Uperfekt og bra nok: Hva jeg gjør for å bedre livet mitt

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Å bli bedre av en spiseforstyrrelse er ikke gjort i en håndvending. Perfekt finnes ikke, men godt nok finnes, og det kan jeg respektere meg selv for. I denne bloggposten deler jeg noe av det jeg gjør for å bli bedre av spiseforstyrrelsen (eller snarere: for å få et bedre liv og mer mening i hverdagen)
uperfekt_bra_nok_bedring_spiseforstyrrelser
Foto: Jonathan Hoxmark, Unsplash


I denne bloggposten sier jeg litt om hva jeg gjør for å bli bedre av spiseforstyrrelsen / for å bedre livet mitt.

Men altså… Please, ikke tro at jeg vil gi inntrykk av å være noen ekspert på å bli frisk fra spiseforstyrrelser generelt, eller anoreksi eller bulimi spesielt, for det er jeg virkelig ikke.

Alt jeg gjør her, er å fortelle om min egen prosess, og hva jeg finner positivt og støttende i min egen tilfriskningsprosess.

Selvsagt håper jeg å hjelpe deg som leser! Poenget mitt er bare at det er ikke noen “one size fits all” i å bli frisk. Grunnen til det, er at spiseforstyrrelser ikke bare handler om mat.

Og er PS her: Joda, – mat har masse å gjøre med det, i form av at det blir et redskap og slik et problem i seg selv. Så nei, vi kan ikke bli friske uten å slutte med å kødde med maten.

Det jeg sikter til med følelser, er imidlertid at føelser og følelsesregulering spiller en veldig stor rolle, ikke bare som opprettholdende faktor, men ofte også som en årsak til at hele spetakkelet (les: spiseforstyrrelsen) begynte i utgangspunktet.

Men selv om vonde følelser er en utfordring, så vet jo ikke jeg noenting om hva du har gjennomgått, – det er derfor jeg er så nøye på å si at det ikke er noen “one size fits all”.

One size fits all? No size fits all.


Det finnes ingen mal, eller størrelse som passer oss alle. Det finnes ingen mal for bedring for noe som helst. Hva du trenger, kommer an på hva du har med deg i bagasjen din, blant annet.

Jada, det er fellesnevnere så klart, men alle er vi unike og har vår personlighet som også vil interagere med den behandlingen vi får. Personlig tror jeg at det er mye av grunnen til at ingen behandling passer for absolutt alle.

Du kan ha opplevd vold, traumer, mishandling, ha rusproblemer eller andre avhengighetslidelser. Du kan ha problemer først og fremst med sinne, først og fremst med sorg, først og fremst med å vise tristhet, først og fremst med å bli avvist, først og fremst med å skulle avvise. Hva vet jeg, – men uansett så vil det si noe om hva du trenger å jobbe med, sant?

Likeledes, – hva som er dine spesifikke følelsesmessige triggere, er det bare du som vet. Og det betyr at hva som er de følelsene du trenger å lære deg å håndtere på andre måter enn med spiseforstyrrelsen, er det mest av alt du som sitter på nøkkelen til.

Andre kan hjelpe, men altså….Det er vi – vi som strever med våre levde liv, våre vonde følelser, våre triggere – det er til syvende og sist kun vi som kan bestemme oss for å velge tilfriskning.

Hvis det hadde vært så enkelt som at spiseforstyrrelser handlet om mat, så ville vi jo bare trengt én behandlingsmetode, og det hadde ikke vært så mye forvirring angående “hva spiseforstyrrelser egentlig dreier seg om”. Da hadde det heller ikke vært så krevende å bli friskere. Det er my spin on it, anyways.

Så altså, – spiseforstyrrelser dreier seg veldig mye om regulering av følelser, og er det noe jeg har kjent på lenge nå, så er det det. Følelser. Mer spesifikt: Stress.

Så la oss se på hvordan stress har påvirket meg og min recoveryprosess den siste uka.

Enda en uke i livet


Vel, det går fremover og så litt rundtomkring og så et steg tilbake og så et steg fremover. “Recovery as usual”, med andre ord.

Hvis du jobber med å bli frisk selv, så vet du hva det dreier seg om. En dag kan både hode og handling henge sammen. En annen dag er det bare handlingen som er der, mens hodet nekter å være med. Spiseforstyrrelsen har sitt den skulle ha sagt om hver minste ting du putter i munnen og det er en kamp å få i seg hvert eneste måltid.

Eller det kan være en kamp å ikke bare fortsette å spise, fordi spiseforstyrrelser hyler og skriker om det også.

Noen dager sier hodet at “i dag har jeg klart meg bra med spisinga”, mens handlingene egentlig ikke har svart til det vi forteller oss selv, fordi vi kanskje har underspist eller overtrent for å kompensere for matinntaket. Det finnes mange måter å lure seg selv på i bedringsprosessen.

Men at det finnes mange måter å lure seg selv på, gjør det jo også desto mer normalt å ha det nettopp på denne måten. For i det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, dreier det seg jo ikke bare om å slutte med én ting.

Man kan slutte med rus, men ikke med mat 


Da jeg etter hvert kom til den innsikt at jeg hadde en problematisk bruk av alkohol og piller og at det gjorde spiseforstyrrelsen min verre, skjønte jeg at jeg måtte slutte helt.

Så jeg gjorde det. Jeg kuttet det ut. Jeg kuttet det ut fullstendig, og det hjalp masse.

Jeg hadde ikke noe fysisk avhengighetsforhold, det var et mentalt avhengighetsforhold. Derfor fikk jeg heller ingen fysiske reaksjoner på å slutte. De dosene jeg hadde tatt var jo som helsepersonell alltid fortalte meg “innenfor normal bruk”.

Så det jeg kjente som følge av å slutte var faktisk bare positivt: mer energi, mer glede, klarere hode. Jeg kunne “bare” slutte med det. Jeg trengte ikke ta litt eller passe. Det kunne kuttes helt.

Men så “enkelt” er det ikke hva angår å “lykkes” i recovery fra spiseforstyrrelsen min. Man kan ikke bare slutte å spise

For dersom jeg skal være streng mot meg selv, så innebærer det mange handlinger, mange observasjoner av tankestrømmene mine og mange situasjoner der jeg i stedet for å flykte, forsøker å kjenne etter.

En god dag i bedring fra spiseforstyrrelsen


En vellykket dag i recovery fra spiseforstyrrelsen at jeg:

  • Har spist nok
  • Har spist regelmessig (altså, at jeg ikke spiste alt på en gang)
  • Har spist noenlunde variert
  • Ikke har kompensert for kalorier ved å overtrene
  • Ikke har kompensert for kalorier ved å kaste opp

Det er altså mye mer enn bare å “ikke drikke” eller “ikke ta piller”.

Jeg sier ikke dette til forkleinelse for å komme seg ut av overforbruk eller avhengighet av alkohol eller piller (eller sentralstimulerende stoffer av andre typer). Jeg har tross alt selv opplevd å ha et problem med dette.

Hvorfor spiseforstyrrelser er komplekse å bli “frisk” fra


Det jeg mener, er bare at det er så innmari komplekst. En spiseforstyrrelse er ikke bare én form for adferd, så spiseforstyrrelsen kan snike seg inn så mange ulike vis i løpet av en dag.

Dersom jeg er streng mot meg selv, kan det lett føles som om jeg feiler, bare fordi jeg spiser det samme til middag tre dager på rad. Og det er jo ironisk at dette skal kunne regnes som “å feile” i mitt hode, når det finnes mengder av mennesker som mener at den samme handlingen er positiv, fordi det innebærer å bruke rester og ikke kaste mat.

Denne kompleksiteten er det jeg snakker om. Når det gjelder mat, er det rett og slett et helt kobbel av ulike dimensjoner inne i bildet.

Det er all spiseforstyrret adferd som har med mat å gjøre, og så er det alle typer spiseforstyrret adferd som har med kompenserende handlinger å gjøre, og så er det alt det sosiale, med alle mulige etiske og moralske teorier koplet på.

Det er rett og slett innmari vanskelig å si klart hva det vil si å “lykkes” med en dag i det som populært kalles “recovery” eller “tilfriskning” fra en spiseforstyrrelse.

Selvmedfølelse som et redskap


Nettopp derfor – nettopp fordi det å bli frisk(ere) fra spiseforstyrrelsen er så innmari komplekst – er det viktig å ha selvmedfølelse (not an easy task).

Jeg er oppkastfri på tredje uka, og det er fantastisk. Men det betyr ikke at jeg har noen “perfekt recovery”. For noen dager går det bedre, og noen dager går det dårligere.

En frisk person, som aldri har hatt en spiseforstyrrelse, kan hoppe over frokosten sin og spise et stort måltid på kvelden, og det er ikke nødvendigvis noe problematisk i det. Men hvis jeg gjør det, som har hatt en spiseforstyrrelse over halve livet, så er jeg faktisk nødt til å se på grunnene mine. 

Hvorfor gjorde jeg det? Var jeg redd? Ville jeg spare kalorier? Var jeg stressa? Og ble jeg plutselig “feit” fordi jeg egentlig bare var stressa? For det er her det ligger.

Den siste uka har vært skikkelig tøff for meg. Jeg har hatt veldig mye å gjøre, både med behandling og på hjemmefronten.

Jeg går jo nå både til coach, psykolog, psykomotorisk fysioterapeut og til legen min, og når dette skal gjøres hver uke, med reise fra og til, så tar det tid.

Og selv om det er fint å være etterspurt hva angår skriving og kreativt virke, så handler det jo for det meste om ting jeg gjør gratis. Jeg er journalist uten å motta lønn, jeg blogger uten å ha noen form for inntekt fra det, jeg tegner plakater/illustrasjoner uten å få lønn, jeg jobber frivillig så det er selvsagt ikke betalt.

Alt dette er ting jeg elsker å gjøre og jeg bygger opp CV’en min ved å gjøre det, så jeg klager ikke. Dette er ikke ment som sutring, – jeg er heldig som får disse mulighetene til å utvikle meg!

Samtidig så er det ikke til å komme i fra at det å jobbe med å bli frisk av en spiseforstyrrelse er tidkrevende i seg selv. Og siden spiseforstyrrelser har mat som symptom, men følelser som årsak (en av flere årsaker, vil jeg understreke) så betyr det at stress trigger meg.

Stress som trigger 


Hvordan trigger stress meg?

Vel, den siste uka har stress trigga meg på flere ulike måter.

Jeg har ikke klart å spise like regelmessig som før. I stedet for å dele måltidene opp i 4 måltider pluss 2 mellommåltider, har det blitt 3 store måltider, og det har gjort at jeg har blitt stappmett hver gang. Og er det en ting som trigger spiseforstyrrelsen min, så er det å være stappmett.

Selv om jeg har spist nok kalorier hver dag, så har det ikke føltes “riktig”.

Noen dager har jeg spist smågodt bare for å få i meg kaloriene, fordi det er mindre og mer energitett, og derfor ikke kjennes like stort nede i magen.

Akkurat nå, mens jeg skriver dette, er jeg stappmett


For jeg hoppet over frokosten siden jeg hadde så mange gjøremål på morgenen og dagen i dag. Men jeg må spise kaloriene mine. Noe annet er å gi spiseforstyrrelsen vann på mølla.

Jeg må rett og slett stoppe kjeften på spiseforstyrrelsen (som sier at “nå kan du jo ha en spisefri dag, siden du har kommet så mange timer uti dagen uten å spise!”).

Det er derfor jeg velger å spise “ekstra”, fremfor å tenke at jeg skal utsette det til i morgen og heller spise mer da. Jeg vet jo at det vil være som å gi anoreksien en håndstrekning.

Og i tillegg øker jeg sjansen for å overspise dagen etter, noe som på en dårlig dag kan tippe meg, slik at jeg kaster opp. Så jeg velger å kompensere for manglende frokost og halvveis lunsj. Da får jeg heller bli litt for mett. 

Men greia er jo at det er dette som er recovery. Å se hva følelser gjør med meg. Og å lære meg å håndtere stress, angst, depresjon, uro, oppspilthet, tristhet, irritasjon, redsel etc, på bedre måter.

Det er dette arbeidet som virkelig tar tid. Det er derfor jeg går i terapi. Maten gjør det jo egentlig verken verre eller bedre, – det er følelsene mine jeg må lære meg å håndtere.

For dersom jeg ikke lærer meg å tåle følelsene mine, akseptere at de er der og handle på bedre måter for meg selv, så er det faktisk bare et spørsmål om tid før jeg finner meg en eller annen form for kompenserende adferd. Om det er mat, piller, alkohol, overtrening eller noe annet, er egentlig ikke poenget.

Poenget er følelsene


Å oppleve at de er der, og så stå i de lenge nok til at jeg får oppleve at de går over. At jeg får oppleve at uansett hva jeg føler, så er jeg faktisk okay. Jeg kan leve med meg selv.

Det er dette som er det essensielle med å bli frisk(ere), føler jeg. Og bare så jeg er helt tydelig: Nei, dette betyr ikke at jeg kan gi F i maten og bare jobbe med følelseshåndtering. For maten ER jo følelseshåndteringen.

Å jobbe med å håndtere maten ER å jobbe med følelsene. Men så er det det enda dypere arbeidet, og det tar tid. For følelsene er jo der fremdeles, selv når vi begynner å spise/slutter å kompensere.

Perfeksjonisme i bedringsprosessen


Det at jeg har hatt vansker med kostplanen min denne uka, betyr ikke at jeg har feilet i recovery. For det er to helt essensielle punkter for meg på den lista over, og det er

  1. Å spise nok og
  2. Å ikke kaste opp.

Så lenge jeg spiser nok og ikke kaster opp, så er jeg på innmari god vei til å bli frisk.

Og jeg vil mye heller gi meg selv klapp på skuldra for å få til det (for det er ingen lett jobb) enn å klandre meg selv over at spisinga ble uregelmessig, lite variert eller såkalt usunn.

Min mening er faktisk at i tilfriskning fra en spiseforstyrrelse, så har konsepter som “ja-mat” og “nei-mat” ingen plass. Jeg mener faktisk at det ikke har noen plass i noens spising, men det får være til et annet blogginnlegg.

Poenget er at å skulle si til meg selv at jeg mislyktes fordi jeg spiste smågodt på en onsdag, ikke er noen god strategi. For spiseforstyrrelsen kan gjemme seg i sånt også. Den vil kunne påstå at jeg bare må spise smågodt på lørdager, og alt annet er “å overspise”. Bullshit. 

Perfeksjonisme som dette, har ingen plass i recovery. Jeg vil bli frisk (hva nå frisk måtte være). Og da spiser jeg det jeg må spise, for å få tanker om “ja” og “nei”-mat ut av hodet mitt, – for å frigjøre meg fra matslaveriet, for å lære meg å tåle kroppen min og for å få den spiseforstyrra stemmen ut av hodet mitt.

Jeg gjør hva jeg må, for å bli frisk(ere). Om det innebærer å bli “for mett”, spise smågodt eller spise det samme tre dager på rad, så gjør jeg det.

Det er ingen som sier at min måte å spise på nå, etter mange år med alvorlig undervekt, vil vare for evig. Sjansen er stor – betydelig, faktisk – for at det vil endre seg ettersom kroppen min blir tryggere på at den faktisk får den maten den trenger for å holde meg så frisk og sterk som mulig.

Det korte svaret…


…på hvordan det har gått den siste uka:

Det har vært tøft. Jeg har opplevd stress og depressivitet, uro og engstelse.

Men jeg har stått i det. Jeg har gått opp i vekt, jeg har beholdt det jeg har spist og jeg har gjort det jeg skulle. Og jeg kan arespektere meg selv for det, selv om jeg også har den kritiske stemmen inni meg, som sier at jeg burde gjort det bedre.

Det er komplekst, – what can I say. Og nettopp fordi det er komplekst, kan det virke som om jeg overhodet ikke har sagt noe om hva jeg har gjort for å ha vært oppkastfri i tre uker. Sannheten er at jeg har sagt det, – det bare er…komplekst. For dypest sett dreier det seg om flere ting.

Under følger det som for meg er det viktigste for å bli friskere fra spiseforstyrrelsen 

Hva jeg gjør for å bli frisk fra spiseforstyrrelsen


Det er en ganske lang liste, egentlig. Og den inneholder elementer som omfatter fokus på både handlinger, tanker, følelser og kroppslige fornemmelser:

  1. Spise nok
  2. Spise regelmessig
  3. Om jeg ikke klarer å spise regelmessig, så i alle fall spise nok
  4. Akseptere at vonde følelser vil alltid være til stede i livet mitt, at maten egentlig ikke har noe med det å gjøre, og at det jeg trenger å gjøre, er å lære meg å håndtere følelsene mine på bedre måter
  5. Jobbe med selvmedfølelse
  6. Ikke kaste opp, selv om jeg føler meg “for mett” (egne strategier for dette, men må bli et annet blogginnlegg)
  7. Jobbe med perfeksjonismen min (perfekt finnes ikke, men godt nok finnes)
  8. Tro, eller i det minste håp, at det vil bli bedre

Så, ja. Det er vondt, det er slitsomt, det er stressende. Men…Det vil bli bedre, ettersom recovery går fremover; ettersom jeg lærer.

Så jeg fortsetter.

Og det håper jeg du også gjør, – om du jobber med å bli bedre.

Og om du ikke jobber med å bli bedre, så håper jeg at du tenker på å gjøre det, for det er første steg på veien.

Å tenke på å finne nye og bedre strategier for å håndtere det du føler om deg selv og livet ditt. Å tenke på å be om hjelp. Å be om hjelp.

For det er mulig for oss å gi opp spiseforstyrrelsen. Livet kommer ikke til å bli perfekt av den grunn, men det kommer til å ha ett problem mindre.

Livet kan være uperfekt, men bra nok.

Og det er i alle fall noe.

Vil du lese mer om perfeksjonisme og alternative holdninger til virkeligheten (les: livet), så kan kanskje dette blogginnlegget være noe: Perfekt versus akseptabelt: Fra perfeksjonist til akseptabelist i bedring fra spiseforstyrrelsen

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »