Tvangsbehandling ved alvorlig anoreksi: En studie av fem kvinner som døde

Tvangsbehandling-ved-anoreksi-blogg-hildelearnstoplay
Foto: Jean Guy, Unsplash.com
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter
Bør mennesker med alvorlig, langvarig anoreksi bli tvangsinnlagt, og hva er det som i tilfelle taler for og imot tvangsinnleggelse? Dette diskuterer forskerne Holm og kolleger, som står bak denne danske studien fra 2012. Av 1160 pasienter som var innlagt ved en spesialistenhet for spiseforstyrrelser i Danmark mellom 1994 og 2006, ble 5 personer bekreftet døde av anoreksi i løpet av studieperioden. Tre av disse hadde vært innlagt på tvang / ufrivillig behandling. I dette innlegget får du et sammendrag av artikkelen og hva slags konklusjon forskerne trekker.

Tvangsinnleggelse ved anoreksi – innledende betraktninger


Note til leseren: Som vanlig skiller jeg mellom mine egne meninger/refleksjoner og forskernes, når jeg skriver artikler i Spisforsk. Du finner imidlertid et relatert blogginnlegg under lenken Blogg, der jeg mer personlig reflekterer over bruk av tvangsbehandling ved anoreksi

Nå som jeg har understreket det, går jeg over til sammendraget av Holm og kollegers artikkel. 

Det er fremdeles uvisst om tvangsbehandling ved anoreksi / tvunget psykisk helsevern ved anoreksi er fordelaktig på lang sikt og om det kan redusere dødeligheten i anoreksi, skriver Holm og kolleger i artikkelen «Reflections on Involuntary Treatment in the Prevention of Fatal Anorexia Nervosa: A Review of Five Cases», som ble publisert i International Journal of Eating Disorders (2012, nr 45: side 93-100). 

For å diskutere bruk av tvangsinnleggelser i psykiatrien når det gjelder anoreksi, tar Holm og kolleger for seg fem voksne kvinner som alle døde av alvorlig, langvarig anoreksi. Noen av disse kvinnene hadde tvangsinnleggelser bak seg, mens andre hadde det ikke.

Holm og kolleger skriver selv at:

Disse fem dødsfallene ble presentert i en kort danskspråklig artikkel i tidsskriftet for den danske legeforening i 2008. Artikkelen førte til en kortvarig, men massiv debatt i danske medier. Debattens tema i offentligheten var fordeler og ulemper ved ufrivillige innleggelser, samt om bruk av tvang er det samme som bruk av vold. (s 96)


Formålet med studien


Formålet med denne studien var å undersøke fatale tilfeller av anoreksi blant pasienter som har vært behandlet ved en spesialavdeling for spiseforstyrrelser i Danmark. [altså pasienter som døde]

Målsetningen var å identifisere fellestrekk mellom pasientene og sammenlikne disse trekkene med antatte risikofaktorer for dårlige langsiktige prognoser. [Altså, se om disse fem som døde, hadde egenskaper som er forbundet med dårlige prognoser for å bli bedre av anoreksien.]

Holm og kolleger ønsket også å diskutere hindre for bruk av tvang i behandling av anoreksi, samt vurderinger av hvorvidt en tvangsinnleggelse kunne ha forhindret at disse pasientene døde.

Note til leseren:

Dette innlegget er et sammendrag av artikkelen Reflections on Involuntary Treatment in the Prevention of Fatal Anorexia Nervosa: A Review of Five Cases, av Holm og kolleger. Jeg kommer til å henvise til dem som «Holm og kolleger» eller «forfatterne».

I dette blogginnlegget bukes ordet «recovery». Den nærmeste oversettelsen av dette ordet til norsk er «tilfriskning» eller «å komme seg».

«Compulsory treatment» er oversatt til «tvungent psykisk helsevern», «tvangsbehandling» og «tvungen behandling». Disse brukes altså som synonymer på ufrivillige innleggelser ved behandling av anoreksi.

Tekst med innrykk er sitater fra artikkelen. Disse er markert uthevet i teksten. I øvrig tekst parafraserer jeg forfatterne. Alle synspunkter som kommer frem i dette blogginnlegget er fremsatt av Holm og kolleger og deles ikke nødvendigvis av meg. 

 

Hva er assosiert med bedring i anoreksi og kan tvangsbehandling hjelpe?


Holm og kolleger peker på at vektnormalisering [gjenopprettelse av normal kroppsvekt] er antatt å være nødvendig, men ikke tilstrekkelig for «recovery» fra anoreksi, og at flere studier tyder på at fullstendig vektnormalisering gir bedre prognose for bedring enn det kun delvis vektoppgang gjør.

Forfatterne peker på at det eksisterer et dilemma blant klinikere, og at dette handler om pasientens rett til autonomi på den ene siden og på den andre side om pasientens manglende anerkjennelse av at hun eller han er syk.

På den ene siden: 

Selv om frafall fra behandling potensielt kan forhindres gjennom bruk av tvang, kan det være flere grunner til å unngå denne fremgangsmåten. Klinikere som mener at respekt for pasientens autonomi er et primært etisk prinsipp kan oppleve dilemma når det kommer til pasienter med alvorlig anoreksi. (s 94)


Og på den andre siden: 

Imidlertid er det velkjent at pasienter med anoreksi kan ha nevropsykiatriske forstyrrelser som en konsekvens av sult, og dette kan gi omfattende kognitiv svekkelse. Videre opplever de fleste pasienter med anoreksi symptomene som egosyntone, og anser derfor ikke tilstanden sin som en sykdom. Dette fører ofte til fornektelse av risikoene som er forbundet med medisinske komplikasjoner. (s 97)


En åpenbar fordel med bruk av tvangsinnleggelser er at pasienten umiddelbart kan holdes igjen i behandlingsopplegget, slik at muligheten for etablere en allianse for behandlingen er til stede, skriver Holm og kolleger. Tvungen behandling muliggjør dessuten vektoppgang.

Imidlertid har vi lite kunnskap om når tvangsinnleggelse bør brukes i anoreksi, understreker forfatterne.

Når kan en person tvangsinnlegges for anoreksi?


Anoreksi er en psykisk sykdom, så i de tilfellene hvor pasienten mangler samtykkekompetanse eller holder tilbake samtykke, kan legen ut i fra en vurdering av pasientens beste pålegge pasienten å gå i behandling, sier Holm og kolleger.

At pasienten fornekter sykdommen eller er ambivalent med tanke på sykdommens alvorlighet, ses ofte som et tegn på manglende sykdomsinnsikt. Og siden sykdomsinnsikt er nødvendig for å kunne samtykke til behandling, kan manglende sykdomsinnsikt ses som et tegn på at pasienten mangler evne til å samtykke til behandling.

Når det gjelder hva som spiller inn på om tvangsinnleggelse bør vurderes, skriver Holm og kolleger at:

Nåværende anbefalinger impliserer at tvungent psykisk helsevern bør vurderes i suicidale pasienter som har elektrolyttforstyrrelser, hjerteartytmi, eller andre akutte mentale eller fysiske problemer, dersom BMI er lavere enn 13 kg/m2 og hvis andre terapeutiske intervensjoner [dette vil typisk være frivillige innleggelser] har vært ineffektive. En kroppsvekt under 75 prosent av forventet vekt gir grunnlag for sykehusinnleggelse. (s 98)


Forfatterne fremhever at selv i frivillige innleggelser for spiseforstyrrelser er det oftest regler som pasienten ikke kan forhandle om, slik som begrensning av fysisk aktivitet og forpliktelse til å fullføre måltider. Pasienten kan riktignok skrive seg ut, men det er allikevel en grad av «frivillig» frihetsberøvelse.

At en pasient pålegges å gå i behandling betyr dessuten ikke nødvendigvis tvangsernæring med sonde, understreker Holm og kolleger, og oppsummerer videre at:          

Sammenliknet med såkalt frivillige behandlingsopplegg, er tvungen behandling derfor ikke nødvendigvis så etisk problematisk som tidligere antatt. Innenfor en tillitsbasert relasjon [mellom pasienten og behandlerne] kan bruk av tvang oppleves som omsorg, ettersom det viser at helsearbeiderne anerkjenner sykdommens alvorlighet og er forberedt på å håndtere angsten som er forbundet med vektoppgang. Ofte er pasienten og familien veldig lettet over å gi fra seg ansvaret – om enn midlertidig – til et profesjonelt behandlingsteam. (s 98)


Hva er det juridiske grunnlaget for en tvangsinnleggelse ved anoreksi?


I Danmark kan tvungent psykisk helsevern iverksettes med hjemmel i lovverket dersom en pasient med psykose eller tilsvarende tilstand motsetter seg en innleggelse.

Formålet med innleggelse må imidlertid være behandling, og det må kunne regnes som uforsvarlig å unnlate å innlegge pasienten enten på grunn av (a) at muligheten for recovery eller signifikant forbedring av pasientens tilstand ellers vil være substansielt forminsket eller (b) at personen det gjelder er til fare for seg selv eller andre.

Holm og kolleger skriver at:

Ettersom anoreksi er en psykisk sykdom kan legen pålegge pasienten å gå i behandling dersom dette er i pasientens beste interesse og dersom pasienten tilbakeholder samtykke eller mangler samtykkekompetanse. Pasientens fornektelse av sykdommen, eller ambivalens med tanke på alvorligheten av spiseforstyrrelsen, anses ofte som en demonstrasjon av manglende sykdomsinnsikt, som altså er en nødvendighet for gyldig samtykke. (s 94)


Mer spesifikt understreker at Holm og kolleger at:

Innleggelse må iverksettes dersom en pasient med psykose eller tilsvarende tilstand motsetter seg innleggelse. (s 94)


Jamfør forfatterne var alle de fem pasientene som beskrives i artikkelen karakterisert som delvis i mangel av- eller fullstendig i mangel av sykdomsinnsikt. (s 97)

Anoreksi – hva er forbundet med gode og dårlige prognoser?


Når det gjelder prognostiske faktorer for hva som fører til suksessfull behandling, så finnes det ingen konsistente funn på tvers av studier, skriver Holm og kolleger.

Imidlertid er lav kroppsvekt ved behandlingsstart, tidligere feilede behandlingsforsøk, lang sykdomsvarighet (over 10 år), komorbid psykiatrisk sykdom, ekstrem kroppsbildeforstyrrelse, oppkast og tvangspregede personlighetstrekk assosiert med en dårligere prognose.

Flere av disse elementene representerer imidlertid et sirkulært resonnement, legger Holm og kolleger til.

[Note til leseren: Forfatterne sier ikke mer om dette, men slik jeg forstår det, sikter de til at det jo like gjerne være at anoreksien forårsaker disse trekkene, som at disse trekkene forårsaker anoreksien og de dårlige behandlingsresultatene].

Andre ting som har sammenheng med dårlig langsiktig behandlingsresultat er å ha utviklet anoreksi i voksen alder [såkalt «late onset»], samt å droppe ut fra behandlingen [altså skrive seg ut fra behandlingen før den er ferdig].  

Fem kvinner med anoreksi – symptomer, behandling og dødsårsak


Informasjonen om disse fem personene ble hentet fra danske registerdata. Alle kvinnene hadde en eller flere ganger vært innlagt på en spesialenhet for behandling av spiseforstyrrelser.

Note til leseren: Disse tre tabellene er laget av meg (Hilde) basert på informasjonen som Holm og kolleger gir om de fem “casene” (kvinnene).

Jeg har delt opp tabellen i tre, for at den ikke skal bli så massiv. Den første delen – Tabell 1 – handler om bakgrunn, slik som alder, når kvinnen først utviklet spiseproblemer og andre symptomer. Den andre delen – Tabell 2 – handler om behandling, innleggelser og eventuelle tvangsinnleggelser (altså, at kvinnen var innlagt ufrivillig og med et tvangsvedtak) og den siste delen – Tabell 3 – tar for seg omstendigheter rundt dødsfallet.

Tabell 1 av 3: Fem kvinner med alvorlig, langvarig anoreksi (egenskaper ved kvinnene)


Note: Tabell 1 av 3 gir oversikt over diagnosetidspunkt, sykdomsvarighet, relasjoner, samsykdom og sykdomsinnsikt

Kommentarer til Tabell 1:

Felles for alle kvinnene var at hadde vært syke lenge, fra 11 år opp til anslagsvis over 30 år. Alle pasienter blir beskrevet som å mangle sykdomsinnsikt. Å mangle sykdomsinnsikt kan være alt fra ikke å tro at man er syk (anoreksi er kjent for å være såkalt egosyntonisk, altså at man ikke klarer å skille seg selv fra anoreksien) til å forstå at man bør gå opp i vekt/synes man er for tynn, men klarer ikke tillate seg å spise nok til at det skal skje.

Tabell 2 av 3: Fem kvinner med alvorlig, langvarig anoreksi (egenskaper ved behandlingen og innleggelsene)


Note: Tabell 2 av 3 gir oversikt over type behandling, antall- og varighet av innleggelser, tvangsinnleggelser, journalnotater om kvinnen før hun døde (hva hun fortalte + medisinsk tilstand)

Kommentar til parentespunkt 1, 2, 3 og 4 i Tabell 2: 

(1) Kvinne 1: Hun ble altså innlagt med utspilt mage, forenelig med nekrose i tarmen, og hun klaget over magesmerter. Behandling ble imidlertid ikke utført, da hun ble ansett å være “beyond therapeutic possibilities”, altså ikke mulig å behandle.

(2 og 3) Kvinne 4: Kvinnen overholdt ikke behandlingsavtalen (“poor compliance”). Oppsøkte selv hypnoterapi og alternative terapiformer.

(4) Kvinne 5 droppet ofte ut av behandling/møtte ikke opp til behandlingstime. Hun kunne selv se at dette var galt å gjøre

Øvrige kommentarer til Tabell 2:

Felles for alle kvinnene er at de alle har hatt flere kortvarige innleggelser: mellom 2 og 15 innleggelser, der hver innleggelse varte i om lag en måned.

Alle kvinnene hadde også gått i terapi som hjemmeboende pasient; det vil si de hadde gått til psykolog/lege/psykomotorisk fysioterapeut på timebasis. En hadde forsøkt alternativ behandling, eksempelvis hypnoseterapi.

Tre av kvinnene hadde ikke vært i kontakt med spesialistenheten for spiseforstyrrelser på en stund (fra 1 til 4 år) da de døde.

For tre av kvinnene finnes ikke informasjon om hva de var opptatt av eller fortalte til behandler i tiden før de døde. For disse kvinnene er det heller ikke informasjon om somatiske og psykiske plager fra tiden rett før dødsfallet.

Tabell 3 av 3: Fem kvinner med alvorlig, langvarig anoreksi (omstendigheter rundt dødsfallet)


Note: Tabell 3 av 3 gir oversikt over dødssted, dødsårsak, obduksjon og BMI på dødstidspunktet

Kommentar til parentespunkt 1 i Tabell 3: 

(1) Kvinne 5: Kvinnen døde altså på spesialistenheten for spiseforstyrrelser. Hun ble funnet på badegulvet på rommet sitt, uten puls og med utvidete pupiller og nedsatt åndedrett. Gjenoppliving ble forsøkt, men nyttet ikke.

Øvrige kommentarer til Tabell 3:

Fire av kvinnene var innlagt da de døde. To var innlagt på spesialistenheten for spiseforstyrrelser og to var innlagt på en allmennpsykiatrisk post. En kvinne ble funnet død hjemme hos seg selv; hun ble funnet av hjemmesykepleier.

For fire av kvinnene oppgir journalen at dødsårsaken er knyttet til avmagring og generelt dårlig helse. For kvinne #4 er det ikke oppgitt dødsårsak.

Det oppgis at fire av kvinnene ikke ble obdusert.

Note: Kvinne #5 oppgis ikke om ble obdusert, men ut ifra det som beskrives om dødsårsaken, later det ikke til at hun ble det.

Diskusjon


Skadereduksjon, palliativ behandling og hospice ved alvorlig, langvarig anoreksi

Behandling av mer kroniske tilfeller av anoreksi har ikke fått særlig oppmerksomhet i den offentlige litteraturen, skriver Holm og kolleger.

De peker videre på at det nå har vokst frem en debatt omkring nytteverdien av behandlingsmodeller for skadereduksjon, der målet med behandlingen ikke er «recovery», men heller å redusere skadeomfanget av den spiseforstyrrede adferden og å øke livskvaliteten til den det gjelder, mens han eller hun lever med en spiseforstyrrelse.

I denne typen skadereduserende behandlinger er det ikke snakk om innleggelser, men om behandlere som hjelper hjemmeboende pasienter med å utvikle redskaper for livsmestring, sosial fungering, følelsesregulering og ernæring.

Ytterligere en form for behandling, som i sjeldne tilfeller har blitt gitt til pasienter med svært behandlingsmotvillig anoreksi, er palliativ behandling eller hospice.

Bruk av tvangsinnleggelser ved alvorlig, langvarig anoreksi

Blant publiserte avgjørelser relatert til pasienter med anoreksi, gjennomført av klagenemda for den danske helsetjenesten, finnes det eksempler både på klagemål over å ha blitt utsatt for tvangsinnleggelse, med også over mangel på å ha blitt tvangsinnlagt, skriver Holm og kolleger.

Studier [naturalistiske studier] har dessuten vist at de fleste ufrivillig innlagte pasienter i ettertid mener at innleggelsen var rettferdiggjort, sier forfatterne, og fremhever at:

Det finnes også pasienter som i dag er blitt helt friske og som er takknemlige for den medfølende omsorgen de fikk da de var sykehusinnlagt, selv om de opplevde behandlingen som tvungen da den pågikk. (s 97)

Holm og kolleger påpeker at tvangsinnleggelse vanligvis brukes i behandlingen av alvorlig rammede pasienter, som har hatt flere tidligere innleggelser for spiseforstyrrelser, hvilket indikerer at det er en sterk konsensus om at ufrivillig behandling for spiseforstyrrelser bør brukes dersom det trengs for å redde liv.

Videre sier stiller Holm og kolleger følgende spørsmål:

Man kan spørre seg om tvungen behandling – snarere enn å startes opp først når pasienten er livstruende syk – bør iverksettes i tidligere stadier av sykdommen, når spiseforstyrrelsen antakelig er mer mottakelig for behandling. Tidlig intervensjon er antatt å forhindre anoreksi fra å utvikle seg til en kronisk tilstand. (s 98)

De relaterer dette til at når fire av pasientene døde etter å ha droppet ut av tidligere behandling, så er det i disse tilfellene aktuelt å reise spørsmålet om hvorvidt liv kunne vært reddet dersom tvungen behandling hadde blitt brukt i større omfang.

Mer presist argumenterer Holm og kolleger at:

En gjennomgang av disse pasientens medisinske historie antyder at fire av dem potensielt kunne ha hatt nytte av å bli underlagt tvunget psykisk helsevern. Malplassert respekt for pasientens autonomi kan føre til et fatalt utfall (dødsfall), og denne problemstillingen er særlig relevant dersom man har å gjøre med en pasienten som mangler delvis eller fullstendig sykdomsinnsikt. (s 99)

I tilfelle kvinne nummer 5, som gjentatte ganger ble pålagt tvungen behandling uten suksess, så skriver Holm og kolleger at det alltid vil finnes pasienter med anoreksi som ikke lar seg behandle, og at det i slike tilfeller vil være skadereduksjon som er det beste behandlingsalternativet.

Konklusjon: Tvangsbehandling av anoreksien burde vært igangsatt hos fire av kvinnene

Ettersom bruk av tvangsbehandling ved anoreksi ikke nødvendigvis er så etisk problematisk som tidligere antatt, så synes det urimelig at bruk av tvang – med unntak av hos Pasient #5 – ikke ble forsøkt i større utstrekning, sier Holm og kolleger, og fremhever at:

I alle fem tilfeller var pasientens helse alvorlig truet og de led av risikofaktorer som sannsynliggjorde et dårlig behandlingsutfall, slik som langvarig/kronisk sykdom, gjentatte sykehusinnleggelser, BMI under 13 og komorbiditet. I tillegg hadde samtlige pasienter flere ganger droppet ut av frivillige innleggelser, noe som indikerer en utilstrekkelig respons på behandlingen. (s 99)

Holm og kolleger påpeker at disse fem tilfellene understreker viktigheten av å kontinuerlig følge opp kronisk syke pasienter. Helt til slutt konkluderer de som følger:

[Vi] tror at liv kunne ha vært reddet dersom tvungen behandling hadde blitt iverksatt. Vi anbefaler derfor at slik behandling brukes i større utstrekning, særlig hos pasienter som lider av kronisk anoreksi og kompliserende psykiatriske lidelser, slik som personlighetsforstyrrelser eller rusmisbruk (substance abuse). Særlig oppmerksomhet bør utvises når pasienter med en slik problematikk dropper ut av frivillig behandling. (s 99)


Avsluttende bemerkninger


Som nevnt innledningsvis: Dersom du vil lese mine egne betraktninger og synspunkter på bruk av tvungen behandling ved anoreksi, så besøk bloggen min om noen dager. Da kommer jeg til å ha lagt ut et blogginnlegg som heter Tvangsbehandling ved anoreksi: Noen refleksjoner over bruk av tvang i behandling av anoreksi

Men dersom du generelt er interessert i de svært alvorlige aspektene ved anoreksi, så har jeg skrevet andre artikler som kanskje også kan interessere deg. Dette er  blant annet et forskningsinnlegg om dødelighet, et blogginnlegg om dødelighet, et forskningsinnlegg om selvmord, og et blogginnlegg om selvmord

Kilde

Holm JS, Brixen K, Andries A, Horder K, Stoving RK: Reflections on involuntary treatment in the prevention of fatal anorexia nervosa: a review of five cases, i International Journal of Eating Disorders 2012, 45:93–100.

Tidligere artikler i Spisforsk

Forskning på langsyke voksne med spiseforstyrrelser - punsvik eielsen

Dårlige prognoser for voksne med langvarige spiseforstyrrelser?

Tidligere i mars i år ble artikkelen “The 17‐year outcome of 62 adult patients with longstanding eating disorders—A prospective study” publisert i det velrennomerte tidsskriftet International Journal of Eating Disorders. Jeg skulle gjerne ha lest hele artikkelen, men siden den ligger bak betalingsmur og jeg ikke har fått satt opp noe nytt system for å allikevel få tilgang (jeg hadde det før), får jeg her bare skrevet om det som står i sammendraget. Med andre ord: I den grad jeg kommer med noen egne vurderinger her, så er det på veldig tynt grunnlag. Studien er skrevet av doktorgradsstipendiat Hanna Punsvik

LES MER »
traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere

LES MER »
Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg

Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang

LES MER »
June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling

Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med “anoreksi”, “bulimi”, “angst” og “depresjon”, før hun til slutt fikk diagnosen “PTSD”. Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.

LES MER »
Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser

Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”. I denne bloggposten skal du få vite mer

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »
Scroll to Top