Tvangspreget trening og spiseforstyrrelser. Hva vi kan lære av rottene

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Kan vi lære noe av rottestudier, når det gjelder sult, tvangspreget trening og spiseforstyrrelser? I dette blogginnlegget snakker jeg om ABA (activity based anorexia), som forskerne tror kan forklare noe av sammenhengen mellom anoreksi, sult og hyperaktivet.
Anoreksi_aktivitetsbasert_rotter_sult_hildelearnstoplay
Foto: Emma Simpson, Unsplash


Dette blogginnlegget handler om noe jeg lenge har hatt lyst til å skrive noe om, nemlig den rollen som trening har hatt for meg i spiseforstyrrelsen min.

Jeg holdt nemlig et innlegg om tvangspreget trening og spiseforstyrrelser på et seminar i forrige uke, og i den anledning leste jeg en hel del forskning. (Du kan se noen slides fra innlegget, lenger nede i blogginnlegget).

Først kan jeg jo si at nå for tiden driver jeg kun med litt strekk og bøy om morgenen (bra for bekkensmertene mine), samt generell hverdagsaktivitet, slik som å gå til trikken eller bussen for å komme meg dit jeg skal, holde det passe rent og ryddig rundt meg og bevege meg rundt i leiligheten min.

Men slik har det ikke alltid vært.

Dagbøkene mine og den gamle bloggen min vitner om at det å være fysisk aktiv har vært noe jeg har måttet gjøre for å klare å oppholde meg i kroppen min og for å klare å stå i hverdagens mange utfordringer (som jo ikke akkurat blir mindre med en alvorlig spiseforstyrrelse).

Fra jeg begynte å sykle på trimsykkelen vår hjemme (da jeg var 15 og fikk anoreksi) til jeg begynte å trene på treningssenter (omtrent samtidig), har det å være i fysisk aktivitet vært forbundet med kontroll av kroppen min og hodet mitt.

Kontrollere kroppen og hodet?


For meg handlet treningen veldig om å fortjene å ha spist, eller fortjene å skulle spise. Jeg følte meg på et vis skyldig dersom jeg ikke trente, – som om jeg hadde brutt en slags indre regel om hva jeg måtte gjøre for å få lov til å spise det jeg ville.

Og veldig ofte så spiste jeg jo uansett ikke hva jeg ville. Jeg kunne tenke at nå skal jeg trene til det eller det kalori- eller kilometertallet og etterpå skal jeg gi meg selv lov til å spise det ene eller andre, men når jeg kom hjem igjen så ble det til at jeg spiste den samme bollen med rå grønnsaker, – igjen.

Periodevis var det et sterkt innslag av tvang i treningen min. Det var noe jeg måtte gjøre etter å ha spist, ikke bare fordi jeg hadde spist, men for i det hele tatt å klare å oppholde meg i min egen kropp etter å ha puttet noe inni den.

Jeg følte meg oppblåst og ekkel og ble så urolig at jeg måtte gjøre noe for å få bort følelsen. Bare å sitte der, var aldri nok. Noe måtte gjøres for å fjerne uroen.

Hvileløs


Jeg husker at jeg som 28-åring – det var første gang jeg gikk i terapi – beskrev meg selv som hvileløs.

“Å være hjemme er skummelt på grunn av all maten som er der. Jeg blir liksom gående fra jobb til det ene til det andre gjøremålet gjennom dagen, og jeg må trene, hvis ikke blir jeg så deppa og engstelig for ting.” fortalte jeg psykologen min.

Det var ikke bare for kroppen min jeg følte at jeg måtte trene, det var altså også for å holde angst og depresjon på en armlengdes avstand.

Intensjonen min for å trene var styrt av regler, tvang, skam og forestillinger om hva som ville skje med kroppen min dersom jeg ikke trente, og tanker om hvor deppa jeg ville bli eller hvor mye noia jeg ville få, om jeg ikke gjorde som spiseforstyrrelsen sa, og gjennomførte dagens rotterace.

Er det ikke bra for helsa å trene?


Joa, forsåvidt ville den vært det, om jeg ikke var så alvorlig undervektig og veldig tvangspreget i treningen min (noe veldig mange med spiseforstyrrelser jo er).

Trening er absolutt bra for helsa, dersom den utføres i passe porsjoner, med tilstrekkelig restitusjon og inneholder i alle fall et visst element av lyst og glød.

Problemet mitt var at jeg var veldig aktiv hver dag, uten å gi kroppen min mulighet for restitusjon, noe som gjorde meg mer utsatt for skader.

Det er ikke uten grunn at jeg har kroniske bekkensmerter i dag, – det er jo fordi jeg overtrente som 29-åring. At intensjonen bak treningen min var preget av måtte, burde, skyld, skam, plikt, uro og angst for hva som ville skje meg om jeg ikke trente, gjorde at treningen ble veldig tvangspreget.

Som oftest har jeg ikke hatt noen klare regler for hvordan jeg måtte trene (dog, en tid var det strenge regler for hvor mange kalorier jeg måtte forbrenne gjennom treningen), men jeg vet godt at treningen uansett har vært i ulik grad tvangspreget.

Folk som ikke har en spiseforstyrrelse, trener jo ikke på den måten jeg gjorde det.

De trener med fokus på helse, fremfor fokus på kropp og vekt, viser forskningen. Og elementet av tvang og dårlig samvittighet for å droppe en treningsøkt, samt reaksjonen på å gjøre dette, er ikke på langt nær så sterk som hos mennesker med spiseforstyrrelser.

Tabitha Farrar om trening og anoreksi 


Mens jeg var innlagt på Modum Bad i høst, hørte jeg mye på podcasten til Tabitha Farrar, altså The eating disorder recovery podcast. Tabitha har selv hatt anoreksi og også gjennomgått binge-purge sykluser (altså overspising med kompenserende adferd i form av trening), men i dag er hun frisk og jobber blant annet som recovery-coach innen spiseforstyrrelser.

Tabitha har postet flere blogginnlegg om trening og fysisk aktivitet i forbindelse med spiseforstyrrelser og undervekt.

Ett av dem heter “Exercise and Anorexia: The Case for Cold Turkey“, og handler om hva det betød for hennes tilfriskning når hun endelig sluttet å trene.

Et annet, som også fikk meg til å tenke en hel del, er blogginnlegget “Anorexia and Exercise 2: The lower-level movement trap“, som handler om hva mennesker med anoreksi vanligvis teller med når de tenker på trening, og hva som er implikasjonene av denne formen for “telling” med tanke på tilfriskningen.

Sistnevnte blogginnlegg var spesielt aktuelt for meg siden jeg, helt siden jeg skadet meg som 29-åring, har tenkt at jeg trenger ikke tenke på at jeg trener for mye, for jeg trener jo ikke.

Ehrm….da hadde jeg ikke telt med hvor langt jeg gikk hver dag. Og jeg gikk langt, bare så det er sagt. Som Tabitha selv sier om dette blogginnlegget:

If you read the last post [altså, “The case for cold turkey”] and thought “well that doesn’t apply to me because I don’t exercise excessively,” this post [altså, The lower-level movement trap] is for you. 

Det som tiltalte meg, og fremdeles tiltaler meg, ved Tabithas tilnærming til spiseforstyrrelser, er at den er veldig forskningsbasert, – altså, hun tar alltid utgangspunkt i forskningsfunn og hvordan forskningen kan si oss noe om hva vi kan gjøre for å bli friskere (eller forklare ting vi gjør/gjorde, når vi er som sykest).

Hun har flere podcast-episoder som på ulike måter tar for seg spiseforstyrrelser og trening eller fysisk aktivitet, eksempelvis episodene:

  • “Exercise Trackers, BMI, Obesity and Anorexia Treatment”
  • “Anorexia as an evolved genetic response to famine”
  • “Anorexia fears: Using migration science to explain fear of eating and weight gain”
  • Science: Variants in neuropeptide signaling are associated with disordered eating behaviors” (særlig interessant er det som kommer rundt ca minutt 19 i episoden)

Sistnevnte handler om forskning på rotter, og tar for seg betydningen av gener, hormoner, neurotensin og neuropeptider, noe som antakelig ikke er helt hverdagskost for de fleste, men altså…de grove trekkene er begripelige uansett om man kan fagsjargongen eller ikke, bare så det er sagt

Forskning på sult og aktivitetsnivå


Dette tar meg over til forskning jeg selv har kommet over, som handler veldig spesifikt om den svært sannsynlige rent biologiske sammenhengen mellom sult og aktivitet hos mennesker med spiseforstyrrelser.

