vonde og vanskelige dager, men en ting er sikkert: Bedringsprosessen er verdt det, selv om den er smertefull.


I alle fall er det slik jeg ser det og føler det, etter å ha gjennomgått et salig helvete de siste årene. Jeg vil si at det tok meg omlag halvannet år etter vektnormalisering før jeg følte at jeg kunne utstå å være i min egen kropp. Det første halvannet året følte jeg det som om jeg hadde på meg en “fat suit”, og jeg følte meg fremmed i meg selv. Men nå – to og et halvt år etter at jeg sist gang ble skrevet ut fra sykehus, kan jeg si at jeg har det mye bedre med meg selv i kroppen min.

Jeg elsker ikke kroppen min, det gjør jeg ikke. Men jeg kan respektere den for det den har vært gjennom, og for at den ikke valgte å gi opp. Jeg vet godt at jeg kunne ha dødd og jeg er utrolig takknemlig for å være i live. Ikke minst er jeg veldig takknemlig for å være mer i kontakt med følelsene mine nå enn før. Tidligere var alt bare nummenhet eller kaos. Nå er det….hva skal jeg kalle det….Det er mer flyt. Og det er fint.

Og hei: Husk at jeg har “hatt en spiseforstyrrelse” fra jeg var 15 år gammel, og nå er jeg 41 år. Så om ikke jeg er eksempel på at man kan få det vesentlig bedre selv om man har vært veldig dårlig i mange år, så vet ikke jeg.

Poenget mitt er bare: Ikke gi opp håpet! Og for all del: ikke frahold kjæresten din kjærlighet eller omsorg fordi hun “snubler” i bedringsprosessen. Er det et tidspunkt hun trenger støtten din og din kjærlighet, så er det i denne prosessen. Som sagt er det det verste jeg noen gang har vært med på, og jeg måtte gå gjennom hele helvetet alene (jeg hadde ingen kjæreste, hvilket kanskje var like greit, gitt hvor dårlig jeg var).


Sist men ikke minst – og som jeg har sagt til det kjedsommelige i dette blogginnlegget: Vern om deg selv og finn måter å ivareta dine egne behov på også. Husk at kjæresten din – hun som strever med sitt – veldig gjerne vil være der for deg også. Hun er ikke syk og svak og ødelagt. Hun er en fighter. Hadde hun ikke vært det, hadde hun aldri overlevd det hun strever med, så lenge som hun har gjort det. Så kjemp for henne, ved å støtte henne og vise henne at du tar vare på deg selv også.

Forsøk å gjøre fine ting sammen, som ikke involverer at dere snakker om “spiseforstyrrelsen”. Det er jo ikke den som skal være fokuset i livet deres. Det er ikke den som definerer henne, heller. Hun er seg, og du er deg, og dere er et par. Så snakk sammen. Om drømmer og gleder og sorger og frykter. Om alt dere ønsker å være sammen og gjøre sammen.


Og du? På et tidspunkt kan det være du må ta det vanskelige valget og gå. Det er utrolig kjipt å skrive det, men det er et faktum. Dersom du blir syk selv av å være i forholdet, kan du ikke være der. Du er ikke en reddende engel. Og til syvende og sist, selv om vi alle står sterkere sammen om vi møter hverandre med kjærlighet og omsorg, så er vi pukka nødt til å ta ansvar for oss selv også. I det ansvaret ligger det også å i blant måtte ta vanskelige valg.

Jeg ønsker deg og kjæresten din alt godt og krysser fingerene for at veien dere går sammen, vil bringe dere nærmere hverandre, ikke fjernere fra hverandre. Vit at det er mulig. Tross alt: Størst av alt er kjærligheten. <3

.

Hvis du likte dette blogginnlegget, vil du kanskje også like dette: Intimitet og seksualitet når man strever med mat, kropp og følelser

Her er for øvrig også et engelskspråklig innlegg der en parterapeut forteller om sitt arbeid med par der den ene personen har en spiseforstyrrelse: 4 Things You Should Never Do When Your Partner Has An Eating Disorder.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din - ACT, verdier, spiseforstyrrelser og psykisk helse

Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din

Visste du at det å være klar over hva verdiene dine er, og å leve i pakt med dem, er viktig for livskvaliteten din? Dersom du ikke gjorde det, er du i godt selskap. Verdier får merkelig nok svært lite oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, sammenliknet med mål og målsetninger.

LES MER »
Scroll to Top