Tvil og utmattelse i bedringsprosessen

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Det er nok av grunner til å tvile på om det er noen vits i å blogge om denne såkalte "tilfriskningsprosessen", eller bedringsprosessen, som jeg egentlig foretrekker å kalle det. Ikke bare tviler jeg på bloggen min, jeg tviler på hele prosessen. Men så er det jo blitt bedre og jeg kan ikke helt se at det er noe alternativ å snu. Jeg jobber hardt for å ikke falle tilbake inn i gamle mønstre, men fy søren så tøft det er.
tvil_og_utmattelse_i_tilfriskning_anoreksi_bulimi_hildelearnstoplay
Foto: Niklas Hamann on Unsplash


Hei og velkommen tilbake, eller velkommen for første gang, om du er ny her. Håper du finner noe du har nytte av. <3 

Noe du har nytte av, ja. Ærlig talt så vet jeg virkelig ikke om noen har nytte av denne bloggen, knapt nok jeg selv. Jeg merker at jeg for tiden er preget av både tvil og utmattelse, ikke bare omkring bedringsprosessen min, men også omkring denne bloggen. Om noe, så tjener den som en eller annen form for nedtegnelse av en liminær fase av livet mitt.

Jeg er så ordfattig for tiden, at jeg knapt nok skriver noe i dagboka mi. I den grad jeg forteller noe som helst om livet mitt i skriftlig form, er det her inne på bloggen.

Jeg tviler på om dette er godt nok…


Jeg tar meg selv i å lure på om det jeg skriver gir håp, eller om det gjør det motsatte. Hva om det jeg skriver ikke tjener til annet enn sorg for dere som leser. Hva om det jeg skriver gjør at dere bekymrer dere for ting dere ikke bekymret dere for før?

Hva om det gjør at dere setter spørsmålstegn ved den behandlingen dere får, på måter som bikker dere lenger uti spiseforstyrrelsene deres, og ikke lenger i retning av et liv med mer mening?

Hva om jeg skremmer pårørende, til å tro at livet i tilfriskning ikke er annet enn slit, sorg, frustrasjon og kaving med armene i forsøk på ikke å drukne i redsel og overveldelse?

Hva om folk som jobber på Modum Bad, RASP eller andre steder, slumper til å komme over denne bloggen, og at håret reiser seg på kroppen deres over hvordan jeg kan få meg til å skrive det jeg skriver?

Jeg tviler på denne bloggen, jeg tviler på hvorvidt det jeg skriver har kvalitet, jeg tviler på om den innsatsen jeg gjør i tilfriskningsprosessen min er god nok.

Men jeg tror ikke det er bedre å snu


Men så er det dette, da: Det var i alle fall ikke noe bedre å være så ufri som jeg var i spiseforstyrrelsen. Det var ikke det.

Javel, så er livet i recovery værhardt og jeg er sliten. Javel, så er denne bloggen ikke akkurat et mesterverk, ikke akkurat et magnum opus over tilfriskningsprosessen, ikke akkurat mitt livsverk, ikke akkurat en livbøye for andre som kjemper og jobber for å bli friskere, eller for å – ?

For å hva? For hva da? For hva er det egentlig vi gjør dette? For hvem er det vi kjemper? For oss selv? For kroppene våre? I håp om å kunne være noe for noen? For oss selv? For andre?

Kjemper jeg for at famillien min skal slippe å lide så mye av redsel, sorg og forvilelse over min sykdom? Kjemper jeg for at livet mitt skal ha hatt en verdi ut over – ? Ut over hva da? Ut over 23 år med spiseforstyrrelser? Ut over tendensen min til angst for ikke å levere, uro for det uforutsette, depressivitet og behov for lister?

Kjemper jeg for å kunne skrive denne boka jeg snakker om, men som jeg ikke skriver på fordi jeg har bosatt meg på Universitetsbiblioteket og graver meg ned i forskningslitteraturen?

Kjemper jeg for at noen skal lese denne bloggen og få håp? Kjemper jeg for en jobb med mening, noen som kan elske meg, et liv preget av mindre angst og nedstemthet? Hvorfor skriver jeg alt dette? Hvorfor? Hva om jeg slutter å blogge?

Vil jeg falle ut av recovery da? Er jeg så grunn at jeg trenger et publikum for å holde meg i tilfriskning?

Javel, så alt dette. Men så er det allikevel det da, som sagt, at livet var ikke noe bedre da jeg var fanget i sykdommen heller. Det var verre. Det var faktisk det.

Livet i tilfriskning er ikke på noen måte enkelt og langt fra perfekt, men jeg slipper i alle fall gnagsår på ryggraden og blåmerker hver gang jeg har gjort en yoga-øvelse som krever noen form for nærkontakt med gulvet.

Kanskje jobber jeg med tilfriskning av alle grunnene som nevnt over. Kanskje til og med enda flere grunner. For det er mange grunner til å jobbe med å bli friskere. Det er så mange grunner til ikke å snu, selv om jeg er sliten, selv om det er værhardt.

..For det er blitt bedre


Hvis jeg skulle løftet frem tre virkelig betydningsfulle elementer i livet mitt, som har blitt bedre etter at jeg kom meg ut av anoreksiens mest hardhendte grep, så er det dette:

  • Jeg kan for det aller meste bruke hodet mitt til aktiviteter som er i tråd med verdiene mine. Slik som å skrive, jobbe for Spiseforstyrrelsesforeningen, lese forskning og slik legge grunnlaget for denne boka jeg altså sier jeg skal skrive, være til støtte for andre, og generelt bidra vesentlig mer positivt til verden. Bare noe så enkelt som å ta telefonen når den ringer, å snakke med mennesker om ting som angår deres liv, og ikke være så ekstremt navlebeskuende opptatt av meg selv, betyr enormt mye for meg. Jeg er bare så ekstremt lei av å fokusere på meg selv og min egen sykdom. 
  • Å ha fått kontroll over økonomien min igjen. Jeg har alltid vært et ansvarlig menneske hva økonomien min angår, bortsett fra i den fasen hvor jeg begynte å overspise og kaste opp. Jeg kunne spise for opp mot tusen kroner om dagen, og antall kalorier per dag lå stort sett aldri under 10.000. Noen ganger lå det opp mot 20.000. Tro meg når jeg sier at mine overspisinger ikke var subjektive. De var så objektive som de kan få blitt. 
  • Jeg har gjort hva jeg kan for å bedre min kropps fysiske forfall. Javel, så har jeg alvorlig osteoporose. Men det kunne vært verre. Så hyppig som jeg kastet opp, og så skummelt lave verdier av kalium, natrium og magnesium som jeg hadde, kunne jeg vært død. Jeg kunne fått større problemer med nyrene enn jeg har hatt. Så greit nok, jeg kunne kommet ut av dette med færre skader, men jeg kunne ha lidd størrre skader også. 

Dette er noe av det som gjør at jeg ikke snur. Jeg er så sliten av å kjempe, men jeg kan ikke snu. Det vil ikke bli bedre av å snu, det vil bare bli verre. 

Perfeksjonistisk i bedringsprosessen


Jeg har kommet til den forståelse at jeg har hatt for store forventninger. Jeg har skrevet om perfeksjonisme i recovery før, men jeg innser at jeg på tross av hva jeg har skrevet, allikevel ikke har klart å unngå det. Jeg har trodd at tilfriskningsprosessen skulle gått raskere.

Jeg har trodd at det å spise skulle bli enklere. Jeg har trodd at det å leve skulle bli preget av mer glede enn det som er tilfellet. Men sannheten er at jeg har en lavere grad av depressivitet, som hele tiden ligger bak der og vaker.

Og sannheten er at hver eneste dag, våkner jeg med anoreksien i hodet. Jeg våkner med spiseforstyrrelsen, som forteller meg ting om hva jeg bør og ikke bør gjøre med mat og bevegelse. Jeg gjør i de aller fleste tilfellene motsatt av det spiseforstyrrelsen vil, men det krever energi og fokus. 

Det er ikke gøy å spise, men det er verdt det allikevel. Det er verdt det, for det jeg får lov til å gjøre. Det er verdt det fordi jeg får møtt interessante mennesker og fordi jeg får vært med på aktiviteter jeg før ikke fikk vært med på.

Jeg får intervjuet forskere til Spiseforstyrrelsesforeningen sitt medlemsblad. Jeg får lest bøker. Jeg får møtt familie og venner. Jeg får møtt opp til terapitimene mine.

Jeg er pålitelig. Jeg kommer når jeg sier jeg skal komme, og jeg leverer til deadline.

Jeg er til og med valgt inn i styret i et feministisk tidsskrift som jeg jobbet for mens jeg var sosiologistudent for mange år siden (Fett, heter magasinet, forresten). Og noe av grunnen til at jeg ble valgt inn i styret, er at jeg har lært meg WordPress på fritiden min (altså, jeg har lært meg å lage nettsider med WordPress, med plugins og oppsett av webhotell og hele den pakka der).

Så hadde det ikke vært for at jeg var blitt friskere, så hadde jeg aldri blitt valgt inn i det styret, for jeg hadde ikke hatt kapasitet til å lære meg WordPress, skrive for ulike magasiner, eller lang mindre søke på å sitte i et styre. Det eneste jeg fikk til mens jeg var syk, var å være tynn. 

Det er ikke sånn jeg vil bli husket. Som syk og tynn. Det er ikke det.

Hvordan jeg vil bli husket


Jeg vil bli husket som hun som ble frisk (hva nå frisk måtte være).

Jeg vil bli husket som hun som jobbet for at andre som lider av spiseforstyrrelser skal få bedre liv. Jeg vil bli husket som hun som tok livet sitt tilbake.

Jeg vil bli husket som hun som skrev verdifulle historer. Hun som bidro til en bedre verden. Hun som kjempet. Hun som turde å være ærlig om at livet i tilfriskning ikke er festlig, men at det i alle fall er bedre enn livet i sykdommen.

Jeg vil ikke bli husket hovedsakelig som syk (selv om det også er en del av historien min, og den jobber jeg for å eie).

Jeg vil ikke bli husket som hun som sultet seg til døde, eller kastet opp alle pengene sine ned i do, eller hun som hadde så mange ressurser, men som aldri fikk brukt dem etter doktorgraden, fordi hun ødela seg selv selv med spiseforstyrrelsen.

Jeg vil være meg. Jeg vil være hel. Og om det å være hele meg, betyr at jeg også må leve med en grad av depresjon og angst for visse typer mat, så okay. Det er i alle fall bedre enn å dø av spiseforstyrrelsen.

Det er mer meningsfullt enn å vie meg til min egen undergang. Nå vier jeg meg til noe større enn meg selv. Verdiene mine. Mennesker jeg setter pris på. Håpet. Troen på at det kan bli enda bedre. At hjernen min kan bli mindre preget av anoreksien, dersom jeg bare jobber fremover. 

Så…det er verdt det


Så ja. Det er verdt det, denne innsaten for å bli friskere.

Jeg har vært over tre måneder oppkastfri nå. Jeg har en såkalt normal vekt. Fremdeles ikke noen menstruasjon, men…. Jeg krysser fingrene for at denne Letrozol’en jeg tar, skal hjelpe meg i gang.

I juli skal jeg uansett settes på Aclasta i forbindelse med osteoporosen min. Jeg har hørt både positive og negative beretninger om den medisinen, men altså… Jeg skal ikke skrive om det i dette blogginnlegget.

Fastlegen min og “beinspesialisten” har tro på denne medisinen, så da får jeg ha så mye tillit til deres vurdering som jeg klarer.

Nå har jeg riktignok lest lista over bivirkninger, så jeg skal ærlig innrømme at jeg har mine tvil på om jeg burde ta medisinen, men… Jeg skal jobbe med tilliten, og heller snakke med legen(e) om tvilen min. Om det jeg frykter. Bedre det, enn bare å gå med alt inni meg.

Jeg har stort sett alltid oppbevart frykten inni meg, og ikke delt den med noen. Se hvor det har tatt meg. Ikke før jeg åpnet meg mer og turde slippe noen inn for å betrakte angsten min, og opplevde at de ikke avviste meg, ble jeg bedre. Ikke før jeg ble villig til å ta i mot hjelp, – virkelig ta den i mot, ble jeg bedre. 

Så…. Dette ble bare rot. Jeg beklager. Til mitt forsvar så har jeg en skikkelig stiv nakke, en temmlig uttalt grad av depressivitet og en enda mer uttalt allergi for det meste av det grønne som er i ferd med å våkne til liv utenfor husdøra mi.

Jeg elsker våren, men jeg er dessverre allergisk for den, noe som gjør meg sliten, lyssky og trøtt. Det bidrar så definitivt ikke til storartet blogging. 

Noen avsluttende ord


Av den grunn skal jeg avslutte her.

Jeg vil si da, at denne uken har bragt med seg flere fine, givende hendelser også. Jeg har besøkt mormoren min og spist is i sola (det var skummelt å velge isen, for det var så mange istyper å velge mellom – men når valget var gjort, var det okay).

Jeg har snakket med en superinteressant og kjempefin forsker på RASP.

Jeg har gått turer i det fine været og fått fregner.

Jeg har vært hos psykologen min og jeg har hatt en legetime, som jeg opplevde som veldig støttende med tanke på videre jobbing fremover.

Neste uke skal vi søke om overgang til arbeidsavklaringspenger for meg, slik at jeg kan fortsette veien min fremover med en større grad av ro, og ikke måtte kaste meg ut i en stilling jeg ikke har overskudd eller helsemessig kapasitet til nå. Så… jeg har gode folk rundt meg og jeg har flere jern i ilden, som jeg gleder meg over. 

Recovery er slitsomt, men det er verdt det. Jeg vet det kan høres ut som en frase, men det er sant. Er det bare fint? Nei. Er det bare vondt? Nei. Er det bedre enn da jeg var fanget i anoreksien og bulimien? Ja, så absolutt.

Jeg elsker å være til å stole på igjen. Jeg elsker å ha håp. Jeg elsker å være en del av verden igjen. Og jeg har et stort, stort håp, om å få lov til å bidra inn til dette feltet fremover. Spiseforstyrrelsesfeltet, altså. Mental helse-feltet. Skrive-feltet. Forsknings-feltet. Alle disse feltene, sammen eller her og der.

Om jeg får gjøre det i en lønnet stilling, vil jeg bli så heftig og begeistret at dere aner ikke. I alle fall vil sykdommen min kunne føre til noe bedre for noen, da.

For jeg vet hva det vil si å ha stått med begge bena i en alvorlig spiseforstyrrelse. Og jeg vet hva det vil si å ha gitt alt i tilfriskning. Så jeg preker ikke om noe jeg ikke har lagt inn en innsats i selv.

Forhåpentligvis ligger det en form for tillit i det. Altså, at andre som lider av denne begredelige sykdommen, lettere kan ha tillit til meg, i kraft av dette. Jeg vet ikke. Men jeg håper. 

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »