Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din

Verdiene dine er viktige for livskvaliteten din - ACT, verdier, spiseforstyrrelser og psykisk helse
Foto: Riccardo Annandale, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Visste du at det å være klar over hva verdiene dine er, og å leve i pakt med dem, er viktig for livskvaliteten din? Dersom du ikke gjorde det, er du i godt selskap. Verdier får merkelig nok svært lite oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, sammenliknet med mål og målsetninger. Kanskje er det fordi mål er målbare? Og nå som det nærmer seg et nytt år, vil det ikke være rart om du også, som så mange andre, tenker på hva du ønsker å gjøre eller få til i 2020 – altså hvilke mål du har.

Det er ingenting i veien med å sette seg mål, jeg gjør jo det selv. Men mål og verdier er ikke det samme, og verdiene dine er viktige for livskvaliteten din, på en helt annen måte enn mål er det. Mens mål er noe du du setter deg og så oppnår (eller ikke oppnår), så er verdier mer eller mindre konstante i livet ditt. Det fine med det, er at de kan fungere som en rettesnor for valgene dine. Til forskjell fra målsetninger, har verdier oftere også et mer eksistensielt “why”. Med det sikter jeg til at mål ofte er kortvarige (du setter dem, forsøker å nå dem, og når de er oppnådd, er det hele over), mens verdier er viktige livet igjennom – de er altså meningsbærende over lang tid.

Dette blogginnlegget er egentlig to blogginnlegg


Okay, jeg skal forklare, for det der var sikkert litt forvirrende 😉

I DETTE BLOGGINNLEGGET, som altså er del 1 av 2 kan du lese et “gammelt” blogginnlegg, fra en blogg jeg hadde på den tiden da jeg var veldig dårlig Jeg var da diagnostisert med anoreksi og/eller bulimi (alt etter hvor mye legen kunne om diagnosekriterier for “spiseforstyrrelser”, ja). I blogginnlegget, som jeg skrev i 2013, og som har tittelen “Verdens verste bestevenninne”, beskriver jeg hvordan måtene jeg strevde med mat, kropp og spising på, gjorde at jeg ikke klarte å leve i pakt med verdiene mine, når det gjaldt blant annet vennskap.

Grunnen til at jeg deler dette gamle blogginnlegget, er at jeg vil illustrere hvordan de alvorlige problemene jeg utviklet omkring mat, kropp og spising, påvirket de sosiale relasjonene mine på en veldig negativ måte, og hvor fortvilet jeg selv var over dette. Jeg ønsket jo å leve i pakt med verdiene jeg knytter til vennskapene mine, men jeg fikk det bare ikke til.

I DEL 2, SOM DU FINNER HER, beskriver jeg en øvelse knyttet til nettopp det å jobbe med verdiene dine. Øvelsen er hentet fra et spørreskjema som kalles “Valued living questionnaire” [på norsk kan vi kanskje oversette det noe i retning av “Verdibasert livsførsel – spørreskjemaet”].

Spørreskjemaet beskriver 12 såkalte “verdi-domener” (de vil si områder av livet ditt, som du finner mer eller mindre verdifulle, slik som eksempelvis foreldreskap, borgerskap, kreativitet, spiritualitet etc), og oppgaven er å krysse av på hvor viktige hvert av disse 12 domenene er for deg, samt i hvor stor grad valgene du har tatt, har stemt overens med verdiene dine, i løpet av de siste fjorten dagene. Øvelsen kan hjelpe deg med å komme i kontakt med verdiene dine, pluss at den også vil gi deg en pekepinn på om du gir deg selv lov til å leve i tråd med verdiene dine, eller ikke. Øvelsen tar ikke lang tid, og den kan gi deg viktig informasjon om hva som er viktig for deg i livet ditt.

Hvorfor jeg vil anbefale at du gjør “verdi-øvelsen”


Før jeg går videre til å gjengi innholdet fra det gamle blogginnlegget, vil jeg bare insistere bittelitt 😉

For….kanhende hevet du et øyebryn over det å skulle gjøre en verdi-øvelse? Det kan jo være du tenker at “Jeg vet jo godt hva som er viktig for meg i mitt liv, så hva i all verden skal dette være godt for?”

Til det vil jeg si: Jeg vil virkelig anbefale at du gjør øvelsen allikevel. Det “verste” som skjer, er jo bare at du får bekreftet at du er på rett spor i livet ditt, og i så fall har du ikke “sløst bort” noe tid, du har bare fått vite det du allerede vet. Men – sannsynligheten for at du kan ha løpt litt for fort gjennom livet ditt, og for at du dermed kan ha “glemt” noe av det som er viktig for deg, er ganske stor. Dermed kan du antakelig lære noe av øvelsen, uansett.

La meg gi deg et eksempel fra mitt eget liv:

Da jeg selv gjorde øvelsen igjen nå nylig (sist gang jeg gjorde den, var i 2017), så jeg at selv om jeg lever mye mer i pakt med verdiene mine nå enn før, så er det allikevel flere områder av livet mitt – deriblant også det som angår sosiale relasjoner – som ikke får den oppmerksomheten jeg innerst inne ønsker å gi dem. Nå som jeg har blitt oppmerksom på dette, har jeg satt meg et par enkle mål som er i tråd med verdiene mine, og som vil kunne påvirke livskvaliteten min positivt.


Ingen er perfekte når det gjelder å leve verdibaserte liv, så klart. Det er jo ikke sånn at alle til enhver tid gjør og sier bare det som er forenelig med verdisettene deres. Men det å være klar over hva som er viktig for deg i livet ditt, kan være en viktig drivkraft for å jobbe med å få det bedre med deg selv. Enten du er diagnostisert med en spiseforstyrrelse, eller du strever med noe helt annet, så kan det å jobbe med verdiene dine, bidra til økt livskvalitet.

Så gi øvelsen et forsøk. Den kan sette deg på sporet av ressurser og styrke som du pr nå ikke aner at du har.

Gjensyn med et gammelt blogginnlegg


Under finner du et utdrag fra bloggen jeg hadde da jeg var veldig dårlig av “anoreksi”. Jeg fikk ikke til å spise og beholde maten, og den lave selvfølelsen min, kombinert med skam og selvforakt, bidro til at jeg både selvskadet og drakk alkohol for å numme bort følelser.

Av blogginnlegget fremgår det hvordan jeg overhodet ikke klarte å leve i pakt med verdiene mine når det gjaldt vennskap og parforhold. Faktisk innebar det å leve på en måte som kan kalles “anorektisk”, at jeg ikke på noen måter klarte å leve i pakt med verdiene relatert til det sosiale domenet av livet mitt. Jeg klarte ikke å være en god kjæreste, ikke en god datter, ikke en god venn, ikke en god søster og i alle fall ikke en god kollega. Heller ikke klarte jeg å la være å skade meg selv med kniver og alkohol.

Å leve være tynn og frakoplet følelsene mine, var alt jeg klarte. Det fremstod som om livet ikke ville være mulig å leve, dersom jeg befant meg i en større kropp; dersom jeg måtte føle følelsene mine. Bare tanken på å bli større, fylte meg med avsky. Å være tynn kjentes som det viktigste i livet mitt – og det jeg gjorde, handlet for det meste om å leve i pakt med den “verdien” som tynnhet hadde for meg.

NB: Jeg sier ikke dette for å klandre meg selv! Det jeg sier her, var simpelthen slik jeg følte det da jeg var dårlig. Min opplevelse var at jeg måtte være liten, for å klare å finnes i verden, så å opprettholde “tynnheten”, var ikke noe jeg gjorde “mot” noen, for å være slem. Det var, slik jeg ser det, en eksistensiell angst, som kom til uttrykk gjennom et fobisk forhold til mat, kropp og spising.


