Tvangsbehandling ved anoreksi: Noen refleksjoner over bruk av tvang i behandling av anoreksi

Tvangsbehandling_anoreksi_blogg_hildelearnstoplay
Foto: Alex Woods, Unsplash.com
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
I dette blogginnlegget, som er DEL 1 av 2 og som knytter seg til den siste artikkelen jeg har skrevet på Spisforsk, reflekterer jeg omkring bruk av formell og uformell bruk av tvang i behandling av anoreksi. Jeg fremsetter egne synspunkter og refleksjoner og forteller fra min erfaring med uformell tvang, da jeg var innlagt på en voksenpsykiatrisk post i Oslo.

Hvorfor et blogginnlegg om tvangsbehandling ved anoreksi?

 

Jeg har selv aldri vært innlagt på tvang eller underlagt noen form for tvungen psykisk helsevern. Allikevel har jeg opplevd noen former for behandling som tvang, med andre ord har jeg opplevd uformell bruk av tvang, og det påvirket både helsen min og behandlingen min. Jeg er ikke alene om dette, det vet jeg både fra andre pasienters historier og fra forskningen.

Note til leseren: Dette er DEL 1 av 2 blogginnlegg om dette temaet. Jeg har delt opp blogginnlegget for at det ikke skal bli så langt, og for at du som er interessert i å hoppe rett til DEL 2 – altså skippe over den delen der jeg forteller mer inngående om mine egne meninger og erfaringer – kan velge å gjøre det. Du som er interessert i å lese også om sistnevnte (eller kun om det, forsåvidt), kan altså holde deg på denne siden inntil videre. 

Okay, da går vi videre.

Temaet tvang i psykiatrien knytter seg også mer generelt til diskusjonen som i høst (høsten 2018) har pågått om selvmord i psykiatriske institusjoner. I tillegg – og mer overordnet – knytter det seg til den større, verdensomspennende debatten om hvordan vi kan skape en mer humanistisk psykiatri (med bøker som En mindre medisinsk psykiatri av Trond F. Aarre og Anatomy of an epidemic av Robert Withaker).

I dette blogginnlegget, som er en oppfølger til mitt tidligere Spisforsk-innlegg “Tvangsbehandling ved alvorlig anoreksi: En studie av fem kvinner som døde”, kommer jeg derfor til belyse både formell og uformell bruk av tvang i behandling av anoreksi.

Jeg kommer til å gjøre dette ved å

  1. dele noen av mine nåværende meninger om diskusjonen omkring bruk av tvang i behandling av anoreksi
  2. dele en historie fra min egen opplevelse av uformell bruk av tvang ved min første innleggelse (i 2013), samt
  3. trekke inn sitater og funn fra forskning på pasienters opplevelse av formell og uformell tvangsbehandling, og også fra en metastudie som gjennomgår forskning på bruk og effekt av tvangsbehandling ved anoreksi. Jeg har lenket til begge disse artiklene, slik at du kan lese dem selv om du vil (begge er offentlig tilgjengelige i fulltekstformat).
  4. Oppsummere hovedpunkter i mine egne refleksjoner
  5. Oppgi en rekke kilder, som jeg har trukket på i arbeidet med dette blogginnlegget (du finner alle kildene mine nederst i innlegget).

Punkt 1 og 2 gjennomgås i dette blogginnlegget, mens Punkt 3 til 5 får du i neste blogginnlegg, som du finner HER. 

Både i DEL 1 og DEL 2 kommer jeg i noen grad til å diskutere ulike synspunkter opp mot hverandre. for det er jo ikke så enkelt som å være “for eller imot” bruk av tvang i behandling av anoreksi.


Mer om dette kommer, men først: for deg som er utålmodig
…så er mine oppsummerte betraktninger til bruk av tvang i behandling av anoreksi omtrent som følger:

Når skal tvang benyttes? Eller…bør vi stille et annet spørsmål?


Det viktigste spørsmålet, slik jeg ser det,
er ikke i når tvangsbehandling bør benyttes. Det viktigste spørsmålet er hva vi kan gjøre for å hjelpe flere på et tidligere tidspunkt, slik at bruk av tvang langt mer sjelden blir “nødvendig”. Dette er for øvrig min mening ikke bare når det gjelder anoreksi, men også når det gjelder andre former for psykiske lidelser.

Jeg mener det er et samfunnsproblem at vi i for liten grad ser på psykiske vansker som verdt å snakke om og ta tak i FØR de utvikler seg til psykisk sykdom. Når bruk av tvang blir nødvendig – eller anses som nødvendig – for å redde liv eller øke livskvaliteten til et menneske, så er det etter min mening fordi tidligere behandling (les: hjelp) ikke har vært god nok, eller rett og slett ikke har vært tilstede. (Jeg kan jo ta meg selv som eksempel: Jeg ble syk da jeg var 15, men første gang jeg kom i noen form for behandling var jeg 28 år.)

For øvrig: Med ikke god nok tidligere behandling mener jeg (/prepare for a rant): Ikke individuelt tilpasset nok, den såkalte “brukermedvirkningen” har ikke vært tilstrekkelig til at pasienten har klart å opprettholde “motivasjon for behandlingen” (beklager min notoriske bruk av hermetegn her), samhandlingen mellom tjenestenivåer i behandlingen har vært for dårlig, det har manglet en kriseplan, eller en slik plan har vært for lite konkretisert, det har vært for lite involvering av nettverket omkring, slik som familie og eventuelt arbeidsgiver eller studiested, det har vært for få ressurser til å oppdage tidlige tegn på krise og forverring av tilstanden, det har vært for dårlig evne til å oppdage en eskalerende situasjon (dette vil typisk gjelde på en institusjon der personale ikke har tilstrekkelig tid ute i miljøet og dermed ikke oppdager at en person kan ha det vanskelig før det “tar av” slik at belteseng og/isolat eller “beroligende” psykofarmaka blir “løsningen”), viljen til å endre bruken av tvang i behandlingen har vært for lav eller ikke tilstrekkelig utviklet hos behandlere, og det har vært et for ensidig fokus på “behandler” som ekspert og “pasienten” som “syk” og “ressurssvak” (/end of rant).

Så ja: Selv om det i visse tilfeller vil kunne være til pasientens beste å bli innlagt ufrivillig og eventuelt også å få tilført sondenæring, så er det min grunnleggende oppfatning at mange tvangsinnleggelser og bruk av såkalt mekaniske tvangsmidler kunne vært unngått dersom den tidlige hjelpen var bedre. Og forsåvidt i tillegg: Dersom bemanningen på institusjoner var bedre.

Dette  – å sørge for god nok hjelp tidlig nok – er et samfunnsansvar, altså et kollektivt ansvar. Vi kan begynne med å ta bedre vare på de unges psykiske helse, for at denne generasjonen kan få bedre hjelp enn tidligere generasjoner. FOR: jeg kan love at det er mange i min generasjon (altså rundt 40 år gamle) som har vært såkalt flinke piker (og gutter) og som ikke har stått til side for «generasjon prestasjon». Det var bare det at det fantes ikke et like godt helsetilbud som fanget oss opp.

Her kommer et hjertesukk fra undertegnede: Jeg var «flink pike» og «generasjon prestasjon» før dagens flinke piker og generasjon prestasjon ble født! Og jeg vet jeg har mange på min alder med meg på dette. Vi er de 30-40-åringene som nå «kollapser» under vekten av vår egen perfeksjonisme og antatte tilkortkommenhet. Så er det en ting jeg faktisk stiller meg tvilende til, så er det at helsa til de unge i dag er vesentlig dårligere enn eksempelvis min generasjons. Men vi hadde færre å fortelle det til, og da blir det ikke på samme vis loggført eller forsket på, og det kommer heller ikke opp i media.


Men okay, nok om det. Det vesentlige nå, er å gi bedre hjelp til de unge som strever i dag, slik at de ikke havner i samme situasjon som flere av oss i «den eldre garde» (altså ender opp som langsyke og «kroniske» tilfeller).

God nok hjelp tidlig nok – Før psykisk smerte blir til “alvorlig psykisk sykdom”


Mangel på tidlig hjelp ved anoreksi burde seriøst vært løftet HØYT opp på agendaen i det politiske landskapet,
spesielt tatt i betraktning av hvor høy dødeligheten er (jeg har tidligere skrevet om dette blant annet HER og HER), og sett i lys av hvor mange som utvikler et såkalt “kronisk”, altså langvarig, sykdomsforløp med implikasjoner som strekker seg langt utover den sykes liv (eksempelvis Touyz og Hay (2015) og Wonderlich m.fl. (2012) har skrevet godt om dette).

Vi vet at tidlig hjelp og tidlig vektnormalisering gir bedre prognoser (igjen er det skrevet om dette, blant annet Le Grange (2014) og Swenne m.fl. (2017) og Franko m.fl. (2018)), så hvorfor er ikke hjelpen til nysyke bedre?

Å vente med å gi behandling til undervekten er alvorlig og anoreksien har vart i flere år, er kostbart på flere måter:

  • Det er kostbart med tanke på prognosene for bedring (lav vekt og langvarig sykdom er forbundet med dårligere prognoser)
  • Det er dermed også kostbart rent samfunnsøkonomisk, for dårligere behandlingsresultat betyr ofte flere innleggelser (= dyrt) og dessuten ofte tapt arbeidsinntekt – og dermed tapt skattebetaling – for den som lider av anoreksi
  • Ikke minst er det kostbart for den sykes – og dennes eventuelle familie – sin helse og livskvalitet

Når det gjelder bruk av såkalte mekaniske tvangsmidler, slik som beltelegging og holding, men også tvangsmedisinering og isolat, er det min mening at dette i beste fall er et uttrykk for maktesløshet fra helsearbeideres side. Joda, intensjonen kan nok være god, men hva ble forsøkt før tvangsmidler ble tatt i bruk og på hvilken kunnskap er intensjonen bygget? Igjen er vi tilbake til dette med å oppdage eskalerende situasjoner, kriser og forverring. Dersom tidlige tegn ignoreres er det der vi må sette inn støtet. Med andre ord: Bedre kunnskap og kompetanse om hvordan bruk av tvang i behandling kan reduseres. Og så må det jo endringsvilje til, så klart. På institusjonsnivå. Dette kan ikke være et ansvar som utelukkende legges på den enkelte helsearbeider.

Med fare for å lyde polemisk – og dette er en generell betraktning om bruk av tvang i psykiatrien, altså ikke først og fremst anoreksi – så tror jeg at ofte når det er kommet så langt som til at man trenger beltelegging og tvangsmedisinering for at “den syke” skal bli roligere og få “færre symptomer”, så har det mindre å gjøre med begrunnelser tuftet på evidensbaserte prognoser for langsiktig gode behandlingsutfall, enn det har å gjøre med subjektivt vurderte prognoser for kortsiktig ro på avdelingen.

For å ikke virke fullstendig blottet for empati her, så vil jeg bare understreke en ting: Jeg skylder ikke på den enkelte helsearbeider når det gjelder bruk av tvang, okay? Da jeg hadde vært syk i fem år av anoreksien min, var det jo fem år med tidligere erfaringer som helsearbeidere fikk i fanget når de møtte meg. Det er ikke den enkelte helsearbeiders skyld at tvang ses som nødvendig i blant. Det er – hvor enn kjedsommelig det måtte være å gjenta denne frasen – en systemsvikt.

Okay, nok om mine meninger nå, la oss gå over til erfaringer i stedet. Først får du mine erfaringer; deretter trekker jeg inn forskning.  

Min første innleggelse for anoreksi: Et sted i Oslo

Min første innleggelse for anoreksi var høsten/vinteren 2013, på en voksenpsykiatrisk avdeling under Lovisenberg sykehus. Jeg hadde tidligere vært innlagt der på akuttplassering og jeg likte stedet. Det var en allmennpsykiatrisk døgnpost med kun to sengeplasser dedikert for folk med spiseforstyrrelser. Avdelingen hadde da to års erfaring med behandling av spiseforstyrrelser, så langt hadde de kun behandlet pasienter med anoreksi (jeg fikk vite det av overlegen ved avdelingen).

Da jeg var innlagt på akuttplassering så jeg at de to som var innlagt for anoreksi satt hver for seg ved langbordet (altså, de satt ikke nær hverandre) og hver pasient hadde en egen støtteperson ved måltidet.

På det tidspunktet følte jeg at denne formen for opplegg ville være det beste for meg, altså å ha minst mulig med andre spiseforstyrrede pasienter å gjøre. Det å kunne sitte for seg selv og også ha en støtteperson, virket for meg tryggere enn å skulle spise ved et bord med flere andre pasienter, som kanskje til og med var tynnere enn meg. Jeg var alvorlig undervektig, men det finnes jo alltid folk som er “verre” tenkte jeg, og jeg var redd for å bli trigget.

Imidlertid visste jeg jo lite om selve behandlingen. Som akuttplassert pasient hadde jeg fått ta del i morgenstrekken (en 5 minutters strekk og bøy) og to av gruppene (en som handlet om generelle tema, der vi pasientene kunne velge et felles tema å reflektere omkring – og en om verdisyn og etikk, lagt opp etter samme struktur, altså valg av et tema med påfølgende refleksjon og delinger), samt mindfulness om kvelden. Avdelingen hadde også “Kultur-tur” en gang ukentlig, der de som ønsket det kunne bli busset av sted til et galleri eller liknende, for å se på kunst.

Alle disse aktivitetene var veldig fine og appellerte til mine interesser og matchet med personligheten min, så selv om jeg var redd for å gå opp i vekt, tenkte jeg at det ville vært fint å få bruke mer av tiden min på mindfulness og kreativitet.

Hvordan jeg opplevde å bli utsatt for uformell bruk av tvang, og hvordan det påvirket helsen min


Jeg skal begynne med slutten: Etter å ha vært innlagt på denne voksenpsykiatriske avdelingen  i seks uker, skrev jeg meg ut mot legens anbefaling.
På det daværende tidspunkt var jeg rasende, men jeg visste bedre enn å vise det. Jeg var meget klar over at jeg ikke måtte fremstå som usaklig og opprørt og dessuten burde jeg ha noen gode kort på hånden om hva jeg kom til å foreta meg etter utskrivelse. Du trenger ikke være veldig lenge innlagt i psykiatrien før du skjønner at blikkontakt og evne til emosjonell regulering er vesentlige kriterier for å bli behandlet som noenlunde åndsfrisk (selv om man er innlagt for en psykisk sykdom).

Så jeg la frem saken min uten å nevne noen av de faktorene som rent faktisk lå bak min utskrivelse. I stedet snakket jeg om at det gikk bedre med meg, at jeg ønsket å forsøke å jobbe igjen, at jeg hadde gått opp i vekt (fremdeles alvorlig undervektig, men dog) og at jeg ikke ønsket at mitt første hjemmeopphold skulle havne midt i jula. Så langt hadde jeg nemlig ikke hatt en eneste permisjon, og tidspunktet de tenkte å gi meg min første permisjon på, var altså i jula. Snakk om triggerfaktor…

Manglende bevegelse for smertene mine

 

Årsaken til at jeg skrev meg ut og dermed bare ble enda sykere, var imidlertid som følger: Jeg var deprimert og følte at behandlingsteamet mitt ikke tok mine ønsker og innspill seriøst. Jeg opplevde å ikke bli trodd på smertene jeg hadde, og at at de i stedet forsøkte å medisinere bort problemet. Jeg fikk to medisiner for smertene (Neurontin og Tramadol), en for forstoppelsen (en tyktflytende væske som kun fikk meg til å fise, – sorry TMI) og en for søvn (Quietapin eller Valgeran). Medisinene i seg selv gjorde at jeg ble sløv, oppblåst, nevrotisk og obsternasig, litt avhengig av tidspunktet på dagen.

