Hva som skjedde da jeg kutta ut “tomgodset” (Aka: Gjør du bedringen din verre enn den trenger være?)

Jeg har så innmari dårlig fordøyelse. Jeg har vondt i magen hver eneste dag. Det er vel bare noe jeg må holde ut. Kanskje jeg bare må finne meg i at recovery er smertefullt. Det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Jeg må bare tåle at det å bli bedre er skikkelig vanskelig for akkurat meg“.

Sånne ting fortalt jeg meg selv, lenge. Jeg fortalt meg selv det, trass i at jeg innerst inne visste at å tygge tyggegummi, spise pastiller og drikke sukkerfri brus ga meg magesmerter.

Eller – i blant ga det meg magesmerter, fortalte jeg meg selv. For det var jo ikke hver gang at jeg fikk det? Og burde det ikke være en menneskerett å få tygge tyggegummi og drikke brus, hva? Bør det ikke? Alle gjør det jo! Hvorfor kan ikke jeg også få gjør det? Hvorfor skal jeg måtte være så himla perfekt i spisinga mi, for at fordøyelsen min skal virke? Forbanna kjipe kropp som ikke takler det.

Hva om det var lett?


Etter en time med coachen min for noen uker siden, tok jeg meg i å ha sagt dette. At jeg må vel bare finne meg i at recovery er smertefullt og vanskelig. At jeg må bare finne en måte å leve med det på.

Men etter coachingen tok jeg meg som sagt i det. For var nå det så sikkert? Måtte det virkelig være så vanskelig?

Hva om det var lett? Hvordan ville det sett ut da?

I stedet for å synes synd på meg selv, slik jeg bevisst eller ubevisst har gjort de siste årene, fant jeg frem dagboka mi og skrev:

Hvis det var lett ville jeg kutta ut sukkerfri brus, pastiller og tyggegummi. Jeg vet jo at det ofte gir meg luftsmerter og dermed legger bør til byrden for både fordøyelsen min og spisingen min.

Tyggingens funksjon – å stagge “skumle” følelser


Jeg tygde litt på det. Det var jo sant, jeg hadde bare ikke villet innrømme det for meg selv, for måten jeg brukte disse “råvarene” på, hadde jo en funksjon. All tyggingen holdt sultfølelse litt på avstand, for jeg var redd for å føle meg sulten. Hvis jeg ble sulten kunne jeg jo komme til å overspise. Sult var skummelt!

I tillegg brukte jeg det som en måte å stagge uro. Å vente er noe jeg virkelig ikke er god til. Så innomellom gjøremål, eller på reise fra et sted til et annet, puttet jeg gjerne i meg en tyggegummi. I være urolig, kjede meg eller være rastløs var jo også skummelt. Jeg kunne komme til å spise noe, fordi jeg ikke hadde noe å ta meg til!

Når jeg tenkte over det, brukte jeg disse sukkerfrie varene som en buffer mot følelser jeg ikke hadde lyst til å kjenne på: rastløshet, uro, kjedsomhet, sult eller metthet. Disse følelsene ble “skumle” for meg, fordi de fikk meg til å tenke at det var noe galt i å føle uro – at det kom til å trigge meg til å spise og at det dermed hadde makt til å få meg ut av kontroll.

Tanker og følelser har ikke makta over meg: Jeg har makta!


Men sannheten er at en følelse tross alt bare er en følelse, og en tanke bare er en tanke. Jada, jeg var redd for begge deler, men til syvende og sist er det jo jeg som velger hva jeg vil gjøre, det er ingen som stapper mat inn i munnen min når jeg er urolig eller som tvinger meg til å tro at det er feil å kjenne sult. Det er bare jeg som gjør- eller forteller meg selv disse tingene.

Dessuten: Jeg har sagt til meg selv at jeg ønsker å lære meg å kjenne alle følelsene mine. At jeg heller vil være rastløs enn å bufre med noe. At jeg vil lære meg å være til stede både med det som er vondt og det som er godt, fordi livet er 50-50.

Over natta bestemte jeg meg for at nå var det slutt. Jeg var nødt til å gi det et reelt forsøk. Tyggegummipakkene jeg hadde liggende i skuffen forble uåpnet. Jeg helte ut den siste skvetten med brus fra halvannenlitersflaska i kjøleskapet. Og så var jeg i gang.

