Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling
Foto: Carolyn Christine, Unsplash
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter
Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med "anoreksi", "bulimi", "angst" og "depresjon", før hun til slutt fikk diagnosen "PTSD". Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.


Flere av dere som leser bloggen min har spurt meg om jeg kan skrive om traumer og “spiseforstyrrelser”. Tidligere har jeg vært inne på dette, blant annet i et blogginnlegg der jeg reflekterer omkring “spiseforstyrrelser” i sammenheng med mobbing og erting, og en Spisforsk-post om forskning på mobbing, erting og “spiseforstyrrelser”. Men nå har jeg lyst til å gå enda dypere, og ta tak i det som kalles “the big T Traumas”, slik som seksuelt misbruk, fysisk og psykisk misbruk, og omsorgssvikt. Og ikke minst ønsker jeg å snakke om dette i sammenheng med den fremdeles begrensede tilgangen på traumebevisst omsorg psykiatrien.

  • For er det slik at overgrep kan være bakgrunnen for at noen utvikler det som kalles en “spiseforstyrrelse”?
  • Er det i så fall noen bestemte typer traumer eller “spiseforstyrrelser” som ser ut til å være mer relatert enn andre?
  • Og ikke minst: Er det behov for en traumesensitiv omsorg for mennesker som lider av “spiseforstyrrelser”?
    (Spoiler altert: Ja, det er det!).

.

.

Innledning: Traumebevisst omsorg


Så altså…spørsmålene jeg nevner over, er store, vonde og vanskelige, og det finnes utallige måter vi kunne nærmet oss en diskusjon om dette på.

Men….fordi jeg er opptatt av levd erfaring og fordi jeg mener det er viktig og relevant å koble levd erfaring sammen med god forskning (i alle fall så god som mulig forskning, – for ingen forskning er perfekt), så har jeg valgt å ta utgangspunkt i en forskningsartikkel der to personer som selv har opplevd seksuelle overgrep, forteller om hvordan deres psykiske helseplager utviklet seg og/eller forverret seg i kjølvannet av overgrep.

I tillegg kommer jeg til å trekke inn noen tall fra statistiske undersøkelser, som blant annet har sett på sammenhengen mellom ulike typer overgrep og ulike varianter av “spiseforstyrrelser”.

Traumer, posttraumatisk stress og traumebevisst omsorg: Tre deler


Denne og de to kommende Spisforsk-postene, bygger på historier fra forskningsartikkelen “Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences.” I forskningsartikkelen, som ble publisert i april i år (2019), skriver June Alexander (også kjent som “The diary healer”) og Jenny Schaefer (kjent for å ha skrevet boken “Life without Ed”) om sine erfaringer med å ha opplevd overgrep som henholdsvis barn og tenåring, og de forteller også om hvilke psykiske (og fysiske) helseplager de utviklet etter overgrepet, samt hvordan møtet med behandlere artet seg. Fikk de den hjelpen de trengte, og hvor lang tid tok det i tilfelle før de fikk traumebevisst hjelp? Sånne ting skal vi komme inn på.

I den tredje og siste artikkelen vil du kunne lese hva Dr. Brewerton, som er førsteforfatter av nevnte forskningsartikkel, har opplevd i sin legekarriere når det gjelder mangelfull kunnskap om- og behandling for traumer og traumatisk stress. Her vil jeg også gå nærmere inn på han og andre traumebevisste forskere og klinikere mener at det trengs mer av, for at helsevesenet skal kunne yte bedre omsorg for mennesker som har opplevd overgrep og omsorgssvikt.  

Jeg skal ikke holde deg på pinebenken, så det første vi gjør, er å dykke inn i historien til June Alexander 

Men først: Her er en tidslinje over June Alexanders liv og bedringsprosess, så har du litt mer oversikt fra starten av.

June’s perspektiv på traumer og “spiseforstyrrelser


June forteller om en rekke traumatiske opplevelser, som kan ha bidratt til at hun utviklet “Anorexia Nervosa” som 11-åring, og som hvert også medførte at hun ble diagnostisert med “PTSD” (Post traumatic stress disorder). 