Denne forskningen ser blant annet på hvordan rotter oppfører seg dersom de blir utsatt for akutt sult (det vil si kortvarig sult) og kronisk sult (altså langvarig sult).

Akutt og kronisk sult gir hyperaktivitet hos rotter


I en studie fant forskerne at dersom de sultet rotter akutt og/eller kronisk, så ble rottene hyperaktive, og dette gjaldt interessant nok særlig damerottene.

Ved å gi rottene for lite mat, slik at de til slutt hadde redusert kroppsvekten sin med 25%, så forskerne at hyperaktiviteten vedvarte både i den akutte sultfasen og i den kroniske sultfasen (altså, ved langvarig sult) og at rottene faktisk – dersom de hadde tilgang på et løpehjul – fortsatte å løpe fremfor å spise når forskerne la inn mat til dem ved måltidstidspunktene.

Som nevnt holdt jeg en presentasjon om dette på et seminar om forskning og trening, så jeg legger ved to av slides’ene i denne presentasjonen, der du også finner kilden jeg baserer meg på (Frintrop m.fl. 2018):

Hall m.fl. (1953) fant at rotter paradoksalt nok ble hyperaktive når tilgangen deres på mat ble begrenset. Senere ble denne modellen kalt Aktivitetsbasert Anoreksi, eller ABA. Exener m.fl. (2000) foreslår at utviklingen av hyperaktivitet i denne sammenheng kan forklares av en evolusjonsbasert “drive” for å finne mat. Leptin, som er et sulthormon, kunne blitt gitt til rottene for at de skulle blitt roligere, men problemet med det er at leptin hemmer sultfølelsen. Rottene var jo underernærte. De trengte BÅDE å komme ut av hyperaktiviteten OG og spise mye mat.
I senere forskningsdesign forlenget forskerne sultperioden. Den opprinnelige ABA-studien varte en relativt kort tidsperiode. Forskerne ønsket å se om de samme funnene vedvarte også ved kronisk sult. Frintrop m.fl. (2018) fant i denne sammenheng at hyperaktivitet blant rottene økte med 100% ved akutt sult for barnerotter (tweens) og ble høyere med en vektreduksjon på 25 prosent enn den var på en vektreduksjon på 20 prosent. Hyperaktiviteten forble den samme ved kronisk sult som ved akutt sult.


De to slides’ene over er altså begge fra presentasjonen min, og viser noe av forskningen på potensiell sammenheng mellom anoreksi og hyperaktivitet ved akutt og kronisk sult.

Treningsavhengighet – er det reelt?


Andre forskningsfunn tyder dessuten på at det er en avhengighetskomponent i trening, og da særlig hard kondisjonstrening, slik som løping (som jo alltid har vært min favoritt-trening).

Igjen må jeg trekke frem en rottestudie (sorry, altså).

I denne studien hadde forskerne flere grupper rotter, slik at de fikk sjekket betydningen av både menge løping på løpehjul og betydningen av underspising (altså, noen rotter fikk for lite mat og noen fikk spise det de ville).

Etter å ha holdt denne studien gående en periode, ga de rottene naloxone, som blokkerer opiater. Forskernes hypotese var nemlig at hard kondisjonstrening hever stemningsleiet ved å fremkalle noe som minner om tilførsel av opiater. Dersom de ga rottene naloxone, ville disse opiatene brått fjernes fra blodet til rottene, og de ville derfor antakelig vise tegn til abstinenser.

Og det viste seg at det var akkurat det som skjedde!

  • De rottene som hadde løpt mest på løpehjul, fikk sterke tegn på abstinenser, uansett om de var sultet eller hadde fått spist nok.
  • Rottene som hadde løpt litt mindre på løpehjul, viste tegn til litt lavere nivå av abstinenser.
  • Og rottene som ikke hadde løpt på hjul og som hadde fått spise det de ville, viste knapt noen tegn til abstinenser.

Jeg setter inn det lysbildet jeg brukte for å snakke om dette her, og nederst på slide’en ser du kilden jeg brukte, i tilfelle du vil sjekke den selv (Kanarek m.fl. 2009):


Mennesker er ikke rotter? Trening er ikke doping?