Kunnskap er makt, men å kjenne deg selv er mektigere


En sak du kanskje allerede vet om meg, er at jeg er glad i å lære nye ting – jeg liker å vite hvorfor verden fungerer som den gjør, hvorfor menneskekroppen virker eller ikke virker.

Kanskje er det derfor det tok så lang tid for meg å velge bort disse sukkerfri varene. En del av meg ville jo at det skulle være annerledes.

Jeg ville så gjerne tåle å putte det i meg.

Så i stedet for å velge det bort, ble jeg gående og lure på hvorfor jeg noen ganger får luftsmerter av det, men ikke alltid. Hva kunne jeg gjøre for å få opprettholde drøvtyggingen min?

Men så er det dette, da: Hvis jeg får vondt i magen av det, spiller det da egentlig noen rolle hvorfor jeg får det?

Jeg mener, det er ikke livsviktige næringsmidler, akkurat.

Dersom det var snakk om noe jeg trengte og måtte spise for å overleve, ville det forholdt seg annerledes. Men behovet mitt for å vite og skjønne hva det som gjør at jeg får vondt i magen av disse “matvarene”, skygget for viljen min og ble dermed en unnskyldning for ikke å ta et valg.

Riktignok er kunnskap makt, men kunnskap om deg selv enda viktigere, vil jeg si.

Grunnen til at jeg mener dette, er følgende:

Det er ikke gitt at kunnskap om et bestemt fenomen gjør deg selv eller samfunnet vårt bedre. Det er intensjonen bak kunnskapen og hvordan du velger å bruke den, som virkelig teller. For eksempel leste jeg veldig mye om fordøyelse da jeg slanket meg, men den kunnskapen brukte jeg jo utelukkende til å “effektivisere” vektnedgangen min. Jeg brukte kunnskapen til mitt eget verste.

Så jeg vil si at kunnskap, dersom vi nå virkelig må ha den, kommer best til rett når vi bruker den til noe godt.


Jeg tviler dessuten på at det å ha tilegnet meg mer kunnskap om tyggegummi, pastiller og lettbrus ville ført til at jeg kutta ut å putte det i meg. Behovet mitt for å lære om det, handlet jo om at jeg ønsket å få fortsette med det.

Så i stedet for å bruke tid på å lete frem forskningsartikler og bøker om fordøyelse, sukkerfri produkter og magesmerter, bestemte jeg meg for å kutte ut all researchen og i stedet bare ta et valg.

Jeg bestemte meg for å gi kroppen min en sjanse. En sjanse til å vise meg at recovery kunne være lettere enn jeg var villig til å tro.

Det “magiske” firetallet


Som med det meste annet som ikke er bra for meg og som jeg derfor har kutta ut av livet mitt, tok det fire dager før det verste suget la seg. Det virker nesten magisk, jeg vet ikke hva det er med det. Men av en eller annen merkelig grunn går dette tallet – fire – igjen når det gjelder min egen vanedannelse.

Så klart: Jeg mener ikke at vanen er brutt etter fire dager.

Det jeg mener er simpelthen at når jeg er fire dager inn i en ny vane, enten det har vært å ikke kaste opp, ikke overspise på kvelden, slutte å ta Neurontin (en type legemiddel som jeg i flere år fikk for kroniske bekken- og ryggsmerter) eller slutte med å surfe etter “thinspiration” på Instagram, så er det som om tåka letner etter fire dager, og jeg kan puste friere igjen. Mestringsfølelsen overtar for uroen og det blir langt lettere å holde det gående.

Dette – at jeg vet at det blir bedre etter fire dager – har vært en viktig erkjennelse for meg de siste par årene, der jeg har pendlet inn og ut av gode og dårligere perioder.

Det har vært viktig fordi det gir meg troen på at bare jeg kan komme meg gjennom de fire dagene, så vil jeg føle meg bedre og kjenne på mestring. Og mestring trumfer smerte any day, det mener jeg virkelig. Dersom jeg opplever at jeg får til noe som jeg lenge ikke har fått til, klarer jeg fint å leve med at det gjør litt vondt.

Jeg har ikke villet si det, for du har ikke vært klar


Etter en uke uten drøvtygging mellom måltidene, hadde jeg coaching igjen, og jeg fortalte coachen min hva jeg hadde gjort siden forrige gang. Hun smilte et skikkelig ekte smil, noe helt annet enn de smilene jeg hadde sett henne prestere frem til dette.

