Wasted – Et memoar om spiseforstyrrelser (anoreksi og bulimi)

Memoar om spiseforstyrrelser - Wasted. A memoir of anorexia and bulimia - Marya Hornbacher
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Hvordan utvikler man en spiseforstyrrelse, hvordan er det å være fortapt i lidelsen og hva kan gjøre at det til slutt snur? I dette mørke, men sjelegripende memoaret forteller Marya Hornbacher om familie, personlighet, karriere, kjærlighet, anoreksi, bulimi og en rekke innleggelser og behandlingstimer. Boka ble skrevet bare et par år inn i Maryas bedringsprosess.


Dette er første del av en serie på 5 blogginnlegg, som handler om bøker som har hjulpet meg med å bryte fri fra anoreksi og bulimi. Du finner det innledende blogginnlegget HER. Bøkene jeg kommer til å snakke om i denne bloggserien, er selvhjelpsbøker skrevet av mennesker som selv har hatt anoreksi/bulimi, et memoar om spiseforstyrrelser og en bok om hvordan den vestlige kulturen skaper stereotype og til dels umulige idealer for kvinnekroppen.

Dette blogginnlegget tar for seg boka “Wasted”, som er et memoar om spiseforstyrrelser og det å bli friskere.

Hva Wasted handler om og hvordan den er skrevet


Dersom du har lest noe av Marya Hornbacher, vet du at hun har en ganske spesiell skrivestil. Men «Wasted» er noe for seg selv. Hun skrev boka, et memoar om anoreksi og bulimi, da hun var 23 år gammel, med et språk som om hun skulle ha levd det dobbelte antallet vintre, minst. 

Lyrisk, i blant med lange setninger som kan dippe innom både nattsvarte riss av døden, galgenhumor og selvironi i ett og samme åndedrag; denne boka er en reise i de fuktigste irrgangene av bulimisk anoreksi jeg noen gang har lest. Det kjennes ut som om hun har vært på innsiden av huden min, som om hun har sovet min søvn og våket min mani. Sannheten er vel at det har hun også. It takes one to know one, som man sier.

Du kan tro hun er ute etter å «ta noen» (faren eller moren sin, eksempelvis), før hun brått vender om og skyter seg selv i foten. Jepp, verbalt skyter hun både til venstre og høyre, men inkluderer også sin egen voksende katastrofe, sine manier, sine depresjoner, sitt eget selvhat, midt i skuddlinjen.

Boka foregår fra barndom til tidlig voksenliv og ingen slipper unna, aller minst hun selv. Tross alt slipper hun så vidt fra seg selv med livet i behold, før hun altså til slutt, når alle tror hun skal dø, bestemmer seg for å begynne å spise igjen. Eller, som hun selv sier det (på sitt passe syrlige vis):

«I was really annoyed when told I was going to die and rather petulantly went, Well fuck you then I won’t»


LOL! Man er (i alle fall er jeg) nødt til å like Maryas drittunge-innstilling til hva andre måtte mene og tro om hennes kapasitet til bedring.

Anorektisk Bibel? Det kommer an på når du leser boka


Interessant nok har jeg sett denne boka blitt referert til som «alle anorektikeres Bibel». Det er mulig at det stemmer, for som andre memoarer om spiseforstyrrelser kan den definitivt være triggende. Samtidig kan den også, om du virkelig ønsker å komme deg ut av det helvetet som er spiseforstyrrelsen, fyre godt oppunder motivasjonen for å få det bedre.

Setninger som denne, snakket i alle fall direkte til meg, da jeg følte at jeg sto og skrapet med spaden på mitt eget kistelokk:

«There is, in fact, an incredible freedom in having nothing left to lose.»


For om det var noe jeg følte de siste par årene av anoreksien “min”, så var det at jeg hadde mistet alt, og at jeg umulig kunne ha mer å tape på å gi «tilfriskning» et skikkelig forsøk.

Hvorfor får man en spiseforstyrrelse? Gud vet.


Men noe av det som har vært mest til hjelp for meg med “Wasted” er hvor godt den treffer mitt eget syn på hvorfor jeg fikk en spiseforstyrrelse og hva såkalt «tilfriskning» egentlig består i.

Marya beskriver det å utvikle en spiseforstyrrelse på denne måten:  

There is never a sudden revelation, a complete and tidy explanation for why it happened, or why it ends, or why or who you are.

You want one and I want one, but there isn’t one. It comes in bits and pieces, and you stitch them together wherever they fit, and when you are done you hold yourself up, and still there are holes and you are a rag doll, invented, imperfect. And yet you are all that you have, so you must be enough. There is no other way.


Som jeg skal komme tilbake til, har Marya i dag et annet syn på det “å bli frisk” enn hun hadde som noenogtjueåring. Men for min egen del må jeg innrømme at jeg befinner meg i den tilstanden som Marya her forteller om.

Jeg føler meg som “en ragdoll” på mange måter. Antakelig er det en rimelig følelse, gitt at stort sett hele det forrige tiåret av livet mitt, altså trettiårene, forsvant ned i et dragsug av innleggelser og galskap.

Det tiåret har satt merker i sjela mi. Det er ikke som om det bare går over med det første, selv om jeg i lange perioder er “symptomfrisk” (dette skal jeg skrive mer om i et annet blogginnlegg).

Men det å vite at livet uten “en spiseforstyrrelse” tross alt er bedre enn et liv som i stor grad handler om tanker og atferd omkring mat og kropp, det er motiverende for meg. Det er motiverende for meg å vite at Marya – til tross for spiseforstyrrelse, depresjoner og maniske perioder – skriver og publiserer og bidrar til åpenhet, kunnskap og klokskap omkring psykisk helse.

Det gjør at jeg, selv i vonde perioder, reiser meg igjen og tenker: Føkk it. Jeg har ikke mistet alt bare fordi om jeg snubler. Jeg lærer. Og det blir bedre. Det er blitt bedre. Jeg kan bare ikke gi opp.

Tross alt:

Marya ble ikke over natta “helt frisk” , skrev “Wasted” til jubelrop, eller kastet seg ut i forfatterlivet der hun danset rundt på roser og fant frem til den andre siden av regnbuen. Det er ikke helt sånn det funker, i alle fall ikke for dem av oss som har tilbragt mer enn et par år med en alvorlig spiseforstyrrelse.

Om tiden etter Wasted skriver Marya:

I relapsed after Wasted was released. I suppose it was a reaction to the chaos and impact the book had, both on others and on me – I don’t think I’d yet grasped the tools I’d needed to survive, to live a responsible and full life, and to take life as it was, mess and pain and joy and all.


Men hun skriver også hvordan hun klamret seg til livet, og ikke ga opp, til tross for at hun fikk et tilbakefall:

But in Writing Wasted, I had written an indictment of that sheltered, terrified, centripetal life. And I couldn’t live with what I was doing. So I ran straight into the storm and hung onto life with both hands.


Dette later til å være noe av en repeterende historie for “anorektikere”, har jeg inntrykk av. Jeg har sett det før og jeg kommer til å se det igjen, det er jeg rimelig sikker på. Og jeg skal i alle fall ikke være så hovmodig at jeg sier det aldri kan skje meg, dersom jeg skulle skrevet en bok om det forrige tiåret av livet mitt. Jeg vet at kroppen min husker. Det kjenner jeg hver dag.

Men jeg holder også fast i livet med begge hender, sånn som Marya beskriver at hun gjorde. Klamrer meg fast og vet at jeg ikke vil tilbake til det mørket og den marg-og-bein-gjennomtrengende kulda som preget livet mitt i så mange år.

Å bli frisk – hvordan det skjer og hva det innebærer


Det finnes mange mange som sier de har blitt helt frisk av en spiseforstyrrelse, og seriøst: Det er så viktig at de historiene kommer ut, for de gir håp og tro på at bedring er mulig.

Selv tror jeg bedring er en prosess der man først får færre symptomer, så etter hvert blir symptomfrisk, så får færre og færre tanker og mat og kropp (så lenge man jobber med å ikke la seg rive med av slike tanker) og så blir frisk, i den forstand at man ikke føler en dragning mot spiseforstyrrelsen lenger. Jeg mener jo selv, basert på min egen erfaring, at det å komme meg ut av undervekten definitivt var verdt kampen.

Allikevel: for dem av oss som har vært fanget lenge i atferden, tankene og ….vel, den «avhengigheten» som spiseforstyrrelser fortoner seg som, så tar det lang tid å lære hjernen andre måter å tenke på omkring mat og kropp og uro.

Dette opplever jeg at Marya beskriver på en veldig god måte. Hun sier: 

It is not a sudden leap from sick to well. It is a slow, strange meander from sick to mostly well. The misconception that eating disorders are a medical disease in the traditional sense is not helpful here. There is no “cure”. A pill will not fix it, though it may help. Ditto therapy, ditto food, ditto endless support from family and friends. You fix it yourself. It is the hardest thing that I have ever done, and I found myself stronger for doing it. Much stronger.


Det skal sies at etter at Marya Hornbacher skrev «Wasted», tok det mange år før hun publiserte noen bok igjen. Hun
jobbet i stedet som journalist og utviklet seg som skribent, og ble etter hvert temmelig kritisk til «Wasted», fordi hun mener at hun var for ung da hun skrev den.

Å være «nyfrisk» når du skriver memoar om spiseforstyrrelser


By the way: Med «for ung» sikter hun ikke bare til alderen sin, men enda mer til det faktum at hun bare var 3-4 år inn i bedringsprosessen sin.

I et intervju med The Interlochen (avisa til studiestedet der hun selv studerte skrivefaget) spør journalisten henne:

 «Do you ever think that writing memoirs or personal nonfiction pieces could be dangerous for an author?»


Hvorpå Marya svarer:

I think writing nonfiction about one’s own experience too young is dangerous. I think you lack, I certainly lacked, the insight that came later about the experience. It’s like, what’s your point of view? How close are you to the material? And that doesn’t mean that it’s happening right this minute, it means intellectually, creatively… can you step back far enough to have the insight that you need? The inexperience is one kind of insight, but it’s experiential insight, whereas you get a little distance, and that doesn’t mean you get older, and you have the ability to make the story a thing in itself and not your story anymore. And so I think when writing about personal experience too young it’s very difficult to differentiate between what’s story and what’s you.


Da jeg leste dette intervjuet første gang for et par år tilbake, tenkte jeg at ja…det har hun nok et poeng i. Altså, det med å være «for ung». Jeg vet ikke hvor mange utkast til min egen bok jeg har forkastet oppigjennom årene, men det er mange. Hovedårsaken er at jeg var «for ung»; og vet du, det lurer jeg faktisk på om jeg er fremdeles.

Marya var som sagt 3-4 år inn i «recovery» da hun skrev «Wasted», og jeg selv er på skrivende tidspunkt ikke mer enn halvannet år inn i min egen bedringsprosess (og det har ikke vært en snublefri bedringsprosess, bare så det er sagt).

Selv om jeg har foretatt kvantesprang med tanke på hva dagene mine består i (nå er jeg jo i jobb igjen, hvilket jeg ikke klarte før) og ikke minst har utviklet et mer bevisst forhold til kommunikasjon og til relasjoner til mennesker rundt meg, så er det ingen tvil om at med større grad av endring i også tanker og følelser omkring min egen kropp, så vil det følge en mer solid «mental recovery» enn jeg har nå.

Som Marya skriver i etterordet til “Wasted” (mind you, dette er ikke etterordet som heter “Afterword” og heller ikke det som heter “Present day”, for det er fremdeles en del av “sykdomshistorien”):

I’m in my early thirties now. A long time has passed since I wrote the memoir, and my life is one I could never have imagined I’d ever have. There are many, many blessings that have come my ways, but the ones I treasure most are a sense of self that does not find its center in sickness, a self-respect for the things I do that help other people rather than focus on me, me, me all the time, an ability to have powerful relationships with other people, a sense that I’m living for a purpose greater than self-destruction, the luck to be able to do work that I love, and, so important, the knowledge that I can trust myself to deal with life face-on. I don’t want to hide from it anymore, retreat from the whirl of experience into an isolated, lonely, sickened place where safety has morphed into danger and anger and hatred. Struggle doesn’t frighten me now, because I know I’ll survive no matter what.

What I know for certain is that I will never be able to justify a life like that again. I have a purpose in the world that’s larger than a single obsession.


“Struggle doesn’t frighten me now, because I know I’ll survive no matter what.” Hm… Det er sterke ord. Mektige, til og med. Jeg ville ikke våget å ytre dem selv, på dette tidspunktet i min egen prosess.