Noe av det jeg opplevde aller mest som tvang, var medisineringen og frarøvelsen av fysisk bevegelse.  Jeg fikk ikke gå ut annet enn i hagen, og da var det noen som fulgte med på meg. Heller ikke fikk jeg være med på morgenstrekken eller mindfulness om kvelden, fordi begge innebar at jeg bevegde på meg, og det fikk jeg altså ikke lov til. Min sittetid etter måltider var en time per måltid og jeg fikk kun reise meg én gang for å hente drikke e.l. Dersom jeg reiste meg flere ganger, fikk jeg høre det og beskjed om at pleier skulle hente for meg. Med fire måltider om dagen, ble det en del sitting, for å si det sånn. I begynnelsen var den forlengede sittetiden etter mitt eget ønske, men da hadde jeg ikke tatt i betraktning den totale frihetsberøvelsen og stillesittingen jeg generelt ville bli utsatt for, og hvordan det ville påvirke bekken- og ryggsmertene mine.

Jeg ble også fullstendig forstoppet (heldige meg dersom jeg fikk gått på do en gang i uka). Da jeg spurte om å få lov til å gå en tur for å få tarmene litt i gang og for å lette smertene mine, fikk jeg beskjed om at det måtte de ta opp i behandlingsteamet, hvilket forsåvidt er greit nok. Problemet var imidlertid at å ta opp ting i behandlingsteamet tok flere uker. De ville alltid “prøve litt til” først. Vanligvis tok det to til tre uker før jeg fikk noe gjennom, og på det tidspunktet var jeg blitt enda litt mer sprø av smerter og frustrasjon over ikke å bli hørt.

Isolasjon og mangel på stimuli


De øvrige pasientene var dessuten på permisjon i helgene. Jeg satt alene igjen og det var ikke stort å ta seg til, annet enn å spise og sitte.
Problemet mitt var ikke at jeg manglet ting å gjøre; jeg er generelt god på å underholde meg selv. Problemet var isolasjonen. Jeg følte meg så mutters alene. Opplevelsen av ikke å bli lyttet til, kombinert med følelsen av å være “utenfor” blant de andre pasientene på avdelingen, gjorde at jeg trakk meg mer og mer tilbake fra miljøet. De andre pasientene dro på kultur-tur, mens jeg ble igjen trass i gjentatte forespørsler fra min side på om jeg kunne få bli med. De skulle jo ta bussen? Jeg skulle ikke gå langt. Men nei. Det ville bli bevegelse, og bevegelse var ikke for sånne som meg.

Over tid maste jeg meg til å få gå tur 20 minutter daglig. Imidlertid måtte jeg gå med en støtteperson, og jeg fikk ikke bestemme tempoet. Siden jeg trenger å gå i et visst tempo for å få smertereduksjon, førte det egentlig ikke til noen særlig bedring i smertene, men det gjorde i alle fall at jeg fikk litt frisk luft og ble mer klar i hodet.

Mangel på å bli hørt og trodd (manglende “pasientmedvirkning”)

 

For meg ble det en veldig dårlig sirkel. Jeg opplevde at jeg ikke ble trodd på at jeg hadde smerter og at bevegelse var den beste medisinen for meg.

I ettertid har det vist seg at jeg faktisk har skoliose, noe som forklarer ryggsmertene mine og også det at bevegelse hjelper.

Men da jeg var innlagt, var det ingen som visste at jeg hadde skoliose (jeg visste det ikke selv engang). Og i fravær av medisinske bevis på at smertene mine hadde en logisk forklaring, ble behandlernes forklaring at det “bare var spiseforstyrrelsen” og at det ville bli bedre om jeg stresset mindre. Det er ikke påvist at det å stresse ned i seg selv fjerner smerter ved skoliose, bare så det er sagt. For øvrig sa jeg at jeg gjerne kunne spise mer mot å få gå litt mer tur eller i det minste får være med på kultur-tur eller ta en helgeperm, men det var det ikke noen åpning for.

Utskrivelse – og påfølgende nedoverbakke


Etter seks uker med et slikt opplegg, taklet jeg det rett og slett ikke mer.
Jeg følte meg sløv av medisineringen, som jeg opplevde som en “enkel” løsning på problemene jeg fortalte behandlingsteamet mitt om. Jeg følte meg isolert og forskjellsbehandlet. Og jeg følte at det ikke egentlig var noen god kunnskap om min type spiseforstyrrelse på avdelingen. Det første avdelingsoverlegen sa til meg da jeg ble skrevet inn, var at jeg ikke var så alvorlig. Som i: Ikke så alvorlig syk.