Det mest tungtveiende eksempelet på overgrep og omsorgssvikt som June forteller om, er at hun ble seksuelt misbrukt av en fetter da hun var 5 år, men at dette på ulike måter ble tiet i hjel og devaluert av søsteren og foreldrene.

Etter et år med “anoreksi” som barn, gled spiseproblemene hennes over i det som kalles “bulimi”, nærmere bestemt overspising etterfulgt av tvangspreget trening og/eller oppkast. Hun gikk opp i vekt og fremsto derfor å ha kommet seg igjen. 

Men så enkelt var det dessverre ikke. June strevde minst like mye som før, selv om ingen kunne se det på kroppen hennes. 

Å se “frisk” ut, betyr ikke nødvendigvis at man har det bra


Til tross for at hun led alvorlig av overspising, oppkast og overtrening, ble June gift da hun bare var såvidt fylt 20. Kort tid etter havnet hun i en bilulykke, etter å – som hun selv beskriver det – ha overspist på 10 scones før hun skulle på jobb, fordi hun var så stresset. Nummen og ufokusert endte hun med å kollidere med en truck, og fikk en skade i ryggraden som etterlot henne med kroniske smerter. 

I løpet av en en seks års periode rett etter at hun ble gift, fikk June fire barn. Under hvert svangerskap spiste hun bedre og tok mer vare på seg selv, for å ta vare på barnet hun bar på.  Selv om hun, som hun selv sier det, følte at svangerskap hadde en beskyttende effekt (her sikter hun til at det å gå gravid dempet symptomene på “spiseforstyrrelsen) så ble hun etter hver fødsel stadig mer deprimert. 

Som 28-åring, to år etter den siste fødselen, oppsøkte hun lege fordi hun var blitt suicidal og ønsket hjelp for å kunne være mer tilstede mentalt for barna sine. Hun fortalte ikke om problemene hun hadde med mat, men snakket bare om selvmordstankene. Deretter fulgte det June beskriver som “fire år med feildiagnoser og gal behandling”. 

Overgrep og dissosiativt hukommelsestap


Symptomene forverret seg ytterligere da June var 30 år og søsteren fortalte at hun visste at hun selv og June var blitt voldtatt av fetteren deres da de var barn. 

June forteller at: 

Apart from two life-like dreams in adulthood, this period has remained blocked out of memory (dissociative amnesia).


Med andre ord, – June hadde ikke noe bevisst minne om at voldtekten hadde skjedd, men hun hadde hatt to veldig realistiske drømmer om det i voksen alder. 

Søsteren avslo imidlertid profesjonell hjelp, og insisterte på at de begge skulle holde overgrepet hemmelig for foreldrene og for myndighetene. June’s selvskading økte etter dette. 

Endelig “riktig diagnose”?


Kort tid senere begynte June imidlertid i terapi hos en psykiater som diagnostiserte henne med anoreksi og kronisk angst og depresjon. Han sa at sannsynligheten for tilfriskning var “fair”(altså, at det var en rimelig sjanse for det). I årene som fulgte utviklet June et tillitsbasert og godt forhold til psykiateren, og hun forteller at: 

I credit him with saving my life, partly by calming my brain with medication, allowing time to work through layers of issues, and to learn new thinking processes and coping skills. The process was slow and grueling, with the loss of my marriage and family of origin bcoming part of the price for gaining my life.


Å separere seg fra “spiseforstyrrelsen”, og å få hjelp med kroniske smerter


I en alder av 47 år fikk June også god hjelp av en ernæringsfysiolog som var utdannet innen mindfulness. Hun forklarte hvordan mindfulness fungerte, fortalte hvordan June kunne separere sine egne “friske tanker” fra “spiseforstyrrelsestankene”, og anbefalte henne å lese boka “Goodbye Ed, Hello Me”, som Jenni Schaefer hadde skrevet noen år tidligere. 

June beskriver at boka: 

(…) strongly connected with my experience and strengthened my desire for recovery. Slowly I overcame guilt and fear to eat three meals and snacks daily. After 30 years of struggle, this was remarkable. Sessions with the dietician (1998 – 2008) assisted in silencing the ED voice through gradual adaptation to regular nutrition and led to a marked decline in anxiety and mood swings.