Men at det på et eller annet tidspunkt, (forutsatt at jeg har meningsfulle ting å drive med og ikke henfaller til navlebeskuelse eller avmakt over mage- og tarmproblemene mine) er mulig å komme dit også for meg, det tror jeg. Jeg kan simpelthen ikke tillate meg selv å tro noe annet. For meg er det synonymt med å gi opp. Jeg tror det er håp for oss alle, uansett hvor lenge vi har vært dårlige. Så lenge vi ønsker det selv og jobber for det, så er det mulig.


Wasted er et fatalistisk memoar og trengte et etterord, sier Marya


Det nevnte etterordet kom altså i en nyere utgivelse av “Wasted”.

Så hvorfor skrev hun det?

Vel, i følge henne selv skrev hun det fordi hun ønsket å dele innsikten som følger med det å ha vært «recovered» fra anoreksi i 20 år.

Da boka ble gitt ut første gang (i 1997) fantes det jo knapt noe internett og nettforumer av typen «pro ana» og «pro mia» var ikke etablert. Men det var mange som leste boka og som ble trigget av den, noe Marya selv ikke hadde tenkt på at kunne skje da hun skrev den. På 90-tallet var det ingen offentlig diskusjon om psykisk helse, og i alle fall ingen om spiseforstyrrelser. Maryas memoar var dessuten en av få bøker som tok for seg psykisk lidelse fra et «innenfra-perspektiv».

Personlig har jeg funnet støtte i å vite at det Marya skrev bare noen få år inn i «recovery», ikke er det samme som Marya opplever og står i nå, mange år etter at hun brøt fri fra spiseforstyrrelsen.

Dette vil jeg at du også skal få lese, slik at du ikke kommer i skade for å tolke «Wasted» som fatalistisk og som et «bevis» på at du ikke kan få et godt liv, fri fra spiseforstyrrelsen.

Marya sier:

I wrote the afterword [because]I wanted to speak against the fatalism of Wasted and the kind of hopelessness with which it ends. Because that’s bullshit, I just didn’t know it was bullshit. I was only three or four years into recovery when I wrote Wasted.

Now I’m twenty years into recovery, and the point of view is different. And in treatment people are always like “You’ll always deal with this to some extent.” That’s their little chant. And so you go okay, I’ll always deal with this, and then you memorize it literally and neurologically and then you think you can’t get well.


Dette er for øvrig et ekstremt viktig og sterkt budskap til helsearbeidere som jobber med mennesker som lider av spiseforstyrrelser. For det er ikke som om jeg ikke har blitt fortalt det selv, direkte eller indirekte, at “frisk” kanskje ikke er for sånne som meg.

Stemmer det? Tror de det selv, de som sier dette?

Personlig tror det kommer an på hva man legger i “frisk”, for i noen henseende synes jeg at ordet er meningsløst. Kroppen min kommer ikke til å glemme og jeg kommer ikke til å glemme, selv om minnene vil bli sløret over tid. Stemningen fra de årene kjennes som om den er etset fast i sjela mi. Så hva er da “frisk”, sånn egentlig? Hva er “helt frisk”?

Men samtidig:

Jeg vet noe om forskjellen på å være eid av tanker om mat og kropp, sammenliknet med den friheten jeg føler i dag. Mitt liv i dag er som høylys dag, sammenliknet med den hundreårsnatta som var de mest “spiseforstyrra” årene mine.

Og i følge Marya er det flere grunner til å kunne snakke om det å bli frisk; at det strekker seg lenger enn til bare seg selv:

When you bust out of it and start getting well, it feels weird, but you also realize that you’re not the only one who could get well.

When I wrote the afterward it was important to me to get the message across that you don’t need to live with this forever. Too few people, even now, are aware of that. Too few people know you can get better.


Med andre ord:

Selv om du har vært syk lenge, så betyr ikke det at du ikke kan bli fri fra symptomene og også endre på innholdet i tankene og følelsene du har for deg selv og kroppen din. Det vil riktignok ta tid, men at det tar tid betyr ikke at det er umulig. Det det betyr, er at det krever tålmodighet og langvarig innsats.

Tiden etter at du er “vektnormalisert”/spiser nok og regelmessig


Også med tanke på det som angår tiden rett etter at man er vektnormalisert og reernært (NB: reernæring er ikke bare for undervektige, men også for feilernærte!) opplever jeg at Maryas erfaringer er gjenkjennelige.

