Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer
Foto: Jen Theodore, Unsplash
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter


Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere kvier seg for å stille spørsmål om traumer.

Innledning


Store traumer, eller det som på engelsk omtales som “the big T Traumas”, slik som seksuelt misbruk, fysisk og psykisk misbruk, og omsorgssvikt, kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager i et livsløpsperspektiv, og det gjelder også om traumet fant sted i voksen alder. Ved å skrive om denne formen for traumer  i forbindelse med det som kalles spiseforstyrrelser, ønsker jeg å sette fokus på den fremdeles begrensede tilgangen på traumebevisst omsorg psykiatrien.

Ikke alle som utvikler en “spiseforstyrrelse” har opplevd traumatiske hendelser, men mange har det. Å møte disse personene der de er, åpne opp for å kunne snakke om ting som før har blitt fortiet (ofte på grunn av skam og frykt for ikke å bli trodd), er vesentlig i terapien. 

Dette temaet kan du altså lese om i denne og de to foregående Spisforsk-postene  (hvorav dette altså er Del 3). Dersom du ikke har lest Del 1 og Del 2 – erfaringshistoriene til June og Jenni – allerede, vil jeg anbefale deg å gjøre det. Du finner disse her: Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier og Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier. Hver av disse tre Spisforsk-postene er forsåvidt frittstående, men det er en grunn til at jeg velger å trekke frem levd erfaring om hvordan psykiske helseplager kan utvikle seg og hvordan man kan få det bedre. Narrativene er selvsagt ikke “sannheten” om om sammenhengen mellom traumer og “spiseforstyrrelser”, for enhver persons historie vil være unik. Men nettopp fordi enhver persons historie er unik, er det vesentlig med persontilpasset helsehjelp.

Okay, nok snakk! Over til Dr. Brewerton’s perspektiv!

.

.

Dr. Brewerton’s perspektiv på traumer og psykiske helseplager


Dr. Brewerton forteller at da han begynte på medisinstudiet på 70-tallet, sa læreboka i psykiatri at incest var et “sjeldent fenomen” og at det ikke forekom hos mer enn omkring 1 av 1,1 millioner mennesker.

Faktisk ble ikke seksuelt misbruk av barn erkjent av psykiatrien før på slutten av 70-tallet, og det var først på 1980-tallet at man virkelig begynte å ta inn over seg realitetene i omfanget av seksuelle overgrep mot barn.

Skam og hemmelighold


Dessverre, sier Dr. Brewerton, vet vi fremdeles ikke hva som virkelig er den sanne utbredelsen av seksuelle overgrep og psykisk og fysisk vold mot barn [eller voksne], fordi mange som har vært ofre for dette, ikke forteller om det. Erfaringene oppleves som skamfulle og blir hemmeligholdt, med alt det vonde som det fører med seg. 

Dette minner meg om noe som lege Anna Luise Kirkengen sa på Toppmøtet i april i år (7:55 minutter inn i videoen), nemlig at: 

“Å være i verden som en ting – som ikke fortjener å ha sine integritetsgrenser respektert – det blir internalisert som selvforakt.”


Når det gjelder hvor utbredt seksuelle overgrep mot barn er, anslår noen at så mange som en av fire kvinner [¼] og en av seks menn [⅙], har en historie med å ha blitt seksuelt misbrukt før de fylte 18 år, sier Dr. Brewerton.  

Imidlertid, påpeker han, må vi anta at forekomsten av seksuelt misbruk er enda mer omfattende enn som så, siden mange personer altså ikke våger å fortelle om det, på grunn av skam og – som Kirkengen sier – selvforakt. 

Traumer, posttraumatisk stress og “psykiske lidelser”


Dr. Brewerton understreker at det å ha blitt utsatt for traumatiske hendelser, kan utløse det som kalles “Posttraumatisk stresslidelse” og PTSD-symptomer. Dette gjelder ved eksempelvis seksuelle overgrep / seksuell trakassering, fysiske overgrep / omsorgssvikt, emosjonelle overgrep / emosjonell omsorgssvikt, krig, å være vitne til tilfeldig vold eller vold i hjemmet, samt å ha blitt utsatt for mobbing, diskriminering, katastrofer og ulykker. 

Imidlertid handler ikke traumer kun om selve hendelsen. Andre faktorer som spiller en rolle for hvilke konsekvenser traumet kan gi, er reaksjonen til personen som opplevde traumet. 

Vi kan altså snakke om både selve hendelsen, men også opplevelsen av den, og til slutt altså effektene av hendelsen, basert på hva som skjedde og hvordan man opplevde det.

Dr.Brewerton forklarer at:  

The substance abuse and mental health services administration defines trauma in terms of the three “E”s: Events, Experiences and Effects. These effects are essentially the psychiatric disorder, including eating disorders and their symptoms that are now known to be significantly higher in traumatized individuals. 


Med andre ord: Disse “effektene” –  altså de psykiske konsekvensene av å ha blitt traumatisert – er det som gjerne omtales som “den psykiatriske lidelsen”, herunder eksempelvis spiseforstyrrelser og symptomer på spiseforstyrrelser. 

Sammenhengen mellom “PTSD” og “ulike typer spiseforstyrrelser”


Traumer og PTSD er assosiert med former for spiseforstyrrelser som involverer overspising med påfølgende renselse – især oppkast, slik som i “AN-BP” (“anorexia nervosa, binge-purge type”). Det er imidlertid ikke funnet en tilsvarende sammenheng mellom “AN-R” (“anorexia nervosa, restrictive type”) og traumer og PTSD. 

Som vi har sett i de to siste Spisforsk-postene, utviklet både June Alexander og Jenni Schaefer overspising og renselse, og begge ble diagnostisert med “AN-BP”. 

Dr. Brewerton påpeker at:

It has been argued that traumatic experiences lead individuals toward a binge-purge-type form, while those without tend to stay in the “purer” form, i.e. AN-R.


Manglet traumeinformert omsorg: Ble ikke spurt om traumer


Et av problemene som både June Alexander og Jenni Schaefer konstaterer, er at behandlerne deres ikke spurte dem om traumatiske hendelser, opplevelser eller effekter. Begge måtte gå årevis i behandling, før traumene ble tematisert og satt ord på. 

Det er ikke lett å si hvorfor det tok så lang tid før særlig Jenni fikk åpne opp om sin traumeerfaring, så jeg skal ikke spekulere. 

Dr. Brewerton skriver imidlertid at han, gjennom å ha snakket med mange klinikere opp igjennom årene, har kommet til å forstå at de ofte kan være redde for å spørre pasientene sine om traumer, og at noen ganger kan en hel behandlingspost ha en kollektiv engstelse for å spørre pasientene om traumeerfaringer, fordi de ikke ønsker å “open a can of worms”.

For eksempel kan de være redde for at det vil kunne skje en forverring av spiseforstyrrelses-symptomene, selvskading eller selvmordsatferd, og at de som behandlere ikke har ressurser til å håndtere det.

Grunner til at klinikere kan vegre seg for å spørre om traumer


Det finnes, jamfør Dr. Brewerton, en hel del grunner  til at noen klinikere unngår å teste og/eller behandle personer med spiseforstyrrelser for traumer og ”PTSD”, deriblant: 

  • Motvillighet for å spørre om traumatiske episoder og symptomer, fordi disse spørsmålene ikke er en del av klinikerens eller behandlingsstedets standardiserte inntakstprosedyre
  • Underestimering eller mangel på aksept for at traumer har en virkning på psykisk og fysisk helse
  • Forvrengt syn på hva som kvalifiserer som et seksuelt overgrep (f.eks voldtekt) eller andre former for traumer
  • Mangel på å anerkjenne vanlige symptomer som er assosiert med PTSD
  • Tro på at behandling av “ruslidelsen” og eller “spiseforstyrrelsen” må skje først, og også må skje ene og alene, før andre lidelser behandles
  • Tro på at behandlingen bør fokusere kun på symptomene som pasienten presenterer med, i stedet for å utforske mulige opprinnelser eller forverringer av symptomene opp gjennom årene
  • Mangel på trening i- og /eller følelse av inkompetanse i å behandle traumerelaterte problemer
  • Å ikke vite hvordan man bør respondere terapeutisk på en fortelling om et traume
  • Frykt for at det å spørre om traumeerfaringer vil være for opprørende for pasienten
  • Mangel på et språk som gjør det mulig for personen å fortelle om sine traumatiske opplevelser
  • Bekymring for at dersom en “posttraumatisk stresslidels”e eller andre “lidelser” blir identifisert, så må behandlingen legges opp på en måte som terapeuten og/eller behandlingsprogrammet ikke føler seg kapable til å gi
  • Mangel på tid til å kunne utforske traumehistorie og symptomer
  • Ubehandlede traumerelaterte symptomer blant helsepersonellet (altså at klinikere som selv har opplevd traumer, ikke har søkt hjelp eller fått hjelp for sine egne symptomer)


Sammenheng mellom “PTSD” og traumatiske opplevelser


Dr. Brewerton påpeker videre at basert på kunnskap om de nevrologiske faktorene bak spiseforstyrrelser, er det mye som tyder på at mennesker som er utsatt for å utvikle anoreksi eller andre spiseforstyrrelser, kan ha større reaksjoner på situasjoner som oppleves som truende; altså at trusselreaksjonen er relativt høyere enn hos andre personer. Dette betyr at disse personene også har en større tilbøyelighet enn andre for å utvikle PTSD dersom de opplever traumatiske hendelser, sier Dr. Brewerton. 

Også fødselsstraumer og fødselskomplikasjoner er anerkjente risikofaktorer for utvikling av psykiske helseplager, sier Dr. Brewerton. Både June og Jenni forteller om at de selv ble satt til verden etter langvarige og kompliserte fødsler. Det er derfor viktig at klinikere tar seg tid til å spørre om forhold også omkring fødsel, spesielt gitt kunnskapen vi nå har om epigenetikk, altså samspillet mellom gener og miljøpåvirkning.

Note: Epigenetikken forteller oss at gener påvirkes av miljø, ved at miljømessige omstendigheter påvirker hvordan en persons arvemateriale kommer til uttrykk.

Alt-eller-ingenting-tenkning blant behandlere i psykiatrien


Vi må også være oppmerksomme på tendensen til “alt-eller-ingenting” tankesett blant klinikere, sier Dr. Brewerton. 

For eksempel, hvis en pasient oppfyller flere av kriteriene for PTSD, men ikke alle, så konkluderer behandleren gjerne med at pasienten ikke har PTSD. Resultatet blir da at PTSD-symptomene pasienten har, ikke blir behandlet.

Han sier at på samme vis som vi i diagnosemanualen har laget en diagnose kalt “uspesifikke spiseforstyrrelser” [UFED], så finnes det også posttraumatisk stress og traumeopplevelser som kan kalles uspesifikke: 

DSM-5 has such a condition for subthreshold or partial PTSD (pPTSD) called unspecified trauma-and stress related disorder (TTSRD) which can be just as disabling as PTSD. This, “big T” traumas and subsequent PTSD/pPTSD are highly relevant to the development and/or perpetuation if other comorbid psychiatric disorders.


Med andre ord, det å ha opplevd noe traumatisk og så ha utviklet det som kalles PTSD eller PTSD-symptomer, har relevans for sannsynligheten for å utvikle flere “typer” psykiske helseplager, altså det som kalles “komorbide psykiske lidelser”. 

“Komorbide lidelser” mer utbredt blant traumeutsatte


Med komorbide lidelser, eller samsykdom, som det gjerne kalles på norsk, sikter Dr. Brewerton til andre diagnoser og trekk, slik som angst, depresjon, dissosiasjon, somatoforme lidelser [f.eks. kroniske smerter, mage- og tarm-problemer], problemer med impulskontroll, humørsvingninger og såkalte personlighetsforstyrrelser.

Oddsratene for utvikling av disse tilstandene er i størrelsesorden 2,5 til 4,5; med andre ord tyder forskningen på en over 2 til 4 ganger høyere tilbøyelighet for å utvikle slike psykiske helseproblemer, enn personer som ikke har traumeerfaring og posttraumatisk stress. 

Dr. Brewerton oppsummerer at utviklingen av “spiseforstyrrelser”, “PTSD” og “beslektede komorbiditeter” er det kollektive resultatet av flere disponerende og opprettholdende faktorer, inkludert temperament, omfang av- og tidspunkt for traumer, det å bli fortalt at man har blitt utsatt for overgrep (uten å bevisst huske overgrepet selv), tilgang på sosial støtte, samt genetikk og epigenetikk.

Økt sannsynlighet for flere traumer og videre posttraumatisk stress


PTSD har en tendens til å være en kronisk tilstand (over en tredel av personer med “PTSD” oppfyller samtlige diagnostiske kriterier etter omlag 10 år), og er i tillegg en risikofaktor for å utvikle videre traumer og PTSD.

Dersom traumer og lidelsen som er forbundet med dem ikke blir adressert i terapien, er det sannsynlig at det kan forverre symptomene, samt at det kan forsinke bedringsprosessen.  Å lytte til den levde erfaringen til personen som strever, er derfor viktig med tanke på å øke muligheten for bedring.

Dr. Brewerton sier det slik:

Listening carefully to the lived experiences of patients with ED and traumatic sequelae holds great power to guide professionals toward trauma-informed care, more integrated practice, and theoretically improved outcomess. 


Vegring for å spørre om traumer? Noen tanker


Som det fremgår av Dr. Brewerton’s  liste over grunner for at helsepersonell kan kvie seg for å ta opp traumeerfaringer med pasientene sine, handler flere av grunnene om klinikerens og/eller behandlingsstedets egen engstelse og/eller unngåelse, som så projiseres over på pasienten. 

Her tenker jeg at det er ironisk (og dypt menneskelig!) at man, i stedet for å anerkjenne at “Jeg [klinikeren] er redd for hvordan jeg vil reagere på din [pasientens] reaksjon, dersom vi utforsker traumeerfaringer”, foretrekker å formulere det slik at “Jeg [klinikeren] er redd for at du ikke vil tåle at vi utforsker traumeerfaringer”. 

Jeg tror denne formen for unngåelse av problemet, enten på individnivå, som projisering av egne følelser over på pasienten, eller i en behandlingspost, som en kollektiv unnvikelse av traumer hos pasientene, ikke er formålstjenlig for noen – verken pasienten, behandlere eller samfunnet for øvrig. 

Kunstige skillelinjer: Alle har en psykisk helse og kan trenge traumesensitiv omsorg


Det er flere grunner til at jeg mener at mangelen på traumeinformert omsorg i helsesektoren er problematisk (Her vil jeg for øvrig understreke at det trengs både i somatikken og i psykiatrien, fordi det ikke er noe klart skille mellom kropp og sinn, og dermed heller ikke tette skott mellom fysiske plager og mentale plager). 

For det første kan mangelen på traumeinformert omsorg medføre at personer som strever psykisk og som aldri har fått satt ord på traumeerfaringene sine, blir gående med dette alene, noe som kan gjøre bedring vesentlig mer krevende. 

Som blant annet forsker og psykologspesialist KariAnne Vrabel ved Modum Bad har vist, er sannsynligheten for bedring fra “spiseforstyrrelser” dårligere for de som har alvorlige barndomstraumer, enn hos personer med “spiseforstyrrelser” som ikke har barndomstraumer. 

Dette gir mening, for personlig har jeg liten tro på at man kan bedre livskvaliteten sin og ta livet sitt tilbake, dersom man ikke kan få dele historien sin, oppleve empati – og om alt går “bra”: å omsider kunne eie historien sin. Å ta eierskap over en historie fylt av skam og selvforakt, er ekstremt vanskelig. Allikevel: For de som har traumer og/eller posttraumatisk stress, men som ikke er i en så heldig situasjon at de faktisk blir spurt om traumatiske opplevelser mer generelt (altså, ikke kun begrenset til barndomstraumer), er det antakelige enda mer vanskelig. Tross alt: Hvordan skal du kunne eie en historie du ikke får lov til å sette ord på? Hvordan skal du komme over selvforakt og skam, dersom de som skal hjelpe deg, ikke tror på deg (slik Jenni Schaefer altså opplevde)?

For det andre skaper unnvikelsen av traumeerfaringer et kunstig skille mellom “de syke” og “de friske”, der klinikeren er “den friske” og pasienten er “den syke” . Men… så enkelt er det selvsagt ikke, ettersom også helsearbeidere er mennesker og derfor naturlig nok vil kunne ha egne traumeerfaringer. 

Og for det tredje bidrar unnvikelsen på individnivå til at vi ikke får opp en sårt tiltrengt debatt på systemnivå (politisk nivå), angående hvordan psykisk helsehjelp er organisert i Norge.  

Behov for debatt og endring i organiseringen av psykisk helsehjelp


Etter min mening trenger vi å få til en endring på politisk nivå, omkring måten psykisk helsefeltet og behandling av “psykiske lidelser” er organisert. 

Jeg har liten tro på at det er formålstjenlig (eller økonomisk bærekraftig) i betydningen “i tråd med økt sannsynlighet for bedret livskvalitet og et meningsfullt liv”, at profesjonelle helsearbeidere skal spesialisere seg i en “psykisk lidelse” og så jobbe dedikert med å minske omfanget og utbredelsen av kun denne ene “lidelsen”. 

Hvorfor ikke, spør du kanskje? Er det ikke bra at folk har ekspertise, da? 

Vi trenger helhetstenkning fremfor siloer og domene-tenkning 


Jo da, så klart ekspertise er bra, men silo-tenkning er det ikke! 

Det er en betydelig mangel på samhandling på tvers innad i psykisk helse-feltet, og også på tvers av “ulike domener” som inngår i en persons liv. Mer spesifikt trengs det samarbeid mellom ulike spesialiseringer innen psykiatrien, samt med skole, arbeidsliv og sosialtjenester. 

Det er jo ikke sånn at en person eksisterer på separate domener i livet sitt; et symptomdomene, et jobbdomene, et relasjonsdomene, et boligdomene, et økonomidomene, etc. For en person som strever med livet sitt, vil disse ulike sidene av livet være sammenvevet, og de vil også gripe inn i fortiden (og dermed også kunne berøre traumer).

Som pasient i dag kan det være du er så heldig at du får hjelp både med botilbud, terapi og opplæring i en eller annen form for virke, men hovedregelen er at de som bidrar, gjør det fra hver sin silo. Som pasient må du derfor ha energi og mental stamina nok til å fungere som din egen helsekoordinator, hvilket knapt er tilfellet for noen som strever alvorlig i livet sitt. Tatt i betraktning at disse aktørene også kan ha vidt forskjellig kompetanse og kunnskap omkring hva “psykiske lidelser” egentlig dreier seg om, kan det å forsøke å sjonglere alle tjenestene fortone seg som et Sisyfos-arbeid. Du har knapt snudd ryggen til en stein du har rulla opp bakken, før den triller ned igjen og du må begynne på nytt. Så lenge du er syk, er det et pågående koordineringsarbeid.

Den forvirrende “komorbiditeten”


Og så klart, for å vende tilbake til det rent diagnostiske/symptomfokuserte: Diagnoser er heller ikke diskrete kategorier (altså, på samme måte som det ikke er vanntette skott mellom økonomi, jobb og psykisk helse, er det heller ikke vanntette skott mellom diagnostiske symptomer). 

Det finnes en rekke symptomer på psykisk uhelse som er felles på tvers av ulike “psykiske lidelser” og derved får vi altså det forvirrende konseptet “komorbiditet” / “samsykdom”.

I den grad “samsykdom” tas opp i en behandling, blir det ofte “en tilleggspakke” til den “sykdommen”som  man egentlig er innlagt for. For eksempel: Er du innlagt på en spiseforstyrrelsesespost kan du ikke samtidig forvente å få hjelp med ruslidelsen din, i alle fall ikke om den er alvorlig.

Og når det da kan være slik at en person samtidig både:

  • overspiser og kaster opp
  • har et overforbruk av alkohol
  • hører stemmer
  • er engstelig og unnvikende
  • selvskader
  • har selvmordstanker
  • …og at bakenfor alt dette, kan det ligge traumeerfaringer….

…så sier det seg selv at å ha et helsevesen som speiler det somatiske helsevesenet, ved at ulike “sykdommer” behandles på separate behandlingsposter og av ulike “eksperter”, ikke er en robust og økonomisk levedyktig modell. 

Hva skjedde med deg?


En person vil så klart – trass i mangel på traumeinformert omsorg – kunne få god hjelp med alvorlige og krevende problemer i helsetjenestene. Jeg sier ikke at helsearbeiderne som jobber på en behandlingspost der traumer ikke står “front and center”, ikke kan gjøre en god jobb. Spørsmålet er allikevel hvor lenge en eventuell bedring vil vare, dersom personer som egentlig trenger traumeinformert omsorg, i all hovedsak får en snever, “lidelsesorientert” og “symptomspesifikk” behandling?

I neste nå kan jo personen ha gått fra å sulte seg, til å overspise og kaste opp, eller fra å overspise og kaste opp, til å drikke bort sorgene sine. Så hva er det egentlig som “feiler” personen?

Kanskje bør vi ikke være så opptatt av nettopp det – av diagnoser og merkelapper over hva som “feiler” folk? Kanskje bør vi heller spørre mennesker: Hva har du opplevd? Eller: Hva skjedde med deg? For selv om “spiseforstyrrelsen” ikke nødvendigvis kom som reaksjon på et traume, vil det allikevel kunne ha skjedd ting i den senere tid, som bidrar til å opprettholde “spiseforstyrrelsen”.

For å kunne gi god hjelp må man vite hva problemet egentlig er


Dette minner meg forsåvidt om hva vestlige land har gjort for å hjelpe utviklingsland, nemlig å sende dem penger, uten at man som hjelper har vært villig til å lytte til og sette seg inn i hva landets problemet egentlig er. Men som vi vet: Å gi penger til fattige, fører ikke nødvendigvis til fred eller rett til skolegang. 

På samme vi fører ikke en innleggelse for “en spiseforstyrrelse” nødvendigvis til bedre livskvalitet eller “tilfriskning” for en person som strever, uten at man som hjelper er villig til å lytte til og sette seg inn i hva personens problem egentlig er.

Det første som skjer når man legges inn på en sengepost, er at man må fylle ut et helt kobbel av spørreskjema, og man blir tatt gjennom omfattende diagnostiske intervju for å avdekke “lidelsen” som så skal behandles. Selv om det å få hjelp med bestemte symptomer ofte kan bidra til vesentlig forbedring på kort sikt, så har symtomfokuset det med å glemme de lange linjene, og kanskje også male et glansbilde av hva bedringsprosessen egentlig dreier seg om.

For min egen del kan jeg si at “recovery” er den vanskeligste jobben jeg noen gang har gjort; mye mer vanskelig enn å ta doktorgraden min! Og jobben er ikke gjort ferdig. Personlig tror jeg ikke egentlig at jeg noengang blir helt “ferdig”, for erfaringene og konsekvensene av dem, er jeg nødt til å leve med.

Å reise seg igjen – mer enn symptomreduksjon


For at en person skal kunne reise seg igjen etter å ha ligget på trynet i arenaen, trengs det mer enn symptomreduksjon. Det trengs ulike former for hjelp og støtte, det trengs traumeinformert omsorg, og ikke minst trengs det menneskelighet. 

Men alas, i store deler av psykiatrien i Norge er ressursmangelen så stor, arbeidsbyrden så tung, og den såkalte “tilbakefallprosenten” blant pasientene så begredelig, at en hel del helsearbeidere ser seg nødt til å finne en annen jobb for å ivareta sin egen helse. 

Det er ikke sjelden terapeuter føler at jobben de gjør ikke monner. Imens får pasientene bare flere og flere diagnoser, et “håpløst” behandlingsforløp, og stadig dårligere “prognose for tilfriskning”, noe som ironisk nok gjør det desto mer vanskelig for personen å få hjelp når hun eller han trenger det (for hvor kult er det å bruke tid og ressurser på å hjelpe en som “ikke vil bli frisk”?)

Å bli sittende fast i psykiatrien kan føre til såkalt “institusjonalisering” og “lært hjelpeløshet”, og ikke minst: stigmatiserende merkelapper som “kroniker”, “svingdørspasient” og “behandlingsresistent”. Personlig tror jeg at vi kunne unngått en hel del “kronifisering” dersom diagnosefokuset ikke var så sentralt, dersom symptomtenkningen ikke sto i sentrum, og dersom personers unike historie og problemer ble tatt mer på alvor allerede første gang de kom i behandling.

For at vi skal få til det, trengs det imidlertid en reorganisering av psykisk helsetjeneste, og også en redefinering av hva vi kaller “behandling”. Vi trenger større bredde i tjenestene, flere lavterskeltilbud og recoverybaserte tilbud, samt en oppvåkning for den enorme ressursen vi tross alt har i personer med egenerfaring (skjønt, skal erfaringskonsulenter / egenerfarere brukes, må de få rettferdig lønn for kunnskapen og kompetansen de sitter på, og ikke behandles som annenrangs helsearbeidere!).  

Avslutning – stort behov for traumeinformert omsorg


Som du har kunnet lese i de siste tre bloggpostene her på Spisforsk, er det fremdeles mange på traumeinformert omsorg i de psykiske helsetjenestene. At artikkelen er skrevet av mennesker bosatt i USA og Australia, betyr ikke at innholdet ikke har overføringsverdi til Norge. Vi kan ikke være så naive at vi tror Norge er det beste barnet i klassen (I så fall: Show me the data!)

Det er mye bra med det norske helsevesenet, ikke minst at det i stor grad er gratis. Allikevel, ventelistene er lange og det må endringer til, dersom psykisk helsehjelp skal bli mer tilgjengelig og ikke minst mer traumeinformert enn den er i dag. 

Fremdeles er “behandling” i de psykiske helsetjenestene lagt opp slik at det er “den psykiske lidelsen”, altså diagnosen, som behandles. Terapien er ofte relativt kortvarig og følger gjerne en mer eller mindre streng protokoll for hvordan terapitimene skal forløpe. Hvorvidt “behandlingen hjelper” kan behandleren da måle, ved å regelmessig be pasienten om å fylle ut spørreskjema over skårer på symptomer. Behandlingen får på denne måten et snevert symptomfokus, – og personens egne ønsker og livsprosjekter blir sjelden en del av “samarbeidet” mellom terapeut og pasient.

Jeg vil også understreke at med tanke på at det å ha opplevd et traume øker sannsynligheten for å oppleve flere, er det et tankekors at fokuset i behandlingen har det med å begrense seg til barndomstraumer. Tross alt: dersom en person har opplevd en situasjon som traumatisk, så hjelper det lite å benekte det. Opplevelsen er der jo, selv om mange kanskje ikke ville hatt den samme opplevelsen av situasjonen! 

Big T -Traumer, barndomstraumer, voksentraumer og akkumulerte traumer – kan vi romme det?


Uavhengig av hvor “alvorlig” en hendelse er, vil det alltid være individuelle variasjoner i hvor store psykiske vansker man utvikler i etterkant. En metastudie fant at sannsynligheten for å utvikle “PTSD” dersom man hadde vært utsatt for seksuelt misbruk som barn, var 38 prosent (Hailes m.fl. 2019, s 836). Med andre ord er det ikke noe en til en forhold mellom det å ha opplevd noe som kan karakteriseres som et traume, og å utvikle det som kalles Posttraumatisk stressyndrom.

Det jeg vil fremheve fremfor alt, er dette: Hjelp trenger personen uansett “størrelsen” på traumet objektivt sett (dersom noe slikt finnes), og uansett om det er et såkalt big T – traume eller mange små traumer som akkumulerer seg over tid. Hvorfor ikke våge å utforske personens perspektiv på det, våge å tematisere det som at personen har opplevd noe som traumatisk, og så romme dette i terapien?

Som Dr. Brewerton sier det: 

The mental health community has heard little from people with “lived experience”. (…) [E]ncouraging patients to put words to their pain has recognized therapeutic effects (…) [and] learning about the life stories of patients who have experienced a severe eating disorder, but also traumas that led to PTSD, dissociative disorders, and other comorbidities, has great value to clinicians in their efforts to deliver trauma-informed care.

Their stories have great power to guide us as professionals toward improved, more integrated trauma-informed care and practice.


Igjen: I stedet for å spørre “Hva feiler det deg?” Bør vi heller spørre: “Hva har du opplevd?” ….Og uten å begrense det til barndomstraumer, please. Voksne kan også oppleve traumatiske hendelser. Livet er tross alt lenger enn 18 år. 

.

.

Kilder

Brewerton, Alexander og Schaefer (2019) Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences, i Eating and Weight Disorders 24(2):329-338Hailes m.fl. (2019) Long-term outcomes of childhood sexual abuse: an umbrella review, i Lancet Psychiatry 6: 830 – 839

Hailes m.fl. (2019) Long-term outcomes of childhood sexual abuse: an umbrella review, i Lancet Psychiatry 6: 830 – 839

KariAnne R. Vrabel m.fl. (2019) The Modum-ED Trial Protocol: Comparing Compassion-Focused Therapy and Cognitive-Behavioral Therapy in Treatment of Eating Disorders With and Without Childhood Trauma: Protocol of a Randomized Trial, i Frontiers in Psychology, vol 10, artikkel 1638

Anna Luise Kirkengen, “Toppmøtet” i april 2019

Tidligere artikler i Spisforsk

Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg

Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang

LES MER »
June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling

Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med “anoreksi”, “bulimi”, “angst” og “depresjon”, før hun til slutt fikk diagnosen “PTSD”. Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.

LES MER »
Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser

Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”. I denne bloggposten skal du få vite mer

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »
evidensbasert praksis for behandling av spiseforstyrrelser

Evidensbasert praksis for behandling av spiseforstyrrelser

I denne utgaven av Spisforsk finner du en oversettelse av forskningsartikkelen “The three-legged stool of evidence based practice in eating disorder treatment: Research, clinical and patient perspectives“. Artikkelen ble publisert i BMC Medicine i 2016 og er skrevet av Carol B. Peterson og kolleger. I korte trekk tar artikkelen for seg hvert av de “tre bena” som inngår i det som kalles Evidensbasert praksis. Dette innebærer Evidensbasert forskning, særlig randomiserte kontrollerte studier og metastudier; klinisk ekspertise, eller med andre ord klinisk kompentanse og skjønn; og til sist altså pasienters preferanser, verdier og egenskaper ved pasientene. Artikkelen diskuterer ikke om evidensbasert praksis er den eneste eller endog den beste modellen som kan tenkes for å yte helsehjelp som pasienter finner meningsfull og hjelpsom. Med andre ord: At evidensbasert praksis er den beste modellen for psykisk helsehjelp tas som gitt.

LES MER »
Scroll to Top