Med tanke på all min spiseforstyrrede adferd, de lave blodsaltene mine, den lave pulsen min, det knapt nok eksisterende blodtrykket mitt, oppkast, søvnløshet og generell overmedisinering, er det ubegripelig at hun sa noe slikt, men hun gjorde nå det, og det var nok til at jeg mistet tilliten til henne. Tross alt: Hvorfor skulle jeg være innlagt dersom jeg ikke var så alvorlig syk? Og hvordan kunne de hjelpe meg, dersom de ikke så og erkjente at jeg var alvorlig syk? Det ble feil uansett hvordan jeg vred og vendte på det. Jeg var alvorlig undervektig, men ikke alvorlig nok til at legen mente jeg var alvorlig, hva nå det måtte bety.

Så jeg skrev meg ut. Pakket historien min inn i sølvpapir med en fiolett sløyfe på, smilte pent og sa at det hadde vært et fint opphold, men at jeg følte jeg hadde kommet langt nok nå til at jeg ville forsøke å gå tilbake i jobb igjen.

Det var selvsagt blank løgn. Jeg var overhodet ikke i stand til å jobbe. Jeg ville bare ut, så jeg kunne få gått på do, beveget på meg og slutte å måtte ta “sovemedisin” som gjorde meg sløv, tung og sulten (en kombinasjon som selvsagt skremte livet av meg).

Og jada, jeg fikk både beveget på meg og gått på do av å skrive meg ut, men jeg ble også dårligere igjen. Det tok ikke mange ukene før de få kiloene jeg hadde gått opp forsvant og jeg følte meg mislykket som ikke hadde klart å gjennomføre behandlingsopplegget. Hjemme var kjæresten min skuffet, lei seg, redd og stresset. Selv responderte jeg på situasjonen med eskalerende spiseforstyrret adferd og selvmedisinering over en lav sko.

Oppsummering av min innleggelse på- og utskrivelse fra dette behandlingsstedet


Å skrive seg ut førte til at jeg ble dårligere.
Spørsmålet er om det ville ha hjulpet meg noe, dersom jeg hadde gjennomført behandlingsoppholdet mitt. Følelsen av ikke å bli hørt gjorde bare at forakten jeg kjente mot meg selv ble bekreftet. Jeg fortjente ikke bedre, sånn måtte det jo være, – det kunne ikke være noen annen forklaring på hvorfor min stemme var så uviktig på behandlingsmøtene. Selvskadingen min ble hyppigere mens jeg var innlagt og jeg ble mer deprimert. Ja, jeg gikk opp noen få kilo, men hodet mitt var like sykt som før, om ikke sykere. For nå hadde jeg jo fått bekreftet hvor lite jeg var verdt som innlagt i psykiatrien. Jeg var ikke engang syk nok. Det var slik jeg så det.

Ikke noe av det jeg “ble utsatt for” i løpet av innleggelsen min på denne voksenpsykiatriske avdelingen var tvangsbehandling. Jeg hadde tross alt skrevet meg inn frivillig og jeg fikk også skrevet meg ut, uten noen større forsinkelse enn fire dager (det var ikke gjort over natten, for å si det slik). At mine innspill ikke ble lagt større vekt på enn det som var tilfellet, ble en hemsko for bedringen min. For når jeg sa jeg kunne spise mer mot å få bevege meg litt mer og være med på Kultur-tur, så var jeg ærlig. Jeg ønsket bare å redusere smertene mine og å få lov til å bruke kreativiteten min, samt å bli mer inkludert i pasientmiljøet. Jeg var ikke ute etter å forbrenne kalorier. Personlig mener jeg at dette er et eksempel på hvordan pasienter kan utvikle såkalt behandlingsmotivillighet.

Tross alt bør behandling hjelpe den som lider, og jeg opplevde ikke at det hjalp. Da er det lett å miste motet og tilliten til at noen kan hjelpe. Heldigvis for meg var tvangsbehandling aldri oppe som tema, men sett i ettertid, tenker jeg at det like gjerne kunne vært det.  