Hun beskriver det slik:

This is the very boring part of eating disorders, the aftermath. When you eat and hate that you eat. And yet of course you must eat. You don’t really entertain the notion of going back. You, with some startling new level of clarity, realize that going back would be far worse than simply being as you are. This is obvious to anyone without an eating disorder. This is not always obvious to you.


For meg handler denne innsikten også om å unngå tilbakefall. For som Marya beskriver her, har jeg kommet dit at jeg rett og slett ikke vil tilbake. Det er ikke det at spiseforstyrrelsen ikke er inni hodet mitt hver dag, for det er den. Jeg våkner med den hver dag og jeg legger meg med den hver dag, men det er jo helt normalt, gitt hvor lenge jeg har hatt en spiseforstyrrelse.

Med tid og stunder og tålmodig innsats, vil det mentale komme mer og mer, det også. I mellomtiden er jeg opptatt av å leve livet mitt så godt jeg kan, og deriblant lese meningsfulle bøker av andre som har tatt tilbake livene sine og sågar klart å skrive bok om det. En dag er det kanskje meg som gjør det, – hvem vet.

Avslutning: memoar om spiseforstyrrelser, fare eller fordel?


Vil jeg så anbefale deg å lese “Wasted”?

Hm.

Det kommer an på hvem du er og hvor du er i livet ditt.

Dette er så definitivt ikke en bok jeg vil anbefale deg å lese dersom du føler at spiseforstyrrelsen lokker på deg, eller dersom du egentlig ikke har noe ønske om å bryte fri. Boka har som sagt et åpenbart potensiale til å virke triggende.

For meg er dette en bok jeg leser like mye for rytmen, for ordene, for lyrikken, for poesien, for flyten og for kjærligheten til fortellerkunsten, som jeg leser den for følelsen av gjenkjennelse og fellesskap. I den grad jeg lærer noe “nytt” av “Wasted” nå, så har det lite med spiseforstyrrelser å gjøre; desto mer med historieskriving.

Allikevel:

Når «Wasted» har vært- og fremdeles fortsetter å være til hjelp for meg, så har det flere årsaker.

For det første handler det om at jeg har enorm respekt for Marya Hornbacher. Som skribent og forfatter er hun ekstremt dyktig og jeg er vel i grunn forelsket i språket hennes (jepp, jeg er rar; jeg forelsker meg i språk).

Hun har en helt egen måte å formidle energi og stemninger gjennom språk, og jeg finner at jeg kjenner meg igjen ikke bare i «Wasted» og men også i personer og stemninger i andre bøker hun har skrevet. Det å kjenne meg igjen i noe så vondt, men samtidig vite at hun kom seg ut av det, har som sagt gitt meg håp. Og: Ettersom jeg selv har opplevd bedring, har håpet utviklet til sterk tro.

Den andre grunnen til at denne boka har vært og fremdeles er viktig for meg, handler om mine egne fremtidsdrømmer. Jeg har et ønske om å skrive en bok selv, og det å ha forbilder som har foretatt den reisen, gir meg driv til å fortsette mitt eget arbeid.

For er det en ting som er viktig for meg, så er det at å få det bedre av en spiseforstyrrelse ikke «bare» handler om å finne bedre mestringsstrategier enn sult. Mest av alt handler det jo om å finne gode, fine ting å fylle på med, der hvor spiseforstyrrelsen før tok enormt stor plass (for meg tok spiseforstyrrelsen så å si 24 timer i døgnet, da jeg var på mitt dårligste).

Sammen med intervjuer som Marya har gitt i etterkant av at hun skrev «Wasted», har jeg jo også fått en mye større forståelse for både bedringsprosessen som – ja, nettopp – en prosess! For som Marya sier, var hun et helt annet sted i livet sitt de første få årene etter at hun hadde kommet seg ut av det verste dragsuget av spiseforstyrrelsen, enn hun er nå, mange år senere.

Det gir i alle fall meg håp og tro på at det er mulig å få et godt liv, selv om man tidligere har sittet fast i det som kalles en spiseforstyrrelse.

Hvis du vil lese Wasted: A Memoir of Anorexia and Bulimia, så finner du den på Amazon.com.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »