Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg
Foto: Sharon McCutcheon, Unsplash
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang har opplevd traumer, men også det vesentlige i å ta traumatiske opplevelser på alvor. Hvorvidt en person utvikler en posttraumatisk stressrespons på et traume, er tross alt ikke på forhånd gitt. Mennesker er forskjellige, og både tidligere vonde opplevelser og personlighet, vil kunne ha betydning for hvorvidt og hvordan hver og en av oss reagerer på ulike situasjoner. 

Innledning


Flere av dere som leser bloggen min har spurt meg om jeg kan skrive om traumer og “spiseforstyrrelser”. Tidligere har jeg vært inne på dette, blant annet i et blogginnlegg der jeg reflekterer omkring “spiseforstyrrelser” i sammenheng med mobbing og erting, og en Spisforsk-post om forskning på mobbing, erting og “spiseforstyrrelser”. Men i denne, den forrige og den neste Spisforsk-posten, vil jeg gå dypere og ta tak i det som kalles “the big T Traumas”, slik som seksuelt misbruk, fysisk og psykisk misbruk, og omsorgssvikt. Ikke minst ønsker jeg å snakke om dette i sammenheng med den fremdeles begrensede tilgangen på traumebevisst omsorg psykiatrien.

  • For er det slik at overgrep kan være bakgrunnen for at noen utvikler det som kalles en “spiseforstyrrelse”?
  • Er det i så fall noen bestemte typer traumer eller “spiseforstyrrelser” som ser ut til å være mer relatert enn andre?
  • Og ikke minst: Er det behov for en traumesensitiv omsorg for mennesker som lider av “spiseforstyrrelser”? 
    (Spoiler altert: Ja, det er det!).

Dette temaet kan du altså lese om i disse tre Spisforsk-artiklene (hvorav dette altså er Del 2). Dersom du ikke har lest Del 1 allerede, vil jeg anbefale deg å gjøre det. Du finner den her: Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Jenni om traumesensitiv omsorg og spiseforstyrrelser


Jenni Schaefer, kjent som forfatter av blant annet boka “Life without Ed”, forteller at hennes og June Alexander’s historier har fellestrekk, selv om de også (naturlig nok) er forskjellige.

Som Junes fødsel, var også Jennis’ fødsel traumatisk, og allerede tidlig i livet utviklet hun angst. I løpet av tenårene og tidlige tyveår utviklet hun så det som kalles “Anorexia Nervosa – Binge-purge type” (AN-bp) men spiseforstyrrelsen ble ikke anerkjent eller oppdaget før det var gått mange år. Enda lenger tid tok det før traumet hun opplevde i voksen alder, samt den posttraumatiske stress-reaksjonen som fulgte etter overgrepet, ble oppdaget og anerkjent av behandlere. 

Til forskjell fra June, som opplevde å bli voldtatt som barn, opplevde Jenni det som voksen. Hun hadde på det tidspunktet vært fem år i behandling for diagnosen AN-bp og det gikk periodevis bedre, så Jenni inngikk et forhold med en mann. Jenni forteller at som følge av et tilbakefall, befant hun seg i en veldig sårbar situasjon. Hun følte seg håpløs, elendig og nummen og befant seg i en dissosiativ tilstand, så da kjæresten forgrep seg på henne, fikk hun seg ikke til å si “Nei”. Denne hendelsen var Jennis første erfaring med seksuelt samkvem. 

Det tok Jenni 10 år før hun klarte å si at hun var blitt voldtatt. Å eie det ordet, og å klare å si det høyt, var et vesentlig steg på vei mot et bedre liv, forteller hun. 

Ikke et barndomstraume, – ikke så alvorlig?


Imidlertid skulle det gå lang tid før overgrepet ble tatt på alvor i behandlingen Jenni fikk. 

Jenni sier det selv slik: 

Like countless women, I denied the rape. This was easy to do when several therapists minimized it, one referring to it as “the incident”. Others said “It sounds to me like a guy who just wanted to have sex with his girlfriend”, and “You must have been abused as a child, which is why you put yourself in that situation.”


Med andre ord: Ettersom terapeuter på ulike vis underminerte betydningen av voldtekten, fornektet Jenni selv også det som hadde skjedd. Det var jo bare en kjæreste som hadde hatt lyst på sex med dama si, liksom. Det var ikke et barndomstraume, og dermed ble det heller ikke anerkjent som et traume. 

Jenni påpeker at: 

Not all individuals with EDs have been abused as children. This lack of trauma-informed care is dangerous to patients who already lack the capacity to come to terms with their own traumas. 


Ettersom Jenni fortrengte overgrepet og i stedet definerte det som okay, forble hun i det voldelige forholdet, noe som førte til at hun ble retraumatisert. Hjernen hennes begynte å oppfatte intime relasjoner som farlige. 

.

.

Prolonget exposure terapi (PE)


Det er takket være langvarig behandling for den posttraumatiske stressreaksjonen og traumet, gjennom PE-terapi (prolonged exposure therapy), at Jenni er i stand til å skrive og snakke om traumet, forteller hun. PE lærte henne at hun ikke trengte å være redd for minnet om voldtekten. 

Å gjennomgå PE-terapi var imidlertid ekstremt krevende. Langvarig eksponering der hun måtte dele om traumet og stå i de kroppslige reaksjonene, gjorde at hun fikk panikkangst og begynte å hyperventilere.

Imidlertid ble Jenni nysgjerrig på hvorfor kroppen reagerte på samme vis overfor dette minnet, som den hadde gjort før hun skulle hoppe fallskjerm. Hva var det som gjorde kroppen hennes så redd? 

Jenni forklarer at: 

PTSD can scientifically be looked at as a pathological fear reaction. For over 10 years, I had not processed the trauma, so my injured, hypervigilant brain had labeled benign objects, people, and places as dangerous. Anything that reminded me of the rape – in the slightest way – set off a fire alarm. 


En av hendelsene Jenni reagerte med frykt på – og som altså “set off the fire alarm” i hjernen hennes – var det å bli invitert i bryllup. Jenni hadde nemlig opprinnelig planlagt å gifte seg med kjæresten, men da han voldtok henne, gjorde det at bryllup og overgrep ble koplet i hjernen. Siden Jenni ikke fikk bearbeidet traumet, ble stressresponsen opprettholdt i hjernen. Dette gjorde at hver gang noe minnet Jenni om bryllup, resulterte det i en fryktrespons. 

Nummet bort overgrepet med “spiseforstyrrelses-symptomer”


Jenni beskriver også hvordan overgrepet gjorde at hun forsøkte å numme bort smerten med mat: 

After the rape, I used my ED behaviours to mitigate the painful emerging symptoms of PTSD. I binged more; i purged in more violent ways. 


Som følge av terapi, klarte Jenni imidlertid å komme seg ut av disse reaktive handlingene, slik at hun fikk det bedre. Retrospektivt ser Jenni at vesentlige deler av forklaringen på hvordan hun klarte å få det bedre, hadde å gjøre med at hun brøt med overgriperen, slik at hun ikke lenger retraumatiserte seg selv, samt at hun ga ut sin første bok – “Life without Ed” – noe som markerte et stort steg i Jennis følelse av ansvarlighet for egen bedring. I tillegg fikk hun EMDR (en form for somatisk behandling, som står for “eye movement desensitization and reprocessing”). Dette hjalp henne med å komme seg ut av den posttraumatiske stressreaksjonen hun hadde lidd av i mange år. 

Å få god, traumesensitiv hjelp, der hun opplevde at erfaringene hennes ble tatt på alvor, var altså vesentlig for at hun ble frisk fra diagnosen AN-bp. 

Jenni peker på at noe av årsaken til at hun utviklet det som kalles “PTSD” etter overgrepet, kan ha sammenheng med at fryktsenteret i hjernene til mennesker som lider av “spiseforstyrrelser” er overaktivert, og det å legge et traume på toppen av en allerede vettskremt hjerne, er å stable frykt på toppen av frykt. 

Jenni Schaefers tidslinje - traumebevisst behandling

Hvorfor anerkjente ikke terapeutene traumet?


Man kan undres over hvorfor Jennis behandlere ikke fikk med seg at hun hadde opplevd en traumatisk hendelse. Om dette sier Jenni selv at: 

Well -meaning doctors and therapists made mistakes, missing some symptoms and dismissing others.(…)  I had not walked into anyone’s office saying specifically that I had been raped. In denial, I needed someone to ask questions about the experience like “Was the sex consensual”. No one did. 


I stedet for å ta det Jenni fortalte om kjæresten på alvor, hang behandlerne seg opp i at Jenni hadde vokst opp i et bestemt trossamfunn. Imidlertid hadde ikke Jenni noen spesielt vonde opplevelser knyttet til dette. Terapeutene hennes hadde sine egne forestillinger og fantasier om hva som måtte være bakgrunnen for Jennis “spiseforstyrrelse”, og de lyttet ikke da Jenni gjentok at oppveksten i trossamfunnet ikke hadde vært et problem for henne. 

Jenni påpeker at: 

Now, I know that attention bias is common in mental healthcare and that widening our gaze, getting curious and seeing beyond our tunnel vision, is essential for solid treatment. 

Trengte at smerten ble anerkjent og ble gitt et språk


Ti år med terapi gikk før noen sa at Jenni var blitt voldtatt, og ti år gikk før Jenni forstod at hun hadde PTSD, sier Jenni. EMDR-teraputen hennes brukte ikke disse ordene, fordi hun “ønsket å bruke ordene som pasienten kom inn i behandlingen med.” Jenni bemerker at denne mangelen på å verbalisere problemene hennes, var til skade for henne. Det hun trengte, var jo nettopp at terapeuten anerkjente smerten hennes og ga den et språk: 

I did not have the words to use. I needed someone to give me a language, so I could start getting better. 


Det var aldri noen terapeut eller behandler som satte henne på sporet av at hun kunne ha “PTSD”, sier Jenni. Dette måtte hun finne ut av selv.

Posttraumatisk stressrespons? — Jeg?


Måten Jenni til slutt kom i behandling for “PTSD”, var gjennom “Doctor Google”. Ved å søke etter “exaggerated startle response” (kan oversettes til noe i retning av “overdrevent skvetten”) fant Jenni frem til en nettside som forklarte henne sammenhengen mellom opplevelsene og symptomene hennes. På den måten fant hun selv etter hvert frem til traumesensitiv terapi. 

I tillegg ble Jenni omsider også – på samme måte som June Alexander – diagnostisert med Hypotyreose. Da Hypotyreosen ble oppdaget og hun fikk hjelp for den, var det en medvirkende faktor til bedringen hennes. 

Jenni forklarer at hun som følge av selv å ha funnet god, evidensbasert behandling, i dag er sunnere, sterkere og gladere enn hun noen gang har vært, og at hun som følge av å ha til slutt ha fått traumesensitiv omsorg, har opplevd det som kalles “posttraumatisk vekst”. 

Allikevel,- hjelpen burde ha kommet før, sier Jenni, pg påpeker at:  

With a diagnosis, I knew how to seek evidence-based treatments. [But] [t]rauma -informed care might have provided me with this answer much earlier. 


Her vil jeg bare minne igjen om noe Jenni også vektlegger i denne sammenheng, nemlig at ikke alle som lider av “spiseforstyrrelser” har blitt misbrukt som barn:

Not all individuals with EDs have been abused as children. This lack of trauma-informed care is dangerous to patients who already lack the capacity to come to terms with their own traumas.

Avslutning


Slik jeg selv ser det, så setter Jenni Schaefer ord på noe vesentlig, nemlig at man opplagt kan ha opplevd svært smertefulle og traumatiserende hendelser i voksen alder. Men dersom helsepersonell lar være å spørre den som strever om slike forhold, vil traumer kunne gå under radaren, og personen vil ikke få den traumesensitive omsorgen hun/han trenger.

Naturlig nok, dersom det eneste som anerkjennes som “virkelige traumer”, er traumer som har skjedd i barndommen, så vil det kunne bidra til opprettholdelse- eller endog forverring av symptomene og livssmerten for dem som opplever traumer i voksen alder. Disse personene vil kunne oppleve å ikke bli sett, og å aldri få den traumesensitive omsorgen de har behov for. 

Personlig betviler jeg ikke at liv har gått tapt på grunn av slik mangel på traumesensitiv terapi. Når traumer i større grad løftes frem i et livsløpsperspektiv, vil flere kunne få hjelp, og håpløsheten omkring “psykiske lidelser” vil kunne reduseres betydelig. 

En personlig note: 


Jeg snakker sjelden om dette temaet rent personlig, men siden jeg skriver om det her, føler jeg at det er på sin plass å åpne opp litt om mine egne erfaringer, som til dels minner om Jennis.

Selv var jeg i et forhold der jeg opplevde å bli “hatt sex med” før jeg hadde våknet skikkelig. Med andre ord våknet jeg altså av at han forsøkte å ha sex med meg. På det tidspunktet ville jeg også ha blitt diagnostisert med bulimi, dersom jeg hadde turt å be om hjelp for spiseproblemene mine. Imidlertid skammet jeg meg så mye over mange ting i livet mitt (deriblant skoleresultater i utvalgte fag), og jeg var så nummen at ordet “nei” ikke fantes i vokabularet mitt. All energi gikk med på å opprettholde fasaden.

Jeg fortalte ikke hvordan jeg hadde det med mat, og jeg sa heller ingenting om at dette skjedde i forholdet mitt, for jeg trodde det var sånt man måtte forvente når man var med en mann. Akkurat det er forsåvidt ikke så rart, gitt at min daværende erfaring med menn var at de er dominerende og at man må gjøre som de sier, dersom man ikke vil skape problemer for flere enn seg selv.  

Fryktresponsen min var allerede (fra barndommen av) skrudd på før jeg opplevde “å bli hatt sex med”, men igjen – dette fortalte jeg aldri til helsepersonell, og forsøk på å fortelle om det i håp om å bli forstått og anerkjent, var heller ikke særlig suksessfulle på hjemmebane, slik jeg opplevde det. Dette lærte meg at det beste var å tie og være sterk. Vonde opplevelser var noe vi alle bare måtte finne oss i, enten vi var barn eller voksne, – slik var det i alle fall jeg tolket det som ble sagt. 

Det skulle gå 14 år før jeg fortalte noen om at jeg strevde med mat, og før jeg omsider kom i terapi for “spiseforstyrrelse”. Imidlertid har jeg aldri mottatt terapi spesifikt for posttraumatisk stress. Med unntak av en person (som var terapeuten min på det tidspunktet hvor noe veldig traumatisk skjedde) – så har ingen terapeuter anerkjent det jeg har opplevd som overgrep.

Ettersom jeg selv fremdeles strever på flere måter, er jeg i gang med å utforske dette sporet litt nå (altså, om traumesensitiv omsorg vil kunne hjelpe meg å bedre livskvaliteten min). Det er lov å håpe på at god hjelp finnes der ute, og det tror jeg at den gjør også.

PS: Om du selv føler at du trenger hjelp med traumer, så finnes det flere ressurser der ute, blant annet:
Identitetsoritentert Psykotraumeteori (www.iopt.no)

Kilder og ressurser


Forskningsartikkel:
Brewerton, Alexander og Schaefer (2019) Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences, i Eating and Weight Disorders 24(2):329-338

Bloggpost:
Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (del 1): Erfaringshistorier

Diagnostisk test:
Selvtest for PTSD


Tidligere artikler i Spisforsk

traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere

LES MER »
June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling

Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med “anoreksi”, “bulimi”, “angst” og “depresjon”, før hun til slutt fikk diagnosen “PTSD”. Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.

LES MER »
Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser

Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”. I denne bloggposten skal du få vite mer

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »
evidensbasert praksis for behandling av spiseforstyrrelser

Evidensbasert praksis for behandling av spiseforstyrrelser

I denne utgaven av Spisforsk finner du en oversettelse av forskningsartikkelen “The three-legged stool of evidence based practice in eating disorder treatment: Research, clinical and patient perspectives“. Artikkelen ble publisert i BMC Medicine i 2016 og er skrevet av Carol B. Peterson og kolleger. I korte trekk tar artikkelen for seg hvert av de “tre bena” som inngår i det som kalles Evidensbasert praksis. Dette innebærer Evidensbasert forskning, særlig randomiserte kontrollerte studier og metastudier; klinisk ekspertise, eller med andre ord klinisk kompentanse og skjønn; og til sist altså pasienters preferanser, verdier og egenskaper ved pasientene. Artikkelen diskuterer ikke om evidensbasert praksis er den eneste eller endog den beste modellen som kan tenkes for å yte helsehjelp som pasienter finner meningsfull og hjelpsom. Med andre ord: At evidensbasert praksis er den beste modellen for psykisk helsehjelp tas som gitt.

LES MER »
Scroll to Top