Hvordan og hvorfor bruke visualisering for å få det bedre?

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
I dette blogginnlegget har jeg lyst til (og dette kjenner jeg faktisk en viss nervøsitet for å gjøre) å skrive om noe som jeg har gjort helt fra jeg begynte recoveryprosessen / tilfriskningsprosessen min i juli 2016 og som har vært helt sentralt i å ta meg dit jeg er i dag: Nemlig, å visualisere.
visualisering_bli_bedre_spiseforstyrrelse
Foto: Kristopher Roller, Unsplash.com


Å visualisere for å få det bedre – noen kaller det å manifestere målsetninger – kan gi litt bismak i munnen for enkelte. Tro meg, jeg skjønner det. Jeg var temmelig tvilende til det selv. Etterhvert har jeg imidlertid opplevd at det er noe i det. Det er mulig å få en bedre dag gjennom å se for seg hvordan man ønsker at dagen skal bli. Toppidrettsutøvere gjør dette ofte. De visualiserer hele slalåmløypa for å vite om hver krok og hvert stup.

Dette er verken magisk eller mystisk, det handler egentlig bare å se for seg hvordan man ønsker å gjøre noe, og ved å se det for seg er man på et vis mer forberedt på det som kommer. Ikke detaljene i det så klart – livet vil alltid være uforutsigbart i noen grad – men de grove trekkene. Men siden jeg vet at noen kan ha litt problemer med ordet “manifestere” målsetninger, så skal jeg i stedet holde meg til ord som følelser, målsetninger og visualisering gjennom dette blogginnlegget.

Det jeg ønsker å gjøre, er å dele med deg hvordan jeg jobber med å skape følelser og driv for tilfriskning, ved å visualisere og kjenne etter hva jeg ønsker å være og føle i livet mitt. Ved å gjøre dette, håper jeg at du som leser kan bli inspirert til å se for deg noe du selv har lyst til å være mer av og gjøre mer av i ditt liv.

Hvis du lider av en spiseforstyrrelse og leser bloggen min, tror jeg det er noe i deg som sier at du egentlig har lyst til å bli frisk, eller i alle fall få det bedre? Så for å konkretisere det, skal jeg skrive om både det å jobbe med motivasjon for tilfriskning og det å jobbe med motivasjon for andre ting (som igjen kan gi deg mer driv for å få det bedre).


Jeg skal fortelle om noen redskaper jeg selv har brukt og fremdeles bruker regelmessig. Det er egentlig veldig enkelt: Det handler om å stille seg selv spørsmål og forsøke å svare ærlig på dem (selv om det kan være skummelt). Så – om du har lyst, kan du bruke anledningen til å drodle og skrive litt omkring omkring mål og visjoner for tilfriskning og andre ting, i etterkant av, eller underveis i lesningen. Det hele handler om å føle og se for deg hva du ønsker livet ditt skal bestå i.

Siden det kan virke litt abstrakt, skal jeg fortelle litt mer om noen måter man kan nærme seg dette på.

Januar betyr nyttårsfor(t)setter


Først av alt må jeg bare adressere dette temaet: Nyttårsforsetter. Vi kunne like gjerne kalt det nyttårsfortsetter, for de har det med å være det samme – bare fortsette og fortsette – for mange av oss hvert år. Les: de handler ofte om å bli tynnere og sprekere/sterkere – og fordi dette er mål som kroppene våre biologisk sett er lite gira på å føye seg etter, så blir det til at vi gjør det år etter år.

Jeg kan ikke skryte av aldri å ha hatt denne typen nyttårsforsett, for det har jeg. Jeg har aldri hatt slanking som nyttårsforsett, men ett år hadde jeg “å bygge muskler”, og det førte til en hel del timer på Domus Athletica sammen med likesinnede.

Jeg brukte masse tid på å endre kroppen min og følte meg bra der og da….men så sluttet jeg og kroppen gikk tilbake til det samme gamle, og jeg følte meg like elendig igjen.

Så, – hva skjedde? Hvorfor “mistet” jeg målet “mitt” av syne?

Ytre mål versus indre mål


Vel, det som skjedde, var i grunn det samme som skjedde første gang jeg begynte å slanke meg. Jeg lot meg, uten å vite det, forlede til å forveksle det jeg selv liker med det samfunnet forteller meg at jeg burde like.

Kulturen vi lever i idealiserer tynne, passe muskuløse kvinner, og slanke, enda mer muskuløse menn. Det er verken din eller min skyld at vi på ett eller annet tidspunkt i livet vårt har grepet til slanking eller trening for å føle oss bedre. Samfunnet forteller oss jo både at 1) vi vil bli mer lykkelige, føle oss bedre, bli sunnere og mer populære, dersom vi slanker oss og er veltrente og 2) at vi selv også burde mene at vi trenger å være tynne/slanke og veltrente.

Samfunnet – repesentert ved slankeindustrien – vil ha oss til å adoptere de premissene den selv er leverandør av, nemlig at vi må være tynne og veltrente for å være lykkelige.

Min erfaring? Det stemmer ikke!

Jeg har vært svært veltrent, med veldig definerte muskler, og fremdeles vært dypt selvkritisk. Valgene mine har vært fryktbaserte og har ikke kommet innenfra, – de har ikke hatt noe rotfeste i det min sjel synger av fryd over å få drive med. Er det en ting sjelen min ikke synger av fryd over, så er det tvangstrening, å ikke klare å være til stede med venner og familie fordi jeg er redd for mat, eller å stå med hodet i doskåla etter et måltid. Sjelen min blir depressiv og utrøstelig av de greiene der.


When things fall apart


På ett tidspunkt for halvannet år siden, følte jeg meg rimelig sikker på at jeg kom til å dø, enten av kritisk lave elektrolyttnivåer, eller av at magesekken min ville sprekke (fordi overspisingene mine var absurd store), eller jeg kom til å ta livet av meg selv.

Jeg hadde vært innlagt i 5 uker på Moenga (en voksenpsykiatrisk post) for stabilisering, og da jeg ble skrevet ut i begynnelsen av juni, var det sommer og jeg følte meg bedre enn jeg hadde gjort på en god stund.

Allikevel dro jeg hjem og fortsatte som før, med sulting fulgt av overspising fulgt av oppkast og overtrening, pluss det sedvanlige daglige konsumet av 2 Tuborg Lite + en shot cognac, reseptbelagte medisiner (Tramadol (2*50 mg) og Neurontin (da mellom 300 og 2700 mg)) og selvskading. Det hele var begredelig. Jeg tenkte på hvor mye bedre jeg hadde følt meg på Moenga, til tross for at jeg der også hadde opprettholdt flere av mine dårlige vaner.

En dag var det som om jeg stod opp med sola inni hodet mitt. Seriøst, jeg kan ikke si hva som skjedde, men det var som om noen bare trakk fra gardinene inni hodet mitt og – BOM! – der gikk lyset på og jeg tenkte: Hva i all verden er det jeg driver med? Jeg kommer til å dø om jeg fortsetter sånn som dette.

På det tidspunktet befant jeg meg lang fra der jeg hadde befunnet meg tre år tidligere. Fra jeg ble syk vinteren 2012/2013, til sommeren 2016, var det både økonomisk og sosialt en avgrunn som skilte meg fra mitt tidligere jeg. Kort oppsummert: Høsten 2012 hadde jeg samboer, katt, bil, en stor og fin leilighet med balkong, terrasse og tilhørende garasje, alt rett ved Sofienbergparken på Grünerløkka i Oslo.

Samboeren min og jeg hadde begge faste, godt lønnede jobber, vi eide leiligheten sammen, vi hadde dyr Tempurseng og Tempursofa (på grunn av mine kroniske smerter). Jeg var ferdig med doktorgraden min, hadde høstet anerkjennelse som forsker og var på vei over til en stilling som seniorrådgiver i offentlig sektor. Alt var på stell. Vi reiste flere ganger årlig, stort sett med fly på Business-klasse, og i blant også på Første klasse (kjæresten min hadde en greie for å fikse billige flybilletter), og vi hadde vært i blant annet Thailand, Mexico, Japan, Sør-Korea og Hawaii pluss flere storbyer i USA.

Og her sto jeg nå altså og lurte på hvorfor jeg i det hele tatt gadd å leve. Livet fortonet seg som en gjentakende sirkel av selvskadende adferd og innleggelser på ymse psykiatriske poster.

Hvorfor vil du bli frisk?


Men altså – noe hadde jo skjedd, for plutselig ble jo alt så innmari lyst inni hodet mitt. Jeg tenkte: NÅ er det f*enmeg nok! Nå gidder jeg ikke mer av dette her! Jeg kom ikke til verden for å dø i miserabel tilstand, underernært og med et rusproblem. Jeg har jo en utdanning! Jeg har ting jeg vil oppleve! Jeg vil skrive, jeg vil lære mer, jeg vil elske igjen.

Jeg vil leve.

Men for hva? For hvem?

For første gang i løpet av alle mine år som syk, kom det innenfra: Det var sjelen min som sang. Og den sang om det jeg VET er meg. Det som er MIN indre driv. Det å være kreativ. Det å skrive, det å vise omsorg for andre, det å lage vakre ting, enten det er kort, tegninger, smykker eller dikt. Det å lage musikk. Det å være sammen med mennesker jeg er glad i, og å kunne gi noe tilbake til venner og familie som har gitt meg så mye i så mange år.

Bestevenninna mi Anita, hadde på det tidspunktet vært min reddende engel og go-to sykepleier i mer enn ett tilfelle. Hun var den personen jeg henvendte meg til nesten hver gang ting falt sammen. Og det hadde falt sammen mye, og stadig oftere. Jeg hadde falt og falt, fortere og fortere.

Til slutt falt jeg fortere enn jeg klarte å senke min egen standard. Haha….

Så jeg la en plan: Jeg satte meg ned og skrev om Hvorfor JEG vil bli frisk. Ikke hvorfor jeg må bli frisk for andre, men om hvorfor jeg vil bli frisk for MEG. Jeg skrev om hva det ville innebære. Hva jeg ville måtte gjøre, for å bli frisk.

At jeg først måtte slutte å numme bort følelsene og hjernen min med piller og alkohol. At jeg måtte begynne å drikke mer vann, sove mer, hvile mer og ikke minst, jobbe for å komme meg ut av spiseforstyrrelsen. At jeg måtte komme meg tilbake i jobb, slik at jeg ikke ville ende opp med et enormt hull i CV’en min, arbeidsløs og antakelig med dårlige prognoser for å finne meg en jobb jeg virkelig kan trives i og elske livet mitt i, igjen.

EKTE meg – Ettermæle, Kult, Talent og Energi


Er det å være sykelig undervektig et resultat av mitt ekte meg? For meg var det aldri det. Det var et ytre mål.Ytre mål er mål som kommer utenfra, og som handler om hva andre mener jeg burde gjøre/tenke/like for å ha det bra.

Store deler av livet mitt har jeg vært opptatt av ytre mål. Problemet med slike mål, er at de kun er orientert mot en ting: Målstreken. Selve prosessen, – det jeg måtte gjøre for å nå målstreken – var det sjelden noen stor glede i for meg. Gleden lå i å nå målstreken, for da ville jeg få anerkjennelse fra mennesker rundt meg, som det var viktig for meg å få anerkjennelse fra. Dersom jeg ikke presterte noe, hadde jeg ingen verdi. Men det andre problemet var – at målstreken hadde det med å flytte seg! Jeg ble aldri tilfreds.

Jeg tok en mastergrad med strålende karakterer og fikk stipendiater slengt etter meg, men jeg fikk totalt noia av å måtte velge bort noe og klarte ikke å kjenne verken glede eller stolthet over at to utdanningsinstitusjoner var interessert i å ansette meg som PhD-student. Da jeg var ferdig med PhD’en min, tok det tre dager før jeg gikk fra glede til jeg var tilbake i mitt vante selvkritiske og underlegne modus. Det var aldri godt nok.

På det tidspunktet jeg begynte å slanke meg da jeg var 15, hadde jeg på samme vis kun målet for øyet: Å gå ned 3 kilo. Problemet var at det målet var noe jeg hadde adoptert fra en syk vestlig kultur, som forteller oss at om du bare blir litt tynnere så blir du mer lykkelig. Jeg hadde det vondt og jeg ville bare føle meg bedre. Men…jeg ble ikke mer lykkelig, og målstreken flyttet seg hele tiden, kilo for kilo. Spiseforstyrrelsen var et faktum, men jeg måtte bare bli tynnere, for jeg trodde det kunne gjøre at jeg følte meg bedre. Jeg følte meg ikke bedre.

Jeg har begynt å stille meg selv noen veldig vesentlige spørsmål. Spørsmål om hvem jeg er, vil være og hva jeg vil leve for. Det var dette jeg begynte med den sommeren i 2016.

Ettermæle


Hvordan vil du bli husket, etter din død? Hva vil du at folk skal si om deg? Hvilke endringer vil du ha bidratt til i verden? I det hele tatt, hva vil du skal være ditt ettermæle?

For min egen del, så vil jeg at folk skal huske meg som mer enn flink og tynn. Sjelen min synger ingen sang om å være flink og tynn, det kan jeg love deg. Sjelen min synger om å være kreativ, varm, ekte og nær. Sjelen min synger om å føle følelsene mine, puste frisk luft, ha styrke til å gå turer i fjellet, til fotografere, til å skrive, til å tegne, til å elske. Sjelen min synger ikke om slanking, om piller, om alkohol eller muskelbygging for muskelbyggingens skyld. Sjelen min er min. Mitt ettermæle skal ikke være at jeg døde av en spiseforstyrrelse eller av rusproblemer.

Kult


Hva synes du er kult å drive med? Hva fyrer opp hjernen din og får sjelen din til å synge enda høyere av fryd? Er det slanking? Er det trening? Det er vel ikke det. Spiseforstyrrelser er dødelige sykdommer, ikke noe vi VIL. Men på ett eller annet tidspunkt, da de var i sin spede begynnelse, den gang slanking fremdeles bare var slanking for oss som for “alle andre”, så var det noe vi ville.

Det er ikke min feil at jeg ble fanget. Men det er allikevel kun jeg som kan velge å ville bli frisk. Min erfaring er at det ble mye enklere når jeg ble klar over hva jeg faktisk liker å drive med, – hva jeg synes er skikkelig kult! (Dritkult, som vi sa da jeg var kid 😉

Og det som fyrer meg opp, er å skape! Være kreativ! Og gjerne sammen med andre! Skape kunst, skape ord på ord til tekster som gir mening, som kan røre ved folks hjerter. Skape noe som danne grunnlag for følelse av samhold, aksept og inspirasjon. Skape meg et liv som er basert på mine verdier, min genuine egenart. Min humor. La meg få lov til å være genuint meg.

Jeg har det kulest når jeg får lov til å være Hilde. Når jeg tillater meg å være meg, og ikke spinner meg historier om hvem jeg må være og hva jeg må gjøre, hvordan jeg må se ut, for å kunne bli likt. For å kunne bli elsket.

Om jeg ikke kan godta meg selv, vil jeg aldri virkelig tro at noen kan elske meg. Så langt i livet mitt har jeg aldri virkelig trodd at den kjæresten jeg har hatt, har fullt ut akseptert meg. Jeg har alltid tilpasset meg. Det har vært et spill. Og selv om vi alle, i noen grad tilpasser oss, så har jeg gjort det til det ekstreme. Jeg har vært så redd for ikke å bli likt, for å bli sett på som dum og lite verdt, at jeg har gått til helt ekstreme skritt for å sikre at jeg i alle fall ikke ble mislikt. Hvis ingen kunne elske meg, så skulle de i hvertfall ikke mislike meg.

Talent


Hva er du god til, eller hva vil du mest av alt bli god til? Det trenger ikke være noe vanvittig, og det kan ofte lønne seg å tenke på hva du likte å gjøre da du var barn. Jeg vet jeg var god til å skrive, synge og tegne da jeg var barn. Jeg var også god med dyr, og fikk etter hvert særlig et godt håndlag med nervøse hester. Nervøsitet er en egenskap jeg kjenner godt igjen hos andre. Jeg antar dyrene kjente at jeg kjente det, så de følte seg tryggere på meg.

Når jeg vet at det jeg synes er kult og som jeg er god til, går i samme retning, er det litt pussig å tenke på at jeg – helt fra jeg begynte på skolen – har strevd for å bli bedre i noe jeg verken synes er kult, eller har talent for, nemlig matematikk. Hvorfor i all verden har jeg forsøkt så hardt å presse meg til å bli noe jeg ikke er? Sjelen min synger jo ingen sanger om differensiallikninger og andregradsledd? Men allikevel er det statistikk jeg har jobbet med, helt siden jeg begynte på mastergraden min som Sosiologistudent.

Kanskje det er på tide å ta talentene mine på alvor?

Og hva med deg? Tar du dine talenter på alvor? Er det på tide å begynne å gjøre det..?

Energi


Hva gir deg energi? Er det å være alene eller sammen med andre? Er det å jobbe eller studere? Er det å drive med hobbiene dine? Er det å tilbringe tid med barna dine? Hva er det, som får sjelen din til å synge og roen til å senke seg, skuldrene til å falle alle ti hakkene ned fra ørene dine? Hva er det som gir deg en “flow”- følelse? Det å være i flyt – flow – er en tilstand som er påvist å være bra for psyken vår. Vi føler oss mer til stede, samtidig som vi er så opptatt av det vi driver med at vi nesten ikke er klar over at vi eksisterer. Det er en ekstremt altoppslukende følelse.

Jeg hadde det sånn flere ganger i løpet av doktorgraden min, når jeg satt og leste om noe spennende, eller formulerte tekster og utviklet hypoteser. Jeg forsvant helt inn i det jeg drev med, og plutselig hadde det gått fem timer og – bare hvor ble tiden av, liksom?? Jeg kunne glemme å gå på do, fordi jeg var så i flow. Forskning viser at i flyt-tilstand så blir den indre kritikeren taus. Det er som om selvkritikken stilner hen og vi bare ER. Om ikke det gir energi, så vet ikke jeg hva som gjør det.

Så tenk etter, – hva gir deg energi, og hva kan du gjøre mer av, for å få mer energi og flyt-opplevelser (som får den indre kritikeren til å holde munn) i livet ditt?

EKTE meg, EKTE deg – hvem vil du være?


Vi er alle unike og har noe eget å bringe til verden, og jeg tror ikke tynnhet er svaret for noen av oss. Jeg vet i alle fall at det ikke er det for meg. Tenk hvis noen hadde sagt til Michael Jackson at han burde være mer som U2, eller sagt til Madonna at hun burde være mer som Maria Mena? Vi trenger folk for det de er. Alle har noe unikt å bringe til verden. Verden trenger at du er deg og at jeg er meg, derfor trenger både du å være deg, og jeg å være meg.

Problemet som oppstår, er imidlertid at spiseforstyrrelsen tar personligheten og selvfølelsen vår som gissel, og etterlater oss i et goldt ødeland der alt som heter EKTE meg og alt som heter identitet, forsvinner i dragsuget sammen med kiloene og/eller maten og/eller pengene.

For det er dyrt å ha en spiseforstyrrelse. Det er dyrt for identiteten vår, som tappes for energi og dermed blir mer og mer diffus for oss. Det er dyrt for kontoen, dersom vi har et overspisingsproblem. Det er dyrt for oss som mister jobber og eiendeler. Det er dyrt for vårt indre liv, som følge av tap av både oss selv og av venner, kolleger og kanskje til og med familiemedlemmer/kjærester. Det er så ufattelig dyrt. Det er så ufattelig trist.

Og det er så inderlig ikke vår feil.

Det er ikke din feil at du fikk en spiseforstyrrelse. Dersom vi ikke hadde vokst opp i en kultur som fortalte oss at vi vil bli gladere og tryggere og elsket dersom vi går ned litt i vekt, så tror jeg svært få av oss hadde fått den fikse idéen at vi skulle endre på kroppene våre for å føle oss bedre. Det vi hadde trengt, var å ta problemene våre på alvor. Å bli sett. Og det trenger vi også i dag, alle sammen trenger vi å bli sett og lyttet til, og vi som har en spiseforstyrrelse trenger hjelp.

Allikevel…det er, dessverre, ingen som kan få oss til å bli friske. Noen kan hjelpe oss, men vi må som regel be om hjelpen først.

Påfyll av mer av ditt EKTE deg vil gi økt pådriv for å få det bedre


EKTE høres kanskje bra ut og kan vekke følelser, men dersom det ikke ansporer til handling, er vi like langt, sant? Spørsmålet blir jo da hvordan vi kan konkretisere alle de spørsmålene som jeg til å nå har stilt.

I krysningspunktet mellom Ettermæle, Kult, Talent og Energi kan vi finne noe av det som er genuint deg og genuint meg, og som vil gi mer ekte glede i livet.

Det vil være glede som kommer innenfra og som dermed innebærer at selve prosessen – det å gjøre noe DU faktisk liker – er en del av gleden.

Vi trenger alle noe å leve av, så i noen grad vil mål være styrt av slike ting som penger og oppnåelse av ting utenfor oss selv (ting, reiser, opplevelser, mennesker, dyr). Det er ingenting galt i å ønske seg ting. Men du vil antagelig være enig med meg i at du ikke burde få barn dersom du ikke ønsker deg barn (selv om samfunnet forventer det), og du burde ikke få deg en mannlig kjæreste dersom du egentlig er lesbisk og personlig foretrekker kvinner (igjen, selv om forventningen stereotypisk er heteronormativ).

Det med å kjenne oss selv, å bli kjent med oss selv og hva som faktisk er vårt indre driv, er så utrolig viktig, SPESIELT dersom vi har å gjøre med en sykdom som stjeler identiteten vår og tar fra oss livsgleden.

Konkretisér, føl og se det for deg


Vi mennesker er følelsesdrevne vesner. Vi liker å oppleve nytelse og vi forsøker så godt vi kan å unngå smerte og lidelse. Da kan det kjennes veldig vondt og skambelagt å ha en sykdom som mange tror er viljestyrt. Som om spiseforstyrrelser sier noe om vår moral, liksom. Det er jo helt absurd. Mennesker med anoreksi blir stereotypisk vurdert som selvdisiplinerte, kontrollerte og sterke, hvilket er moralsk høyverdige kvaliteter i et slanke-obsessed samfunn. Mennesker med bulimi og overspisingslidelse blir sett på som ukontrollerte, litt dumme og svake. Ingen av delene er tilfelle. Begge deler er ekstremt stigmatiserende.

Jeg vil ut av denne lidelsen, så jeg kan bli blant dem som gjør at anoreksi ikke idealiseres og bulimi og overspisingslidelse ikke ties i hjel. Jeg vil også bli blant dem som snakker høyt om – ja, sågar står frem med – kombinasjonen av problemet spiseforstyrrelse og rusproblematikk – som er en veldig vanlig sammenstilling av symptomer blant folk med langvarig restriktiv spiseforstyrrelse.

Det er dypt problematisk at vi lever i et samfunn der disse tingene ikke behandles samtidig, for det å bli frisk er ikke mulig dersom kun den ene lidelsen behandles. Dersom man har problemer med mat og kropp og samtidig ikke klarer å slutte å ruse seg (selv om man innerst inne ønsker å slutte), så trenger man hjelp til begge deler- samtidig. Noe annet er å spille hasard med folks helse.


Så jeg vil være konkret, og jeg oppfordrer deg til å være det samme. Helt konkret, hva slags små/store skritt kan du ta, for å bli mer EKTE deg, og hva kan du gjøre for å bli frisk? Kanskje kan du begynne med å fortelle noen om at du har en spiseforstyrrelse? Eller å be om hjelp fra noen profesjonelle? Eller å begynne å dyrke en hobby du liker?

Jeg har noen ting jeg ønsker for livet mitt,basert på mitt EKTE jeg. Om du har drodlet rundt de skriveøvelsene (spørsmålene jeg stiller) knyttet til dette akronymet, så har kanskje du det også? Spørsmålet blir da: Hvordan kan du gå frem for å få mer av det du ser for deg, som er EKTE deg, i livet ditt dette året? Fordi det ekte deg er indre drevet, så vil det å holde på med dette prosjektet være meningsfullt selv om det tar tid, for prosessen er en del av veien. Det handler ikke bare om å nå målet, hva nå enn det måtte være. Det handler om å leve et godt liv, mens vi gjør det.

Da jeg begynte å snu på livet mitt sommeren 2016, så jeg for meg en fremtid der jeg er i arbeid, skriver, reiser og trives med meg selv. Jeg begynte å visualisere dette livet, som om jeg allerede hadde det, hver dag jeg våknet. Jeg tok det arket jeg hadde skrevet ned visjonen min på, leste gjennom arket, og la meg deretter ned og lukket øynene. Og så så jeg for meg hvordan dette livet ville være å leve. Jeg så det for meg i nåtid, som om det allerede har skjedd:

Hva føler og tenker jeg når jeg står opp om morgenen, i dette livet der jeg er frisk fra spiseforstyrrelsen? Hva føler og tenker jeg når jeg kler på meg om morgenen, når jeg tilbereder og spiser frokost? Bor jeg alene eller sammen med noen? Hvor jobber jeg? Hjemmefra, eller sammen med andre? Hva driver jeg med? Reiser jeg i jobben min, eller på fritiden? Har jeg kjæreste? Har jeg dyr? Hva slags følelse har jeg når jeg spiser på restaurant sammen med venner eller familie? Og sist, men ikke minst, hva slags følelser og tanker har jeg om meg selv og kroppen min?

Skriv, visualisér og føl – det skaper endring på sikt


Men….først av alt..: Å bli frisk av en spiseforstyrrelse er en lang prosess, og det kan så klart ikke løses bare ved å skrive, visualisere og føle. Det som trengs for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, er først og fremst regelmessig og tilstrekkelig mat, nok hvile og søvn, og masse, masse støtte, kudos og heiarop fra mennesker som bryr seg om oss. Dessverre er det ikke alle som er så heldige å ha dette i livene sine, og det er utrolig trist. I disse tilfellene er det så innmari viktig å fortelle noen om at du har en spiseforstyrrelse. Dette er ikke noe å vi skal bære inni oss. Det er så mye skam i det, og det gjør oss bare sykere.

Jeg vet av erfaring, at alle de årene jeg holdt spiseforstyrrelsen min skjult, så klarte jeg ikke å leve EKTE. Jeg var så opptatt av å holde fasaden, Jeg var så opptatt av at ingen skulle mislike meg. At jeg selv gikk rundt og hatet og foraktet meg selv, var liksom underordnet. Det er jo absurd. Uten meg selv og kroppen min, lever jeg jo ikke.


En annen ting jeg vet av erfaring, er at tilfriskning for meg virkelig begynte da jeg startet med å skrive, visualisere og føle, som om jeg allerede har det jeg ønsker meg. Jeg takker hver dag for at jeg har bedre og bedre helse. Jeg forestiller meg hver dag hvordan jeg lever i nettopp de følelsene jeg ønsker å leve i: kreativitet, medfølelse, tilhørighet og inspirasjon.

Min tilfriskning begynte da jeg startet med å utforske mine egne verdier og bli klar over hvilke følelser jeg ønsker å ha hver dag. Mer enn bare lykkefølelse, så ønsker jeg meg jo nettopp det som gir meg lykkefølelse. Og det er IKKE å gå ned i vekt, kan jeg love. Det er noe spiseforstyrrelsen forteller meg, men det er løgn og atter løgn. Det som gir meg lykkefølelse, er jo nettopp å være kreativ, oppleve tilhørighet med andre, ha medfølelse for både meg selv og andre, og å bli inspirert på daglig basis.

Disse følelsene, disse verdiene, disse små handlingene jeg gjør daglig, som å ha en blogg, som å jobbe frivillig på Spisfo, som å skrive på boka mi, som å poste informasjon og inspirasjon på Facebook, er ikke bare tilfeldige ting jeg gjør. De er en del av prosessen. En del av “noe” jeg gjør, fordi jeg liker det, fordi det tillater meg å føle det jeg ønsker å føle, gjøre mer av det jeg ønsker å gjøre, og ikke minst: MOTIVERER meg til videre tilfriskning. Det er handlinger jeg gjør og følelser jeg skaper i meg selv, blant annet gjennom skriving og visualisering, for å ta livet mitt i en ny retning.

Hva som vil bli den nye retningen, vet jeg faktisk ikke. Prosessen er så givende i seg selv, så det er okay allikevel. For greia er at tilfriskning, det er et innmari skummelt prosjekt, men samtidig, når ballen begynner å rulle i riktig retning, så kan det være fantastisk givende. Ingen av oss har kontroll over resultatet, – hva som vil skje – når vi begynner å jobbe med tilfriskningen vår. Jeg vet ikke hva jeg kommer til å jobbe med om to år, eller hva slags utdannelse jeg kommer til å ha tatt. Men jeg vet at jeg vil jobbe med noe hvor jeg får være kreativ, medfølende, kjenne tilhørighet og føle meg inspirert.

Og jeg vet at – på samme måte som når jeg jobber fokusert med tilfriskningen min – så både ER jeg mer mitt EKTE jeg, og jeg beveger meg dag for dag, handling for handling, mer og mer i retning et liv som frisk. Jeg beveger meg mer og mer i retning av det livet jeg ønsker meg, – et liv der jeg er meg og tåler både de vonde og de gode følelsene mine, uten å måtte numme de med mat, sult, trening, overarbeid, alkohol, piller eller kutting.

I dag er det halvannet år siden jeg sluttet å drikke alkohol og ta piller. Selvskade har jeg kun gjort en gang i løpet av de 18 månedene. Overtrening sluttet jeg med i løpet av innleggelsen min på Modum Bad. Jeg spiser regelmessig og nok. Jeg er vekt”normalisert”. I løpet av desember kastet jeg bare opp noen få ganger, mens det før Modum Bad var noe jeg gjorde mange ganger per dag.

Og i år….I år har jeg ikke kastet opp i det hele tatt. Det går fremover.

Hvorfor vil du bli frisk?


Vi har alle ulike ønsker for livene våre, men vi ønsker alle å ha det bra, og innerst inne vet vi, tror jeg, hva vi liker å holde på med, – hva som gir oss ekte glede og får oss til å føle oss i “flow”. Selv om tilfriskning er skummelt, så er det så innmari verdt det.

Og selv om jeg på mange måter jobber i blinde (det eneste jeg virkelig ser, er det jeg ser inni hodet mitt når jeg visualserer om livet jeg ønsker meg, pluss så klart det jeg ser i speilet hver eneste dag, haha), så er det allikevel til å leve med. Javel, så er jeg pissredd og i blant skikkelig lei meg og depressiv og sinna. Javel så tenker jeg i blant at jeg er en taper og at jeg aldri kommer til å få gitt ut noen bok og hva f*en er det jeg innbiller meg.

Javel. Sånn er livet for oss mennesker. Det går i bølgedaler.

Som Pema Chodron skriver i “When things fall apart”


Som Pema Chodron skriver i “When things fall apart”

Letting there be room for not knowing is the most important thing of all. We try to do what we think is going to help. But we don’t know. We never know if we’re going to fall flat or sit up tall. When there’s a big disappointment, we don’t know if that’s the end of the story. It may be just the beginning of a great adventure.

– Pema Chodron


Jeg vet ikke hva som vil skje i mitt liv. Kanskje dør jeg i morgen. Men da dør jeg i alle fall litt friskere, edru og pillefri. Da dør jeg i alle fall i visshet om at jeg ga fra meg noe godt før jeg døde, og at jeg mine siste dager, levde i tråd med mine verdier. Da dør jeg i alle fall i visshet om at det jeg drev med, var EKTE meg.

Så hva er ditt EKTE deg? Hvordan føles det å være det? Se det for deg, i detalj. Og gjør små handlinger eller store handlinger, som lar deg få være nettopp det. Da er du allerede på vei. Det er prosessen.

For meg innebar prosessen å legge meg inn på Modum Bad, for å få hjelp. Så husk det: at det å få hjelp, kan være en del av det som nettopp lar deg få leve det livet du ønsker, på sikt. Det er lov å be om hjelp. DU er verdig hjelpen. Akkurat du. Fordi verden trenger akkurat deg.

Som bildet i dette blogginnlegget illustrerer, så krever kreativitet mot. Det å skape noe nytt, et nytt deg, et nytt meg, det krever enormt mot. Vi vet heller ingenting om hvordan det blir. Alt jeg kan si, er at selv om jeg er redd, så vil jeg fortsette. Jeg vil ikke tilbake. Uvissheten om hva som kommer, motet jeg må utvise for å tørre å møte hver dag med håp og tro. Alt er verdt det. For at jeg kan bli meg. Jeg er så ubeskrivelig lei av å være eid av en spiseforstyrrelse. Jeg vil eie meg selv. Så jeg fortsetter.

Så…hva tenker du? Blir du med? Jeg håper det.

Litteratur om du er interessert i å lese mer:

Men her vil jeg legge til: Les kritisk. Livet blir ikke perfekt selv om du bruker visualisering til det beste for deg, okay?

Det finnes flere bøker om mental trening, og noen (de fleste?) lover mer enn de kan holde og kommer med udokumenterte påstander om hvor “best” du kan bli.

Psykolog Jørgen Flor har skrevet kritisk om dette HER.

Det jeg snakker om er å bruke visualisering som en måte å bli bedre kjent med deg selv på, og finne ut mer av det som er DINE ønsker og DIN driv. Altså, å komme oss mer bort fra å flinke oss til bare for å oppfylle samfunnets forventninger. Det er selvsagt ikke noe galt i å “bli best” i noe, men det er altså ikke målsetningen min med det jeg skriver her. Målsetningen min er simpelthen å få det bedre i livet mitt og bedre med den jeg er, og at du også kan føle deg bedre i livet ditt og bedre med den du er. Det vil svinge så klart, for sånn er det å være menneske.

Derfor handler ikke dette innlegget om å bli best. Det handler om å få det bedre. Og jeg kan ikke love verken det ene eller det andre. Som med det meste annet i livet: For å vite om hvordan noe fungerer og om det fungerer, så må vi forsøke det selv. Kanskje finner du ut at du føler deg bedre av det? I så fall: supert! Om ikke: Dropp det! Du skylder ingen å holde på med noe som ikke tjener deg <3


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top