“Rehabilitate, Rewire, Recover!”: Hjelp for voksne med anoreksi (Del 1)

Bok for voksne med anoreksi - Rehabilitate Rewire Recover
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest


“Rehabilitate, Rewire, Recover!” er annonsert som en selvhjelpsbok for voksne med anoreksi, men siden Tabitha har et nyansert perspektiv på vekt som diagnosekriterium, vil jeg si at boka er egnet også for deg som strever med andre «typer» spiseforstyrrelser, slik som bulimi eller uspesifikk spiseforstyrrelse. Dette er den tredje boka i serien om bøker som har hjulpet meg med det som kalles spiseforstyrrelser.

Boka tar utgangspunkt i betydningen av nevroplastisitet for tilfriskning fra anoreksi, og beskriver tilfriskningsprosessen som todelt. Mer presist beskriver Tabitha Farrar «recovery», altså tilfriskningsprosessen for voksne med anoreksi, som bestående av:

  • rehabilitering, som innebærer både tiltrengt vektoppgang og ernæringsmessig optimalisering og
  • endring av nervebaner i hjernen.

Sistnevnte gjøres ved å handle motsatt av det spiseforstyrrelsen sier du skal gjøre.

Tabitha skriver selv om boka på nettsiden sin, og her kan du også lese andres umiddelbare responser på boka. Du kan kjøpe den Amazon.com, her: Rehabilitate, rewire, recover! Anorexia recovery for the determined adult

Tabitha har for øvrig også skrevet en kortere bok, siden “Rehabilitate, Rewire, Recover!” er omlag 600 sider lang.

Den kortere versjonen heter Neural Rewiring for Eating Disorder Recovery: For real and meaningful mental freedom

Del 1 og del 2 av dette blogginnlegget


I dette blogginnlegget kan du lese om hvordan Tabitha forstår anoreksi og hva hun mener trengs for å komme seg ut av anoreksien og «bli helt frisk». Ettersom boka Tabitha har skrevet er svært lang, detaljert og omfattende, er det umulig å gå inn på alle aspektene ved anoreksi (og bulimi og overspising) som Tabitha berører. Jeg har derfor valgt å fokusere på det mest sentrale, som handler om rådene Tabitha gir for overordnede mål i bedringsprosessen, og hvordan du kan jobbe for å nå disse målene. Boka er som nevnt ment som selvhjelp for voksne med anoreksi, men på grunn av måten Tabitha forholder seg til vekt på, er den aktuell også for deg som strever med andre “typer” spiseforstyrrelser.

I neste blogginnlegg, som kommer om en uke, forteller jeg hvordan “Rehabilitate, Rewire, Recover!” og især Tabitha’s formidling på blogg og YouTube, har vært til hjelp for meg i min egen bedringsprosess. I dette innlegget skal jeg også dele mine kritiske bemerkninger til boka, samt si noe om hvem jeg tenker kan ha nytte av å lese den.


Hvorfor Tabitha skrev Rehabilitate, Rewire, Recover!


Tabitha Farrar utviklet selv anoreksi da hun var omkring 17 år og hadde det til i slutten 20-årene, hvilket er noe av grunnen til at hun er så opptatt av å hjelpe nettopp voksne med anoreksi.

Hun forteller at hun selv, etter mye vandring rundt grøten og halvhjerta forsøk på å komme seg ut av lidelsen, ble frisk uten noen form for terapi. Dette klarte hun ved å pushe seg selv til å spise masse mat, gå opp i vekt og deretter trosse alle de finurlige reglene som anoreksien satte for henne.

Ettersom Tabitha hadde tvangspreget trening og andre såkalt obsessive-compulsive trekk som en del av sitt symptomuttrykk, skriver hun en hel del om hva hun mener man bør gjøre for å legge av seg tvangstreningen. Å fortsette med trening eller kompulsiv bevegelse opprettholder spiseforstyrrelsen, derfor er det å «go cold turkey», altså slutte med all form for trening, viktig for omprogrammering av nervebanene i hjernen, understreker Tabitha.

Årsaken til det, sier hun, er at i anoreksi lærer hjernen seg at mat og trening er assosiert, slik at for at du skal «ha lov til» å spise, så «må du trene» for å forbrenne kalorier, før eller etter at du har spist (trening blir en slags botsøvelse).

Anoreksi som evolusjonsmessig fordel?


Tabitha har et pragmatisk forhold til tilfriskning og er av den oppfatning av anoreksi er en genetisk betinget lidelse som settes i gang av energiunderskudd over tid. I vår moderne tidsalder skjer dette ofte gjennom en slankekur.

Hun mener, i tråd med Shan Guisingers «flee from famine»-hypotese, at noen mennesker er genetisk disponert til å utvikle anoreksi med hyperaktive trekk når de utsettes for sult. Uansett om du er barn, ungdom eller voksen med anoreksi, så må du altså ha et genetisk potensial for å utvikle lidelsen, for å kunne få den, sier Tabitha.

På sin egen nettside skriver hun at:

I take a biological view of restrictive eating disorders. In short, I see anorexia as a migration response. It is food scarcity (energy deficit) that sparks the migration response in many different species, including humans.

For those of us with the predisposition for this migration response when we go into energy deficit, we develop an aversion to resting and eating — because both stopping to eat too much and resting are threats to a mammal’s ability to migrate successfully. Migrating animals don’t stop to eat often, they eat only what they need to in order to keep going. Migrating animals have a strong urge to move.


Tabithas tilnærming til recovery baserer seg på hennes egen erfaring med anoreksi med tvangspreget trening og frykt for å spise mer enn et minimum krevd for å overleve, eller som hun skriver det selv på nettsiden sin:

I have developed a biological approach to recovery using theories of mammal migration (Adapt to Flee Famine theory). The key to recovery is convincing your brain that there is no food scarcity. I believe that any person who wants to recover, can.


Under kan du lese mer om “Flee from famine”-hypotesen. Informasjonen er hentet både fra Tabithas blogg, podcast og YouTube-kanal, og er for enkelthets skyld omtalt i mine egne ordelag.


Flee from famine-hypotesen


Shan Guisingers «Flee from famine»-hypotese er redegjort for in en forskningsartikkel kalt Adapted to flee famine: Adding an evolutionary perspective on anorexia nervosa. Hypotesen bygger på et ressonement om at mennesker, da vi levde på savannen i Afrika, i blant ble utsatt for langvarig sult, noe som truet artens overlevelse.

Å ha enkelte individer som reagerer på energiunderskudd ved å bli hyperaktive og se seg selv som større enn de egentlig er, var antakelig til fordel for artens overlevelse; slik kan man i alle fall spekulere ut i fra denne hypotensen.

Antakelsen er at overaktive mennesker med anoreksi ville være dem som dro ut for å finne mat til resten av flokken. Disse menneskene ville ikke på samme måte som mennesker uten anoreksi-genet bli utmattede eller hemmet av sult på grunn av energiunderskuddet; snarere ville de bli rastløse og bevege seg ut for å finne et sted hvor det var nok mat til hele flokken.

Personene med anoreksi ville altså hele tiden trekke flokken videre på jakt etter mat, slik at de ikke stoppet opp og sultet i hjel.

Reernært av flokken?


Tabithas antakelse om tilfriskning fra anoreksi på savannen, baserer seg på flokken (familien og nettverket) som hjelpere. Når flokken fant et sted med nok mat til alle, ville de som hadde anoreksi bli reernært tilbake til sin normale, sunne vekt ved hjelp av oppmuntring og støtte fra flokken.

Tabitha mener også at grunnen til at mennesker med anoreksi er så opptatt av hva andre spiser og om andre spiser mindre enn dem, er at så lenge andre spiser mindre enn de selv gjør, må det bety at det fremdeles er matmangel og at de må bevege seg videre for å finne et sted med nok mat til alle.

Å være omkring mennesker som spiser mye mat, er derfor en fordel for mennesker med anoreksi, for da vil det evolusjonsmessige trekket ikke bli så aktivert.

Spise mye mat for å skru av hyperaktiviteten


Likeledes, spekulerer Tabitha, er det essensielt å spise mye mat over tid, fordi genene som driver en til å bevege seg på jakt etter «nok mat», bare «skrur seg av» når hjernen forstår at det er nok mat i miljøet.

Å spise mye mat er vesentlig for å komme seg ut av hyperaktiviteten, understreker hun. Dersom man bare fisler rundt med litt mat, vil det ikke holde til å skru av anoreksien, og personen vil bli sittende fast i en syklus av å spise litt, men være redd for å spise nok (fordi det tross alt ikke er nok mat til alle) og å føle et behov for å komme seg videre (på jakt etter «nok mat til alle»).

Den “irrasjonelle” frykten for å hvile og spise nok, som man ofte ser både hos både unge og voksne med anoreksi, er altså helt naturlig, sier Tabitha. Den skyldes at det er blitt skrudd på en migrasjonsrespons. Løsningen, for å få bukt med migrasjonsresponsen og dermed med anoreksien, er å spise og hvile masse, sier hun.

To trinn for tilfriskning: Rehabiliter og Omprogrammer


Å bli frisk fra anoreksi er sjukt vanskelig, og det erkjenner Tabitha Farrar. Hun rosemaler ikke bedringsprosessen det grann, men er urokkelig i argumentasjonen sin om at den eneste måten å komme seg ut av anoreksi på, er ved å spise nok mat, kutte ut all kompenserende atferd (altså, aktiviteter som er ment å minske, eller bøte på kaloriinntaket) og dernest konsekvent handle motsatt av det spiseforstyrrelsen forteller deg at du skal gjøre.

Med andre ord er det to trinn som begge er vesentlige for å «fully recover», sier Tabitha, og det er vektoppgang (opp til den vekten som kroppen din mener at den trenger) og å utfordre deg selv på daglig basis. Ikke noen pingling rundt med å spise ekstra store porsjoner av grønnsaker og cottage cheese, med andre ord!

Tabitha klarer ubegripelig nok å bruke tørr, britisk humor parret med et ubønnhørlig budskap om å du må spise masse mat og gi slipp på idéen om hva du bør veie, uten at hun samtidig fremstår som en usympatisk drittsekk.

Her er ikke rom for noe «half assing» av recovery. Tabitha er hardnakket på at enhver vane som opprettholder anoreksien i hjernen din, vil være det som kan trekke deg tilbake inn i lidelsen senere i livet.

Med andre ord: Så lenge du ikke fullstendig gir opp all den tryggingsatferden som din anoreksi mener at du må bedrive, så er du i noen grad tvunnet rundt finger’n på spiseforstyrrelsen, mener Tabitha. Dersom du vil bli helt fri(sk), kreves det med andre ord beinhard jobbing, dag etter dag etter dag, slik at du avlærer hjernen din alle de finurlige anoreksi-vanene. Bedring tar med andre ord lang, lang tid, fordi det er så mye som skal avlæres om omlæres.

Recovery-mål i bedringsprosessen


Tabitha selv, formulerer bedringsprosessen blant annet i form av tre såkalte «recovery goals», altså mål for recovery:

  1. Unrestricted eating, som handler om den faktisk handlingen det er å spise når du er sulten. Spis! Sier Tabitha, – og det gjelder uansett om du har såkalt mental eller fysisk sult.
  • Rewire restriction, som er spesifikt forbundet med å endre nervebanene i hjernen din, slik at du ikke lenger føler deg drevet tid å begrense matinntak verken i mengde eller i type mat

  • Rewire OCD-ED, som er spesifikt forbundet med å endre nervebanene i hjernen din, slik at du ikke lenger føler deg drevet til å måtte forbrenne kalorier når du skal spise eller har spist

Å spise ubegrenset (unrestricted eating)


Du er nødt til å respondere på det når kroppen din forteller deg at den er sulten, sier Tabitha og understreker at du ikke må overtenke om du er sulten eller ikke, eller om du burde være sulten eller ikke. Dersom du tenker på mat, er det et tegn på at du trenger mat. Enten det er mental eller fysisk sult, er du helt nødt til å gjøre som kroppen din forteller deg, altså spise!

Om mental sult, altså tanker om mat eller sug etter mer mat, selv om du spiste for ikke lenge siden, eller har spist en såkalt «normal porsjon» mat, sier Tabitha:

Your mental hunger will likely remain high until you are nutritionally rehabilitated. Remember, you have been eating abnormally low amounts of food, so in order to get back to a balanced state of health, you will likely have to eat abnormally high amounts of food.


Hun beroliger med at etterhvert som kroppen din får næringen den trenger og – dersom du er undervektig i forhold til det din kropp trenger å veie – går opp i vekt, så vil den mentale sultfølelsen forsvinne og du vil bare ha normal, fysisk sult, slik som alle andre:

As you become nutritionally rehabilitated, your mental hunger levels should naturally decrease (…) As your body moves into energy balance its need/desire for massive amounts of food decreases and your mental hunger will decrease until one day you are left with normal, physical, hunger cues.


Tabitha bemerker at den mentale sulten er der av en grunn, nemlig for å få deg til å spise. Kroppen din forsøker å fortelle deg at den mangler næringsstoffer og trenger påfyll for at den skal fungere optimalt. Å være feilernært og/eller undervektig er skadelig, og det vet kroppen din. Den ønsker å optimalisere helsen din og en måte den gjør det på, er ved å sende deg signaler i form av tanker om mat, drømmer om mat, rumling i magen eller hva det nå skulle være.

Det er derfor viktig at du ikke begynner å overtenke og tror at «psykisk sult» er noe annet enn reell sult. Du er reelt sulten, hvis ikke hadde du ikke tenkt på mat, sier Tabitha:

The mental hunger is there for a reason. (…) Unrestricted eating means that you respond to hunger – be it physical hunger cues or mental hunger cues – at all times. It also means that you do not judge the type of food you want to eat, and do not negotiate by eating “safe” foods when what you really want is a big slice of cake.


Du er dessuten nødt til å være dønn ærlig og tilregnelig overfor deg selv, sier Tabitha:

Here’s a clue: If you are underweight, you have to be eating enough to restore your bodyweight. Do not allow yourself to believe that you can eat unrestricted and also stay underweight. It is absolutely your responsibility to gain weight and to get out of malnutrition and you can’t allow anything to detract you from the simplicity of this. That is your anorexia getting the better of you.


Tabitha går så over til å si at for å få til å gå opp i vekt dersom du er undervektig, kan det godt tenkes at du må være kreativ. Hvis du ikke klarer å spise ubegrenset, kan du følge en måltidsplan, men ha som mål å spise mer enn det som står på planen, for da utfordrer du frykten din. Du må gjerne samarbeide med en ernæringsterapeut eller legen din eller en terapeut, for vi er alle forskjellige og trenger ulike ting.

Å spise ubegrenset vil være tøft og det vil ta tid


Tabitha erkjenner at det å spise ubegrenset vil bli alt annet enn lett og det vil med all sannsynlighet skje på en rotete måte.

Hun påpeker at for de aller fleste vil det komme en periode med ekstrem sult. For å vekke opp igjen sultfølelsen din, dersom du ikke har den, er det imidlertid helt imperativt at du spiser nok og går opp i vekt.

Dersom du er blant de få som ikke føler sult selv om du spiser masse mat, så er dette en tøff del av prosessen, for du må basically tvangsfore deg selv, sier hun. Imidlertid er det dessverre den eneste løsningen, dersom du faktisk skal klare å komme deg ut av undervekten og tankekjøret.

Lærte å spise ubegrenset som voksen med anoreksi


Om sin egen prosess frem til det å spise ubegrenset, sier Tabitha at det var rotete og langvarig, fordi hun lenge forsøkte å bøte på matinntaket ved å trene.

Hun gikk opp i vekt fordi hun såkalt «overspiste», men havnet i en «binge-purge syklus» fordi hun etter hver «overspising» forsøkte å trene bort kaloriene. Over tid ble dette simpelthen for smertefullt å stå i. Hun var fanget i den onde sirkelen av å spise og å restrikte, og det fantes ikke noen frihet i det, selv om hun teknisk sett – med referanse til BMI – på det tidspunktet var blitt såkalt «normalvektig»:

I was actually already theoretically “weight restored” when I clicked that my constant thinking about food was actually hunger and that I should respond to it. I had already gained a significant amount of weight in a very restrictive binge/purge (exercise) manner over the years leading up to that.


Det er håp for alle, så ikke avskriv deg selv, selv om det tar tid, er Tabithas budskap. Minn deg selv på hva du ønsker å oppnå, og finn ut av hva du trenger for å komme dit. Ta med deg lærdommen du får underveis og bygg videre på den, men ikke forvent at det vil bli en ryddig prosess:

My own path to unrestricted eating was very messy, and I made over ten years’ worth of mistakes to get where I am now. So don’t ever write yourself off. Rather, problem solve: What do you need in order to get to where you want to be? And what have you learned by getting to where you are now?


Avlær restrestriksjon (rewire restriction)


For å komme deg ut av restriktiv spising kreves det at du jobber med å være ærlig og tilregnelig med deg selv, for det finnes mange måter å begrense matinntaket på, sier Tabitha.

Eksempler på åpenbar restriksjon av mat kan være:

  • Å ikke spise all maten på tallerkenen din
  • Å ikke gi deg selv tillatelse til å spise når du er sulten utenom måltider
  • Å ikke tillate deg selv å spise mer enn X kalorier daglig
  • Å utsette å spise frokost til klokken 9:00 (eller hvilket annet magisk tall du måtte ha)
Eksempler på mindre åpenbar restriksjon av mat kan være:

  • Å ikke respondere på mental sult
  • Å ikke innrømme at du liker visse typer mat
  • Å spise mat med færre kalorier snarere enn varianter av samme type mat som inneholder mer kalorier
  • Å hevde at du er allergisk for visse typer mat selv om du ikke er det
Reflekter og vær ærlig med deg selv


Tabitha sier at for å vurdere hvilke typer restriksjon du bedriver, holder det ikke å reflektere over dette kun én gang.

Hun sammenlikner restriksjon med en løk, der det ytterste laget er den åpenbare restriksjonen. Når du tar bort det ytterste laget, ser du alle de andre lagene med restriksjon. Dette kan være sånt som hva du spiser, når du spiser og hvor ofte du spiser.

Det du bør tenke gjennom er blant annet følgende:

  • Hva er noen av de åpenbare og mindre åpenbare måtene du bedriver restriksjon på?
  • Hva slags vei kan du velge å gå, når du oppdager at du har et indre driv til å restrikte (altså, strategier for å ikke lytte til «urges to restrict»)
  • Hva slags mat er det du unngår å spise og som du må utfordre angsten din for?
  • Hvilke egenskaper ved et miljø eller en situasjon gjør det lettere for deg å restrikte og hvordan kan du overkomme slike situasjoner?

Å handle på tvers av det spiseforstyrrelsen forteller deg at du må gjøre, er vitalt for læring, understreker Tabitha. Dersom hjernen din skal lære seg at mat – all mulig mat – ikke er farlig, og at det heller ikke er farlig å spise mye mat, så er du nødt til å utfordre deg selv på daglig basis:

Eating in an unrestricted manner is very important in terms of rewiring the brain. In order to tackle something as intangible as restrictive thoughts and behaviours, you have to be deeply honest and open to seeing the restriction in your behaviours.


Omveier rundt restriksjon


Når du merker nye måter du restrikter matinntaket ditt på, må du tenke gjennom hva du skal gjøre i stedet for, altså for å sno deg utenom restriksjonen.

Tabitha gir noen eksempler på typer restriksjon og hva du bør ha som mål å gjøre i stedet:

  1. Forsinke spising –> Aldri utsett å spise
  2. Å spare mat til senere –> Spis gjennom hele dagen
  3. Kompensering etter å ha spist mer enn vanlig, ved å spise mindre til neste måltid –> Se måltider og mellommåltider som uavhengige handlinger
  4. Ignorerer mental sult –> Hvis du tenker på mat, så spis mat!
  5. Begrense kaloriinntaket –> Aldri tell kalorier. Spis fritt.
  6. Å kjøpe kun mat som er priset ned –> Kjøp den maten du vil ha

Som Tabitha klokelig understreker, er dette bare noen av måtene restriksjon kan skje på, men du vil ha mange måter dette skjer unikt for deg, og det er viktig at du legger merke til det når det skjer og bestemmer deg for å handle motsatt.

Det kommer selvsagt ikke til å være lett, men det er dessverre den eneste måten å avlære hjernen restriksjon, slik at du kan leve et liv der du selv bestemmer hva, hvor mye og når du skal spise. Derfor er det også nødvendig å være konsistent og jobbe med det hver eneste dag:  

Break all the rules all the time. No half measures. When you are making restriction goals get it all out there and start working on it all the time.


Restriksjon er som en bøtte med hull; dersom du plugger igjen ett hull, vil vannet bare sile enda heftigere ut av de andre hullene (eller til og med skape nye hull). For å avlære restriksjon må du plugge alle hullene på en gang, sier Tabitha.

Avlær tvangspreget aktivitet (rewire OCD-ED)


Det tredje recovery-målet handler om å komme til livs tvangspreget aktivitet og atferd. Dette trenger ikke bare være det som vanligvis regnes som trening. For å overkomme tvangen er det nødvendig å ta tak i og avlære hjernen din alle ritualer og atferd du har, som opprettholder spiseforstyrrelsen.

Tabitha sier det slik:  

OCD-ED thoughts and behaviours, like restriction, have to be tackled in mass. It can take some time to fully disentangle all your OCD-ED from your life. In my case it turned out that almost everything I did and every move I made was OCD-ED. From my morning pre-breakfast ritual to the way I stirred my yoghurt at lunch. From the mid-afternoon walks to the shops to taking the bins out.


Med andre ord er dette også noe som krever at du er ærlig med deg selv. Hvis du er usikker på om noe du gjør faktisk er en tvangspreget handling, så ta en pause fra å gjøre det og se hva det gjør med deg.

Tvangspreget atferd og mål for recovery


Ikke alle har tvangspreget atferd som en del av spiseforstyrrelsen, men dersom du har det, kan det være verdt å reflektere over følgende spørsmål:

  1. Hva er dine vanligste tvangspregede former for atferd i forbindelse med spiseforstyrrelsen
  2. Hva er omveier du kan ta, for å komme deg rundt (altså unngå) denne formen for atferd
  3. Hvilke miljø og situasjoner fremkaller den tvangspregede atferden hos deg og hvordan kan du overkomme eller unngå disse
  4. Hva kan du bruke som distraksjon for å stoppe deg fra å utføre tvangspregede aktiviteter og rutiner
  5. Hva kan du bruke for å få deg til å sitte og hvile mer, generelt sett
  6. Hvem kan du kontakte for støtte når du strever med behovet for å handle på de tvangspregede tankene

I tillegg til bevegelse og manglende evne til å hvile, finnes det også andre former for tvangspreget atferd som du trenger å jobbe med, dersom du engasjerer deg i dem, sier Tabitha.

Hun gir eksempler på OCD-ED og eksempler på mål for recovery:

  1. Å spise med en bestemt type bestikk –> Være i stand til å spise med et hvilket som helst bestikk
  2. Å måtte vaske kjøkkenet rett før og/eller rett etter at du har laget mat –> Slapp av og stopp med vaskingen
  3. Tvangstrening –> Ingen trening
  4. Å spise mat i en viss rekkefølge –> Ingen matritualer
  5. Å telle kalorier –> Ingen kaloritelling
  6. Å veie/måle mat –> Ingen veiing eller måling av mat, og ingen begrensning på mat.

Tvangspregede handlinger tar fra deg energi og senker livskvaliteten din, påpeker Tabitha.

Hun gir selv et eksempel om at hun ikke fikk lov til å ta bilen til butikken om morgenen, men alltid måtte gå. Dette gjorde at hun alltid grudde seg til morgenene sine. Morgenene ble altså vanskeligere enn de egentlig trengte å være, fordi hun hadde en regel om bilkjøring.

Når du avlærer tvangspreget atferd vil du bli friere, sier Tabitha, og ber deg stille deg disse to spørsmålene:

  1. Hva er den minste, nesten ubetydelige måten jeg gjør livet mitt mer vanskelig enn det trenger å være?
  2. Hvordan kan jeg gjøre livet mitt lettere for meg selv?

Omfattende og ærlig om «spiseforstyrra» handlinger og tanker


Tabitha skriver omfattende og ærlig om hva hun selv gjorde da hun led av anoreksi. Alt fra å stjele mat, lyve om hva hun hadde spist eller likte å spise, droppe sosiale situasjoner som innebar mat til å hele tiden holde seg opptatt for å ikke tenke på mat, samt mye mer, gjennomgås presist og uten rosemaling.

Siden Tabitha har coachet andre som strever med spiseforstyrrelser, trekker hun også på klienters erfaringer. Med andre ord: Det skal godt gjøres å ikke kjenne seg igjen i noe av det hun skriver om.

For min egen del kan jeg si at jeg kjenner meg igjen i nesten alt. Dessverre, må jeg si. Men det er jo sant. Jeg gjør det. Og jeg skrev om dette med stjeling på den første bloggen min også, faktisk.

En gang ble jeg kontaktet av en radiovert, som lurte på om jeg kunne komme til studio og snakke om kleptomani. Det ble dog ikke noe av, fordi jeg understreket at jeg hadde alvorlig anoreksi og at matstjelingen var en del av spiseforstyrrelsen min (det fremkom jo i bloggposten også, men journalisten hadde tydeligvis ikke lest godt nok). Antakelig heftet det visse etiske problemer ved å ta meg inn i studio da, for jeg hørte ikke fra journalisten igjen etter det, hvilket jeg må si var en god vurdering fra journalistens side.

Du er er ikke svak – så bruk styrkene dine!


Noe av det jeg virkelig liker med Tabitha, er at hun (på samme vis som Dr. Laura Hill, som jeg blant annet har skrevet om i Spisfo-bladet) ikke snakker ned mennesker som lider av det som kalles spiseforstyrrelser. Hun understreker at vi er en utholdende, intelligent og drevet gjeng, som trenger å finne andre måter å bruke ressursene våre på, enn å drive oss selv til grunne med dem.

Tabitha skriver:

Ironically, many of the traits that you use to enable these behaviours – determination, stubbornness, grit etc – are the very same traits that will help you ace overcoming them.


Dette er et poeng jeg selv har brukt aktivt i min egen bedringsprosess. Helt siden jeg var barn har mine nærmeste beskrevet med som selvgående, selvdisiplinert og strukturert. Dette er egenskaper jeg kan bruke på en god måte, men det er så klart også – som alle andre egenskaper – noe jeg kan bruke til mitt eget verste. Og da jeg hadde aktiv anoreksi, gjorde jeg det til gangs.

Tabitha sier at for å komme i kontakt med dine styrker og bruke dem på en god måte, bør du stille deg selv følgende spørsmål, relatert til hvert av dine overordnede mål for recovery:

  1. Hvilke er dine karaktertrekk, som vil gi deg en fordel i din evne til å endre atferden din? (Dette kan være besluttsomhet, stahet, selvmedfølelse, mot etc) Hvordan er disse relevante for å nå målene dine?
  2. Hvilke omstendigheter og tankemønstre er det du har, som kan være problematiske for din evne til å endre denne atferden? Hvordan kun du overkomme og jobbe rundt dette?

Unike prosesser og personlig tilpasning


Selv om Tabitha er pramatisk og ikke stikker under en stol at bedring innebærer hardt arbeid, vilje og mot til å gjennomgå smerte, er hun også empatisk. Hun er tydelig på at vi alle trenger litt ulike tilpasning og hjelp, og at det ikke finnes bare en måte å gjøre ting på.

For eksempel kan det være at du trenger hjelp av en ernæringsfysiolog til å sette opp en god kostplan.

Samtidig, sier Tabitha, er det i så fall viktig at kostplanen ikke blir nok et rammeverk for hva du har lov til å spise. Du burde alltid etterstrebe å spise mer enn bare det som står på kostplanen, for det å «spise mer» er ofte det mest vanskelige av alt.

Det samme gjelder veiing og vekt. Dersom du er undervektig og trenger hjelp for å forplikte deg til faktisk å gå opp i vekt, kan du alliere deg med behandleren din eller en annen person du har tillit til, sier Tabitha. Imidlertid understreker hun at det å ha en målvekt egentlig ikke er noen god idé, fordi det – for et «spiseforstyrra sinn» – lett blir tolket som en øvre tillatt grense.

Kroppen din trenger å veie det den trenger å veie og det vet den best selv hva er, sier Tabitha. Hun understreker at kroppen din ikke har noen annen agenda enn å få deg til å overleve og være så frisk som mulig. En del opplever at etter å ha vært undervektige, går de opp til en noe høyere vekt, før vekten så flater ut. Dette handler om at kroppen er klok av skade, mener Tabitha. Den beholder rett og slett litt ekstra, i tilfelle den skulle komme ut for en sultperiode igjen.

Avslutning


Som jeg allerede har nevnt er Tabitha Farrars bok, «Rehabilitate, Rewire, Recover!» over 600 sider lang.  Den er riktignok skrevet med store bokstaver, luft mellom sidene og eksempler fra Tabithas (og mennesker hun har jobbet med) sitt liv, så slik sett er den lettlest; i alle fall dersom du ikke har noen problemer med å lese engelsk.

Når boka er så lang, er det ikke fordi forfatteren gjentar seg selv (slik jeg tidligere har bemerket at Kathryn Hansen gjør i boka «Brain over Binge»), men fordi Tabitha tar for seg nettopp alle de ulike måtene som spiseforstyrrelsen sniker seg inn i- og tar eierskap over hverdagen vår på.

Personlig – og dette skal jeg komme mer inn på i neste ukes blogginnlegg – har jeg funnet at Tabithas pragmatisme og distinkte britiske humor har vært til stor hjelp for meg i bedringsprosessen min. Jeg vet at hun vet hva hun snakker om; det fremgår av eksemplene hennes og den vanvittige graden av gjenkjennelse jeg føler i problemene hun beskriver. Og på grunn av det, har det også vært lettere å ha tillit til det hun sier.

Samtidig, selv for voksne med anoreksi, som er hovedmålgruppen til Tabitha, så tror jeg at dem som strever med oppkastproblematikk, alltid vil føle seg litt på siden. Jeg vet at jeg gjør det.

Et vektløst perspektiv på anoreksi


Jeg vil for øvrig påpeke et poeng i Tabithas formidling som jeg virkelig setter pris på, og det er hvordan hun fullstendig unngår å hause opp undervekt som et kriterium for anoreksi. Du kan ha anoreksi ved en hvilken som helst vekt påpeker hun, og dette er et budskap hun hamrer inn også gjennom YouTube-kanalen og podcasten sin.

Jeg mener dette er et ekstremt viktig budskap. Fokuset på vekt når det gjelder det som kalles spiseforstyrrelser, gjør at mange som strever ikke får hjelp, eller at de slutter å få hjelp i det øyeblikk de når en såkalt «målvekt». Alle som har strevd med mat og kropp ved at dette er ødeleggende ikke bare for bedringsprosessen, men også for følelsen av egenverd.

For dersom det jeg opplever å være for behandleren min er en sekk med kjøtt som skal opp i vekt, hvordan skal jeg da føle meg som et helt menneske? Hvordan skal jeg føle at JEG er verdig mental hjelp, ikke bare verdig å gå opp i vekt eller spise nok og regelmessig? Hvordan skal jeg overkomme de mentale hindringene for å få et godt liv, og ikke bare kjempe meg opp til en vekt jeg knapt orker å leve med?

I forlengelsen av dette er Tabitha derfor tydelig på at bulimi i de aller fleste tilfeller utvikler seg etter en slankekur og i mange tilfeller kommer etter en periode med det som kalles anoreksi. Slik jeg forstår Tabitha kaller hun veldig mye for anoreksi, som mange andre behandlere ville kalt atypisk anoreksi, bulimi eller sågar overspisingslidelse.

Personlig opplever jeg dette som spot on. Dersom vi på død og liv skal forsøke å kategorisere atferd i diagnoser, så har jeg hatt både både restriktiv anoreksi, bulimisk anoreksi/atypisk anoreksi, bulimi og uspesifikk spiseforstyrrelse.

Jeg mener Tabithas «vektløse» forhold til anoreksi er vesentlig og at det i større grad burde inngå i opplæringen av helsepersonell som jobber med mennesker med spiseforstyrrelser.

For all del: Er du undervektig må du opp i vekt, det er ikke det Tabitha (eller jeg) mener. Poenget er at å gå opp i vekt ikke holder for å bli bra av det som kalles en spiseforstyrrelse.

Blant dem som har ekspertise på spiseforstyrrelser er det heldigvis kunnskap om dette. Imidlertid er effekten av denne kunnskapen fremdeles sviktende når det gjelder selve behandlingen/hjelpen man får.

Jeg har selv hatt psykologer som godt vet at vektoppgang ikke er alt som skal til for å bli såkalt frisk fra det som tradisjonelt har blitt kalt anoreksi, men det har allikevel ikke hindret dem i å avslutte behandlingen kort tid etter at såkalt normalvekt er nådd. Jeg klandrer ikke psykologene mine for dette. Det er måten helsehjelpen er organisert på, som er hovedproblemet. Helsearbeidere er beklageligvis i stor grad «offer» for måltall og regelverk, og det går i siste instans ut over pasientene.

PS: jeg har tidligere skrevet en bloggpost om Psykologforeningens egen forskning på hva psykologer mener om behandlingen de gir, og den forskningen gir grunn til bekymring: Dårlig behandling for pasienter i psykisk helsevern?

Lavterskeltilbud og arenaer for sosial øvelse trengs sårt!


Avslutningsvis vil jeg påpeke at erfaringsformidlere og helsevesenet trenger å snakke sammen, slik at det blir mer tydelig hva som er akseptabel og uakseptabel av mennesker som strever alvorlig med mat og vekt.

Alle trenger ikke gå til psykolog i lang tid; slett ikke. Det å streve med mat og kropp er mye større enn som så, og vever seg på mange måter inn i hele livet. Med andre ord er det ingen som kan «redde oss» fra «spiseforstyrrelsen».  Vi må redde oss selv, men vi trenger så klart hjelp og støtte, noe også Tabitha understreker og er forkjemper for. Selv vektlegger hun betydningen av støtte fra familie og nettverk også for voksne, og hun har utviklet en online tjeneste for måltidsstøtte for voksne med anoreksi.

Her mener jeg Tabitha er inne på noe vesentlig, nemlig at vi – i stedet for å profesjonalisere hjelpetilbudet, slik at du for alltid må «gå i behandling» – trenger flere arenaer der vi som har og har hatt langvarige spiseforstyrrelser kan øve oss på rett og slett det å være menneske.

Dette kan handle om så enkle ting som å lage mat sammen og sitte i sofaen og se på en film sammen. Å lære seg å slappe av og bare henge rundt andre folk uten å måtte prestere hele tiden, kan være det vanskeligste av alt.

Vi må stå sammen


Forhåpentligvis kan vi på sikt få flere lavterskeltilbud, som gjør at du ikke slippes fullstendig ut i ensomheten når du avsluttes av psykologen/DPS eller hva slags formell behandling du nå måtte gå i.

For at vi skal få til dette, må vi dog stå sammen. Flere av oss må skrive om våre opplevelser av hva som har vært til hjelp og ikke til hjelp for oss. Og ikke minst trenger vi flere stemmer som Tabithas, fra mennesker som selv har levd gjennom det som kalles spiseforstyrrelser, men som i dag har et godt og meningsfullt liv.


PS: Hvis du har lyst til å dele dine erfaringer med andre som leser bloggen, håper jeg du vil gjøre det. I så fall kan du bare hoppe hit, til Helter.


Lese mer? Hvis du vil lese mer om Tabithas syn på spiseforstyrrelser, restriksjon og hyperaktivitet, så har jeg skrevet flere blogginnlegg om dette før. Et av disse heter Tvangspreget trening og spiseforstyrrelser: Hva vi kan lære av rottene.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top