Dette er utdraget fra bloggen min, datert desember 2013, og publisert kort tid etter at jeg skrev meg ut fra min første innleggelse (jeg har satt teksten i kursiv, slik at du kan se hvor den begynner og slutter):

Verdens verste bestevenninne


“Jeg snakket med søstra mi om det – om deg,” sa venninna mi forleden. “Jeg fortalte henne at akkurat nå er du både verdens verste og verdens beste venninne”. Tårene fylte opp øynene hennes. Venninna mi tenkte ikke av og til på meg, sa hun – hun tenkte på meg hele tiden. Hun tenkte på fort det gikk nedover med meg. Oppturen etter innleggelsen var alt for kort, og hun var så redd for at det nå bar rett utfor igjen. Hun fryktet det som kunne komme til å skje. Hun tenkte på hvor godt jeg prøvde å skjule det for andre – hvor dårlig jeg egentlig er. Og fordi hun er så glad i meg, går det så innpå henne. Derfor er jeg både verdens verste og verdens beste venninne. Og jeg er enig med henne. I at jeg er verdens verste venninne, i alle fall.

Denne venninna har jeg hatt i det jeg vil si er “hele mitt liv”. Vi har kjent hverandre siden barneskolen, der jeg tilhørte “den flinke og kjedelige” gjengen, og hun tilhørte “den tøffe og kule” gjengen (dog var hun (er hun) like “smart og flink” som meg). Hun vet om alt det gode som har skjedd i livet mitt, og alt det vonde. Hun er vel den eneste som virkelig kjenner meg. Og beklageligvis er det sånn at det kun er hun som får tilgang til alt det vonde. Hun er den eneste jeg er så å si hundre prosent ærlig med (jeg er ikke hundre prosent ærlig med meg selv heller, så this is the best I can do..).

Min samboer får selvsagt vite en hel del, men jeg tør ikke (vil ikke) fortelle ham alt, for han bor tross alt sammen med meg, og jeg ønsker ikke at han skal føle at han må “vokte” på meg hver gang jeg spiser/har spist. Moren min får en hyggelig versjon av hvordan jeg har det, for jeg orker ikke at hun skal uroe seg og få migrene. Faren min får en pragmatisk og gjennomresonnert versjon, for han er ikke så ram på følelsesfronten. Broren min får i stor grad samme versjon som mamma. 

Så denne venninna mi…Jeg forstår henne så godt. På den ene siden vet hun at jeg forteller henne det meste om hun spør meg, og det gjør hun. Hun er så god å snakke med, for hun klarer ofte å formulere det som skjer (mine følelser, andres reaksjoner på meg) i relasjon til andre mennesker rundt meg (om det nå måtte være behandlingsapparatet, familien eller min kjære) på en bedre måte enn jeg selv er i stand til.

Samtidig er det da hun som på mange måter “får ansvaret” for meg. Jeg mener selvsagt ikke at hun har noe ansvar overhodet, men jeg kan jo forestille meg selv, at dersom situasjonen hadde vært motsatt (at hun var den såkalt “bulimisk-anorektiske” sosiologen, og jeg var den veldig intelligente barnevernspedagogen), ville jeg følt at dersom det skjer henne noe – dersom det skulle bære rett utfor nå – så er jeg på et vis medansvarlig, og jeg ville tenkt at: “Jeg har jo visst om det, eller jeg har i alle fall hatt sterke mistanker om det! Hun har fortalt meg hvor vanskelig det er å spise og å holde på maten, hvor ofte hun kaster opp hver dag, hvor lite de andre i livet hennes egentlig vet, alle bivirkningene av å kaste opp… Jeg burde ha grepet inn. Jeg burde ha gjort noe. Jeg bør gjøre noe! Men hva?

Så…om du vet – fordi vennen din har fortalt deg det – at hun eller han er såkalt spiseforstyrra i fjerde potens, hva gjør du da?

Alas…. Ikke så mye annet enn å være et medmenneske, er jeg redd. Det er lite du kan gjøre når personen er voksen. Du kan egentlig bare være er for ham eller henne. Og altså… det er greit å blir sint. Det er greit å bli lei seg. Det er helt forståelig. Jeg mener det. For jeg vet jeg er et krapyl, jeg som påfører mine kjære så mye smerte. 

Men altså, hva skulle venninna mi egentlig gjøre? Hva skal hun gjøre? Hva kunne hun gjort? Jeg vet jo knapt hva jeg skal gjøre selv. Jeg leser masse bøker om kognitiv terapi og behandlingsbøker for “spiseforstyrrede”, men at jeg rent intellektuelt forstår hva som skal til, betyr dessverre ikke at jeg klarer å utøve de nødvendige handlingene som skal til for å bli såkalt frisk. Når jeg klarer å la være å kaste opp (den “bulimiske” delen av meg), begynner “anorektikeren” i meg: “Nå kan du bare slutte å spise – bare spise bittelitt, så blir det bra”. “Anorektikeren” hvisker meg i øret; sitter på skulderen min og prikker i meg for å få oppmerksomheten min. “Bulimikeren” i meg sitter i magen og brøler: mat, mat, mat – nååååååååå!!!

Venninna min er vel den eneste jeg vet om som leser bloggen min, så hun leser selvsagt dette blogginnlegget også. Hun lurer kanskje på hvorfor jeg skriver om det – om noe hun sa, som egentlig er veldig personlig. Det er ikke for å forminske angsten hennes – det er ikke for å berolige henne. Dessverre. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var derfor – for å love bot og bedring – men det ville vært en løgn.

Det eneste jeg kan si er at jeg tror jeg forstår henne. At jeg forstår henne veldig godt. Men at det ikke er hennes ansvar. At jeg ikke er hennes ansvar. Jeg jobber med å ta sjefsrollen i livet mitt, og det er bare jeg som kan få meg ut av denne dritten. Jada, jeg er foreløpig godt nedi hengemyra, men jeg prøver å ikke sprelle så mye for da synker jeg bare. Jeg må beholde roen; jeg må for gudt skyld bare beholde roen.

De gangene jeg føler at det har gått helt galt forsøker jeg å bare ignorere angsbølgene som velter inn over meg. Jeg skyver dem tilbake og tenker “Dust yourself off and try again”. Om jeg ikke tenker det, er veien kort til spritskapet og knivsettet, og dit har jeg ikke tenkt å gå. Grunnen er enkel: Hvis jeg roter meg så dypt nedi uføret som jeg var før jeg ble innlagt, har jeg ingen profesjonelle å ringe. I sommer ringte jeg jo akutt-telefonen til psykiatrisk, og da ble jeg tatt inn til samtale og gitt en akuttplass, hvor jeg var på voksenpsykiatrisk på Lovisenberg i fem-seks døgn. Hva nå, om jeg blir så gæærn igjen? Det kan jeg ikke tillate, for da risikerer jeg å bli lagt inn igjen på samme sted, og det var jo der jeg mottok den begredelige behandlingen for spiseforstyrrelsesdiagnosen min… Det vil være en fallitterklæring å havne på akuttplass der, for alle behandlerne kjenner meg, og jeg vil bare være så ekstremt gretten og flau og misfornøyd over å ha havna der igjen. 

Så en ting kan jeg love: Jeg skal holde meg unna spriten og knivene når jeg er deprimert etter å ha kastet opp. For da bærer det nedover – og inn igjen. Og dit skal jeg ikke. 

Hvordan jeg “glemte” verdiene mine, og hvordan jeg fant tilbake til dem


Når jeg ser tilbake på tiden da jeg var veldig dårlig, så ser jeg også hvordan det påvirket evnen min til å leve i tråd med verdiene mine. Jeg visste innerst inne hva verdiene mine besto i – at gode samtaler, kreativitet, det å lære nye ting (lese, skrive, reise) og det å ha stabile sosiale relasjoner, alltid har vært viktig for meg. Men det er lett å komme på kant med egne verdier, dersom man ikke er klar over dem, eller opplever å bli fortalt av noen at verdiene man har, ikke er gode nok.

Jeg innså at det å numme meg bort fra følelsene mine, var i ferd med å ta livet av meg


Selv strebet jeg meg bort fra flere av de viktigste verdiene mine, slik som det å bruke mine kreative evner, fortsette å lære nye ting, og å ha gode sosiale relasjoner. Og fordi jeg strebet så mye og var så redd for å “feil”, mistet jeg kontakten med det som virkelig er viktig for meg i livet mitt. Til slutt løp og så fort og var så nummen av å gå på akkord med meg selv, at jeg ikke engang var i stand til å kjenne at jeg hadde verdier. Det var som om jeg hadde gått i oppløsning, og bare var det andre mente jeg burde være. Men hvem var JEG, egentlig? Jeg klarte ikke engang å ta stilling til det. Det virket så fryktinngytende. Bedre å være trygt innkapslet i tynnheten.

Men..så var jo ikke tynnheten et trygt sted å være, egentlig. Det var et fengsel.

Da jeg begynte å jobbe med bedringen min i 2016, var det fordi jeg innså at dette “trygge stedet mitt” – det som “hjalp meg” med å numme bort følelsene mine – var i ferd med å ta livet av meg. Jeg trengte et ekte trygt sted – noe solid å kunne hvile i – noe som var MEG.

Jeg fant “Aksept- og forpliktelsesterapi” [ Acceptance and commitment therapy]


Ved å lese og lete høyt og lavt etter hjelp online, fant jeg til slutt en podcast, der en fyr ved navn Stephen Hayes ble intervjuet. Det viste seg at denne “fyren” var professor i psykologi, og selv hadde hatt store psykiske plager. Som følge av hans eget strev, hadde han utviklet en form for behandling han kaller “Acceptance and commitment therapy” [og som jeg tidligere har skrevet om i dette blogginnlegget].

Grunnen til at jeg ble så interessert i ACT, var fordi det fremstod for meg mer som en metode enn som “behandling”. Å jobbe med verdiene mine, var noe jeg selv kunne gjøre – ikke noe som andre sa at jeg MÅTTE gjøre (slik som for eksempel å måtte sitte på rumpa hele dagen, ikke få lov til å gå ut, ikke få smøre min egen mat, og å måtte spise noe jeg visste jeg ville få veldig vondt i magen av (løk, bønner, tomat, olje), bare fordi jeg måtte “gå raskt opp i vekt”).

Uten at jeg på den tiden klarte å sette ord på det, så opplevde jeg at “symptomfokuset” i den såkalte spiseforstyrrelsesbehandlingen tok knekken på det indre drivet mitt. Jeg ønsket meg flere “ja” og færre “nei” i livet mitt, men spiseforstyrrelsesbehandlingen innebar jo like mange “nei” som det den “spiseforstyrra” livsformen min gjorde – det var bare en annen type “nei”. “Nei” til å bevege seg, “Nei” til å snakke fort, “Nei” til å vise sinne, “Nei” til å spise for sakte”, “Nei” til å spise for fort, “Nei” til å spise for lite, “Nei” til å spise for mye.

Med alle disse “Nei”-ene, hvordan skulle jeg klare meg når jeg ble utskrevet, etter innleggelsen? Det var jo ingenting meningsfullt å fylle livet med. Det eneste som hadde skjedd var at jeg var gått opp i vekt, men på innsiden følte jeg meg om mulig enda mer ødelagt enn før. Jeg trengte noen “Ja”! Noen “Ja” til livet. Noen “Ja” til handlinger og gjøremål jeg kunne bedrive, som ville ta meg i den retning jeg ønsket at livet mitt skulle gå. Men for i det hele tatt å kunne vite noe om dette, trengte jeg hjelp. Og det var altså det jeg fant gjennom ACT: Konkrete oppgaver, som ga meg rotfeste.

Ved å begynne å jobbe med øvelser i Aksept og forpliktelsesterapi (som det heter på norsk), samt andre øvelser som jeg fant på nettsiden til Stephen Hayes og hans medsammensvorne, begynte jeg langsomt å komme i kontakt med verdiene mine igjen.

Verdiene mine hadde så klart vært der hele tiden, men jeg hadde altså forvillet meg bort fra dem, og som følge av det, forvillet jeg meg også inn i det som kalles “spiseforstyrrelser”. Ved å sette “verdien tynnhet” opp mot de andre områdene av livet mitt, begynte jeg utforske mulighetene for at jeg kanskje allikevel kunne klare å leve i en større kropp. Jeg begynte så smått å tenke at dersom det å utvikle et bedre forhold til mat, kropp og spising, betydde at jeg fikk gjøre og være mer av den jeg ønsker å være i verden, så var det jo langt å foretrekke fremfor det livet jeg levde som “anorektisk”.

Med andre ord bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å leve mer i pakt med det som virkelig er verdiene mine, og ikke de verdiene andre mener jeg måtte ha, eller som jeg mener jeg “bør ha”, fordi det er en normativ forventning om det. Jeg innså at det å ha levd på tvers av mine egne verdier, hadde gjort at livet min knakk fullstendig sammen. I stedet for å være den jeg egentlig er, hadde jeg forsøkt å bli en jeg ikke kan være.

Når du vet hva verdiene dine er, blir det lettere å sette meningsfulle mål


Som jeg nevnte i innledningen, er det ikke noe galt i å sette seg mål – jeg gjør det selv. Allikevel: Problemet med mål er at “målsetninger” lett kan bli til noe du “bør” gjøre, fremfor noe du faktisk vil gjøre, samt at mål også fort kan bli til “listegymnastikk” (for lack of a better word) – altså en øvelse i å krysse av på lista for alt du har gjort.

Det er selvsagt ikke feil å like å krysse av på lister, fullføre oppgaver eller ha kortsiktige mål – alt dette er gode hjelpemidler nettopp for å jobbe med deg selv og det som er viktig for deg. Men grunnleggende sett er det best å vite noe om hvorfor du har akkurat de målene du har, altså hvorfor du vil gjøre det du vil gjøre.

En god måte å komme i kontakt med nettopp dette på, er å bli klar over verdiene dine. For når du vet hva som er grunnleggende viktig for deg i livet ditt, kan du sette deg mål som er forenelige med verdiene dine, – ikke mål som er i tråd med det du “burde” gjøre, basert på det som samfunnet til enhver tid måtte forvente av deg.

Alle disse “burde-trollene” som angriper oss fra sosiale medier og nyhetskanaler døgnet rundt, kan ta seg en bolle. “Compare and despair” er en god formulering i så måte. Formuleringen handler om at det å sammenlikne deg selv med andre, stort sett bare gjør at du føler deg mislykket. Ikke gjør det. Sammenlikning kan suge livsviljen ut av noen og enhver.

Her er greia (og ja, jeg vet jeg lyder litt magisk nå, men det håper jeg du kan bære over med):

Du er du, og du er den eneste “du” som finnes i hele verden. Det finnes ingen annen som deg i hele verden, ergo er din oppgave er å være deg, og å bruke den du er til å leve ditt liv – ikke noen andres liv – best mulig.


Så ja – verdiene dine ER viktige for livskvaliteten din, det er ikke noe jeg bare sier. Det er noe jeg har personlig erfaring med, etter å ha jobbet med verdiene mine over flere år.

Jeg er selvsagt ikke på langt nær perfekt, og det kommer jeg heller aldri til å bli. Livet er ikke – og vil aldri bli – perfekt, for vi mennesker er feilbarlige. Det å “feile” er en naturlig del av å være live, ettersom det å bygge et godt liv, handler om å prøve, utforske og teste ut hva som funker og ikke funker for nettopp deg.

Da jeg strevde som verst i livet mitt, selvskadet jeg blant annet fordi jeg følte meg nettopp som verdens verste venninne. Jeg gjorde ting som jeg aldri ville ha gjort i dag. Når jeg sier det, så mener jeg verken å moralisere over meg selv eller unnskylde meg selv, for den jeg var da, var resultatet av nesten 20 års strev med meg selv – et strev jeg ikke hadde fått hjelp til å håndtere. De aller fleste mennesker vil utvikle vansker og få arr på sjela av å stå alene med et så stort indre press som det jeg hadde stått i, forut for at jeg ble diagnostisert med anoreksi. Slik jeg ser det, var “anoreksien” en reaksjon på dette indre trykket. Jeg trengte et mot-trykk, og for meg ble det mot-trykket å bli mer tro mot meg selv og den jeg er – herunder verdiene mine.

Dersom du kjenner deg igjen i noe av det jeg har skrevet her, så håper jeg du vil lese også neste blogginnlegg, om å leve et verdibasert liv, der du finner øvelsen som jeg nevnte i innledningen. Øvelsene er hentet fra “Valued Living”- spørrreskjemaet, som er utviklet av Wilson og Groom. Jeg har oversatt skjemaet til norsk [jeg har kalt det “Et verdibasert liv”], så om du vil kan du laste det ned HER.

Kilder


Wilson, K. G. & Groom, J. (2002). “The Valued Living Questionnaire“.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top