Til det første spørsmålet: nei. Og til det andre spørsmålet: nei.

Mennesker er så klart ikke rotter, men både rotter og mennesker er pattedyr og har til felles store deler av arvematerialet vårt.

Selv om vi ikke uten videre kan overføre funn på rotter til konklusjoner om mennesker, så er det uansett interessant. Og for meg, som den “geek’en” jeg er, er det interessant fordi jeg kjenner meg igjen.

Jeg brukte jo tenke at jeg er litt “treningsnarkoman”. Det å ikke trene ga meg økt angst, uro og depressivitet.

Er det noe jeg vil si at jeg hadde, når jeg ikke fikk trene før jeg skadet meg, så er det abstinenser. Og i noen grad så har jeg abstinenser fremdeles: En av flere grunner til at jeg føler meg såpass mye urolig og depressiv, tror jeg jo skyldes at jeg ikke lenger kan løpe.

Løping var min egen form for meditasjon og rensing av angst og uro. Uten løping, føler jeg meg på et vis litt handikappet.

Jeg kan riktignok gå, og det er jeg veldig glad for (for slett ikke alle er så heldige at de kan gå!) men løpingen var noe spesielt.

Forskning – et substitutt for løpingen?


Jeg har tenkt i det siste, ettersom jeg har beveget meg lenger uti tilfriskningsprosessen min, at jeg jo fremdeles gjør noe av det samme som jeg har gjort hele tiden, nemlig å være veldig drevet og målrettet.

Sant nok så har jeg hatt en sterk antakelse om at dette ville vedvare også etter vektnormalisering, siden det rett og slett er en del av personligheten min. Jeg har alltid vært litt smått nervøs, perfeksjonistisk og detaljorientert.

Det å grave meg ned i et felt og så rote rundt i forskningen på jakt etter de små byggestenene som kan forklare et eller annet interessant (og det er mye jeg finner interessant, siden jeg er kronisk nysgjerrig), gir meg en egen form for rush, som på noe vis kan minne litt om løpingen.

Jeg går inn i en slags “boble”, der jeg hurtigleser forskningsartikler og noterer sitater og kilder på index-kort, som jeg har liggende i fargerike stabler rundt i leiligheten min.

Jeg tror det hele ser litt pussig ut. Riktignok leser jeg som en del av research til ulike ting jeg skriver (artikler, innlegg, søknader, – og denne boka jeg på ett eller annet tidspunkt vil få gitt ut), men altså…det er jo ikke “normalt”?

Dog, normalt for meg får være bra nok, tenker jeg. Det må jo være bedre at jeg bruker personligheten min til å grave i forskning enn til å grave meg ned i meg selv.

Å ta konsekvensen av den jeg er


Så gjør det noe? Gjør det noe at jeg liker å grave meg ned i detaljer? Gjør det noe at jeg liker kondisjonstrening? Det gjør jo ikke det, så lenge jeg klarer å holde anoreksien på avstand, sørger for å få i meg medisinen min til faste tider (altså mat i passe, næringsrike porsjoner).

Slik er det i alle fall jeg har kommet til å se det, etter å ha svømt rundt i forskningen i 5 år, og etter å ha gjort en seriøst heftig jobb med min egen psyke, særlig det siste halvannet året.

I følge Dr Laura Hill, som er professor og leder for The Center for Balanced Living i USA, så er anoreksi en hjernebasert sykdom.

Hun mener at dtaljorientering er ett av de trekkene som mennesker med anoreksi trenger å lære om, slik at de kan komme forbi følelsen av overveldelse over å skulle velge (hun og forskerteamet hennes har forresten skrevet en bok om dette – “A brain based approach to eating disorders” – som har vist seg å gi veldig gode resultater så langt).

Akkurat dette kjenner jeg meg 100 prosent igjen i, – altså detaljorientering, overveldelse og valgproblemer.

Detaljfokus og problemer med å ta valg


Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fortalt behandlerne mine at jeg skulle ønske det fantes en fasit om hva jeg skal gjøre, om hvem jeg er og om hva jeg bør foreta meg, slik at jeg slipper å tvile på hva som er det riktige å gjøre.

Tabitha Farrar har forresten intervjuet Dr Hill to ganger, i sammenheng med det biologiske, hjernebaserte fundamentet i anoreksi. Den ene episoden heter “Dr Laura Hill: Using the Neurobiology of Eating Disorders to Inform Treatment” og den andre heter “Dr Laura Hill: Motivation to Change in Anorexia Recovery” .

Og bare for å understreke det: den sistnevnte episoden handler ikke om at pasienter som lider av anoreksi har dårlig motivasjon; snarere tar den for seg hvordan behandlerne så langt har hatt dårlig motivasjon!

Mer spesifikt, sier Dr. Hill, har behandlerne kviet seg for å lære om hvordan hjernen spiller en sentral rolle i utviklingen og opprettholdelsen av særlig anoreksi (men også andre spiseforstyrrelser).

Her vil jeg understreke at behandlerne er i ferd med å endre seg til det bedre, altså. Dr Hill har blant annet nettopp vært på besøk i Norge for å snakke om hjernebasert behandling av spiseforstyrrelser, så det blir spennende å se hva som kommer til å skje i årene fremover.

Jeg krysser fingrene for at nå som forskerne har fått øynene opp for dette, så kan vi som lider av disse begredelige sykdommene, føle oss mer forstått og ikke så ofte bli anklaget for å ha “lav motivasjon” eller “ikke ville endre oss”.

Hjelp for detaljfokus og beslutningsproblemer


I følge Dr Hill, så trenger voksne mennesker som lider av- eller har lidd av langvarig anoreksi hjelp til ikke å drukne i detaljene og frike ut av angsten som oppstår når særlig mat (men også andre ting) skal velges.

Jeg innser at det er jo akkurat dette jeg har tatt konsekvensen av, når jeg hver morgen lager og pakker mat til å ha med meg.

Jeg vet hva jeg skal spise til hvert måltid, og jeg vet at i løpet av dagen vil jeg få i meg nok av både karbohydrater, fett og proteiner, samt vitaminer og mineraler. Jeg vet det fordi jeg følger en kostplan som inneholder alt dette. Og da kan jeg senke skuldrene og slippe å tenke på en hel haug med detaljer.

Dr. Hills forklaring gir også veldig mening med tanke på klesvalgene mine. Jeg har det med å gå i de samme klærne temmelig ofte, rett og slett fordi det å skulle velge klær er skikkelig slitsomt.

Det beste er å bare ta på seg det samme noen dager, så slipper jeg å styre så mye. Noen ganger tenker jeg at folk må tro jeg er skikkelig skitten, men altså…det er jo begrenset hvor mye jeg søler på meg i løpet av en dag.

Jeg vasker ikke klærne mine etter en dags bruk, og det tror jeg miljøet er glad for.

Dr Hill foreslo faktisk at man, på samme måte som man lager seg en kostplan, kan lage seg en klesplan.

Akkurat dette tiltaler meg litt, men samtidig ikke helt. Jeg vil ikke måtte gå med skjørt en dag jeg er frossen, og eller med olabukse en dag jeg har vondt i magen, bare fordi det står på klespanen min.

Det å kunne dra på meg noe behagelig er alfa og omega for meg, derfor blir det stort sett løse klær hver morgen, og så skifter jeg heller om jeg skal ut og må se presentabel ut. Men…det er vel forsåvidt en slags klesplan det også, når jeg tenker meg om.

Men er ikke kostplan en krykke?


Vel, jeg kan se den innvendelsen, men hva er problemet med krykker, egentlig? Ingen hadde syntes det var dumt å gå med en krykke dersom man hadde brukket beinet. Hvorfor ikke ha mentale krykker også? De skal jo ikke nødvendigvis vare for alltid.

I følge Dr Hill sier, er det å ha en matplan omtrent det samme som å ha med seg insulin dersom man lider av diabetes.

Selv tenker jeg at det er jo ikke slik at man vil trenge en slik matplan for resten av livet. Slik sett kan man se på det som en krykke, i den forstand at det er noe som støtter en, før en klarer å fri seg enda mer fra spiseforstyrrelsen.

Det som gjør at jeg klarer å konsentrere meg om arbeidsoppgavene mine, er jo nettopp at jeg spiser nok og får hjelp til å fokusere på å få i meg maten fremfor å frike ut over hva jeg skal spise.