Parallelt med at June gikk i behandling til psykiateren og ernæringsfysiologen sin, fikk hun endelig også hjelp med smertene sine. En nevrokirurg opererte inn en titaniumstav i ryggraden hennes, noe som bidro til en betydelig bedring i smertene som June hadde levd med i 27 år. June vektlegger imidlertid at selv om nevrokirurgen gjorde en fantastisk jobb med ryggen hennes, så var han også opptatt av sinnet hennes – altså hvordan hun hadde det psykisk: 

He liaised with my psychiatrist, insisted I repeat “I deserve to be treated with respect” as a mantra. He cared about my state of mind and safety, insisted I resume driving to bolster independence, and to “walk tall”, to deflect stigma in the workplace. With each obstacle overcome, self-belief strengthened. Instead of self-doubt and self-harm, my diary began to record acts of self-love, like going for a swim.


June forteller hvordan hun brukte dagboken sin til å skrive om alt hun gjennomgikk, og at dagbøkene ble til en krønike over bedre perioder og dårlige perioder, og ikke minst etter hvert – handlinger som viste en større grad av egenomsorg og vennlighet mot seg selv. 

Endelig åpenhet om overgrepet?


Først som 49-åring fikk June vite av foreldrene at de visste om at hun og søsteren var blitt seksuelt misbrukt av fetteren da de var barn. Imidlertid bidro ikke dette til større åpenhet på sikt. I stedet lukket foreldrene seg, og June beskriver at dersom hun ikke hadde hatt skrivingen sin og et godt team av behandlere som kunne støtte henne, ville hun kanskje ikke ha overlevd det sjokket det var å få vite at foreldrene hadde visst om det hele tiden, og at de ikke syntes det var noe å ta på vei for, fordi “det [voldtekt] skjer jo andre mennesker også”. 

På dette tidspunktet begynner June å forstå hvorfor hun har strevd som hun har gjort, helt siden hun var barn. Hun skriver: ‘

Family rejection and alienation had triggered deep unworthiness and led to entrenched ED symptoms over many years. I had binged and starved to avoid and suppress painful emotions. Now, however, the therapy helped me see I was not “the problem in the family”. I was not the bad person, after all.


I denne perioden bidro intensiv behandling til å forhindre regresjon og “tilbakefall”. Med barna og også barnas far som ga støtte og oppmuntring, samt dagboka som skriveterapi, utviklet June seg videre. Det hjalp også at behandlerne fant ut at hun led av Hashimoto’s sykdom, for behandlingen bidro til å bedre helsetilstanden hennes ytterligere. 

Barnebarn, skrivelyst og seponering av legemidler


Da hun ble bestemor opplevde June også økt aksept, tilknytning og uforbeholden kjærlighet både for seg selv og for andre. Nå følte hun seg også klar for å skrive et memoar om det hun hadde opplevd.

På dette tidspunktet trappet hun ned på medikamenter som hun tok for “angst” og “depresjon”, for – som June sier selv – hun ville være så mye “seg selv” som mulig når hun skrev. Heldigvis fikk hun god hjelp av psykiateren sin til nedtrappingen.

I skriveperioden utviklet også forholdet til psykiateren seg mer i retning av berikende diskusjoner, enn av terapi, noe June vokste på. Hun ble nå også frivillig innen spiseforstyrrelsesforeningen der hun bodde. 

Retraumatisering og psykosomatiske reaksjoner


I 2015 skjedde det imidlertid noe som vekket opp igjen gamle traumer. En nær venn falt ned trappen, og June fant henne, blødende fra hodet og alvorlig skadet. Vennen ble nødt til å gå med en nakkekrage, som minnet June om nakkekragen hun selv måtte gå med etter bilulykken.

June fikk flashbacks og klarte ikke sove. Hun utviklet nevropatisk smerte, slik at hun ikke lenger klarte å bruke høyre arm. Fire måneder på sykehus med medikamenter, ga ingen resultater. Junes tilstand forverret seg bare, og legene klarte ikke sette noen diagnose. Nevrokirurgen hennes var på det tidspunktet pensjonert, men June ringte ham for å få hjelp. Han fortalte henne at hun var overmedisinert og at tilstanden hennes ville fortsette å forverre seg, dersom hun ikke kom seg ut av sykesenga. Symptomene hennes var psykosomatiske, insisterte han, til tross for at andre leger påstod at det kunne ikke være tilfellet. 

June selv trodde imidlertid på ham. Hun hadde tillit til ham, og visste at han brydde seg, så hun gjorde som han sa.

June beskriver det slik:

When my original neurosurgeon said “June, you’re okay”, I began to think more positively. This was what my body and mind needed to hear. They synced and did a U-turn. Gradually I ceased all medication, and movement in my arm returned. The physical pain and incapacitation had been my body’s way of coping with shock and anxiety, similar to when AN developed.  

Psykiske vansker kan manifesteres som fysiske symptomer


Både June, familien hennes og behandlerne hennes, er nå av den oppfatning at Junes psykiske vansker i blant manifesterer seg som fysiske symptomer.

June mener også at hvis de posttraumatiske- og dissosiative symptomene hun led av, var blitt lagt merke til tidligere, så kunne hun fått bedre hjelp. Tidlig i behandlingen var det imidlertid ingen av behandlerne som spurte henne om hun var blitt seksuelt misbrukt som barn, eller om hun hadde opplevd andre traumer. Dette bidro til en forverring av symptomene hun allerede hadde. 

None of the specialists early on inquired about child sexual abuse (CSA) or other trauma.


At ingen av behandlerne hennes på noe tidspunkt spurte June om traumer eller overgrep, viser hvor lite traumebevisst den behandlingen hun fikk var. Kanskje kan det i noen grad forklares med at sammenhengen mellom sosialt miljø og psykisk helse ikke var like kjent før som det er nå, men man kan jo spørre seg om ikke det egentlig burde vært “common sense” å undersøke grunner til at et menneske strever, og ikke bare “kartlegge symptomene” som personen har.

Aldri for sent å utvikle seg


June gjør oss også oppmerksom på at hun, som følge av å ha blitt misbrukt og å ha utviklet psykiske problemer i så ung alder, glipp av utviklingen som de fleste normalt gjennomgår fra barndom via tenår til ung voksen. 

Hun måtte derfor tillate seg selv å erfare disse ulike stadiene av tanker, følelser og sosial utvikling – mange tiår etter at hun egentlig skulle ha fått gjøre det. Psykiateren hennes var til stor støtte i denne tiden; han forsikret June om at det var okay å gjøre feil, og at alt var en del av læringsprosessen. 

Å skrive var en redning – dagbok som egenterapi


Hele tiden var det å skrive dagbok et viktig redskap for June. Ved å skrive fikk hun prosessert følelser og tanker omkring de traumatiske opplevelsene; hun reflekterte over det vonde hun hadde vært gjennom og delte om det med behandlingsteamet sitt. 

Når det gjelder hvilken rolle dagbokskriving har hatt i bedringsprossen, sier June at: 

For me, writing a diary has helped to maximize the benefits of this trust. Writing about the traumas and discussing this with my treatment team allowed painful events and experiences to be revealed, processed and revised to promote self-growth.


I dag har June tatt en doktorgrad og har også en egen nettside – The diary healer –  der hun hjelper andre med å lære hvordan man kan skrive dagbok som et ledd sin bedringsprosess. 

.

.

Avslutning


Noe som slår meg når jeg leser June’s historie slik hun selv skriver om den, er hvor forskjellig den er fra historien som Carrie Arnold forteller om June, i boka “Decoding Anorexia”. Carrie Arnolds er en vitenskapsjournalist som selv har hatt “anoreksi” i mange år, og som har utviklet en sterk interesse for hvva denne tilstanden skyldes. Som følge av dette har hun lest forskning og snakket med andre som selv har hatt “anoreksi”, hvorav June Alexander altså er en av dem som Arnolds har intervjuet.

Imidlertid er det altså noe som ser ut som avvik mellom Junes historie slik hun selv forteller den, og historien som Carrie Arnolds forteller om June (s 9-11 i Decoding Anorexia).

Mer presist: Mens Arnold sier June fortalte henne (vi at telefonintervju) at “hennes anoreksi” ikke hadde noe å gjøre med verken sosiokulturelle tynnhetsidealer eller familiemiljøet hennes, men snarere kom brått og utforklaring ut av det blå, så sier altså June selv i 2019 at :

Family rejection and alienation had triggered deep unworthiness and led to entrenched ED symptoms over many years. I had binged and starved to avoid and suppress painful emotions. Now, however, the therapy helped me see I was not “the problem in the family”. I was not the bad person, after all.


June Alexander har også skrevet et memoar kalt “A girl called Tim“, om prosessen sin. På nettsiden sin beskriver June memoaret slik:

My memoir is written almost entirely from my diaries, which I began writing at the age of 12. The process of diary writing was important for, although not aware of this at the time, it helped me stay alive.

Many years on, when I summoned the courage to read my journals, I was rewarded with a heightened understanding of self, of the influences and environment that shaped my childhood. This was liberating in moving forward with my present.


Det er riktignok verdt å merke seg at det er seks år mellom Carrie Arnolds bok (2013) og publiseringen av forskningsartikkelen (2019) som jeg har tatt utgangspunkt i i denne Spisforsk-posten, og Arnold kan dessuten ha intervjuet June Alexander lenge før boka ble utgittt. Det å gjøre research til en så forskningsbasert bok som “Decoding Anorexia”, må jo nødvendigvis ha tatt tid, og i mellomtiden kan June Alexander ha utviklet en mer integrert forståelse av hvordan hun kom til å utvikle det som kalles en “spiseforstyrrelse”. 

Ulike perspektiver og erfaringshistorier: gener versus miljø?


Slik det fremstår i Carrie Arnolds gjenfortelling av Junes historie, får jeg inntrykk av at både June Alexander og Carrie Arnolds mener at “anoreksi” er en i hovedsak biologisk “psykisk sykdom”. Går man til stikkordsregisteret i “Decoding Anorexia” finnes ikke ordet “traumer”, og heller ikke “overgrep”, “vold” eller “seksuelle overgrep”.

Imidlertid finnes “PTSD”, men da bare som en skalt “komorbid lidelse”, relatert til anoreksi (i kapittelet “When Anorexia brings friends”). At “anoreksi” kan utvikles for å håndtere posttraumatisk stress etter en traumatisk hendelse, eraltså ikke noe Carrie Arnolds drøfter, så langt jeg kan se. Dette overrasker meg, for Arnolds påpeker at “anoreksi” er en “bio-psyko-sosial-lidelse”, og hun sier at selv gener er tungtveiende i “anoreksi”, så er ikke miljø uten betydning.

Imidlertid opplever jeg at den påstanden blir stående på et temmelig tynt grunnlag, ettersom Carrie Arnold ikke utforsker sosiale aspekter i samme grad som hun utforsker genetiske.

Her mener jeg at boka hennes kunne hatt nytte av å ta både gener og miljø på alvor, i stedet for å ofre miljøet på genetikkens alter. Ironisk nok bruker Arnolds Dr. Cynthia Bulik til å påpeke at folk har en tendens til å lete etter bekreftelser på det de allerede tror er sant. Imidlertid kan dette like gjerne snus tilbake til de som setter alle pengene sine på den biomedisinske modellen av “psykiske lidelser”. Ingen mennesker er fri for “bias” når det kommer til hvordan vi forstår verden, og hvilken forskning og hvilke påstander vi slutter oss til.

Jeg skal komme mer inn på denne tematikken i Del 2 og Del 3 av denne serien av Spisforsk-innlegg. For nå ønsket jeg bare å påpeke at det ser ut til å ha skjedd noe i Junes perspektiv på sin egen historie fra 2013 til 2019. En annen mulighet, er at hun ikke har endret perspektiv, men at hun bare løfter frem det som er aktuelt i hver av fortellingene (altså, henholdsvis den biologisk-baserte fortellingen som Arnolds formidler i “Decoding Anorexia”, og den traume-baserte fortellingen som forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences formidler).

For å avslutte litt mer konsist:


BÅDE gener og miljø er implisert i ALT vi mennesker foretar oss, – det er i alle fall slik jeg ser det. Vi er riktignok et produkt av genene våre, men vi er også et produkt av miljøet vårt. For å forstå det, er det bare å se på hvordan dyr som lever i kalde miljøer utvikler lang og varm pels. Det er åpenbart at det er miljøet som har forårsaket den varme pelsen, og ikke pelsen som har forårsaket det kalde miljøet. Epigenetikken har altså vist oss at hvordan gener kommer til uttrykk, har sterk sammenheng med miljøet vi lever i.

Genene kan riktignok lade pistolen, men det er miljøet som trykker på avløseren, sånn at pistolen går av. Da skjønner jeg rett og slett ikke hvorfor det skulle være så revolusjonerende at traumer kan forårsake posttraumatisk stress og andre mentale helseproblemer, som kan arte seg som symptomer på eksempelvis “spiseforstyrrelser”.

Faren med å legge for lite vekt på miljøet i forbindelse med psykiske helseproblemer, er ikke bare at mennesker som trenger traumebevisst omsorg ikke får hjelpen de trenger. Faren er også at menneskers levde erfaring, og ikke minst deres egen forståelse av sine psykiske helseplager – meningen til tillegger den – devalueres.

For at psykisk helsehjelp skal være til hjelp for den som strever, er det viktig å ta personen på alvor. Reduserer vi alt til et spørsmål om gener, eller legger vi hovedvekten på at “hjernen er syk”, risikerer vi å få en medikalisert psykiatri, som devaluerer erfaringsperspektivet. Personlig har jeg ikke tro på at det gir noe godt grunnlag for hjelp som faktisk fungerer.

Men mer om dette neste uke. Her og nå håper jeg du har fått litt å tygge på gjennom June Alexander’s tidslinje og fortelling.

PS: Jeg har tidligere skrevet en Spisforsk-post som problematiserer den biomedisinske modellen av “anoreksi” og som også reflekterer kritisk over konsekvensene av slik tenkning når det gjelder behandlingstilbud (les: biomedisinske forklaringsmodeller, har tradisjonelt hatt en tendens til å gå hånd i hånd med utvikling av legemidler for “hjernelidelser” (det er altså slik “psykiske sykdommer” da blir forstått, nemlig som en form for “tankefeil”, eller mangel på serotonin, eller for mye dopamin)

—-

Kilder


Brewerton, Alexander og Schaefer (2019) Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences, i Eating and Weight Disorders 24(2):329-338

Arnold (2013) Decoding Anorexia. How breakthrough in science offer hope for eating disorders. New York, Routledge



Tidligere artikler i Spisforsk

traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere

LES MER »
Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg

Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang

LES MER »
Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser

Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”. I denne bloggposten skal du få vite mer

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »
evidensbasert praksis for behandling av spiseforstyrrelser

Evidensbasert praksis for behandling av spiseforstyrrelser

I denne utgaven av Spisforsk finner du en oversettelse av forskningsartikkelen “The three-legged stool of evidence based practice in eating disorder treatment: Research, clinical and patient perspectives“. Artikkelen ble publisert i BMC Medicine i 2016 og er skrevet av Carol B. Peterson og kolleger. I korte trekk tar artikkelen for seg hvert av de “tre bena” som inngår i det som kalles Evidensbasert praksis. Dette innebærer Evidensbasert forskning, særlig randomiserte kontrollerte studier og metastudier; klinisk ekspertise, eller med andre ord klinisk kompentanse og skjønn; og til sist altså pasienters preferanser, verdier og egenskaper ved pasientene. Artikkelen diskuterer ikke om evidensbasert praksis er den eneste eller endog den beste modellen som kan tenkes for å yte helsehjelp som pasienter finner meningsfull og hjelpsom. Med andre ord: At evidensbasert praksis er den beste modellen for psykisk helsehjelp tas som gitt.

LES MER »
Scroll to Top