Lurer du på hva som får meg til å si det?

Vel, la meg forklare. 

Du skjønner, det er først og fremst undervekt som øker sannsynligheten for å bli tvangsinnlagt, det er andre ting også. 

Og…

dersom du lurer på hva dette handler om, så kan du gå videre til DEL 2 av dette innlegget, som du finner her: 

Tvangsbehandling ved anoreksi: Noen refleksjoner over bruk av tvang i behandling av anoreksi, DEL 2.

Under oppgir jeg for øvrig referanser for DEL 1 og DEL 2 samlet. For i tillegg til å meninger om bruk av tvang i behandling av anoreksi med bakgrunn i mine egne erfaringer, så bygger jeg også resonnementene mine på forskning  (og på det jeg har hørt om andres erfaringer).

PS: Og jada, jeg er klar over at jeg kan virke litt “sleivkjefta” i blant, men please, ikke forveksle engasjement med å være “sleivkjefta”, okay? Har jeg monopol på sannheten om dette temaet (eller noen andre tema)? Selvsagt ikke. Men jeg har ikke gravd meningene mine frem fra under en stein. Det er ikke bare meg, dette. Det er en kumulasjon av flere kunnskapskilder, inkludert egen erfaring. 

Vil du lese DEL 2, og se hva andre mener? I så fall kan du gå til DETTE blogginnlegget.  

 

Kilder

 

Holm m.fl. (2012) Reflections on Involuntary Treatment in the Prevention of Fatal Anorexia Nervosa: A Review of Five Cases, i International Journal of Eating Disorders 45:93–100

Touyz og Hay – 2015 – Severe and enduring anorexia nervosa (SE-AN): in search of a new paradigm, i Journal of Eating Disorders 3:26  [open access]

Wonderlich m.fl. – 2012 –  Minimizing and Treating Chronicity in the Eating Disorders: A Clinical Overview, i International Journal of Eating disorders 45: 467-475

Le Grange m.fl. (2014) Early Weight Gain Predicts Outcome in Two Treatments for Adolescent Anorexia Nervosa, i International Journal of Eating Disorders, 47(2): 124 – 129 [open access]

Swenne m.fl. (2017) Family-based intervention in adolescent restrictive eating disorders: early treatment response and low weight suppression is associated with favourable one-year outcome, i BMC Psyciatry 17:333 [open access]

Franko m.fl. (2018) Predictors of long-term recovery in anorexia nervosa and bulimia nervosa: Data from a 22-year longitudinal study, i Journal of Psychiatric Research 96:183-188

Lopez m.fl. (2010) Medical futility and psychiatry: Palliative Care and Hospice Care as Last Resort in the Treatment of Refractory Anorexia Nervosa, i International Journal of Eating Disorders 43(4): 372 – 377 [open access]

Tan og kolleger (2009) Attitudes of Patients with Anorexia Nervosa to Compulsory Treatment and Coercion, i International Journal of Law and Psychiatry 33: 13 – 19. [open access]

Thiels (2008) Forced Treatment of Patients with Anorexia, i Current Opinion in Psychiatry 21: 495 – 498

Clausen og Jones (2014) A systematic review of the frequency, duration, type and effect of involuntary treatment for people with anorexia nervosa, and an analysis of patient characteristics, i Journal of Eating Disorders 2(29)

Gaudiani, J (2019) “Caring for the patient who declines treatment: The sectrum from mandated treatment to hospice care”, kap 22 i Sick Enough, Routlegde, Taylor and Francis: New York

Elzakkers I, m.f. (2014) Compulsory treatment in anorexia norvosa: a review. International Journal of Eating Disorders, 47(8): 845-852

Arnolds, C (2017) I didn’t believe I had an eating disorder. But the threat of forced feeding saved my life
Statnews.com, dato for sist oppsøkt lenke: 21.01.19

Andre ressurser

Force-Feeding of Anorexic Patients and the Right to Die
Ethical Considerations in the Treatment of Eating Disorders

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top