Ved å planlegge når jeg skal spise sjokolade, så får jeg i meg sjokolade. Og ved å planlegge når jeg skal spise en scone, så får jeg i meg en scone.

Ingen av delene er spesielt hyggelig, men jeg føler at jeg har gjort jobben min og det ligger en slags glede i det, via følelsen av å ha seiret over all støyen oppi hodet mitt (det er tross alt ikke særlig rolig oppi hodet mitt når jeg spiser….).

Akkurat på dette punktet, så føler jeg at mamma er veldig støttende. Jeg vet ikke om hun vet noe om dette fra før, men hun maser i alle fall aldri om at jeg skal spise lenger.

Dersom jeg spiser noe som jeg (spiseforstyrrelsen) egentlig er redd for, så gir hun meg en klapp på skuldra heller. Hun vet at jeg trosser frykten, men bare det at jeg gjør det, gjør at hun ikke ser på meg som syk lenger.

I kraft av å være vektnormalisert er jeg ikke lenger så hypersensitiv for lyd og lys, og jeg har ikke like mye angst for alt mulig, slik jeg hadde før. Derfor fremstår jeg som mer rolig, fokusert og samlet, noe jeg jo også er.

Mamma og pappa kommenterer ikke på hva jeg spiser, de er bare glade for at jeg gjør det. Og jeg er glad for at de er glad for det. Det har blitt fred rundt middagsbordet igjen, og det er veldig deilig.

Jeg slipper å føle meg som elefanten i rommet, og jeg kan snakke mer om de andre, fordi jeg ikke er så opptatt av hva jeg kan gjøre for å fikse meg selv, og hvordan jeg skal snakke og spise for å fremstå mer “normal”.

Sistnevnte lyktes jeg jo aldri med uansett. Det er begrenset hvor normal jeg har følt meg de siste fem årene, for å si det sånn…

Nyter jeg maten, fordi jeg har en plan?


Vel, – i noen grad ja, men samtidig ikke helt. Dette er a work in progress, og jeg har fremdeles ikke kommet dit at mat er forbundet med ro og nytelse.

Foreløpig er det jo slik at jeg fremdeles har den spiseforstyrra stemmen i hodet mitt som forteller meg at jeg egentlig ikke burde spise frokost, lunsj, middag, kvelds etc, men forskjellen fra før til nå, er at jeg for det meste ikke hører på den.

Det hender at jeg skyver på måltider eller styrer litt med å skulle spise, men jeg tar meg i å gjøre det, og så tvinger jeg meg til å spise til slutt.

Den siste halvannen uka har jeg imidlertid blitt flinkere til å følge kostplanen min igjen, og det gjør at det er litt mindre uro og bråk oppi hodet mitt ved måltidene. Å skulle spise når det bråker og ropes så innmari oppi topplokket, er jo ikke noe særlig.

Jeg vil egentlig bare få i meg maten og gå videre med dagen min. Jeg spiser ikke fordi det gir meg noen godfølelse, men fordi det gir meg en følelse av å kunne være god og gjøre godt. Og det er verdt innsatsen, selv om det bråker litt (eller mye).

For øvrig så har Dr Hill en TED-talk som illustrerer dette ganske bra, – altså hvordan anoreksi kan oppleves fra innsiden.


Når det gjelder denne Ted-talken, så vil jeg bare føye til at jeg som såkalt “anorektisk” absolutt var (og fremdeles er) sulten, i alle fall innimellom.

Det er ikke slik at jeg ikke har spist primært fordi jeg ikke har vært sulten, selv om det så klart er mange ganger jeg ikke har kjent sult (og fremdeles ikke gjør det).

For mitt vedkommende har det imidlertid ofte vært slik at jeg ikke har turt å begynne å spise. Jeg visste jo at da kom jeg til å kjenne hvor sulten jeg faktisk var, og så kom jeg til å bli veldig redd og så spise alt mulig i rein og skjær frykt for overhodet å ha startet å spise. Og da måtte jeg jo spise kjempefort, for å få maten fort opp igjen.

For meg dreide alt seg om ikke å begynne å spise, for jeg var så redd for å komme ut av kontroll.

Så altså, selv om det ofte hendte (og fremdeles hender) at jeg rett og slett ikke kjente (eller kjenner) sult, – så var det ikke slik at sultfølelsen min hadde forsvunnet fullstendig, slik jeg får inntrykk av at Dr Hill snakker om.

Men altså…. nå ser jeg jo av kommentartråden under denne TED-talken at jeg ikke er alene om å ha en type anoreksi der man også opplever sultfølelse.

Og Tabitha Farrar sier selv at hun også opplevde økt sult når hun begynte å spise mer, og gjennom tilfriskningprosessen, så dette er ikke på noen måte unikt for meg.

Så hvordan er dette relevant for deg?


Vel… Med fare for å gjenta meg selv (dette har jeg tross alt sagt før): Det vet du antakelig best selv. Det tross alt du som er ekspert på deg selv.

Jeg forventer ikke at du skal pløye deg gjennom alle forskningsartiklene, bloggpostene, podcastene og hele boka til Dr. Laura Hill, men altså… Dersom du har en spiseforstyrrelse selv, så vet du jo om noe av det jeg skriver om her, er en utfordring for deg.

Trening, for eksempel. Eller det å bare gå og gå, og ikke telle det med som trening.

Misforstå meg rett, – jeg mener ikke at man ikke skal få lov til å bevege på seg når man har en spiseforstyrrelse! Jeg beveget jo helt klart på meg selv, også da jeg var inneliggende pasient (og det ene stedet jeg var innlagt, der jeg ikke fikk gå tur eller gå ut i det hele tatt, skrev jeg meg jo ut etter 6 uker fordi det ble helt uutholdelig!).

Det jeg mener er at overtrening ikke er det helt store for tilfriskningen, og at også det å gå veldig langt er å karakterisere som overtrening, særlig dersom man er  alvorlig undervektig.

Det å roe ned på treningsmengden viste seg å være veldig viktig for min tilfriskningsprosess, særlig fordi det å gå så mye, bidro til å svekke fordøyelsen min og gi meg mer væskeopphopning i kroppen.

Dersom du har problemer med å ta valg, så vet du det antakelig også det selv. Jeg visste det i alle fall. Og nå som jeg ikke bare vet det, men også har fått bekreftet via Dr. Hills forskning at dette er et vanlig trekk hos mennesker med anoreksi, så kan jeg ta mer konsekvensen av det i min hverdag. Jeg kan heller forklare folk rundt meg at det er bedre om de bare spør meg om vi skal ha det ene eller andre til middag, enn å spørre meg hva jeg vil ha til middag. Sistnevnte er jo bare “Uæh! Jeg vet ikke!! Må vi ha middag?! Kan vi ikke bare ha grønnsaker?”

Himmel, altså….for oss alle så er dette noen skikkelige begredelige sykdommer.

Jeg må innrømme at jeg blir litt trist i blant, over hvor lang tid det tar. Hvor hvor mange år som har forsvunnet i sykdom, over hvor mye tid jeg bruker på å regulere spiseforstyrrelsen min nå i tilfriskningen, og over hvor lang tid denne tilfriskningsprosessen kan ta.

Dr Laura Hill sa at for voksne som har vært syke lenge, så er to år helt vanlig, og det er ETTER at man har gått opp i vekt.

Himmel… Hva vil arbeidsgiveren min si, liksom? Men altså…det viktigste er jo at vi holder oss i live og skaper meningsfulle liv, ikke at vi er så himla perfekte på jobb….

Men nå skal jeg avslutte her…


…før jeg skriver meg rødglødende på fingertuppene og du antakelig leser deg blå i ansiktet (om du da ikke har falt av for lenge siden, noe jeg ikke vil anklage deg for, om så skulle vært tilfellet). 

Jeg vil bare si at vi som jobber med tilfriskning, uansett hvor vi er i den prosessen, bør gi oss selv et skikkelig klapp på skuldra.

For i noen grad kjemper vi faktisk i mot vår egen genetiske tilbøyelighet – mot våre egne hjerners “programmering” – og selv om hjernen kan endres (nevroplastisitet og nevrogenese, vet du!) så tar det tid.

Så jeg heier på dere, alle sammen! Er du i tilfriskningsprosessen, om det så bare er i den spede begynnelse, så er du modig, tøff og en kriger. Stå på alt du klarer. 

Jeg står på videre alt jeg klarer, også.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top