Dette er noe jeg vanligvis ikke forteller klientene mine, men det er jo akkurat som du sier: Recovery kan faktisk være mye lettere enn vi tror! Men de færreste er klare for å høre det, for det kan gi en følelse av at man ikke gjør sitt beste, eller det kan virke som om man ikke tar folks smerte på alvor. Og jeg har ikke villet si det til deg, for du har ikke vært klar.

Mhm, nikket jeg. Jeg har jo vært der i mange år selv, at jeg har tenkt at recovery MÅ være kjempevanskelig, og særlig for meg som har holdt på med matmisbruket så lenge.

Men hva skjedde da du kutta det ut, da? spurte hun.

Nei….jeg fikk jo mye mindre vondt i magen, da, lo jeg. Og så har jeg funnet ut at magen min faktisk kan lage romlelyder når den er tom og jeg er sulten.

Som jeg hadde fortalt coachem min i forrige time, trodde jeg nemlig at magen min helt hadde gitt opp å romle. At den ikke lenger så noe poeng i å varsle meg med lyd om sultfølelse, fordi jeg har sulta den i så mange år.

Så feil kunne jeg altså ta. Jeg hadde bare ikke gitt magen min en reell sjanse til å bli tom, og jeg hadde ikke gitt meg selv muligheten til å lære meg å tåle sultfølelse uten å bli vettskremt for overspising.

Hm, sa coachen min. Det høres ut som om dette er noe som fungerer for deg, så kanskje du bør fortsette med det, eller?

Jeg nikka. Ikke pokker om jeg vil tilbake til alle luftsmertene igjen. Greit nok, jeg er ikke kvitt det helt, men jeg kan leve med 80 prosent bedring.

Gjør du bedringen din verre enn den trenger være?


Kanskje kjenner du deg igjen i historien min? Jeg vet at det å tygge “tomgods” og å drikke lettbrus er temmelig utbredt blant oss som har rota rundt med slanking og matmisbruk i mange år.

Da jeg var innlagt, var det ikke lov å ha verken tyggegummi, brus eller pastiller, og selv på perm ble vi sterkt frarådet å putte det i oss. Jeg visste jo også dengang at det var en grunn til det, jeg bare var ikke klar for å ta årsaken inn over meg og innse realiteten: Det skader spisingen min og det frarøver meg muligheten til å kjenne på sult, metthet og helt vanlige menneskefølelser.

Og er det ikke bedre å føle følelsene vi har, enn å sette på et plaster i form av en pastill eller tyggis?

For all del, dersom du tygger tyggegummi som “normale folk”, så fortsett for all del med det. Dette er ikke et blogginnlegg om at “alle må slutte å tygge tyggegummi og pastiller og gi opp lettbrus”. Men det er et blogginnlegg om å ta inn over deg realiteten i det du gjør, hvorfor du gjør det og hva det gjør med deg. Dersom du bruker “kalorifrie” matvarer til å bufre mot følelser du helst ikke vil kjenne på, kanskje du skal gi det et forsøk å ta en pause fra disse “matvarene”? Bare for en stund, liksom? Bare for å se hva som kan skje?

Kanskje din bedring også kan bli lettere enn du fryktet?

Epilog:


Forrige uke kjøpte jeg et trykk av Lisa Aisato til kjæresten min. Det er et bilde av et par som står under en paraply og gir hverandre en klem, mens regnet øser ned rundt dem. Jeg er så emosjonell nå for tida at jeg griner av alt mulig, så så klart grein jeg da jeg kjøpte bildet også. For det er til ham jeg elsker. Og jeg fikk råd til det fordi jeg kutta ut noe som bare er til skade for meg.

Så nå er det snudd. Nå er det som var smerte, blitt noe som er til glede.

Jeg håper han liker bildet. Det er verdt ganske mange tyggegummipakkker.

 

Hvis du vil endre livet ditt til det bedre, trenger du å få tak i hva som betyr noe for deg og hva du liker ved deg selv.

Jeg har laget en mini-bok om dette, som du kan laste ned gratis!

Dersom du gjør oppgavene og reflekterer over dem, kan det hjelpe deg med å gjøre bedre valg for deg selv!

PS: Det kan være boka havner i “Promotions”-mappa i innboksen din, så sjekk den og trekk eposten over til “Primary”, slik at alt går i orden! :-)

Siste innlegg

Scroll to Top