Tydelighet i behandlingen er bra, stereotypiske forestillinger om spiseforstyrrelser er det ikke

I denne teksten deler M reflektert om relasjonen mellom henne og hennes behandler gjennom flere år, og kommer inn på viktige tema som samarbeid, klare avtaler, det å bli sett, samt hvordan tydelighet i behandlingen er bra. M beskriver også godt et tankevekkende tema, nemlig hvordan enkelte bøker kan forsterke stereotypiske forestillinger om spiseforstyrrelser, slik som idéen om at man må være tynn for å ha en spiseforstyrrelse, noe som jo ikke stemmer. Budskapet om at spiseforstyrrelser kommer i alle former og fasonger er vesentlig, for de rådende stereotypiene er sterke og forsvinner dessverre ikke av seg selv.

Det gode ved å ha samme behandler over tid


Jeg har gått i behandling i godt over 6 år nå, og i utgangspunktet var det ikke en spiseforstyrrelse som gjorde at jeg oppsøkte hjelp. Etter hvert kom det med vekt, kropp og mat mer og mer på banen, og jeg har hatt, og har fortsatt, store problemer med å erkjenne at det er et problem.

Jeg har derimot vært veldig heldig med behandler, for jeg har hatt samme behandler gjennom alle disse årene. Først gikk jeg hos henne privat, mens nå går jeg poliklinisk ved en spesialenhet for spiseforstyrrelser. Det at jeg hele veien har hatt samme behandler har hatt mye å si for min utvikling og hvor jeg er i dag, i forhold til da jeg startet opp i behandling.

Nå skal det sies at jeg strever med litt andre ting nå enn da jeg starta, men jeg ser at det ville blitt veldig mye om jeg fortsatt dro med meg alt helt fra starten av.

Tydelighet, klare avtaler og en behandler som strekker seg ekstra


Det som jeg har satt aller mest pris på, og som har vært til mest hjelp for meg i behandling er:

  • Tydelighet. Jeg liker å høre det som det er, ikke at man pakker det inn. Om hun føler vi står fast fordi jeg er lite samarbeidsvillig (ofte ubevisst vel og merke), setter jeg pris på at hun setter ord på det. Det er fint at hun kan si at det oppleves vanskelig også for henne, det betyr jo bare at man er menneskelig, og noen ganger trenger jeg å «vekkes» litt fra at det bare er jeg som er i det rommet. Behandling er i stor grad et samarbeidsprosjekt, i alle fall i timene, og da må jeg få beskjed om at jeg også må gi noe, ellers kommer vi ingen vei.
  • Følelsen av at noen bryr seg om meg, og er nysgjerrig på meg. At jeg føler meg sett og forstått.
  • Klare avtaler, fordi det for meg er enklere når jeg opplever støtte til endring, ellers tror jeg gjerne at jeg ikke fortjener noe annet enn mitt eget strenge regime. Selv om jeg i utgangspunktet ikke liker at andre bestemmer over meg, trenger jeg noen ganger at behandler tar styring og tar noen avgjørelser for meg, spesielt når jeg er veldig usikker på hvilken vei jeg skal ta. Det skaper mer ro i meg, og ambivalensen kan få en pause. Dette tror jeg fungerer for meg, ene og alene fordi jeg har gått hos akkurat henne så lenge. Hun kjenner meg veldig godt, og derfor vet hun hvor langt hun kan «presse» meg.
  • Det at jeg merker at noen strekker seg litt ekstra for meg, uten at det er de helt store tingene. Det kan for eksempel være at jeg vet at jeg har mulighet til å sende ei melding om trykket skulle bli for stort, uten at jeg trenger et annet svar enn at meldinga er mottatt og lest. Det at hun har ringt meg i perioder der det av ulike grunner har vært ekstra tungt, eller at jeg ved annen sykdom har vært forhindret fra å møte til avtaler.

Uklarhet om diagnoser og når behandler glemmer avtaler


Til skade å ikke ha fått snakke skikkelig om diagnoser


Jeg vet at mange mener man ikke skal være så opptatt av diagnoser, og det er jeg for så vidt enig i. Allikevel, for meg har det at vi ikke snakket ordentlig om diagnoser, nok vært til mer skade enn godt er. Jeg tror også det er derfor jeg har så store problemer med å godta at jeg har en spiseforstyrrelse, fordi jeg er redd det bare er noe jeg har skapt i mitt eget hode. Derfor har jeg holdt mye tilbake i behandling, for hvordan kan jeg egentlig snakke om noe som kanskje ikke er et problem en gang?

Jeg vet at det er fryktelig dumt, men jeg skammer meg sånn og er så redd for å si noe galt. Jeg vil jo ikke skryte på meg diagnoser, og det har nok vært med på å skape en stor elefant i behandlingsrommet.

Nå skal det sies at jeg har holdt dette skjult for alle rundt meg også, kun et fåtalls venninner vet litt om problematikken min, så sånn sett er jeg nok en relativt lukka person.

Vanskelig når avtaler ikke har blitt fulgt opp


Ellers har det vært vanskelig for meg at avtaler ikke har blitt fulgt opp. Jeg anser meg selv som veldig pliktoppfyllende, så når jeg har avtaler følger jeg dem. Men med en gang jeg merker at den andre personen har «glemt», vender jeg fort tilbake til det gamle sporet.

At avtaler ikke følges opp, er for meg ensbetydende med at jeg nå må ha gått opp så mye i vekt at hun tydelig kan se det på meg. Det oppleves som skremmende, og som om tankene og følelsene mine om mat, vekt og regler ikke lengre er reelle nå som vekta har økt. Selv om jeg er like ambivalent som før tør jeg ikke nå bringe det på banen.

Jeg hadde lange perioder der veiing ble holdt til en minimum, mens nå kan jeg ikke leve uten en vekt og det å veie meg. Akkurat det tror jeg kunne vært unngått, men jeg «orker» det ikke på egenhånd.

Bøker og stereotypiske forestillinger om spiseforstyrrelser


Dette med bøker om spiseforstyrrelser har jeg tenkt mye på og jeg har mange meninger rundt det. Jeg er imidlertid redd jeg motsier meg selv med en del av det jeg skriver og jeg vet ikke om jeg greier få frem hva jeg mener.

Bøker om spiseforstyrrelser kan være triggende


I det hele tatt er jeg veldig ambivalent til bøker om spiseforstyrrelser. På den ene siden dras jeg mot dem, fordi jeg liker å lese og forstå bedre, men jeg trigges også enormt av det. Jeg har lest de aller fleste norske bøkene om spiseforstyrrelser, og det har på ingen måte vært utelukkende positivt for meg.

Bøker om anoreksi kan forsterke stereotypiske forestillinger om spiseforstyrrelser


Jeg sier ikke at det er feil å skrive om temaet, men det er nå en gang sånn at det er de som har vært aller sykest, oftest av anoreksi, som skriver disse bøkene. Jeg føler det er med på å støtte oppunder de holdninger og tanker andre mennesker har om spiseforstyrrelser, nemlig at man må være sykelig tynn for å være syk.

Selv har jeg aldri vært der, og derfor tenker jeg hver gang jeg leser en sånn bok at “Nei, jeg kan ikke være syk, for jeg har jo aldri vært så restriktiv eller vært så lav i vekt”. Ingen kan se på meg at jeg er «syk», for jeg går på jobb, ler der det passer seg og spiser rundt andre, så hvor passer jeg inn liksom?

Jeg synes i utgangspunktet at mange av bøkene er veldig gode, men jeg er usikker på hvor sunt det har vært for min del å lese dem. Det er nok veldig individuelt, og noen takler det sikkert helt fint.

Enkelte av bøkene burde allikevel tatt til seg kritikken de har fått, synes jeg. Men samtidig har jeg skjønt at å si det er som å banne i kirka, så jeg velger å ikke navngi bøkene her.

Bøker om spiseforstyrrelser som har gjort størst inntrykk på meg


Den boka som kanskje har gjort aller størst inntrykk på meg, helt sikkert fordi det var den første boka jeg leste om spiseforstyrrelser, var Kristine Getz sin «Hvis jeg forsvinner ser du meg da?». Dette var en bok jeg kunne kjenne meg igjen i, men som også på mange måter var helt fjern for meg.

Godt mulig er det andre som vil anse den som triggende. Igjen, vi er nok veldig forskjellige.

Et budskap som bekjemper stereotypiske forestillinger om spiseforstyrrelser


Hvis jeg kunne få satt opp gigantiske plakater i hele landet, med det jeg mener er det viktigste budskapet om spiseforstyrrelser, skulle det stått:

En spiseforstyrrelse kommer i alle former, fasonger og aldre!

Å ha en spiseforstyrrelse betyr at ikke at man er avmagra og at man aldri spiser! De fleste kjenner faktisk på sult, tro det eller ei!

Noe jeg tror på og styrer etter er dette:


En gang var ikke kontroll og regler noe som opptok meg.

.
…Så det må bety at det en gang også kan bli borte igjen.

Denne teksten er skrevet og delt av: M, 37 år


——————————

PS: Hvis dette fikk deg til å tenke, vil du kanskje være interessert i dette blogginnlegget om 5 bøker om spiseforstyrrelser som har hjulpet meg, eller dette blogginnlegget, om hvordan helsepersonell kan skade tilfriskningen fra spiseforstyrrelser.